hits

May-Celin Nybak

En stor dag for en liten gutt

  • 07.06.2017 - 12:54

I dag er det en stor dag her hjemme. Vi har ikke vunnet i lotto, men på ett vis føles det sånn. Den lille gutten vår har nemlig bursdag i dag. Ett helt år har gått siden han kom ut av magen min. Jeg kan ikke fatte hvor tiden har blitt av. Noen dager føles det som at klokken ikke beveger på seg, mens andre dager merker du ikke de timene fra du står opp om morgenen til du legger deg på kvelden. 

Ett helt år! Det har gått så fort, og han har blitt så stor. Det er sant som de sier.. Man må virkelig nyte baby/ småbarns-tiden mens man kan. Før man vet ordet av det har de startet i 1.klasse- og der ifra går det bare en vei. Disse små blir jo større for hver dag, og på et vis syns jeg det er litt trist. Denne småbarns-tiden har vært så flott. Vi har fått sett hvordan Adrian har utviklet seg, hvor mye han har lært og hvor mye han har vokst på kort tid. Jeg sier kort tid siden ett år bare har sust avgårde. 

Jeg husker det så gått når jeg lå på operasjonsbordet, bedøvet fra livet og ned. Jeg husker jeg hørte et lite klynk av min sønns stemme, og der var han. Det er ett år siden han kom ut av den magen, og ett år siden jeg fikk ha han i armene mine for aller første gang. Jeg har tatt så mange bilder i løpet av dette året- det å se hvor mye han har forandret seg er jo bare helt snålt. Jeg kan nesten ikke tro hvor mye barna forandrer seg på så kort tid. 

I dag skal vi bare kose oss hjemme med bursdagsbarnet- ingenting annet. Bare nyte en stille og rolig dag. Gratulere så mye med dagen nydelige Adrian, mamma og pappa elsker deg.




 

 

 

Den stakkars jenta!

  • 02.06.2017 - 13:00

Nå har jeg hatt to dager vekk fra bloggen. Jeg kjente jeg trengte litt ro rundt meg siden huset har hatt en liten gutt med feber og vannkopper, en sliten mor og en far som har vært på jobb til langt på natt. Så for at jeg skulle få hentet meg inn igjen var det litt tid vekk fra sosiale medier og bloggen som skulle til. 

Mini har blitt kvitt vannkoppene og jeg har fått slappet litt av. Vi er tross alt bare et menneske. Vi har ingen superkrefter (selv om jeg gjerne skulle hatt det), vi har svekket immunforsvar til tider, og vi trenger å være alene av og til. Men til tross for alt dette hadde Adrian, min kjære mamma og meg en fantastisk dag på byen. Vi hadde jo avtalt dette en god stund, men når Adrian fikk vannkoppene var jeg redd for at jeg kanskje måtte avlyse. Men til vår flaks var vannkoppene borte innen dagen for bytur kom, og vi kunne sprade rundt andre mennesker uten å være redd for at han skulle smitte alle rundt seg. Men siden vi hadde fått klarsignal var alt greit. 

Vi gikk en runde rundt i de forskjellige butikkene, og fikk svidd av litt penger. Etter at vi hadde gått litt rundt ble både store og små litt slitne, så vi bestemte at vi skulle sette oss ned på en kafe der vi kunne slappe litt av før vi tok tak i runde to. Vi kjøpte en deilig brownies og noen vafler. Et fyrverkeri av smaker, alt bare smeltet i munnen.
 


 

Hele grunnen for denne byturen var jo for at Adrian skulle få seg noen klær, men også for at vi jeg og mamma skulle få litt tid sammen. Hverdagens tjas og mas hindrer oss for at vi skal kunne gjøre dette ofte. Men når vi først får tid slår vi virkelig til.  Adrian har jo bursdag om få dager, og derfor skulle vi oppgradere garderoben hans litt. Det ble egentlig ganske mye, han måtte opp en størrelse i klær, noe som jeg syns er litt trist. Jeg skulle ønske han kunne være liten litt lenger, hehe.

Min mormor og mor var så snille å sto får betalingen av de nye klærne til Adrian. Det ble hans bursdagsgave fra dem til han. Så etter flere runder rundt om i de forskjellige butikkene ble det to fulle bæreposer fra H&M. Jeg er så glad for at vi fikk denne dagen sammen, og i framtiden må vi nok være litt flinkere til og sette av litt tid til hverandre. 
 


 

Mens vi var inne i butikken var Adrian veldig lei av å sitte i vogna. Jeg løftet han opp slik at han kunne få sitte på armen min mens vi betalte varene. Han kastet seg rundt mens han var som en blekksprut. Hender og føtter var all over the place, hehe. Jeg satt han ned på gulvet slik at han kunne få krabbe litt som han selv ville. Det endte med at jeg gikk etter han over hele butikken, hehe. Til slutt gikk han tilbake til kassa og satte seg ned bak en yngre jente (kanskje på min alder). Han så på henne mens hun la varene sine på disken.

I det jeg skulle plukke han opp gjorde han noe jeg aldri hadde trodd han ville gjøre. Han tok hodet og stanget den stakkars jenta i leggen. Hun snudde seg litt forbløffet. Kanskje ikke så rart. Det er jo ikke vær dag noen kommer og stanger deg i leggen, hehe. Jeg tok Adrian og beklaget til jenta. Hun lo og sa hvor søt og sjarmerende han var, hehe. Adrian så opp på henne og laget noe som kan minne om en grimase. Men det var ingen grimase.. Han hadde nemlig satt stor-sjarmen til og ga denne jenta flere slengkyss, hehe. Jeg viste ikke helt hvor jeg skulle gjøre av meg, det endte med at både jenta, de bak disken og jeg satte i gang en god latter. Hadde han vært en voksen mann hadde han nok fått seg en på tygga, så jeg er veldig glad for at han kun er en 11 måneder gammel gutt, hehe. 
 


Til tross for Adrians forsøk på å bevise sin nydelige sjarm, ble dette en fantastisk dag. Dette er helt klart noe vi må ta oss tid til senere også. Det er for ille at det skal gå så lang tid mellom hver gang vi skal samles. Så det må vi gjøre noe med, hehe

 

 

#blogg #familie #shopping #sjarm 

FACEBOOK          INSTAGRAM

 

 

 

Du kunne ikke la være nei!

  • 30.05.2017 - 13:00

Dagen i går var på alle måter perfekt. Selv sier jeg at det ikke finnes noe som er "perfekt", men dagen i går var i alle fall veldig nærme. Kai måtte sove litt utpå siden han skulle jobbe kveld/ natt senere. I mellomtiden fikk Adrian og jeg litt kvalitetstid. Sola kom opp og jeg kjente at jeg ble fylt med så mye energi for dagen. Jeg viste at jeg måtte bruke den godt, for ev erfaring vet jeg at den forsvinner fort. 

Etter hvert sto Kai opp og Adrian skulle sove dagens første dupp. Da såg jeg mitt nyss i å dra på butikken. Jeg kjøpte det jeg ikke skulle ha og glemte det jeg egentlig skulle ha. Det eneste som ble med av den handlelisten var tamponger og snus, hehe. Så man kan jo si at jeg har berga, hehe. 

Jeg kom hjem og satt inn alt som skulle i skap og kjøleskap. Så var det endelig tid for at jeg skulle stelle i stand det jeg hadde kjøpt, men som vi overhode ikke trengte. Nemlig salat. Jeg hadde handlet inn litt salat, vannmelon, epler og ost for at vi skulle kose oss med litt salat før Kai skulle på jobb. Og så heldige som vi er var også sola fremme. 
 


Vi satte oss ut i solsteiken å bare nøt den deilige varmen og den fantastisk gode salaten. Det var jo ikke bare Kai og meg som skulle kose oss med salat- men til tross for at det var litt store biter ble det kun en egen skål med vannmelon til Adrian. Han heiv innpå i hui å hast, helt te han gikk lei. Dere kan jo tenke dere da hvor resten av bitene ble av? Jupp, utover bordet. Han så på oss som et spørsmålstegn. Han viste jo at han ikke fikk lov til det der. Han gliste og begynte å grave med di små fingrene sine i den smørja som hadde havnet på bordet.

Liksom.. Du kunne ikke la være nei! Du bare måtte rote rundt i grauten før vi rakk å få det opp av bordet. Veldig snilt av deg å hjelpe til tenker nå jeg da.. Flink gutt! Men nå som mamma og pappa måtte rydde opp dette sølet ble du pent nødt til og ha de små søte fingrene dine en annen plass. Vi satte han ned på leke matta etter at han hadde vasket fingrene. Der fikk han være til vi hadde ryddet opp. 

Så var tiden inne for at Kai skulle på jobb. Nok en gang litt kvalitetstid, bare du og jeg. Til tross for litt søl var denne dagen så godt som perfekt. Selv om det ikke fins noe som er "perfekt", hehe. 

Jeg håper alle hadde en flott dag i går, og at dagen i dag blir like fin. 

 

 

 

#blogg #tirsdag #familie #sol #mat

FACEBOOK          INSTAGRAM
 

 

Jeg trodde du var borte!

  • 29.05.2017 - 16:00

I går våknet jeg av at vinduet på bade sto på vidt gap. Jeg kjente at det grøsset i hele meg. Ikke fordi det var kaldt, men fordi jeg var redd du var borte. Mellomste mann sa at han hadde sett deg ute, og jeg var kjapp til å komme meg ut for å lete etter deg. Du hadde jo aldri vært ute før, og jeg var ekstremt redd for at noe skulle ha skjedd deg eller at du ikke skulle finne veien hjem. 

Familiens lille pus hadde kommet seg ut i løpet av natten og vandret så alene. Hun hadde aldri vært ute og jeg fryktet det verste. Jeg lette etter deg i flere timer helt til jeg hørte noen små klynke lyder fra under verandaen. Jeg var så sikker på at det var deg, men det virket som at du var for redd til å komme fram. Jeg gikk litt unna slik at du skulle få ta den tiden du trengte uten at jeg satt der og maste på deg. Det var ikke før noen minutter senere at jeg oppdaget at den lille klynke lyden ikke kom fra deg. Det var en annen firbent som hadde gjemt seg under verandaen. Når jeg så den litt tjukke katta komme lurende fram tenkte jeg den kanskje hadde skremt deg slik at du ikke turte å komme hjem. 
 


Mange timer gikk og jeg satt ute å ventet på deg hele tiden. Jeg fikk meg ikke til å gå inn, alt jeg tenkte på var at du måtte komme trykt hjem. Hver kveld har jeg sett rev som har lusket rundt husene og flere katter. Selv om du bor her har du enda ikke hatt muligheten til og gjøre krav på plassen rundt huset. Du måtte jo være inne en stund for at du skulle bli trygg og vite at dette var ditt hjem. Når du forsvant var jeg redd for at du hadde dratt for tidlig og kanskje aldri ville finne veien hjem igjen.

Men klokken 16 hørte jeg dine søte stemme. Jeg ropte på deg og fikk straks svar. Du hadde gjemt deg under verandaen. Du klamret deg fast i de stokkene som var der og var tydelig sliten. Jeg fant deg og la meg på bakkes for at du skulle se at det var meg. Det tok ikke mange sekunder før du kom og la deg inntil meg. Jeg løftet deg opp og bar deg inn. Du var møkkete og pelsen sto mildt sakt til alle kanter. Etter en runde med børsten og masse kos var du god som ny og jeg kunne endelig senke skuldrene.
 


Jeg måtte jo le litt når hun kom inn. Hun var tydelig sliten etter sin lille oppdagelsesferd, men det første hun gjorde når hun kom inn var å gå på do, hehe. Jeg tenkte med meg selv.. "si meg, har du ikke gjort fra deg mens du var ute?". Hun var virkelig glad for å se doen sin igjen, hehe. Til tross for en veldig sliten og møkkete katt var hun fort borte ved verandadøren. Hun ville nemlig ut nok en gang. 

Jeg tenker som så at hun har nå fått sin aller første tur ut, og hun elsket det. Da kan ikke jeg holde henne inne. Så i morgen skal hun få ut igjen. Så får vi se om mor biter negler og holder ett våkent øye med deg hele tiden, eller om jeg faktisk klarer å slappe av. Det gjenstår å se, hehe.

 

 

#blogg #mandag #familie #redd

 

FACEBOOK          INSTAGRAM
 

Hele familien samlet

  • 25.05.2017 - 16:00

Jeg var i fyr og flamme i går. Jeg gikk bare å tuslet rundt meg selv og håpet at klokken skulle gå fortere enn den gjorde. For to dager siden ble det bestemt at guttene skulle komme tidligere slik at vi får flere dager sammen. Guttene har jo fri fra barnehagen siden det er både rød-dag og helg i ett. Jeg har vært helt i hundre hele dagen. Bare for at tiden skulle gå litt fortere tok jeg for meg å rydde så godt som hele huset. Det eneste jeg ikke tenkte så nøye gjennom var hvor sliten jeg kom til å bli. 

Om sider gikk timene og de sto omsider i gangen og ga meg en kjempe god klem. En klem jeg virkelig har gledet meg til. Guttene fikk i seg litt middag før de gikk ut på trampolinen. Den trampolinen tror jeg nesten er det store høydepunktet nå som snøen er borte og varmen har kommet. Guttene gikk ut mens minstemann og jeg ble igjen inne. Vi kunne så klart ha blitt med ut vi også, men siden minstemann hadde fått 39 i feber ville jeg heller ha han inne. 
 


