hits

May-Celin Nybak

DEN STORE DAGEN - FØDSEL - BILDER

  • 21.06.2016 - 07:16


SISTE GRAVIDBILDE, TATT DAGEN ADRIAN KOM TIL VERDEN.
 

Nå er det tid for å lage innlegget som jeg skulle ha gjort for så lenge siden. Her er den store dagen time for time!

 

05.00
Klokken er 05.00 og vekkerklokka har akkurat ringt. Jeg kan me hånden på hjertet si at denne natten har vært alt annet enn behagelig. Tankene og følelsene har mildt sakt romstert. Nå er klokken som sakt 05.00 og det er kun en time til vi setter oss i bilen for å dra til sykehuset. Tenk det, i dag blir vi foreldre!!

06.00
Da er klokken 06.00 og vi er på vei til sykehuset. Dette er jo bare helt utrolig, tenk at i løpet av morgentimene så er vi blitt foreldre til en liten gutt.   I natt gråt jeg meg i søvn, tankene og følelsene romsterte om hverandre. Jeg kjente bare panikken slo meg. Med andre ord så var ikke dette noen ideel natt for vår del, men vi hadde ikke forventet noe annet heller vi da. 

07.00
Klokken er syv og vi har endelig kommet fram til sykehuset. Siden hovedinngangen ikke var åpen så måtte vi gå inn ved akuttmottaket. Da vi kom opp til der vi skulle være så var det så klart ingen der, kun en lapp der det sto at skranken ikke var betjent før klokken 08.00. Det endte da med at vi gikk på avdelingen og snakket med en trivelig dame som mer enn gjerne ville hjelpe oss, selv om at hun ikke helt forsto hvorfor vi fikk beskjed om å komme til 07.15 når det ikke var betjent før klokken 08.00. Men hun var veldig hjelpsom, så nå har vi fått oss ett rom. Nå er det bare å vente til det braker løs med blodprøver og urinkateter, jeej!

08.30
Klokken er halv ni og jordmor har akkurat vært innom. Vi har blitt satt til nummer to i køen, så i rundt klokken ti skal vi til pers. Hun kom inn med alt av utstyr som hun trengte for å gjøre meg klar til operasjon. Så da blir te blodprøver å hele pakka. Etter det er det ikke annet å gjøre enn å vente til klokken blir ti.

 



 

08.40
Ti minutter har gått og blodprøvene er alt tatt. Hun gikk ut med blodprøvene og sa at hun kom tilbake straks for å sette i et kateter. Dette er helt klart noe jeg har gruve meg til. Det å ha et kateter plugget i er bare forferdelig ubehagelig, hehe. Men det er helt klart bedre enn alternativet. Jeg bil liksom ikke tisse meg ut under operasjonen. 

09.30
Klokken er halv ti, og innen en time er bi blitt foreldre sier de. Jeg kan ikke tro det! Jeg ligger på sykehuset, blodprøver er tatt og kateteret er satt- men det er fortsatt veldig uvirkelig for meg. D skjer faktisk i dag! Det er jo bare helt utrolig. Kai har sovnet, stakkars, ikke lett å skal bli pappa for første gang. Ble nok litt lite tid med søvn i natt. Hehe..

11.05
NÅ BRAKER DET LØST!
Da triller vi ned. Om bare noen minutter er vår lille Adrian ute, og vår familie er komplett. 

11.43 
Dette er tidspunktet som nå har blitt hugget inn i stein. Lille Adrian kom til verden 11.43, han var 3475 gram, og var 48 lang. En perfekt liten gutt, mamma og pappa er så stolte og tydelig i lykkerus. Vi er nå foreldre til en nydelig liten gutt. De siste to ukene har mildt sakt gått i hundre. Vi har hatt masse besøk, og alle hat fått en liten bit av vår lille stolthet. Når man snakker om stolthet så var det to storebrødre som var meget stolte. De sang og passet godt på deres nye lillebror. Nå er mitt liv komplett. Jeg er mor til tre fantastiske gutter, tre gutter som jeg elsker over alt på jord. 






 

NÅ SKJER DET SNART!

  • 06.06.2016 - 08:00

 



 

06.00
Jeg har ikke sovet noe gått de siste tre timen. Men nå er klokken seks, og tanken slo meg.. Tenk det, i morgen på denne tiden, ja da er vi på vei til sykehuset for å bli foreldre. Alt er bare så uvirkelig. Det er litt vanskelig å la dette synke inn. Vanskelig å forstå at tiden faktisk er inne. Vi kan ikke lenger telle dager, nå er det timer der er snakk om. 

