hits

May-Celin Nybak

Vinterens mysterium!

  • 02.02.2018 kl.10:00

Tenkt at vi alt er inne i februar måned! Hvert år når bladene faller fra trærne og man kjenner at luften er blitt kaldere tenker man - i alle fall jeg - at man gruver seg til vinteren. Jeg blir sånn hvert år, det slår aldri feil. Men nå som jeg ser at sommeren ikke er så veldig langt unna starter jeg sånn smått og like vinteren. Vinteren er jo ikke bare fæl. Ja den har isende kulde, glatte veier og nesene våre blir røde og frosne når vi beveger oss utenfor husets fire vegger. Men det er jo så mye mer. Jeg søkte litt rundt på Google og fant noen flotte vinterbilder og da kan man se det vakre i vinteren på samme måte som med sommeren.

Det jeg oppdaget var at bilder som er tatt på vinteren har en tendens og ta deg med i en annen verden. Nå høres jo jeg helt gal ut, hehe. Men ikke kom til meg og fortell at du ikke føler det når du ser på dette bildet.. Det er et fantastisk bilde som har fått fram både det beste og det verste med vinteren. Det minner litt om en av de eventyrskogene man leste om som barn, og når man mimrer litt tilbake kan hvertfal jeg drømme meg litt inn i det.
 


Jeg hadde foto som hovedfag og med det kan jeg lett drømme meg inn og se skjønnheten i et bilde noen andre kanskje ser på som stygt. Alle tolker bilder forskjellig, nettopp derfor er foto så fantastisk - man kan skape akkurat det man vil og man kan få andre til og drømme seg inn i en verden de ikke viste eksisterte. Jeg har lett for og drømme meg bort flere ganger for dagen, det kan ha noe med at jeg (opp til flere ganger) skulle ønske at ting var annerledes. Når noe butter deg i mot, da er det godt og ha et sted i tankene som lar deg få slappe av og reise langt vekk der stillheten er din beste venn.

Jeg har aldri vært noe særlig til vinter menneske, men det ligger mest i at leddene mine stivner og jeg får en del vondt. Men når det kommer til skjønnheten vinteren fører med seg er jeg helt solgt. Jeg har flere vintre hatt en depresjon som har hengt over meg, noe som har ført til en redsel for ting jeg ikke kan se. Nå snakker jeg ikke om spøkelser eller noe sånt, hehe. Heller det at med vinter kommer også mørket. Solen går ned tidligere på kvelden og kommer senere opp på morgenen, og jeg som er så mørkredd er ikke dette noe særlig for meg.

Jeg har i flere år fått behandling for den angsten og depresjonen vinteren har ført med seg og i år er første året jeg faktisk har kunnet sitte på stua uten at gardinene er dratt for eller at jeg har låst døren fordi jeg er redd for alt som befinner seg utenfor. Jeg har kommet utrolig langt og behandlingen er over. Jeg gikk til psykolog for disse plagene og om du noen gang skal komme opp i en slik situasjon anbefaler jeg på det sterkeste å oppsøke en person du kan åpne deg for. Det trenger så klart ikke være en psykolog, det kan være en venn, en kjæreste, familie eller bare en du stoler på. Bare vær åpen for og åpne deg for alt det du syns er vondt, du vil føle deg så mye bedre etterpå.
 


 

Det er lettere sagt enn gjort, jeg kan jo egentlig snakke kun for meg selv siden jeg ikke vet hvordan du føler deg eller hvordan du har det. Men mitt råd er at i det lengre løp vil det komme deg til gode at du tok tak når du trengte det som mest. Psyken kan være et mørkt og farlig sted, det er så lett og bare tenke det verste og så vanskelig og se det lyse i hverdagen. Men en dag får man en a-ha opplevelse og innser at den runddansen du er inn i bare skader deg. Jeg hadde en slik a-ha opplevelse tidlig i høst/ vinter. Bladene hadde falt av trærne, det var kaldt og mørkt og jeg var på vei inn i den vanlige runddansen jeg kommer inni hver vinter. Jeg tok meg i det og tenkte at hvis jeg skulle være deprimert og tenke at livet var fælt og tungt ville det ikke bare gå utover meg - men barna mine også. 

Jeg har bestandig funnet en trøst og støtte i samboeren min. Han har vært der i mine mørkeste stunder og sett hvor knekt jeg har vært. Han har støttet meg og gjort dagene mine litt mer lysere. For hvert lille lysglimt jeg fikk desto mer fikk jeg lyst på. Jeg ville ha mer av det gode og startet forsiktig og skifte tankegang (noe som var ekstremt vanskelig). Jeg ville ikke at min dårlige tankegang skulle ruinere meg og ødelegge det vakre jeg hadde i livet, barna, samboer, familie og venner. De skulle ikke lide fordi de så at jeg hadde det vondt. Man er sin egen hersker, og det var på tide at jeg tok styring over min egen tankegang og mitt eget liv.

Nå er jeg fri for depresjonen og angsten for det ukjente har blitt mindre. Jeg har fortsatt en vei og gå, men jaggu er jeg stolt av meg selv for at jeg har kommet så langt som jeg har gjort. Og er du i samme situasjon som jeg har vært i kan jeg ikke gjøre annet enn og støtte deg og gi deg mine råd. Rådene jeg gir trenger så klart ikke å virke på samme måte for deg som de gjorde for meg, men det er i alle fall verdt et forsøk - syns ikke du?

3 Kommentarer

livetmitt93

02.02.2018 kl. 10:08
utrolig fine bilder:)

Janne

02.02.2018 kl. 11:14
så vakkert og sårt skrevet. veldig godt å høre om fremgangen din. Veldig inspirerende <3

May-Celin Nybak

02.02.2018 kl. 11:15
Janne: Tusen takk! :)

Skriv en ny kommentar

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no