 

Til tross for at minstemann måtte være inne med meg hadde han det like morsomt som storebrødrene sine. Han stilte seg straks ved vinduet og så ned på brødrene sine som hoppet på trampolinen. Han lo så tårene rant. Det var ingen tvil om at dette var stas. Og når guttene kom hadde jeg minstemann på armen- med en gang han så søsknene sine brøt han ut i et gledes hyl og latter. Så tvilen var ikke tilstede om at det var gjensynsglede. 

Som dere ser på bildet føler jeg selv at jeg fikk ett lite blinkskudd. Det ser jo nesten ut som at det er et lite spøkelses barn som står og ser på guttene når de hopper. Men det er bare speilbildet av minstemann som reflekterte i vinduet. Når jeg så hvordan ett slikt bilde kunne bli knipset jeg for harde livet, hehe. Var jo nesten litt hysterisk og redd for at jeg ikke skulle få bildet slik jeg hadde sett for meg at det kunne bli. Men jeg syns det ble et morsomt resultat. 

Nå skal noen supre dager nytes til det fulle. Mange dager med lek og kos. Og når søndagen kommer skal gutta boys hjem til pappaen sin og vi andre skal i konfirmasjon. Dette er da tredje og siste konfirmasjon for året 2017. Det er vanvittig koselig med konfirmasjoner, men det som er herket med det er denne bunaden. Nå må jeg vaske bunadsskjorta nok en gang. Jeg var jo så smart at jeg fikk fondation på kragen.. Mindre pent kan man si, hehe.

 

Tenner er noe herk!

  • 18.05.2017 - 15:40


Ett litt eldre bilde.
 

I flere dager nå har minstemann hatt mye vondt i munnen, og jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Jeg har smurt på noe jeg fikk kjøpt på apoteket som skal lindre smerten. Men det ser ikke ut til og virke. Disse små søte tennene er rett og slett noe herk når de skal bryte seg vei ut av gommene til minstemann. Jeg har prøvd alt jeg kan komme på. Jeg har snakket med helsesøster om hvordan han kan få det bedre. Alt hun sa var at dette bare måtte gå sin gang. Jeg tenkte med meg selv "hva i helvete er det du prater om". Skal jeg la gutten min gå og ha så vondt i munnen i flere dager og i verste fall uker? 

Jeg fortalte jo hvilke metoder jeg hadde benyttet meg av, og tydelig vis kunne jeg ikke gjøre mer enn hva jeg allerede hadde gjort. Så nå vet jaggu ikke jeg altså. Er det noen som har noen forslag som jeg ikke har tenkt over? Det jeg har gjort så langt er:

- Bedøvelses krem/ dråper som smøres over gommene
- Noe kalt for å kjøle ned kommene (noe han syns er veldig godt, men funker bare en kort stund)
- Bite leker

Selv føler jeg at det er flere ting jeg kan prøve, men jeg kommer ikke på noe. Dette er bare så frustrerende. Han viser tydelige tegn på at det både er ubehagelig og vondt, men hverken jeg eller jordmor vet hva vi skal gjøre. Det kan da umulig bare være så "enkelt" som at man skal la det gå over av seg selv? Det kan jo ta flere dager og i verste fall uker. Kjenner jeg føler meg veldig hjelpesløs her jeg sitter. 

Nå har han omsider sovnet, etter en lang time med masse gråt og hysteriske ninja moves ble det omsider stille. Med litt mammakos og trøst var han endelig klar for å legge seg. Stakkar liten. Jeg får så vondt i mammahjerte når det er noe som plager han. 

 

Han har tatt min plass som blogger

  • 16.05.2017 - 14:11

Jeg tenkte jeg skulle få blogget litt mens Adrian sitter her og observerer alt jeg gjør, hehe. Det i seg selv er ikke lett skal jeg si dere. Han har nå i flere dager fulgt med på hvert tastetrykk jeg har tatt, og tydelig vis har han plukket opp både det ene og det andre. Mens jeg sitter i skrivende stund kommer han med de søte små fingrene sine og tar vekk noe av det jeg har skrevet. Jeg skrev det på nytt, og han gjorde akkurat det samme. jeg skrev nok en gang det samme som han hadde tatt vekk, og han tok det vekk. Jeg bestemte meg for å formulere meg på ett litt annet vis for å se om han tok det vekk da.. Tro det eller ei men han lot det være. Det var nesten som at han viste hva jeg hadde skrevet, og at han var uenig. Men når jeg gjorde om litt på formuleringen var alt greit, hehe.

Det endte med at jeg tok vekk alt og startet med ett helt nytt blogginnlegg. Når han bestemte seg for å bli en liten mini blogger fant jeg litt inspirasjon i det. Jeg lot han få skrive litt som han selv ville. Så klart var det helt uleselig, men så morsomt å se hvor konsentrert han var. Han skrev og pratet. Jeg spurte om han ville ha litt hjelp siden komma og punktum ikke fantes i hans innlegg. Jeg tok fingrene mine over tastaturet mens jeg prøvde å legge inn noen punktum- men da fikk jeg bare kjeft. Jeg måtte jaggu ikke komme her å ødelegge hans blogginnlegg. 

Etter noen sekunder med kjeft fikk jeg omsider se på mens han skrev og koste seg med jobben han gjorde. Jeg prøvde på et senere tidspunkt og ta fra han dataen, men da var det nok ei kjeft-skur som kom min vei. Jeg var pent nødt til og vente på tur, hehe. Til slutt gikk han lei og fant mobilen min i stede. Jeg tok fra han mobilen siden jeg ikke vil at han skal ødlegge den. De som har barn eller tante/ onkel unger vet hvor fort mobilene havner i gulvet når de små fingrene først har fått ett godt grep over de dyre mobilene, hehe. 

Nå sitter jeg her og blogger og ser for meg at når Adrian blir gammel nok kommer han til og bli familiens nye blogger. Men ut i fra reaksjonen han å dømme er nok min plass som familiens blogger danket ut. Dette er nok en av grunnene for at jeg ikke blogger når Adrian er våken. Får jo ikke være i fred.. hehe. Jeg startet med blogginnlegget mens han var våken, men som dere alt har lest funket det dårlig. Jeg la fra meg bloggen og ventet til det ble duppe tid. q

Det er slik det skal være mener nå jeg. Alt som har med data, telefon og TV kan vente til barna eventuelt har lagt seg. Men i dag ble det litt annerledes enn hvordan vi ellers gjør ting her hjemme. Siden dagen i dag ikke har nok timer bestemte jeg meg for og ta ett kjapt innlegg mens han var våken. Men det gikk jo ikke, så da hadde jeg ikke annet valg enn å vente til han skulle sove, hehe. Sånn kan det gå. Men morsomt med litt hjelp. Forhåpentlig vis får jeg beholde statusen som familiens blogger litt til.

Hva vil dere lese?

  • 15.05.2017 - 19:43

Etter en fantastisk, men stressende helg kjenner jeg at kroppen er litt redusert. Jeg har løpt rund om her som en tulling, i ett håp om at jeg skulle rekke alt. Jeg ble ferdig, og er veldig glad for at jeg fikk gjort det jeg skulle gjøre. Og ikke minst at bursdagsbarnet fikk en flott feiring. 

Selv om jeg vet at alt dette måtte gjøres betyr ikke at jeg skulle ha gjort det. Jeg vet hva denne slitne kroppen tåler, og det jeg har gjort i helgen er nok litt i overkant av hva jeg klarer. Så nå får jeg svi. Jeg viste før jeg i det hele tatt hadde startet med alt jeg skulle gjøre at formen ville være på bånn når alt er over, og slik har det også blitt. Men denne gangen gjør det ingen ting. Mellomste guttebassen min hadde sin store dag, å da strekker man seg til bristepunktet og litt lenger for at dagen skal bli perfekt. 

Det er ikke så ofte at jeg utdyper hva det er som feiler meg her på bloggen. Jeg vil gjerne fortelle dere alt om denne diagnosen og mere til. Men jeg kjenner at jeg er litt redd for at det skal bli for mye sykdomsprat, noe jeg ikke vil ha noe av her inne på bloggen. En gang i ny og ne er jo greit, men når det kommer hyppige innlegg om helsen kan det fort bli litt mye. Jeg vet ikke hva dere lesere vil lese mer om, og jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Om dere vil høre mer om det jeg sliter med så skal jeg så klart lage ett innlegg om det. 

Men i utgangspunktet skal bloggen min bestå av alt annen enn sykdomsprat. Men noen ganger kommer man inn på temaet naturlig. Som nå for eksempel.. Etter en slik helg som dette, sliten og utmattet. Da er man allerede inne på temaet. Men slik er det nå bare, hehe. Over til noe annet.. Adrian har virkelig kost seg sammen med storebrødrene sine i helgen, og virkelig fått gjort både rampestreker og mere til. I dag er første dagen etter helgen der Adrian er uten brødrene sine, og han sloknet totalt. Han skal jo legge seg klokken 19 hver kveld. Det er liksom rutinen vi har her hjemme. Men i dag klarte han rett og slett ikke å holde seg våken.

Jeg løftet han opp etter at han hadde sovnet på gulvet. Jeg gjorde mitt og hørte han lekte i leke kroken. Men plutselig ble det stille. Hver gang jeg hører det blir helt stille kommer en varsellampe lysene foran øynene mine. Jeg la fra meg det jeg holt på meg og gikk for og se hva han gjorde. Normalt sett er det ingen tvil om at han finner på noe hyss når det blir helt stille. Men denne gangen gjorde han ingen verdens ting... uten å sove. 

Han hadde lekt med en lastebil (Type stor lastebil, gikk han til lårene). Når jeg kom for å se hva han gjorde viste jeg ikke helt hva jeg skulle gjøre. Han satt på kve med hodet oppå lastebilen. Der sov han. Jeg lo litt for meg selv i det jeg løftet han opp. Han skulle jo egentlig ikke sove siden det kun var en time til han skulle legge seg uansett. Men uansett hva jeg gjorde hjalp ikke mye. Jeg satt han i fanget mitt i ett håp om at han våknet til i det jeg skulle prate med han. Men neida.. Han sov like godt han. 

Jeg ringte Kai på FaceTime med ett håp om at han skulle våkne til når han hørte pappas stemme. Å det gjorde han. I noen sekunder hvertfall. Han ga Kai ett smil før øynene skled igjen. Uansett hva jeg sa eller gjorde hjalp ikke særlig på. Det endte med at han fikk legge seg i senga. han har sovet en stund nå. Men selv om det kun var en time til legge tid må dere ikke tro at han hadde tenkt å sove natten gjennom. Han sitter nå på gulvet med ett bredt smil om munnen. Så her blir det nok litt seint i kveld før junior her legger seg. Men slik er det, hehe.



 

For en flott feiring..

  • 15.05.2017 - 15:42

Nå har jeg hatt noen få dager borte fra bloggen. Vi feiret jo 5-års dag til mellomstemann i helgen, så da var det en selvfølge her hjemme at bloggen ble nedprioritert. Men for en flott feiring det ble. Han smilte fra øre til øre når han så alle som kom i selskapet hans- og ikke minst når han åpnet pakkene sine, hehe. Nei det var en super feiring. Jeg kunne ikke blitt mer fornøyd.

Kai og jeg jobba til siste slutt for å få alt ferdig til gjestene skulle komme. Når de første gjestene kom var vi akkurat ferdig. Jeg hadde ikke tid til å skifte om eller noe som helst, så klærne ble bare en tights og en top. Selskapet var helt supert i seg selv, men det var jo ikke det eneste som var bra akkurat denne dagen. I solveggen hadde vi hele 20 varmegrader og stor sol. 

Når gaver og mat og kaker var unnagjort var det tid for lit lek og moro. Vi skulle jo egentlig sette opp trampolina før gjestene kom. Men siden vi ikke rakk det foreslo gutta at vi kunne gjøre det under selve selskapet. Kai og gudfaren til Adrian satte i gang med oppdrag trampoline mens gutta ventet utålmodig på enden. Når de hadde kommet så langt at det bare var for barna å hoppe oppå måtte de vente litt til. De voksne måtte nemlig vaske trampolinen før barna kunne leke oppå den. Siden trampolina hadde vært innestengt i garasjen hele vinteren var det en liten musefamilie som hadde bodd ganske greit inne i eska der trampolina lå. Så da sier det seg selv at den måtte skrubbes før barna kunne leke på den.


Bursdagsbarnet leker med tante  ♥

Når det var gjort var både voksne og barn kjappe med og komme seg oppå trampolina. Spesielt guffen (gudfaren til Adrian), hehe. Etter noen saltoer ble det barnas tur. De hadde ventet lenge på at han skulle gjøre disse saltoene. Ett helt år faktisk. Så når han endelig fikk tatt de saltoene var det noen små gutter som virkelig kosa seg- guffen også, hehe. Dagen tok så slutt og gjestene måtte ta fatt på den lange kjøreturen hjem. Det er jo hele to timer for de å kjøre. Så veldig glad for at så godt som alle fikk til å komme i bursdag. Kjempe koselig. 

Søndagen kom og det var tid for gutta boys å dra hjem til faren sin. Vi brukte søndagen til full avslapning etter noen gjøremål. Så her har dere en liten oppsummering av hvordan helgen vår har vert. Håper dere hadde en like fin helg som vi har hatt. 