07.15
Våknet nok en gang, denne gangen har jeg ikke sjans til å sove igjen. Jeg så på klokken og den var blitt 07.15.. Det eneste jeg klarte å tenke på var at på akkurat dette tidspunktet skulle vi møte opp på sykehuset- fastende! Alt dette er bare så rart.. Jeg klarer ikke å la dette synke helt inn. Det virker som at alle i rundt oss har latt det synke inn, at i morgen blir de besteforeldre, oldeforeldre eller tanter og onkler. Men for oss som faktisk skal bli foreldre så har det ikke gått helt opp for oss.  Jeg syns jo ikke det er lenge siden jeg sto med en positiv test i hånden (uke 4), men tydelig vis så er det noen måneder, uker og dager siden det skjedde. Det er bare så uvirkelig at den store dagen faktisk er her, den dagen vi har ventet på så lenge.

Jeg har så masse tanker om at på denne tiden i morgen så skjer liksom det ene og der andre. Men hvorfor er det så vanskelig å la hjernen forstå at det faktisk skjer i morgen? Alle følelsene er på plass, de har skjønt det, det er kun hodet som ligger litt etter, hehe. Men med en gang vi forflytter oss ned på operasjonsstuen og lyden av vakker babygråt treffer ørene våre, ja da går det nok opp for oss. Jeg kommer nok til å gråte en skvett av ren lykke. Kai sier han kommer til å holde seg rolig, og gråting tror han ikke at han kommer til å gjøre, men det gjenstår å se. Dette er tross alt hans første barn, og masse følelser kan komme strømmende på, følelser som han ikke helt klarer å kontrollere. 

08.00
Klokken er åtte, og dette er Kai sin aller siste arbeidsdag før han skal være hjemme med vår "nybakte" lille sønn og meg selv. Han vet ikke helt hvordan arbeidsdagen blir, men ut ifra hva jeg har forstått så er det snakk om kun noen få timer. Hvis det lar seg gjøre så skal jeg bruke disse timene til å besøke min mor, kanskje ligge litt i sola og bearbeide den lille brunfargen jeg har mulighet til å få på disse få timene. Når det gjelder soling og brunfarge så fikk jeg det i går. Barna skulle hjem til pappaen sin og Åskar skulle være igjen hos moffa (morfar). Vi var der i noen timer, sola steika noe innmari. Tru det eller ei, jeg fikk skille! Men så skal det sies at jeg blir fort brun da. Alt i alt så skal denne dagen kun brukes på å slappe av, samle krefter til i morgen. 

 

 

 

DETTE BLIR EN FANTASTISK DAG!
BLOGGES KJÆRE LESERE 

EN NY DAG ER OVER

  • 04.06.2016 - 22:30


Nok en dag er ved sin ende! Tenk det, når vi våkner i morgen så er det bare to dager igjen- tirsdag morgen braker det løst! 

 

Det er ikke til å tro, når vi våkner i morgen så er det kun to dager til det braker løst. Dette er bare helt utrolig. Det har egentlig ikke gått helt opp for meg at om to dager så skal vi bli foreldre. Kai skal bli pappa for aller første gang, og jeg skal bli mamma for tredje gang. Det er helt uvirkelig. Vi gleder oss noe enormt. 

Vi har brukt helgen så langt til lek og masse kos med barna. Men vi har også passet på å forklare hva som kommer til å skje på tirsdagen- at de skal bli storebrødre. Det er veldig tydelig at de gleder seg. Jeg fikk spørsmålet om hvordan man laget baby og hvorfor man gjorde det, da kjente jeg at jeg ble litt svett.. Heldigvis så brøyt den ene av guttene samtalen med en vits, så spørsmålet ble glemt.. Men til neste gang så skal jeg være mer forberedt og ha ett svar klart. hehe.

Barna ligger nå å sover søtt i sengene sine, så nå skal jeg også krype godt under dyna. I morgen skal vi besøke moffa (morfar), det er helt klart to gutter som gleder seg noe helt enormt til å få treffe moffa igjen. 

 

 

GOD NATT!
BLOGGES KJÆRE LESERE! 

DA VET VI NÅR VI SKAL I ILDEN!

  • 03.06.2016 - 17:00


 

Dette innlegget blir skrevet litt sånn under veis, så jeg kommer til å skrive klokkeslett for når ting blir skrevet.

