hits

May-Celin Nybak

En dag med mye følelser

  • 01.02.2018 kl.20:17

Dette har vært en dag med mye følelser, følelser jeg ikke viste hvordan jeg skulle takle. Jeg sitter nå for meg selv og feller noen små tårer i virvaret av tanker.

Dagen startet som de fleste dager, gutten i barnehagen og mannen på jobb. Når begge var ute av huset sovnet jeg like fort som jeg hadde våknet. Jeg er faktisk ikke helt sikker på om jeg var stort til hjelp i det hele tatt i dag, hehe. Men som sakt sovnet jeg igjen og våknet av at Kai ringte, husker ikke helt hva klokken var men tydeligvis var jeg så trøtt jeg fikk beskjed om at jeg burde sove litt til. Ut i fra det jeg har forstått var det bare mumling Kai hørte, så vi la på og jeg sovnet nok en gang. 

Etter litt ringte han igjen og sa at nå var det faktisk på tide og stå opp, ikke så rart egentlig siden klokken var to på dagen. Vi pratet en liten stund før jeg måtte i dusjen. Jeg ordnet meg og dro videre for og hente Adrian i barnehagen. Når han var hentet dro vi videre til min mamma der vi fikk litt mat og et snev av panikk. Dere skjønner det at jeg hadde glemt både bleier og våtservietter hjemme og så klart skulle jr. levere en skikkelig bombe når hun mor ikke var godt nok forberedt. Så min stefar var så snill og kjøpte bleier og våtservietter så vi fikk gjort opp i mammas bommert. 

Når det var gjort dro vi videre, vi skulle nemlig besøke min morfar på pleiehjemmet. Jeg har gruet meg til dette møtet så lenge, den morfar som jeg elsker og kjenner er ikke der lenger. Han er rammet av demens og alzheimers og har dager der det bare er rot. Dessverre var dette en slik dag. Det er så vondt og se en man er så glad i forsvinne mer og mer. Men til tross for mye rot kjente han igjen Adrian, det er nok et ansikt han aldri glemmer- det samme med guttene. Men sånn som mamma og meg blander han. Han trodde mamma var meg og jeg var mamma i en kort periode til vi fikk forklart han hvem som var hvem.
 


 

Jeg slet med og holde maska, tårene presset på så jeg måtte prøve og holde pokerfjeset så godt jeg kunne. Jeg er en person med mye følelser og med årene har det blitt bare verre og skjule de. Jeg kunne jo ikke vise han at jeg syntes dette var tøft for da hadde han ikke skjønt noe som helst og har blitt sittende med mange spørsmål. Men jeg klarte det, jeg klarte å holde pokerfjeset.

Etter litt kom minner tilbake og han husket at han var på sykehuset når Adrian kun var syv timer gammel og at Adrian holdt hånden hans. Når det kommer til alle tre guttene er minnene på plass, men når det kommer til oss andre kan ting gå litt i surr. Han tittet ofte bort på Adrian som gikk og tuslet rundt for seg selv og sjarmerte alle beboerne og pleierne som han kunne finne. Morfar var så oppslukt i hva Adrian gjorde og ofte kunne vi høre han le stille for seg selv når han så alt det rare lille gutt gikk rundt og gjorde. 

Adrian fant en dukkevogn med en dukke oppi. Dukka la han i fanget mitt mens han trillet rundt på den gamle vogna. Mormor hadde jo så klart med seg litt kjeks som han fikk i ny og ned. Så det var vognen i den ene hånden og kjeks i den andre, der gikk han og sjarmerte alle han så, hehe. Etter en liten stund var det en sliten Adrian som bare subbet bortover gulvet, så jeg løftet han opp slik at han kunne få ligge i skyvesengen de hadde på oppholdsrommet der vi satt. Der fant vi fram mobilen slik at vi kunne se litt på YouTube og høre litt musikk.
 


 

Tiden gikk og Adrian kunne neste ikke holde øynene åpne så vi pakket sammen alt vi hadde med, sa hadde og dro hjemover. Jeg viste at om jeg og Adrian kjørte hjemover alene ville han sovnet der han satt i setet sitt, så da ble det slik at mamma ble med og stefaren min kom kjørende etter sik at mamma kom seg hjem etterpå. Jeg er så glad for at mamma ble med på den korte kjøreturen hjem, det var jo ikke snakk om mer enn 15 minutter fra start til stopp, men det er 15 minutter der gullet hadde mulighet til og sovne. Mamma holdt på i ett i baksetet de femten minuttene for at Adrian ikke skulle sovne, så det gjorde leggingen når vi kom hjem så mye enklere. Så tusen takk kjære mamma for at du ville bli med på den ekstra kjøreturen, hehe.

Om Adrian hadde sovnet i bilen hadde han ikke vært like enkel å legge når vi kom hjem, så setter stor pris for den hjelpen. Nå ligger han godt i sengen sin og er helt i sitt eget lille drømmeland. Når det gjelder meg har tårene omsider tatt slutt og jeg sidder nå i skrivende stund og koser meg med stillheten. Og for dere som lurer på hva jeg bedriver kveldene mine med så har jeg faktisk startet med noe nytt. Noen kommer sikkert til og le men det får så være, hehe. Jeg har startet med gaming. Jeg gamer og streamer på Twitch. Så om du har lite og gjøre en kveld så kan du gå inn på www.twitch.no og søke på "MaYZza" da finner du meg. 

Jeg hadde aldri sett meg selv som en gamer jente, men gud så morsomt det er. Jeg storkoser meg og har fått flere nye bekjentskaper. Mange ser på gaming som nerdete og alt det der, men det er så mange forskjellige personer med forskjellige personligheter som gamer. Noe jeg ble overrasket over er hvor sosialt det er. Man samles på et såkalt LAN der alt fra 5 til flere tusen personer gamer sammen, mot hverandre og så mye mer. Kjempe artig! 
 


 

Men nå skal jeg slappe litt av før jeg setter meg ned for og game litt med noen venner. Håper alle har hatt en super dag og at kvelden blir like super. 

2 Kommentarer

Victoria Larsen

01.02.2018 kl. 22:59
Åh, kos deg masse!!

May-Celin Nybak

02.02.2018 kl. 01:28
Victoria Larsen: Tusen takk :)

Skriv en ny kommentar

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no