Det glade liv

  • 10.05.2017 - 13:00

Livet generelt er vell bare å feire. Ja, vi får og kanskje er nødt til å oppleve fæle og noen ganger grusomme ting. Men selv om livet til hver enkelt av oss er forskjellig vil jeg påstå det er ett flott liv uansett. Noen tar valg som kanskje ikke er de beste, og noen blir bare kastet ut i det. Kanskje er ikke livet så bra og fantastisk for alle, men det som er viktig er å sette pris på det livet man har fått å gjøre det beste ut av det. Vi har fått tildelt kun ett liv, hvorfor ikke gjøre det beste ut av det.

Katter der i mot.. Dere tenker sikker "hva i svarte er det hun snakker om", hehe.. Forstår den. Fra å gå fra mennesker til katter er kanskje litt.. ja.. Snodig. Men den lille frøkna vi har hjemme her lever det glade katteliv. De sier at katter har ni liv, noe som fysisk sett er umulig. Blir katten påkjørt av en bil eller verre er så dør den. Men grunnen for at de sier at katter har ni liv er vell det at de tåler ekstremt mye. De kan ramle ned fra ett tre på 10 meters høyde og lande på beina. I verste fall kan hun knekke en fot. Om vi skulle ha vært så uheldig å ramle ned fra et så høyt tre hadde vi nok knekt mer enn en fot. Da snakker vi om et potensielt dødsfall. 

Men her hjemme er det ikke større farer enn å ramle ned fra sofaen. Noe som kanskje minner mer om at man er litt klønete i stede for uheldig. Mille (katten) kjøpte vi fra en organisasjon som redder katter og finner nye hjem til de. Mille var i en et hjem med eiere som elsket henne. Om jeg forsto det rett så hadde eieren/ eierne blitt syke, så lille Mille måtte få ett nytt hjem. Så hun kom til denne organisasjonen fordi eierne ville hun skulle få det godt i en ny familie i stede for å ende det- om dere skjønner. 

Nå lever hun det glade katteliv her hjemme hos oss. Hun leker, hopper og koser noe ekstremt mye. Hun kommer som regel når jeg er litt i overkant opptatt. For eksempel når jeg skal bruke tid på blogging. Da legger hun seg rett ut over tastaturet så jeg verken ser dataen eller tastaturet. Da er det bare å legge fra seg alt å kose til krampa tar deg, hehe. Hun er en så god en pus. 

Men med slike gode og snille puser som Mille kommer også den mørke siden. For hun er det nok bare lek, men for meg kan det bli blodig alvor. Nå som sommeren virkelig har kommet for fult her i Trønderlag blir det veldig varmt på soverommet. Vi kan jo ikke ha opp vinduet, for da kan det hende Mille går seg en tur. Hun er tross alt så fersk her hjemme at hun ikke kan ut enda. Det resulterer at jeg legger meg med beina utom dyna. Noen ganger henger de utom senga, rett og slett fordi jeg syns det er godt. 

Mille ser så en mulighet til litt lek. Hun hopper opp og fanger beina mine med tenner og klør. Hun vet jo godt at det er foten min hun leker med, så det er jo ikke vondt. men klørne er jo skarpe, så litt rifter blir det. Om jeg ikke ligger med beina utom dyna finner hun andre måter for å oppnå den oppmerksomheten hun vil ha. Midt på natten kan hun komme opp i sengen og bare legge seg oppå ansiktet mitt. Jeg bråvåkner og tenker "HALLO!! hva i suderullan er det du driver med?". Jeg løfter henne av og snur meg for å sove. Da hører jeg hun kommer tuslende med leken sin. Hun hopper opp i sengen og legger leken på brystet mitt. Så da er det bare å stå opp. 

Mennesket eier hunden, men katten eier mennesket. Slik er det bare, hehe. Denne lille frøkna har personlighet til tusen. Jeg har bestandig ansett meg selv som en hundeperson. Men etter Mille kom inn i familien ser jeg at jeg er likså mye en katteperson. Hunder er bare så nydelige og man får litt ekstra trim i hverdagen siden de trenger mosjon hver dag. Katter der i mot ordner seg selv. De går på do som ett menneske. De har sin egen do som mennesket må rengjøre noen ganger hver dag og andre ganger annenhver dag. De vasker seg selv, de sliper klørne sine selv, og de er ikke avhengig av samme type trim som en hund. 

Så klart må man leke og kose med en katt på samme måte som med en hund. Men det blir litt annerledes uansett. Jeg føler meg "friere" med en katt. Jeg kan være borte lengre enn seks timer uten å tenke tanken på at jeg må hjem fordi hun skal ut for og gjøre sitt. Så lenge hun har mat og vann klarer hun seg helt fint i eget selskap. Med en hund er man mer bindt til både klokken og andre ting. Så det er helt klart ett enklere dyr å ha med å gjøre. Men så skal det også sies at Mille aldri har vært hjemme alene over natten. Og det skal hun aldri heller. Når hun har blitt vandt med sitt nye hjem og føler seg 100% trygg kommer vi til og ta henne med når vi eventuelt skal bort. 

Etter vi mistet Åskar var jeg redd jeg ikke ville føle det samme for et annet dyr. Men nå viser det seg at hjertet mitt har fluss med kjærlighet å gi.

#detgladeliv #detgladekatteliv #familie 

 

 

FACEBOOK          INSTAGRAM
 



 



 

10 minutes of fame

  • 09.05.2017 - 19:27

God kveld! Denne dagen har virkelig gått i ett. Vi kom oss omsider på senteret. Der ble det kjøpt sminke til meg selv, samt noe av det vi trenger til bursdagsfeiringen i helgen. Når vi gikk rundt om på kjøpesenteret kom komplimentene haglende. Men de komplimentene som kom var ikke ment for meg, selv om jeg tar 50% æren, hehe. Det var nemlig Adrian som fikk all oppmerksomheten. Det var damer i alle aldre som kom bort til oss. De ville kose og prate med Adrian. 

I det vi fikk litt tid for oss selv sa jeg til Adrian "Vi er kjendiser!". For det var akkurat slik det føltes. Hver gang noen sier til meg at barna mine er nydelige får jeg automatisk ett bredt glis om munnen. Ikke så rart kanskje, man er jo så stolt av disse små. Vi var jo på H&M for å handle sminken. Jeg sto med ryggen mot resten av de som var inne der- helt i min egen verden. Jeg kunne ikke finne de rette sminke produktene, så jeg satt på hug og glodde intenst i hyllene for å se om jeg hadde oversett noe. Plutselig hører jeg noen si "Tnåååh.. Så nydelig han er. Du smiler til meg, ja det gjør du". Jeg snudde meg og lurte på hva alt oppstyret var. Jeg så en dame med navneskilt som pratet og såg i retning Adrian og meg. Jeg skjønte jo straks at dette var ei dame som jobbet her.


 

Jeg smilte og snudde meg igjen. For jeg hadde ikke fått noe inntrykk av at det var meg hun ville ha tak i. Uvitende som jeg var snudde jeg meg og fortsatte å beglo produktene. Så hørte jeg mer fnising og det man kaller "babyprat". Jeg snudde meg nok en gang mot damen med spørsmålstegn tegnet i hele ansiktet. Etter ett par sekunder gikk det opp for meg hvem hun egentlig snakket med. Adrian hadde nemlig sendt henne slengkyss og smilt i det vide og det breie til denne damen. Å så klart smeltet hun på flekken. Det kom kunder som ville stille seg i kø, men alle ble stående rundt denne damen og virket like gale hele gjengen, hehe.

Bare for at det skulle bli ro tok jeg med meg Adrian til der de sto. De fikk dullet litt med han før de innså at det begynte å bli en lang kø. Jeg fant det jeg skulle ha i det de sto sammen med Adrian, så det endte med at jeg til og med fikk gå først i køen. Jeg sa at jeg kunne stille meg bakerst, ville ikke snike liksom. Men hun sa at de gjorde ingen verdens ting. SÅ jeg ble med henne fram til kassa, slo inn varene og dro der i fra. Så vi har fått oppleve våre 10 minutes og fame, hehe.

Etter denne opplevelsen gikk vi videre. Vi måtte handle inn diverse til feiringen, men alt var jo så utplukka at vi må tilbake på fredag for å få tak i resten. Vi hadde jo gått tom for grøt til Adrian, så vi måtte så klart få tak i deg også. Adrian sitt store høydepunkt må ha vært at han fikk holde i esken med grøt. Når vi kom til kassa hadde han gnagd ett stort hull i pakningen. Hun i kassa så på Adrian og spurte "får du ikke mat hjemme du?". Hun så på meg og smilte lurt. Så klart skjønte jeg at hun tulla, hehe. Men alt i alt var nok dette en litt annerledes bytur for vår del. Det er ikke ofte så mange kommer bort til oss, så dette var morsomt. 

 

 

FACEBOOK          INSTAGRAM
 

 

Jeg er så bortskjemt!

  • 08.05.2017 - 12:00


 

God morgen alle sammen! Noen dager starter morgenen med et brak, men ikke denne gangen. Vi våknet av at Adrian ropte på oss klokken 10.30. De gangene han sover så lenge føler jeg me ekstra heldig. Litt bortskjemt til og med. Jeg har jo hatt noen tøffe uker der jeg har vært veldig sliten, og da er det ekstra godt og få sove litt ekstra lenge.

I dag fikk jeg våkne med Kai ve siden av meg også, det er jo ikke hverdagskost i dette huset. Han drar jo som regel på jobb lenge før noen i dette huset i det hele tatt har har tenkt tanken på å stå opp. Så det at vi fikk morgenen sammen med han er jo kjempe koselig. Nå skal vi hive oss i rundt her. Har en del som skal gjøres før Kai drar på jobb.

 

 

FACEBOOK          INSTAGRAM

11 MÅNEDER BAK OSS OG RESTEN AV LIVET RETT FORUT.

  • 07.05.2017 - 10:51

God morge! Tenk det, vi er i mai måned og sommeren var offisielt kommet for min del. Vi har hatt flere dager med alt fra 15 til 25 grader. Sola har virkelig gjort nytte for seg. Fantastisk!

Det er 7.mai og lille Adrian er hele 11 måneder. Jeg kan ikke tro at tiden bare har rast fra meg! Enn at om en måned på dagen, blir Adrian ett år. Han har da sin aller første bursdag. Jeg er så spent!! Det er noe med den aller første bursdagen. Han som enda er så liten skjønner ikke mye av alt styret me bursdag. Så egentlig blir det en feiring for oss voksne. Men selv om han ikke kommer til å huske sin første bursdag betyr ikke det at han ikke skal få en.

Jeg kan ikke vente med å kjøpe inn alt vi trenger, bake og mere til. Jeg kan ikke love at det blir bakt noe kaker i dette huset. Jeg hører rett og slett ikke hjemme på kjøkkenet, Hehe. Men om jeg skulle bake kaker, spiser alle på egen risiko, Hehe. Neida, det blir sikkert bra. Men nå som Adrian har dagens første dupp skal jeg gjøre det samme. Etter gårdagens konfirmasjonsfeiring ble jeg litt i overkant av sliten. Så nå som Adrian sover, gjør jeg det samme.

Blogges! 



 

DU KOM INN I MITT LIV, SÅ FORSVANT DU

  • 05.05.2017 - 14:35

Nå er det noen måneder siden jeg skrev et innlegg her på bloggen som var til min kjære. Noen har spurt hvorfor de ikke finner igjen dette ene innlegget. Jeg aner ikke hvorfor dere ikke finner det? Men jeg kan legge det ut på nytt for dere som ville lese det. 

Kjære Kai Morten. Du kom inn i mitt liv for mange mange år siden, det er kanskje 12-13 år. Jeg var hodestupt forelsket i deg, men en venninne på den tiden kom bort til til meg og hoppet av begeistring. Hun fortalte at hun likte deg og at hun så gjerne ville bli din. Jeg hadde likt deg i en stund, men nå kunne jeg ikke si noe. Jeg kunne ikke si at jeg også ville ha deg, et vennskap ville da blitt ødelagt og dramaet hadde oppstått. Når jeg kom hjem gråt jeg mine vonde tårer for å føle at jeg hadde mistet deg for godt. 

En liten stund gikk, husker ikke eksakt, men du hadde nå blitt sammen med min venninne. Jeg viste ærlig talt ikke hva jeg skulle gjøre eller om jeg ville komme meg over dette. Nok en gang gråt jeg mine vonde tårer. Men denne gangen var det fordi jeg hadde mistet deg. Hva skulle jeg gjøre nå? Om du hadde vist at jeg likte deg, ville du da gått fra henne og kommet til meg? Skulle jeg bryte dere og "stjele" deg? Nei, jeg ville ikke være en slik person. Jeg fortsatte de neste dagene og ukene å sørge over tapet av deg. Tiden gikk og vi mistet kontakten. Jeg fikk meg kjæreste og barn. Enda flere år gikk å det ble slutt mellom meg om min kjæreste. Jeg sto nå alene. Hva skulle jeg gjøre nå etter så mange år i et fast forhold? Jeg var alene. 