 

08.50-  Nå sitter vi å venter på å få komme inn. Vi har time klokken 09.00. Jeg er så spent, Kai derimot- virker mer som at han er lei av ventingen. Hehe, men vi har så vidt startet, han kommer nok til å kjenne på den kjedelige ventetiden utover dagen. Sitter nå å ser litt i rundt meg, for å si det slik så er ikke jeg den eneste. De fleste holder på med mobilen, men av og til gløtter ett blikk opp for å se hva de andre holder på me. Litt artig å se at de som er her er like nysgjerrige som meg, hehe.

09.50-  Da kom fødselslegen og ropte oss inn, minket var ikke å se. Jeg hadde så klart gått meg en liten tur på do, må man så må man. Når jeg var ferdig så snakket vi med fødselslegen om hva som skulle skje i løpet av dagen. Før vi skulle inn til fødselslegen så var vi inne til jordmor. Hun fortalte oss veldig nøyaktig hvordan og når ting skulle gjøres. Veldig trivelig og morsom dame. Nå sitter vi ute på gangen nok en gang og venter. Nå venter vi på at en anestesilege skal rope oss opp. Etter at vi har vært inne der så skal vi hjem.


 

Klokken er 11.05 og vi sitter enda å venter på anestesilege. Det gikk egentlig ganske fort for seg møtet med både jordmor og fødselslege, men måneder kun er et kort møte igjen så blir det litt venting. Typisk d. Kai merker nå at denne ventingen er ufattelig kjedelig, så han lukket likeså godt øynene.

11.20-  Etter litt venting så kom vi omsider inn. Han informerte litt angående bedøvelsen og slikt. Han sjekket også om jeg hadde fine luftveier og at jeg ikke hadde noen løse tenner eller noe slikt- tilfeldig jeg trengte litt ekstra hjelp med pusten under operasjonen. Vi skal møte opp tirsdag klokken 07.15 og skal bli foreldre klokken 09.00. Ut i fra det anestesilegen såg så var jeg den første som skulle i ilden. Det er et stort pluss å være først, da slipper man å være fastende så alt for lenge.

Jeg kan spise hva jeg vil fram til klokken 00.00, og drikke nesten hva jeg vil fram til klokken 07.00 på morgenen. Han sa det var viktig at jeg ikke drakk noe som hadde melk i seg, og grunnen for det var at melk gir mye slim. Om jeg skal trenge hjelp med å puste under operasjonen så kan det skape problemer om jeg har drukket melk, grunnet det slimet som blir dannet. Men alt fra vann, saft, brus eller energidrikke gikk bra.



 

INNSKRIVNING PÅ ST. OLAVS HOSPITAL

  • 03.06.2016 - 07:26



 

Da har dagen for innskrivning på sykehuset kommet. 03. juni. 2016 er datoen. Dette er en dag jeg virkelig har gledet meg til, for nå vet jeg at det ikke er lenge igjen. 

I natt så har jeg så godt som sovet hele natten, etter dagen i går var jeg så utrolig sliten, tror ingen kunne ha klart å holdt meg våken om de så hadde pint meg til det. Jeg fryktet at nervøsiteten og forventningene for dagen i dag skulle bygge seg opp slik at jeg ikke fikk sove, men heldig vis så var ikke dette tilfelle. Vi skal være på sykehuset klokken 09.00, trenger ikke å dra før senest klokken 08.00. Men det har nok ligget litt i bakhodet på meg, dette med å være redd for å komme for sent, så jeg våknet hall seks. Jeg sto opp klokken 06.30 for å sminke meg og ordne meg, så nå sitter jeg fult påkledd, med ett sminket fjes i sengen og prøver å vekke den sovende samboeren. Det er ett rent arbeidsstykke bare det i seg selv, hehe. 

Jeg er så spent, i brevet sto det at vi skulle gjennom flere undersøkelser, snakke med anestesilege, fødselslege og jordmor. Det sto ikke noe om det å bli vist rundt på den avdelingen vi skulle være på, men jeg har hørt at så godt som alle får tilbudet om å se avdelingen og slikt- så håper vi får det også. Men det jeg er mest spent på er angående tidspunkt. I dag får vi jo vite når på tirsdagen vi skal møte opp, og når på tirsdagen det er vår tur til å bli foreldre. Dette er så utrolig spennende! 