Tiden gikk og jeg prøvde meg på dating, men det endte med at den ene etter den andre såret mine følelser og svek min tillit. Jeg klarte ikke å ha tiltro til noen. To år til gikk, jeg fikk en melding på Facebook sent på kveld. Du hadde opplevd ditt opp i gjennom årene. Du hadde hatt en dame, men nå var det kapittelet av livet ditt over.Begge var i samme "smørje". Begge var alene. Du ville ta opp det tapte så du sendte meg melding. Nå i ettertid har du fortalt at du overhode ikke hadde forventet svar, og i alle fall ikke forventet at vi skulle holde kontakten. 

Alt føltes så naturlig. Vi var åpne og ærlige med hverandre fra første stund. Du likte meg og jeg likte deg, men jeg turte ikke å prøve meg, for jeg klarte ikke å stole på en annen mann. Ikke fordi at menn er så "skumle", over hode ikke. Men fordi jeg var redd for å bli såret nok en gang. Vi ringte og sende hverandre meldinger så mange ganger i løpet av en dag at vi nesten skulle tro at vi ikke hadde noe annet liv, hehe. Men så skjedde det. En grusom tragedie rammet meg og min familie. Jeg mistet min kjære onkel, han gikk bort så alt for tidlig. Jeg var til min far på besøk i Steinkjer når jeg mottok beskjeden. Jeg viste ikke hva jeg skulle gjøre, tårene og noen smertens hyl var alt jeg kunne. Jeg datt sammen på gulvet, det var som at livet ble revet ut av meg.

Når jeg kom litt til meg selv ringte jeg deg. Jeg skrek og fortalte hva som hadde skjedd. Klokken var passert midnatt og jeg klarte ikke å være inne. Jeg måtte ut. Jeg sa til deg at jeg måtte ut, jeg måtte til havet for å kjenne på roen, og kanskje føle onkels nærvær. Så dumt som det enn høres ut. Du sa at du var på vei. Du kastet deg i bilen og kjørte av gårde. Du kom fram ikke lenge etter meg. Jeg satt på et berg og så ut mot havet og lengtet etter svar på alle spørsmål jeg hadde. Dette var vårt første møte på 12 år, og at vårt første møte skulle være i en så tragisk setting var jo ikke helt det jeg hadde tenkt.  Men jeg var så glad for å ha deg der.

Du så meg sitte på berget og se ut mot det endeløse havet. Du kom bort til meg uten å lage en lyd. Du satte deg ned ved siden av meg og la jakken din over skuldrene mine. Det var som at du viste at jeg frøys- du bare tok den av deg og la den over meg. På mange minutter åpnet vi ikke munnen, vi sa absolutt ingen ting. Det var så stille at jeg kunne høre deg puste. Du la armene dine rundt meg, og jeg knakk helt sammen og la hodet mitt forsiktig mot skulderen din. Du klarte å trøste meg uten å si ett ord. Det var som at du viste at jeg ikke ville prate. Alt jeg ville var å føle din nærhet.

Etter en liten stund tok du min hånd og jeg våknet litt til. Du så på meg og ett smil ble forvekslet. Jeg følte meg ikke lenger så alene. Vi reiste oss og gikk en tur for å få varmen i oss. Han hadde tross alt gitt jakken sin til meg. I løpet av de minuttene vi gikk, lenger og lenger inn i skogen, følte jeg til slutt en følelse av lettelse. Jeg fikk en følelse av at nå hadde onkel endelig fått fred, nå hadde han det bra. Jeg åpnet så munnen og tok til mot for å prate med deg. Det endte med at du fikk meg til å le. Onkel hadde dødd litt tidligere på dagen og her sto jeg og lo. Du fikk meg til å le. I det sekundet du fikk meg til å le viste jeg at du var mannen for meg.

Hvem andre en drømmemannen kan få sin prinsesse til å le når et familiemedlem hadde dødd? Vi holdt hender og hadde en fin spasertur gjennom skogen. Men det var nå blitt midt på natten og du skulle jo på jobb om bare to timer, så du måtte hjem for å hente det du skulle ha på jobb. Jeg ble med deg bort til bilen din for å ta forvell. Jeg så deg rett i øynene, jeg ville så gjerne kysse deg- men jeg klarte ikke, jeg turte ikke. Du dro og tiden gikk, og jeg kjørte hjem til pappa.

Dagen etter eller om det var to dager etter bestemte jeg meg for at jeg måtte hjem. Jeg skulle flytte tilbake til Orkanger, men hadde ikke mulighet til å få tingene mine hjem. jeg viste ikke hva jeg skulle gjøre siden jeg ikke har lappen for henger. Du lånte deg henger og kjørte alle tingene mine til Orkanger. Kvelden kom og du skulle kjøre hjem til Steinkjer igjen. Da sa jeg litt vell brått "DU MÅ IKKE DRA! eh, du kan sove her hvis du vil?" Det var helg og han ville veldig gjerne bli igjen hos meg. Det ene tok det andre. Vi ble bedre kjent og koste oss veldig godt sammen. Det ble ikke noe sex nei, for jeg vet flere ville ha lurt på om det skjedde, hehe. 

Tiden gikk og vi var sammen så godt som hver dag. Sommerferien kom og det er normalt en tid der familiene er lykkelige og skal reise på ferie. Men jeg som var aleine med to barn og pengene fikk jeg på NAV- jeg hadde ikke råd til å ta med barna mine på tur. Jeg ba ikke om det eller noe slik. Men vi hadde snakket om det tidligere, at jeg så gjerne ville ta med barna mine på tur i sommerferien, noe jeg ikke har hatt mulighet til tidligere. Når tiden for sommerferie kom overrasket du meg, jeg skulle få ta med meg barna mine til Hunderfossen Familiepark! Jeg gråt og var så overlykkelig. Først nektet jeg, for jeg ville ikke ha pengene dine. Jeg sa så at jeg kunne godta det om han ble med på tur sammen med oss. Men jeg ville først kjenne på den følelsen av kjærlighet før jeg dro på tur med han og barna mine. Jeg ville ikke la han være med barna og meg med mindre jeg viste at dette var en mann jeg ville ha og at dette var en mann barna skulle ha i livet sitt. 

Etter en kort stund ble vi sammen, og det kunne ikke ha føltes bedre. Guttene forgudet deg og du var så flink med dem. Den turen til Hunderfossen Familiepark er en tur jeg aldri vil glemme. Nå snart to år senere er jeg fortsatt like forelsket i deg. Du er der for meg i tykt og tynt. Til tross for mine plager og.. ja.. Vi er der for hverandre i tykt og tynt. Vi kan krangle så begge får tinitus, men det har ikke noe å si, for to sekunder etter er begge kjappe til å si unnskyld. Jeg kan ikke få sakt det tydelig nok, Jeg elsker deg. 

Nå har vi tre barn, hund, hus, bil og alt som hører med. Vi er en familie og jeg elsker deg. ♥

 



 

PHOTOSHOOT

  • 04.05.2017 - 13:50

I går fortalte jeg om mine minutter med full panikk. I dag var saken en helt annen. Rettere sakt litt mer normalt. Jeg våknet av at Adrian sto i senga og ropte klokken åtte. Så det vil si at vi er tilbake til mer vante trakter, Hehe.

Litt senere på dagen fant jeg ut at vi skulle ha en liten photoshoot. Adrian elsker å bli tatt bilder av. Ikke så rart siden jeg har tatt flere tusen bilder av han fra han ble født og til nå, Hehe. Han stilte seg opp og "poserte" foran kamera. Skulle nesten trodd han gjorde dette bevist. Han lekte i gardinene og kom med noen godhjertet latterhyl og noen smil man bare må smelte for.

Jeg knipset i vei mens han gjorde det han kan mest. Smile og le til krampa tar han. Jeg hadde ikke speilreflekskamera tilgjengelig, så jeg måtte fint nøye meg med mobilen. Men siden jeg har en ny mobil (Iphone 7 pluss) ble det fine bilder uansett. Jeg er jo på langt nær en proff. Men til tross for at jeg er en amatørfotograf som tar bilder til bloggen er jeg veldig fornøyd.

Når man har en så flott "modell" så er det ikke rart bildene blir bra, Hehe. Hør på meg da.. Jeg tar meg selv i og være som alle andre foreldre. Så stolt over barna at man skryter uhemmet. Jeg er håpløs, Hehe. Men det er lov. Det er lov å skryte av barna sine. Jeg er så heldig som har fått tre friske og flotte gutter. Så klart vil jeg rope det ut så hele verden kan høre meg. Barna er jo tross alt det kjæreste vi har.

Nå har jeg noen minutter for meg selv siden Adrian sover dupp. Så da tar jeg frem Mac'n og blogger for harde livet. Mens jeg blogger planlegger jeg også bursdagsfeiring til min mellomste lille sjarmør. Han blir hele fem år nå i mai, og det skal selvfølgelig feires med familie, gaver, kaker, is og brus. Mai blir en hektisk men flott måned for våt del. Vi skal i hele tre konfirmasjoner, mellomste mann fyller fem år, pluss at vi har selveste 17.mai. Ja dette blir bra!

 

Nok en super dag

  • 03.05.2017 - 19:23

Nok en kjempe dag unnagjort. Når jeg la meg i går hadde jeg ingen planer for dagen i dag. Men slik ble det ikke.

Morgenen startet egentlig der jeg ble fylt med en go dose med panikk og angst. Jeg bråvåknet klokken elleve, og hørte ikke så mye som ett pip inne ifra rommet til Adrian. Jeg spratt opp og løp til rommet hans i den tru at noe virkelig grusomt hadde skjedd. Men neida. Han sov rett og slett bare ekstra lenge i dag. Jeg hadde jo så panikk at jeg måtte nedi senga hans, ta og kjenne om han pustet. Noe han gjorde. Når han kjente at jeg var borti han våknet han og skjønte mildt sakt ingen ting. Normale dager for oss er jo at jeg våkner av at han roper på meg klokken åtte om morgenen. Så da kommer jeg inn til han. Men i dag var det jeg som vekket han, noe han virket litt paff over, hehe. Men heldigvis var det ikke noe galt. Han var bare litt ekstra trøtt.

Når hjertepumpa hadde roet seg litt ned ble det frokost og en dusj på Adrian. Han hadde nemlig bestemt seg for at han skulle ta av seg bleien i løpet av natten. Med andre ord måtte dyna vaskes, hehe. Etter at han fikk dusja fikk jeg en melding av ei venninne. Hun lurte rett og slett på om vi (vi som i Adrian og meg) ville være med på kjøpesenteret for litt frokost og litt etterlengtet jente tid. Noe jeg så klart ville. Det er så lenge siden sist vi hadde tid til hverandre, så dette ble noen supre timer. 

Men disse timene bøy også på noen ørsmå utfordringer. Kai hadde jo bilen siden han skulle på jobb tidlig i morges. Så i det jeg satte meg i bilen til venninna mi gikk det opp ett lys for meg "Å NEI!". Jeg hadde nemlig lagt lommeboka mi i bilen. Bilen som Kai brukte til jobb. Jeg ringte Kai og spurte om han var langt unna, noe han så klart var. Men venninna mi fant ei løsning på denne lille knipa. Hun sa hun kunne legge ut for det vi eventuelt skulle kjøpe i dag. Så da ordnet alt seg til slutt. Vi hadde noen supre timer sammen, shoppet litt, spiste og kosa oss. 

Når tiden var inne for at vi skulle gå vær vår vei endte det med at jeg trillet fra kjøpesenteret og heim til min kjære mor. Der var vi fram til seks på ettermiddagen. Vi satt ute på verandaen hele tiden. Bare nøyt den gode varmen og det fine været. Adrian storkosa seg ute mens han lekte med alt han kunne finne. Det endte med at vi måtte barnesikre verandaen, hehe. Han var jo mildt sakt over alt. Når mormor hadde fått sin dose med Adrian-kos var det besteTor sin tur. Så da ble det knipset litt bilder mens de kosa seg ute på plena. Alt i alt har dette vært en super dag. 

Nå er vi hjemme og Adrian har fått kveldsmat. Så nå er det natta for hans del. Men i det jeg hadde lagt han kom Kai hjem fra jobb. Da var det ikke snakk om at Adrian skulle sove. Så nå sitter de å har litt far-sønn tid før det blir natte (nok en gang). Så med det takker jeg for meg for i dag. Håper alle har hatt en flott dag. Så blogges det mer i morgen.



 

 

 

Vi har hatt barnefri!

  • 03.05.2017 - 10:00

Som overskriften sier har vi hatt barnefri. Det er så lenge mellom hver gang vi har barnefri at vi ikke husker hvor mange uke og måneder siden forrige gang vi var uten unger. Men i helgen var Kai og jeg helt alene, å gjett hva vi gjorde? Vi brukte HELE lørdagen på å kjøre lastebil. Siden firmaet til Kai hadde varer som skulle ut til kunder den dagen ar det Kai som fikset det. Jeg har ikke vært med Kai på jobb siden før Adrian kom til verden. Det å være med Kai på jobb var noe jeg gjorde ofte før. Men nå blir det litt vanskeligere å bli med han på jobb når man har små barn. 

Men hvertfall... Lørdagen ble brukt til kjøring. Noe som passet meg midt i blinken. Jeg slo på en måte to fluer i en smekk. Vi fikk tid sammen og jeg fikk oppleve noen annet enn husets fire vegger. Det var en super dag. En dag med Kai, flott natur og en sol som virkelig steika godt. Vi dro klokken syv på morgenen og var ikke hjemme før klokken ni på kvelden (om jeg husker riktig). 

Vi var i Oppdal der vi skulle levere kraftfor til bøndene. Dyra må jo ha mat selv om det er helg. Mens vi kjørte den to timers turen det tar til Oppdal ble jeg sjokkert over hvor lite sommerlig det er der i forskjell til Orkanger. Eller.. Egentlig ikke. Oppdal er jo på fjellet, og Orkanger (der vi bor) er bare ett steinkast unna sjøen. Så sånn sett er det ikke så rart. Man trenger ikke kjøre langt hjemmefra før man merker at temperaturene forandrer seg. 

Men en ting er sikkert. Naturen Norge har er bare nydelig. Og når solen treffer og lyser opp (fjellene i dette tilfellet) blir det ett syn for øyet. Jeg tror nok ikke jeg hadde syntes naturen var så mye å skryte av om det overskyet, mørkt og trist. Men når våren og sommeren er i anmarsj er det ingen tvil om at naturen vi har her i Norge er en fryd for øyet. 

Vi var jo på flere gårder og leverte det bøndene trengte, og på den nest siste gården vi var på var dyra ute. Det er litt morsomt å se hvordan dyra reagerer når lastebilen kommer. Det er nesten så de vet at når den kommer, kommer også maten. Alle kommer bort til gjerdet og bare glaner på den store lastebilen som kommer kjørende. Denne gangen var det noen sauer som var de heldige tilskuerne. Vi kjørte med vinduene åpne og kunne lett høre alle de lydene en sau kommer med. Men når vi nærmet oss ble de helt stille, hehe. De er så søte.

Vi brukte i overkant av 30 minutter på å lesse av alt bonden skulle ha. Når vi var ferdig fikk jeg sjansen til og ta noen bilder, så jeg benyttet meg av den sjansen når den først bøy seg. Denne gården var det mye særpreg i. Det var en gård som virkelig stakk seg ut fra de litt moderne gårdene. Denne gården ble nemlig bygd på 1800-tallet. Det sto en stein der de hadde hugget inn årstallet gården ble bygd. Men jeg husker kun de to første tallene, så derfor sier jeg bare at det var på 1800-tallet. Husker ikke om det var tidlig eller sent, men uansett da - den gården er sykt gammel. Og med det har den også ett litt annerledes utseende. Så klart var det noen litt nyere bygg der også siden de driver med sau nå i de moderne tider. Men har latt de eldre bygningene få stå, noe som ga gården en sjarm over seg. 

Jeg ser nå at jeg er i ferd med og skrive en hel bok, så jeg skal prøve å runde av så godt jeg kan her. Vi ble jo omsider ferdig med de timene med jobb, vi kom hjem til et tomt hus. Kun katten var hjemme. Jeg følte litt på den stillheten, og det føltes først veldig tomt og rart. Men når jeg fikk roet meg litt ned etter en lang dag kjente jeg hvor godt det egentlig var. Vi brukte hele søndagen på og sove. Jeg tuller ikke. Vi sov til langt på dag. Og når vi våknet lagde vi oss middag. Ja MIDDAG! Du leste riktig! Men når middagen hadde tatt plass i magen sovnet vi igjen. Begge var så utslitte at vi ikke klarte å holde oss våkne. 

Når man har barn blir det lett at ting går på autopilot. Man er sliten, men man fortsetter likevel. Men når vi omsider hadde kun oss to å tenke på var det ikke sjans i havet med å holde oss våkne. Om vii så hadde løftet opp øynene med fyrstikker hadde vi nok sovnet. Men helgen var enda ikke over, for vi skulle ikke hente Adrian før på mandagen. Hans farmor og tanter hadde spurt så pent om han kunne få bli til mandagen, og så klart var det i orden. Det er tross alt ikke så ofte at han får vært der over en lengre periode siden vi bor så langt unna. Så det var så klart greit. Vi fikk også muligheten til og treffe ett vennepar mens vi var på Steinkjer (hun jeg skal til Bergen med i juni), så det var flott.

De hadde brukt hele helgen på hytta, og han hadde storkosa seg. Fjellufta er uten tvil bra for både store og små. Så for å oppsummere litt her nå da. 
Lørdag: Var med Kai på jobb, noe som ble en fantastisk flott dag.
Søndag: Sov hele forbanna dagen, og natten.
Mandag: Hentet Adrian og besøkte ett vennepar, for så og dra hjem.

Alt i alt har dette vært en flott langhelg. Bare supert.






 

 

 

Det kunne ikke vært bedre. For en hærli dag!

  • 02.05.2017 - 22:45

For en deilig dag det har vært. I solen har det vært hele 25 grader! Jeg blir like sjokkert hvert år over hvor fort ting snur. Man kan ha minusgrader den ene dagen, og 20 grader pluss den neste. Jeg måtte til og med ta av meg litt klær mens jeg drev på i hagen. Det endte med at jeg spradet rund i t-skjorta. Før haka deres detter ned i gulvet så skal det sies at jeg ikke gikk rundt i bare t-skjorta, hehe. Vi har tross alt naboer. 

Det var ett så deilig vær at jeg bare måtte ut. Jeg pakket på Adrian ytterklærne og satte i gang med lek og moro. Det var overhode ikke så varmt når vi gikk ut. Så parkdressen var god og ha for Adrian sin del. Men etter en liten time hadde temperaturen skutt i været. Fra 10 grader til 25 på bare 45 minutter. Han klagde og ga tydelig uttrykk om at det fort ble for varmt for han. Så da ble det å ha på noe litt lettere. 

Etter litt var det en litt sliten gutt som ville legge seg i vogna. Etter noen få minutter sovnet han. Han sov vell i kanskje i underkant av to timer vil jeg tro. Jeg husker ikke helt, men noe i den gata. Mens han lå i vogna og sov benyttet jeg muligheten til å fikse opp litt i hagen. Nå som snøen er borte kom all hunde bæsjen etter Åskar fram. Så da var det å fram med raka. 

Jeg er nok en av de svakere- for når jeg hadde rakt i fem minutter måtte jeg skifte arm for at jeg var helt utslitt, hehe. Selv om det ble en del (MANGE) pauser, ble jeg til slutt ferdig. Nå er øvre del av plenen fri for både dødt gress og hunde bæsj. Kai kom ut på verandaen, der ble vi sittende og prate om hvordan vi ønsker at uteområdet skal se ut. Vi hadde noen ideer, men om de vil tre i kraft i år gjenstår å se. 

Denne dagen har vært alt annet en fæl. Vi har virkelig kost oss. Kai har jo virkelig hatt langhelg i tillegg. Han har jo hatt helgen fri som alle andre helger. Men nå så var jo første mai (som da er en helligdag) var på en mandag, fikk han også den dagen fri. Men det slutter ikke der vettu. Han hadde fri i dag også. For hver tirsdag har han fri fra jobb. Der er greia ganske grei. Siden han er lastebilsjåfør er det ikke snakk om en 7-4 jobb. Så han har såpass bra med timer i løpet av en måned at han får tirsdagene fri. Noe som passer Adrian og meg perfekt, hehe. 

 

Nå er det såpass sent at jeg skal legge inn håndkleet og finne senga. Det er tross alt en dag i morgen også. Håper alle har hatt en fin helg og en flott 1.Mai.


 

Hils på vårt nye familiemedlem.

  • 08.04.2017 - 13:46

Hils på vårt nye familiemedlem, Mille. Endelig var dagen her da vi skulle hente den lille prinsessa vår. Vi har nå ventet i noen uker. Tiden har egentlig gått veldig fort, bortsett fra den siste uken. Den har gått forferdelig trekt, hehe. Dagen startet med at vekkerklokka ringte klokken halv syv. Deretter ordnet vi klart alt til vi skulle dra, og så var det tid for frokost. Vi var klare til å dra ti på åtte. Når vi endelig hadde satt oss i bilen gjensto det 55 minutters kjøring før vi kom fram til fergen.

Jeg er ikke noe særlig begeistret for det store blå. Å så heldig som jeg er var det selvfølgelig litt røff sjø. Jeg føler meg ikke trygg i det hele tatt når jeg er ombord på en båt. Men vi kom oss over med livet i behold. Forferdelig sjøsyk grunnet fergen som gynget hit og dit, men jeg levde over. Hehe. Da vi hadde kommet oss av fergen var det kun 10 minutter igjen å kjøre.

Da vi kom fram ble vi møtt i døra og ble ønsket velkommen. Vi fikk straks møte lille Mille. Hun kom med Mille i armene og satte henne forsiktig ned så vi kunne hilse og kose litt med henne før vi satte snuten hjemover. Men før vi kunne det måtte vi gjøre opp betalingen samt skrive under på kontrakten. Når det var gjort reiste vi hjemover. Da ble det nok en ferge tur. Jeg grøsset i hele meg - så nervøs at jeg helst ville gråte. Jeg ville gråte mens Adrian lo og hadde det kjempe morsomt med båten som gynget alle veier, hehe. Vi kom oss trykt på fast grund denne fangen å. Så var det bare den siste biten igjen.

Da vi kom hjem fikk Mille bruke tiden hun trengte på å utforske huset. Hun fant ganske fort sine yndlingsplasser. Hun ble fort husvarm, så nå ligger hun på en stol og sover. Godt å se at hun slo seg til ro så fort. Så nå venter det masse kos og lek i tiden framover. Adrian synes det var kjempe morsomt med katt i hus. Han mjauer og hermer etter Mille som går rundt omkring i huset. Så disse to blir nok perlevenner.

 

 

FULL NEDTELLING!

  • 06.04.2017 - 21:07

For noen dager det har vært! Med det mener jeg så klart positive dager. Jeg har virkelig fått samlet meg og kjent at hodet fungerer igjen. Det ble nok litt for mye press med at jeg skulle prestere med tre innlegg hver dag her på bloggen. Når man har barn er det ikke bestandig tiden strekker til. Og kanskje føler du heller for å slappe av i stede for å blogge når muligheten byr seg. Slik har det vært her hjemme. Jeg har rett og slett bortprioritert bloggen, å det var veldig godt. Jeg vil ikke si at jeg er tilbake for fult, for det kan tenke jeg ikke klarer det. Tre innlegg på en dag er egentlig litt mye, så kanskje ett innlegg får holde. Det er jo ikke bestandig det passer seg - noen ganger kan du være sliten, og i andre tilfeller har du rett og slett ingen ting å blogge om. Begge disse punktene har vært tilfelle hos meg. Men selv om det har gått noen dager mellom hvert blogginnlegg nå, så kan jeg jo starte med dette innlegget..

Nå er det full nedtelling her hjemme. Det har nå gått noen uker siden vi fikk vite at vi skulle få ta henne med hjem. Og med "henne" mener jeg Mille (katten). Det har nå gått noen uker og vi er ekstremt spente. Med hånden på hjertet kan jeg vel si at det er jeg som virkelig har tatt av når det kommer til Mille, hehe. Barna gleder seg veldig til hun kommer hjem, men det er jeg som har nedtelling. Hver dag ser jeg på kalenderen på mobilen for å se hvor mange dager det er igjen. Men jeg skjønner ikke hvorfor jeg ser på den kalenderen hele tiden, jeg så jo på den dagen før, og da fant jeg jo ut hvor mange dager som gjensto. Men når man gleder seg blir det litt sånn. Man blir som ett barn på selveste julekvelden, hehe.

Men nå nærmer det seg virkelig. For på lørdags morgen setter vi oss i bilen og kjører mot fergen. Jupp. Vi må ta båt for å komme fram. Vi har en 45 minutters kjøretur til fergen, deretter 30 minutter ombord på fergen, for så å kjøre hele 10 minutter. Da er vi framme. Men jeg har hatt noen dager der jeg har vært litt bekymret. Jeg bestilte jo alt på nett, og ifølge de skulle pakkene være hjemme hos oss før lørdagen kom. Men slik ble det da ikke. Maten og kattesanden kom på døra i går, så det var en lettelse. Men sengen/buret, kattedoen og leken var ikke en gang sendt ut. Jeg sendte de en litt bestemt mail der jeg ga uttrykk for min frustrasjon. Jeg var ikke frekk eller utidig på noen måte når jeg skrev den mailen. Men jeg skrev på det viset at de skulle forstå at dette hastet. 

Jeg sendte den mailen tidlig på morgenen, men når kvelden kom hadde jeg enda ikke fått noe svar. Nå var panikken virkelig spredd seg. Jeg viste nå at pakken ikke ville rekke å komme fram til vi skulle hente Mille. Buret er jo i den pakken, samt kattedoen. Så litt panikk kan man si jeg hadde. Når jeg våknet neste morgen, altså i dag - hadde jeg enda ikke fått noen mail. Vi hadde jo betalt for alle tingene, så de måtte jo bli sendt. Noen tenker sikkert "kanskje de ikke hadde det på lager". Daa kan jeg fortelle at alle varer var på lager når jeg bestilte. I det jeg søkte opp nettsiden pep det i telefonen. Og det kom den, mailen jeg hadde ventet på. Men det var ikke et svar jeg hadde fått. Jeg fikk den standar mailen alle får når pakken er pakket og sendt. Jeg er overlykkelig over at de fikk gjort det de skulle og sendt pakken. Jeg har enda ikke fått svar på mailen jeg sendte. Men jeg vil tro de leste den og fikk fikset "problemet". For alt jeg vet hadde bestillingen min forsvunnet i mengden. Men det er ikke godt og si siden de ikke svarer. Men nå er pakken på vei, så da er jeg fornøyd. 

Jeg fikk tilsendt ett sporingsnummer, og da fant jeg ut at pakken nå er i Oslo, og at den ikke er fremme før på tirsdag. Så i dag måtte jeg spørre min stefar om han kunne være så vennlig og hjelpe meg med skyss slik at jeg kom meg til Europris. Jeg hadde sett at de hadde et reisebur og en kattedo til en billig penge. Jeg tenkte først med meg selv at jeg ikke ville kjøpe reiseburet på Europris. Av en eller annen grunn hadde jeg fått det for meg at det reiseburet ikke var sikkert og trykt for den lille prinsessa som skulle bruke det. Men jeg leste meg opp om produktet, og det er testet og godkjent. Så da fikk jeg heldigvis tak i det. Og heldige meg hadde for en gang skyld litt flaks. Kattedoen jeg ville ha hadde de dessverre ikke, men de hadde en uten tak. Når det kom til reiseburet endevendte jeg hele avdelingen for å finne det jeg lette etter. Og heldigvis for meg hadde de en igjen. Det var en annen dame som var på leting etter samme buret. Men denne gangen var det jeg som var først ut. Jeg tok buret og gikk mot kassen. Da hørte jeg damen spørre en ansatt om de hadde flere reisebur av den typen jeg fant. Han sa at de hadde en igjen, men det han ikke viste var at jeg hadde vert der to minutter før og tatt med meg buret. Så litt flaks hadde jeg kan man si, hehe. Så nå er alt klart til at den lille prinsessa vår skal hentes og komme til sitt nye hjem.



 

Neste helg henter vi deg, og tiden går ikke fort nok.

  • 31.03.2017 - 10:45

Jeg har nå hatt litt tid borte fra bloggen, noe jeg virkelig trengte. Det å drive en blogg er mye jobb. Så når formen har vært så dårlig har jeg valgt å holde meg litt i bakgrunnen. Jeg er ikke særlig flink til å tenke "meg" i første rekke, men nå hadde jeg ikke noe valg. Men som dere nå har lest, så har dere sikkert forstått at disse dagene og ukene har vært tøffe og vanskelige. Men det er lyspunkt som jeg vil trekke fram i lyset i stede for å dvele med det negative. 

I går snakket jeg med den hjelpeorganisasjonen som har lille Mille (katten), og de fortalte at hun skal få tatt stingene til uken, samt ta den siste vaksinen. Så neste helg får vi henne hjem. Jeg ser så frem til å få den lille prinsessa hjem. Jeg og Kai satt i hele går og så på nett, for vi må jo skaffe alt av utstyr til frøkna kommer. Jeg må nok rette litt på det jeg skrev nå, hehe. Kai var ikke hjemme med meg. Han var på jobb, så vi hadde jevnt over kontakt på telefonen. Så når han hadde tid fikk vi diskutert alt vi måtte kjøpe, samt hvordan ting skulle se ut. Jeg sendte diverse linker, og vi ble til slutt enige.

Jeg gleder meg noe enormt til hun kommer hjem. Bare det å få en til jente i denne familien er jo bare vidunderlig. Jeg kan kle henne opp med en vakkert  rosa halsbånd med diamanter (falske så klart) på. Her hjemme er det tross alt fire gutter, og da kan man bare tenke seg til hvor lite jente aktige ting det finner i dette huset. JA, hun er en katt. Men jente er jente, hehe... Jeg kan bruke rosa og andre fine "jente farger", selv om det egentlig ikke er noe gutte og jente farger. Men man sier jo at blå er gutte farge og rosa er en jente farge, selv om disse nyere tider sier noe annet. 

Her er noe av det vi har bestilt

Det var et enda strev å finne det rette utstyret. Aner dere hvor mye forskjellig katte utstyr det finnes på nett?? Det er jo helt vilt hvor mye det faktisk er. Når jeg satt i går kveld med dette ble jeg nesten litt frustrert. Jeg hadde så mye å velge i. Jeg har jo aldri hatt katt før, så jeg hadde jo ikke peiling på hva som var bra og ikke. Heldigvis er Kai kjent med katter, og har hatt opp til flere katter opp i gjennom årene - så der fikk jeg god hjelp. 

Det første jeg tenke når jeg så noe var "ååh, det der var fint - det må vi ha!". Hallo, selv om det er fint betyr ikke at det er bra, hehe. Så jeg tok meg i det og undersøkte litt nærmere. På bildet ser dere den hvite kurven. Det er både et oppholdssted, samt et reise bur. Denne var jo en av de tingene jeg bare måtte ha (fordi den var pen å se på, hehe), og heldigvis for meg var det bare positive tilbakemeldinger som tidligere kunder hadde lagt igjen. Det var ett flott og tryt reise bur, samt at katten fikk et fint krypinn. Jeg tenkte jo i de baner at Mille kanskje ikke ville bruke den som seng siden hun blir satt inni der de gangene hun eventuelt skal til dyrlegen eller noe annet sted. Men ut ifra de tilbakemeldingene dette buret/ sengen hadde fått så det ikke ut til at dette hadde vært et problem. Men så er jo ingen katter like, så om de kattene trivdes i buret og som ett lite krypinn vil ikke det si at Mille vil gjøre det samme. Men det gjenstår å se.

Vi bestilte også kattedo. Vi var veldig enige på forhånd at vi ikke skulle ha en åpen kasse. Mest med tanke på hygiene og slikt. Så det ble en lukket kattedo der Mille kan føle på privatlivet samt at det ikke blir kattesand over alt. Så er veldig fornøyd med valget. Men her var det også uendelig med alternativer. Jeg ville jo helst ha en kattedo med en fin rosafarge på, men det ville ikke Kai, hehe. Men siden hun skal få et fint rosa halsbånd kan jeg gå med på at kattedoen ikke er rosa, hehe. Jeg personlig takler ikke mørke farger, så det var ikke spesielt enkelt å finne en lys kattedo. Men til slutt fant jeg den dere ser på bildet. 

Til slutt vart det tid for leker. En katt trenger mye mosjon. Ikke i form av å gå turer og slikt, men lek her hjemme. Katter i likhet med hunder har jo et jaktinstinkt, og det er noe vi må ivareta. Det er viktig at katter får utløp for det de trenger. Uten det blir de fort feite, late og deprimerte. De er dyr, men ut i fra det jeg har lest får de også depresjoner. Så veldig viktig at de får leke, jakte og klatre. Vi har også bestilt et stort stativ som vi forhåpentligvis får i starten av april. Vi bestilte stativet på Ebay, så jeg er veldig spent om det er like bra og fint som siden viste. Det kostet oss ikke mer enn 2-300 kroner, så om det viser seg at det var ett bom kjøp er det ikke verdens undergang. Men der også var det gode tilbakemeldinger, så jeg gleder meg til å få det i hus og se Mille klatre og kose seg. For dere som ønsker samme stativ finner dere det HER! (annonse lenke)  

Det var det vi har fått tak i en så lenge. Vi har jo skaffet mat og kattesand i tillegg så klart. Nå som dette er bestilt gleder jeg meg noe enormt til å få både utstyret og Mille i hus. Vi har opplevd en tragedie som vi håpet vi ikke måtte oppleve, men slik er det. Jeg personlig har brukt lang tid på å komme meg til hektene etter alt som har skjedd. Så det at denne lille prinsessa skal komme og berike vår familie er nok det beste som kunne ha skjedd oss. Vi gleder oss og ser så frem til tiden framover. For dere som eventuelt måtte lure ble utstyret kjøpt på zooplus.no - De har alt du trenger for ditt dyr (katt, hund, gnagere og fugler). For og kattesanden kjøpte vi på zoopermarked.no - de har også alt du måtte trenge, men de var litt dyrere på utstyr, men mye billigere på foret. De tar for seg dyrene hund, katt, gnager, fugl, fisk/ akvarie, reptil. (annonse lenker)

Ett lite tips til dere som kjøper i dyrebutikk, noe som gjerne koster veldig mye penger. På disse sidene får man mye mer for pengene, pluss at varene er like bra som de i dyrebutikken. Når det gjelder foret selger de også veterinærfor. Jeg må si dette med en gang - dette innlegget er ikke sponset. Bare jeg som vil gi dere gode tips om dere trenger et billigere alternativ for deres dyr og lommeboka. 

 



 




 

SÅ PENT DET BLE!

  • 22.03.2017 - 16:00

En liten oppdatering på dagen. Vi har ikke gjort det store, så kanskje er det ikke så mye å oppdatere. Men en ting har vi hvertfall gjort.. Vi har ryddet rommet til Adrian. Og når jeg sier "vi" mener jeg så klart Adrian og meg. Han fikk være med å hjelpe til med både støvsuger og skifting av sengetøy. Så når vi var ferdige var det en veldig bli Adrian som smilte så bredt når mamma fant fram kamera - for alt må jo dokumenteres. Det er en selvfølge når man er en blogger, hehe.

Når rommet var ferdig ryddet var det en blid spent, men sliten Adrian som prøvde så godt han kunne å klatre opp i sengen sin. Det er jo en sprinkelseng, så det sier seg selv at han ikke klarte det. Jeg hentet smokken hans og hjalp han opp i sengen. Han la seg ned med smukke og kosebamsen og lukket øynene. Han hørte at jeg gikk ut av rommet og startet så et hylekor uten like. Han hadde så absolutt ikke tenkt at jeg skulle forlate rommet. Men etter noen sekunder slo han seg til ro og sovnet. Men det var en kortvarig dupp siden det i utgangspunktet var tid for mat. Så da ble det litt mat for så å legge seg igjen. Det ble en litt sen dupp, men det positive da er vell at han kanskje holder seg våken til pappa kommer hjem fra jobb. 

Nå ble det veldig stille her i huset. Alt jeg hører er lyden av varmepumpa som bråker noe forferdelig. Kan aldri tenke meg at den skal bråke så mye. Det er vel tid for å rense filtrene igjen vil jeg tro, noe som er en forferdelig drittjobb, hehe. Men over til det vi har gjort i dag.. Vi har ryddet romme til Adrian som sakt, lekt og kosa oss. Så denne dagen har ikke inneholdt så mye enda - men dagen er enda ung, så vi finner vel på noe sprell når han har våknet vil jeg tro. 

Jeg kjenner ved meg selv at det er så mye som skulle ha blitt gjort, men jeg føler litt på det at jeg ikke gidder. Med meg tar ting litt tid siden jeg trenger hundre pauser før jeg i det hele tatt ser enden. Men slik er det bare. Man må bare finne seg i å ta hensyn til kroppen. Jeg skal sette på ett par maskiner med klær, for så å finne sofaen. Det mener jeg at jeg har fortjent, hehe.

 



 

HAN SA MJAU!

  • 21.03.2017 - 20:30

Rett før leggetid satt Adrian og jeg med telefonen og en app som lærer barna forskjellige dyrelyder. Vi har ikke sittet mer enn 6-7 minutter før det kommer lyd fra han. Han har tatt fingeren og trykket på det ene dyret hver gang. Dere kan jo bare tenke dere hvilket dyr det var. Jo det var selvfølgelig en katt. Han har trykt gjentatte ganger i 6-7 minutter før han fant ut at han skulle gjøre akkurat det samme som katten gjorde. Så min ni måneder gammel sønn har blitt helt oppslukt i katter og mjauer for full hals. 

Når jeg hørte han mjaue ble jeg så overrasket. Jeg løftet han mot meg og sa "HVA SA DU?!?". Han så på meg og smilte et bredt glis før han trykket nok en gang på katten. Kattens stemme kom nok en gang fram, han ventet til katten var ferdig for så å herme etter. Nok en gang mjauet han. Da gikk det opp for meg at den første gangen ikke var tilfeldig. Det var ikke bare en lyd han lagde som lignet, men han mjauet faktisk. Jeg tok han til meg og bare holdt rundt han og fortalte hvor stolt jeg var av han. Han forsto selvsagt ingen ting. Han så på meg som ett spørsmålstegn, hehe. 

Etter noen få minutter med den katta og hans mjauing måtte jeg ringe Kai. han var jo på jobb, så jeg sendte han en melding og spurte om jeg kunne ringe han. Og så klart sendte jeg med en forskrekket smilefjes. Han trodde det var noe galt, så jeg måtte kjappe meg å fortelle at han måtte høre hva Adrian gjorde, hehe. Han sa vi kunne ringe, og to sekunder etter var vi i tale på FaceTime. Jeg tok frem appen og trykket på katten, og som alle gangene tidligere mjauet Adrian. Det var en stolt pappa som satt i andre enden og hørte Adrian mjaue av full hals, hehe. Kai var jo ikke den eneste jeg ringte, min mor fikk også se og høre Adrians mjauing. Selvfølgelig fikk Kai den første telefonen, hehe. Men jeg var så stolt at jeg kunne ha fortalt det til hele verden, hehe.. Når jeg tenker på det så er det akkurat det jeg gjør nå. Jeg forteller det til alle dere, hehe.

Jeg fikk en melding i dag om at den lille pusen vår var ferdig til dyrlegen, og alt hadde gått kjempe fint. Men siden såret må gro, pluss at hun må ha den siste vaksinen før hun kommer til oss - vil det ta cirka fire uke før hun er hjemme. SÅ vi har fluss med tid til å handle inn alt vi trenger. Vi har allerede bestilt ett stort kattestativ på ebay, så er veldig spent på om det er så bra som det så ut som. Fikk noen nye bilder av den lille frøkna vår i dag, og de øynene kunne ha smeltet verdens ondeste vesen. Jeg husker ikke om jeg har nevnt det for dere tidligere, men vi har funnet navn til den lille prinsessa. Tidligere het hun Frøken Fryd, men det var ikke et navn vi ville ha, så nå skal hun hete Mille

Jeg har saumfart hele google for katte navn, men det var liksom ingen som falt i smak. Til slutt klarte jeg å plukke ut fire navn. Og etter en evig diskusjon med meg selv fikk hun navnet Mille. Jeg har forelsket meg i navnet. Det er et søtt og enkelt navn. Lett for barna å uttale, samt at jeg syntes navnet passet denne lille prinsessa. Hva syns dere om navnet?


Ei lita prinsesse som koser seg ♥







 



 





 

ETT NYTT LYS PUNKT I EN ELLERS SÅ MØRK TID

  • 21.03.2017 - 01:42

Det har vært noen tøffe dager, men også noen veldig fine. Jeg skrev i et tidligere innlegg at jeg nå var tilbake for fult etter noen dager med lite blogging. Dette viste seg å være feil. Jeg har liksom ikke kommet så sterkt tilbake som jeg hadde tenkt. Jeg har rett og slett ikke følt at jeg har hatt stort å blogge om. Så både blogg og videobloggen har latt vente på seg. Jeg føler nå at ting nærmer seg normalen. Livet og hverdagen går videre, så jeg må bare finne igjen den gnisten jeg hadde før de negative dagene inntraff. 

Jeg skriver dette innlegget veldig sent på kvelden. Rettere sakt natta- siden klokken er passert tolv. Jeg vet enda ikke helt hva jeg skal blogge om, men tenkte jeg hvertfall kunne fortelle dere litt hvordan jeg har det. Kan da først og fremst si at formen har vært dårlig den siste tiden. Jeg spiser dårlig og energinivået ligger mer på minus siden enn på pluss siden. Jeg er i en litt mørk periode som jeg syns er litt vanskelig. Situasjonen i seg selv er tung nok, men det jeg syns er verst er at jeg ikke helt vet hvordan jeg skal komme meg ut av denne negative runddansen. Dagen kan starte supert, og jeg har alle de planene for hvordan dagen skal være og hva jeg skal gjøre før dagen er over. Men når jeg kommer litt ut i dagen synker energinivået og tankene blir litt mer negative. 

Jeg vet at det er depresjonen som har kommet, og forhåpentligvis forsvinner den ganske fort. Tapet av vår kjære Åskar (hunden) var det som startet det hele. I alle disse årene med behandling fikk jeg beskjed om at dyr kan hjelpe de med depresjon. De kan få den mørkeste tid til å bli like lys som en dag skal være. Det var i utgangspunktet derfor vi skaffet oss Åskar, for at jeg skulle få det bedre. Og for dere som har fulgt meg det siste året vet at han har hjulpet meg så mye. Bilder av familien, både mennesker og firbent prydet bloggen. Jeg har bilder av at Åskar raserte kjøkkenet på leting etter søppel, bilder der han passer på mine barn. Jeg har så mange bilder og minner som betyr så utrolig mye. 

Savnet er både vondt og fint. Vondt fordi han ikke lenger er med oss. Men det er også fint for det vi fikk oppleve med han. Savnet er der, og det vil det bestandig være. Men etter at han kom til hunde himmelen ble min situasjon verre. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det, det ble bare det. Noen vil nok reagere på det jeg skal fortelle dere nå, men dette er det første lys punktet jeg og min familie har hatt siden vi mistet Åskar. Åskar var og er en del av familien, og det vil han bestandig være. Men over til lys punket jeg snakker om...

Jeg vet med meg selv og erfaring at Åskar hjalp meg gjennom vinteren til siste slutt, og helsen min ble betraktelig bedre. Det er vitenskapelig bevist at dyr har en positiv effekt på eldre og syke. Dette gjelder også meg. Og etter mye tenking fram og tilbake har vi kommet fram til at vi skal få ett nytt familiemedlem. Ei lita katte frøken. Denne frøkna er ingen erstatning for Åskar. På ingen måte. Ingen hund eller katt kan noen gang ta hans plass. Det er nok nå noen vil reagere, men det er sant. Derfor syns jeg det er viktig å sette en strek under dette med en gang. Denne katten er ingen erstatter. Åskar har og vil bestandig ha en egen plass i tankene og hjertene våre.

Vi søkte rundt på Facebook og nett generelt om det var noen som hadde en kattunge til salgs. Jeg fikk et bra tips om å kontakte dyrebeskyttelsen. Så det var akkurat det jeg gjorde. Jeg ringte til dyrebeskyttelsen i Nord og Sør-Trønderlag på leting etter en katt som trengte en familie. Begge de hadde mange katter, men ingen egnet seg for vår familie. Noen var ikke vant med barn, og andre hadde hatt noen tøffe liv som gjorde de litt skvetne av seg. Men de sa at jeg kunne kontakte en organisasjon som heter Katter i hjertet for de hadde muligens en pus som passet vår familie. Å jaggu hadde de rett. Etter ett par dager med prat og utveksling av informasjon fra begge ender fant de omsider en katt som passet vår familie perfekt. Hun er 8-9 måneder og kommer fra en fin familie. Dette er en trygg og kosen katt som liker alle hun ser. 

For meg var det viktig å få rett informasjon angående katten. Jeg har tross alt tre barn som denne katten skal gå sammen med. Så det er da viktig for både mine barn og katten selv at den rette avgjørelsen blir tatt. Jeg fikk reservert den lille frøkna, og om cirka tre uker har vi henne her hjemme. Det tar litt lang tid siden denne organisasjonen i likhet med dyrebeskyttelsen, tar kattene med til dyrlegen for kastrering, vaksinering og en helsesjekk før den nye familien tar over. Siden denne frøkna er en jente vil operasjonen bli større enn om det hadde vært en gutt. Så de vil ha henne der til hun har kommet seg. Vi gleder oss til hun kommer, og er veldig glad for at familien har mulighet til å hjelpe henne med et nytt hjem.

Men jeg føler jeg må presisere at hun ikke er noen erstatter. Hun kommer ikke inn i huset her fordi vi må fylle tomrommet etter Åskar. Det er ikke noe tomrom etter Åskar. Som jeg sa, han har sin plass og det vil han alltid ha. Her slår vi to fluer i en smekk, om man kan si det slik. Katten får et fint hjem med en familie som vil elske henne, og jeg kan starte reisen med å bli bedre helsemessig igjen. Det er en kamp som jeg kjemper hver dag, og reisen er lang. Det er mange dager, uker og kanskje måneder før man føler at ting er som de skal. Veien til toppen kan være vanskelig å bestige, men veien ned kan gå så alt for fort. Så her gjelder det å finne den røde tråen som jeg har pratet om tidligere. 

Når vi fikk beskjed om at denne katten skulle ta del i vår familie var det ett lys punkt for meg personlig. For jeg vet hvor mye Åskar har hjulpet meg. Så jeg ser lyst på tiden framover, selv om det kan ta litt tid nå som jeg faktisk har nådd bunnen. Dette ble ett forferdelig langt innlegg. Jeg ble litt revet med når jeg først startet her, hehe. Klokken er nå snart to på natta, så jeg skal krype til sengs. Jeg håper alle har hatt en flott helg og en strålende mandag. 

 

God natt alle sammen. Så snakkes vi mer i morgen. 

OM MEG!

  • 15.02.2017 - 11:22

Hei! Mitt navn er May-Celin, og jeg er i 20-årene fra Trønderlag. Jeg er mor til tre gutter og samboer med Kai Morten, sammen har vi hus, bil, hund, lån og alt som følger med. 

Min bloggverden startet for flere år siden. jeg satt for meg selv i leiligheten min og funderte på hva jeg skulle gjøre med dagene mine når jeg var alene. Jeg søkte litt på nett og fant fort ut at blogg var jo noe som kunne være noe for meg. Jeg registrerte meg i blogg.no og var så i gang. Jeg tenkte litt med meg selv om jeg ville blogge for å bli stor i bransjen eller om jeg ville gjøre det kun for meg selv. Jeg kom fort fram til at jeg ville gjøre det kun for meg selv. Bloggen ble så brukt som en åpen dagbok, en dagbok alle kunne få ett innblikk i. Jeg snakket om mine oppturer, nedturer, graviditeter og så mye mer. 

Men en dag kjente jeg at jeg hadde fått litt nok, jeg la bloggen litt til side og fokuserte på alt annet. Jeg tok opp bloggen flere ganger uten at det ble noe seriøst av det. Men nå er jeg tilbake for fult. Jeg startet bloggen igjen august 2015, og jeg elsker det. Dagene ellers går til familie og, aktiviteter, regninger, sykdom og alt annet som følger med. 

Noen ganger blogger jeg om min helse. Helsen er jo en stor del av det du er, ikke at helsen skal definere den du er- men uansett hvordan man ser det er den en del av deg. Min helse er ikke av den gode sorten. Jeg er blant de som ikke har mulighet til å jobbe i det hele tatt. Jeg har en ME som preger meg i hverdagen. I de mørke tidene (høst og vinter) er det depresjon som er en av plagene. Om ikke dette var nok er angst en del av min hverdag. Men depresjonen og angsten i seg selv er ikke så ille nå som den var for noen år siden. 


 

Dette var da litt om meg og mitt. 

10 TING DERE KANSKJE IKKE VISTE

  • 10.01.2017 - 18:00

Here Goes 

Jeg er en PYSE når det kommer til det å være hjemme alene. Jeg får helt hetta rett og slett. Når det er lyst ute er det egentlig bare godt, men når mørket kommer er det nok ingen som er mer pysete enn meg selv. Det gikk så langt til tider at jeg låste ytterdøren, dro for alle gardiner og hadde flombelysning inne i stua. Men nå har jeg kjøpt gardiner som ikke er brede nok til at de dekker vinduene, slik at jeg ikke skal ha mulighet til å trekke de for. Må bli kvitt denne skrekken, hehe.

Jeg bare ELSKER skrekkfilmer! Ingen ting er bedre. Skulle nesten tru at jeg som er husredd ville valgt en annen sjanger til å forelske meg i, hehe. Men det er ikke hvilke som helst filmer egentlig. Jeg har ikke noe sans for SAW filmene, de er bare ekle og ikke skumle- men finn en skikkelig skummel film og jeg blir som en unge på julekvelden. Det må virkelig være noe galt med meg, jeg er helt sikker på det! hehe.

Jeg er forferdelig kresen. Jeg er ikke særlig glad i mat sånn egentlig- jeg nyter liksom ikke en såkalt deilig biff. Jeg skjønner ikke dette med det at maten er så fantastisk og god. Det må være noe galt med mine smaksløker tror jeg, hehe. Kanskje jeg bare er matlei, at det er derfor all mat smaker det samme? Hvem vet, kresen er jeg i alle fall.

Jeg er en enorm rotekopp. Ikke det at jeg roter og at huset ser bomba ut- heller det at jeg er "litt" distre, hehe. Jeg kan holde på med telefonen for så legge den fra meg. Det i seg selv er jo helt normalt og ikke noe rart i det hele tatt. Men jeg har en tendens til å legge fra meg ting på de rareste plasser. Jeg har lagt fjernkontrollen i kjøleskapet, truseinnlegg i fryseren og shampoo på do (bad og do er i hvert sitt rom). Som sakt, det er noe galt med meg, hehe.

Er det flere enn meg selv som BARE MÅ ha Lypsyl? Jeg bare må ha det. Jeg elsker at leppene mine blir så myke, glatte og skinnende etter ett eller flere strøk med Lypsyl. Men som det rotehue jeg er kan jeg ha tre stykker det ene sekundet, og i det andre er alle borte. Jeg kan lete gjennom hele huset uten at jeg finner de. Da blir det et snev av angst som melder sin ankomst ja, hehe.

Jeg har over hode ikke støv på hjernen. Jeg kan fint la det gå to dager uten at jeg kaster meg over støvsugeren. Det skal vises at det faktisk bor noen i huset. Ingen fare med det når man har en hund på 40 kilo som røyter hele tiden. Jeg vil ikke slite meg ut dag ut og dag inn for at det ikke skal være så mye som et støvfnugg i synet. Men det skal også sies at det over hode ikke skal være møkkete. Men om lekene ligger på gulvet til neste dag- går greit det liksom.

Jeg elsker å tulle. Den beste humoren er nok når noen kan gjøre litt "narr" av seg selv. Det å kunne le av seg selv er bare ett stort pluss, da er man ikke så "stiv" og redd for å dumme seg ut. Kai og jeg tuller slik dagen lang. Han er akkurat som meg, så hverdagene våre er fylt med latter både med og av hverandre. Det at vi kan le AV og MED hverandre er jo bare supert, da er vi i alle fall trygge på hverandre, og vet hva den andre tåler.

Selv om jeg ikke liker å innrømme det så bor det nok en liten kontrollfreak i meg. Jeg er ikke helt sikker på hvilken måte jeg er kontrollerende, men jeg vet jeg er det. Henger det i det hele tatt på greip? hehe. Jeg liker å ha kontroll over det som skjer generelt i hverdagen og ellers. Jeg vil liksom ha noe å si. Veldig irriterende for jeg var ikke slik før. Jeg klarer liksom ikke la noe bli overlatt til tilfeldighetene.

Jeg elsker å planlegge, og det til Kai's store forferdelse, hehe. Jeg vil gjerne planlegge dagen i morgen, planlegge en uke fram i tid, planlegge ett år fram i tid. Jeg er ganske håpløst ser jeg nå, hehe. Men evnen til å planlegge er også positivt- når det kommer til bloggen for eksempel. Jeg planlegger innleggene slik at jeg ikke sliter meg ut med hele tiden ha noe å skrive om. Om jeg er borte og ikke har tid til å skrive ett innlegg der å da, ja da kan jeg ta fram ett av de planlagte innleggene. Så både positive og negative sider med akkurat dette.

Jeg er en fantastisk venn samt en forferdelig en. Jeg er en fantastisk venn på det viset at jeg stiller opp om en venn trenger hjelp på noe vis. Men når det kommer til det å være en dårlig venn har jeg også noen mørke sider. Jeg kan ha lange perioder der man er sammen hele tiden, men så kan det plutselig ta slutt. Det ender med at jeg nesten ikke snakker med denne vennen på veldig lenge (si 14 dager til 1 måned). Når kontakten opprettes igjen er vi fortsatt like gode venner/ bestevenner. Vennene mine er akkurat som meg, det kan gå en stund før de gir lyd i fra seg- kanskje er det derfor vårt vennskap fungerer så bra? hehe, hvem vet. 

 

VERDENS HELDIGSTE

  • 07.07.2016 - 00:56

Når jeg ser på mine barn så blir jeg fylt med så mye glede, kjærlighet og en god dose med stolthet. Jeg kunne ha ropt ut til hele verden at "DETTE er mine barn, og jeg kunne ikke vært stoltere". Jeg er velsignet med tre fantastiske gutter. Tenk at jeg av alle på denne kloden skulle få tre så fantastiske gutter, jeg må være verdens heldigste. Alle mødre og fedre sier nok dette, men jeg er hellig overbevist om at jeg er verdens heldigste, hehe. 

Jeg er så heldig å ha tre fantastiske, nydelige og friske barn- kan ikke be om noe bedre enn det. Nå har det seg jo slik at jeg steriliserte meg under keisersnittet, og grunnen er ganske enkel, jeg har rett og slett ikke kropp til å gå gravid. Men som sagt, jeg har tre friske og sunne barn, jeg trenger ikke flere. Jeg vil bruke min tid her på kloden til å elske dem ubetinget. 

Det er så rart å tenke på at jeg ble gravid for første gang da jeg var 19 år, to måneder etter min 20-års dag ble min første sønn født. Det skulle gå i underkant av to år for at min andre solstråle skulle komme til verden. Og nå, seks år senere er jeg mor til tre fantastiske gutter. Tre fjes som lyser opp, tre gutter som elsker mammaen sin, og jeg, en mor som elsker sine tre gutter mer enn ord kan beskrive. 

De to største er en fin bukett av fantastiske raketter (fyrverkeri), så mye energi og utstråling. Minstemann er enda en liten lating, hehe.. Men det er nok ikke så rart at han sover mye, han er tross alt bare en måned gammel. 

Men nå er det tid for bleieskift og amming, og etter det blir det natta.



 

KROPPEN ETTER EN FØDSEL

  • 01.07.2016 - 14:00



 

For de som kjenner meg, de vet at jeg får panikk om en "hanke/bilringer" kommer på siden av midjen/hoften, eller at lår og rompe "disser". 

Når jeg fikk min eldste sønn, da spratt kroppen tilbake til gamle former som en gummistrikk. Etter to uker på sykehuset så spurte de som jobbet på avdelingen, "er du sikker på at han er din, har du i det hele tatt vært igjennom en fødsel? Det er jo ingen synlige tegn på at du har fått barn." Jeg ble jo så klart helt i skyene, siden det er så viktig for min egen trivsel at jeg skal kunne se slik ut som jeg vil. 

Når nummer to kom til verden så tok det lengre tid, jeg trente for den store gullmedaljen. Det gikk så langt at jeg glemte å spise. Og resultatet av det ble en mild form for spiseforstyrrelse. I mange år hadde jeg kun ett måltid om dagen, i en god periode hadde jeg to måltid og to glass med vann. Dette er jo ikke sunt, ikke i det hele tatt!

Jeg var fornøyd med meg selv og slik kroppen min så ut, men andre kunne ikke si seg like fornøyd. De mente jeg så syk ut. Huden hadde fått en litt dus gråtone, noe som tyder på at kroppen ikke får nok næring. Jeg var veldig slapp og sliten, men det hindret ikke meg i å ligge i hardtrening. Helt til jeg gikk på en ørliten smell. Jeg ble syk, fikk omgangssyken- kastet opp i to uker i strekk. Siden jeg var så tynn så hadde ikke kroppen det lageret som trengs. Jeg ble lagt inn på sykehus for å få intravenøs veske. Jeg var dehydrert og kroppen uten næring.

Etter den gang begynte jeg med sunn trening i stede. I stede for å trene kun for å miste vekt så trente jeg for å bygge muskler. Takket være det så gikk jeg opp i vekt, og kroppen var sterk og i god form.

 



 

Men nå, den følelsen. Jeg føler meg, tørr jeg si det? Ja, jeg føler meg feit! 

Jeg veide 55 kilo når jeg ble gravid, hadde drømmekroppen og levde livets glade dager med en kropp jeg elsket og jobbet hardt for. Jeg har alt godt ned ti kilo etter fødselen, og har enda ti kilo igjen for å komme dit jeg var. Men det er vanskelig, jeg har tross alt født tre nydelige gutter, og det er jo klart at kroppen vil bære preg av det. Men panikken kommer sigende, og jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. 

Adrian ble jo forløst ved et keisersnitt, og jeg har fått beskjed om at den eneste treningen jeg får gjøre før det har gått seks uker er å gå tur. Jeg kjenner panikken sprer seg rundt om i kroppen. Må jeg gå og føle meg som en søppelsekk i seks måneder til?!? Noen kan nok bli frustrert av å lese dette, men vet dere hva? Dette er mine følelser, og i skrivende stund så vil jeg få utløp på de. 

Det er nok mange som sitter med disse følelsene og redselen for å ikke komme tilbake til den vante kroppen. Jeg er IKKE alene, det er i alle fall helt sikkert. 

Kroppen er slapp, magen er "løs", lårene "disser", og rompa så stor som dekkene på en traktor. Det er ikke noen tvil om at selvtilliten har fått seg en knekk. Jeg vil ikke gå på senteret blant folk. Jeg vet at det er INGEN som bryr seg, men jeg føler meg ikke vell slik kroppen er nå. Og når jeg ikke får lov til å trene slik jeg vil så er det litt sårt og slikt.

HVA DRØMMER DU?

  • 30.06.2016 - 23:00

 

HVA DRØMMER DU? Hva foregår inne i ditt lille vakre hode akkurat nå?

Jeg kan bare ikke få nok av denne lille, skjønne skapningen her. For å si det slik så er ikke jeg den eneste. Han har to storebrødre som rett og slett elsker tilværelsen som storebrødre. De er med når lille Adrian får mat, de er med når han skal bades, de er med når vi skal ut å gå tur, og de er med på absolutt ALLE bleieskiftene. De er veldig nøye med det å være med- være til stede. Og ikke for å glemme hvor mye kos Adrian får, han ligger ofte i fangene deres, masse kos og ubetinget med kyss kommer fra storebrødrene. To stolte brødre, det er det ingen tvil om. ♥ 

Etter litt mat og en ny bleie så sloknet lille Adrian, han sovnet ganske greit mens han var "plugget" til puppen. Jeg løftet han opp og fikk fram en rap. Etter det var det å legge han ned i vugga. Jeg satt klar ved vugga for å ta ett bilde av solstrålen, og jaggu fikk jeg ett blinkskudd. Han lå rolig en god stud, men plutselig kom det noen klynke lyder og noe jeg vil kalle for "kose lyder" (lette sukk). I det disse lydene og sukkene kom, etterfulgt av et nydelig lite smil. Jeg fant ut ved meg selv at det kunne ikke være noe annet enn en reaksjon på en drøm. 

I følge hans mormor så drømte han nok om alle rampestrekene han skal finne på når han blir større. Det kan godt stemme, jeg har mine formeninger om hvilke rampestreker som kommer til å komme i årenes løp. Hvertfall med tanke på at det er to storebrødre som helt sikkert er mer enn villig til å lære han opp, hehe. 

Jeg kan ikke få sagt det tydelig nok, hvor lykkelig jeg er- og hvor heldig jeg er som har tre fantastiske sønner som gjør livet mitt så fantastisk. 

Jeg leste ett blogginnlegg her en dag, der det ble snakket om at jenter var så mye bedre enn gutter. Dette provoserte meg. Hvordan kan man i det hele tatt påstå at jenter er så mye bedre enn gutter. Jenter liker rosa og barbie, og gutter liker blått og biler. HVA SÅ? Man elsker barna like mye uansett om man har gutter eller jenter. Jeg vil tru at de fleste har drømt om det å få en gutt og en jente- jeg selv har også hatt den "drømmen". Men vet dere hva, den såkalte drømmen la jeg fort fra meg. Jeg er mor til tre fantastiske gutter, og jeg er verdens heldigste som har tre gutter, tre friske og sunne gutter. Jeg trenger ikke at alt skal være rosa, eller alle dukkene som fyller opp barnerommet. Jeg har tre gutter som jeg elsker ubetinget, jeg har tre gutter som elsker mammaen sin over alt på jord. Jeg kunne ikke ha bedd om noe bedre en det. Jeg er så heldig som har dem, og en jente hadde ikke gjort det bedre. 

Jeg kan forstå de som elsker tanken på det å få jenter, man kan kle dem i fantastiske kjoler- rosa her og rosa der. Men vet dere hva, har man gutter så finnes det veldig mye stilige klær til dem også. Det har ikke noe å si om barnet er gutt eller jente, som mor eller far så vil du elske barnet ditt ubetinget.  

TIDEN GÅR SÅ ALT FOR FORT! TRE UKER HAR GÅTT SIDEN VÅR SOLSTRÅLE KOM TIL VERDEN.

  • 28.06.2016 - 22:41


 

 

Nå er det lenge siden sist jeg blogget, grunnen er noe så enkel som at jeg rett og slett ikke har hatt overskudd.

Dagene går slik det ofte gjør når man har en liten babyboy i hus. Mating, skifting av bleier, masse kos, og ikke minst å sove når den lille sover. Sånn sett har vi vert utrolig heldige, Adrian sover så godt som hele tiden, bortsett fra når det er bleieskift eller mat som står for tur. Det er veldig morsomt å se hvor mye han utvikler seg for hver dag som går. Nå når han først er våken så er han virkelig våken, han bare lyser opp. 

TRE UKER!
I dag er Adrian hele tre uker gammel, jeg kan ikke tro at han alt er tre uker. Jeg husker det så alt for godt hvor høyt jeg ønsket at han skulle komme ut, jeg holdt ut og han kom til avtalt dag. Så mange tårer, så mye frustrasjon, og så masse redsel. Men nå er han endelig ute, og vi kan kose oss med vår lille hjerteknuser. Det føles som at det var i går at Adrian så dagens lys, men herregud, det er jo tre uker siden! Utrolig hvor fort dagene går. 

Jeg er utrolig sliten, mye vondt og slikt. Dagene går alt på skinner, jeg er i lykkerus med mine fantastiske barn og en samboer som bare er helt fantastisk. Men når kvelden og natten kommer og alle har lagt seg så presser tårene på. Når kroppen får kjenne på den roen og stress nivået synker betraktelig, da kjenner man hvor sliten man er. Så det er ingen hemmelighet at tårene kan komme på kvelden og natten. 

Helsesøster var på hjemmebesøk for nøyaktig en uke siden, da ble det tatt vekt av Adrian, han hadde gått opp 250 gram på en uke, noe helsesøster mente var helt ypperlig. Det ble gitt masse info og slikt som alle nybakte foreldre får ved første hjemmebesøk. Hun spurte også om de berømte barseltårene hadde kommet i hus. Jeg så på henne med et lurt glis, hun lo litt for seg selv og tydet gliset mitt som et "ja". Jeg fortalte om en hendelse der Adrian hadde ligget på brystet til Kai, begge guttene bare lå og koste seg, og da brast jeg i gråt. Jeg forsto ikke hvorfor jeg gråt slik, men fant det fort ut. Utrolig nok så brast jeg i gråt fordi at Adrian lå på Kai sitt bryst og ikke mitt, hehe. Jordmor lo og sa at dette var helt normalt, og at dette neppe kom til å bli siste gang, hehe.

Men nå blir det natta her i huset. Adrian har fått mat og ny bleie, og sover nå søtt i sengen sin. Så da skal jeg også finne senga, noe jeg gleder meg enormt til.

GOD NATT, kjære lesere. 



 

May-Celin Nybak

Jeg er en jente på 28 år og trebarnsmor til tre flotte gutter. Blogger om hverdagen i store og små doser.

  • Følg bloggen:
  • Blogg.no
  • Facebook
  • Instagram
  • Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no