 

MEN NÅ SKAL VI HIVE OSS I RUNDT HER!

BLOGGES KJÆRE LESERE!

DEN SISTE TIMEN TIL JORDMOR FØR DET BRAKER LØS! NESTE GANG VI MØTES ER PÅ ET HJEMMEBESØK.

  • 02.06.2016 - 16:00

 

Jeg har vært til både helsesøster og jordmor i dag. Var til helsesøster for å snakke om hva som kommer til å skje etter fødsel (når vi kommer hjem) og hva vi har å vente oss når det gjelder vaksiner og andre kontroller. Da denne timen var over var det en ny time som sto for tur, denne gangen til jordmor. Hun tok de siste målingene som hun kunne ta før den store dagen, og praten gikk i hvilke forventninger jeg hadde til fødselen. Hvilke forventninger jeg hadde, om jeg enda følte en hvis nervøsitet eller redsel for det jeg skulle i gjennom- rett og slett tankene rundt hele greia. 

Det er så mange tanker, å ja, jeg er bokstavelig LIVREDD! Jeg har som sagt tidligere noen fødsler som har satt spor, to fødsler jeg helst vil prøve å glemme. Tiden etter at mine små hadde kommet ut var bare fantastisk, men når alt sto på som verst, ja det var ett mareritt. Men denne gangen skal ett ønskebrev ligge i bunnen for at dette kanskje kan bli den fødselen jeg alltid har ønsket. Et keisersnitt er nok ikke helt ideelt for babyen, men helt nødvendig for meg og min kropp. Men nervøsiteten har bygget seg ekstra opp med tanke på at jeg skal sterilisere meg i samme slengen. Jeg har tatt dette valget siden kroppen ikke tåler et svangerskap til.

Etter et besøk til både jordmor og helsesøster så dro jeg på dyrebutikken for å handle inn mat og det Åskar kommer til å trenge når han er hos moffa mens vi andre er på sykehuset. Jeg takker og bukker til min kjære pappa som var så snill å sa ja til å passe på Åskar i en ukes tid, takket være det så kan Kai være på sykehuset sammen med Adrian og meg. Så på søndagen skal Åskar til moffa, noe både moffa og Åskar gleder seg til. Åskar er nok en liten moffa-gutt. hehe.

Men nå som jeg har kommet hjem så skal jeg se om jeg får sovet i noen timer, det ble tross alt ikke noe søvn i natt. 

 

BLOGGES MINE KJÆRE LESERE 

 

KUN FEM DAGER IGJEN!

  • 02.06.2016 - 12:00

 

♥   ♥   ♥   ♥   ♥

 



 

Seks dager har passert og vi er nå inne på dag fem. Det er kun fem dager igjen til vi får se vårt lille lykketroll. 

I natt var ingen god natt. Jeg har nok en gang sovet veldig dårlig, noe som ser ut til å ha blitt en del av det å være høygravid. Jeg sov sånn nogenlunde bra fra 00 til 02.30, da kom Kai for å legge seg. Jeg sover veldig lett, det skal ingen ting før jeg våkner, og når jeg våkner så er det ett realt arbeidsstykke å falle i søvn igjen. Det hjelper jo ikke akkurat på at man må på do flere ganger i løpet av natten.

Jeg benyttet meg av mine våken-timer til å skrive ønskebrevet som jeg skal gi til enten den lege eller jordmor som jeg skal ha under operasjonen. Jeg er veldig spent på om jeg får "innvilget" mine to ønsker. Jeg har ikke en lang liste med 20 krav og ønsker om hvordan jeg vil va det under fødselen av vår lille prins, kun to. Som jeg har skrevet tidligere så er det ene:

1. Å få ha musikk (instrumental) på øret. Rolig og stemningsfylt musikk som får meg til å slappe av.
2. Nummer to er helt klart den aller viktigste, noe som jeg virkelig trenger. Det er at vår lille gutt ALDRI skal vike fra min side- med mindre han trenger medisinsk tilsyn. 

Det er kun fem dager igjen, fem dager til vår lille gutt ligger i armene våre for aller første gang. Jeg kjenner at nerver og forventningene bygger seg opp bare mer og mer. Jeg har mer nerver enn hva jeg har forventninger for å si det slik. Jeg kan ikke si annet enn at jeg gleder meg til denne reisen er over- og en ny reise starter. Det er ingen hemmelighet at jeg har slitt med mye smerter gjennom dette svangerskapet. Nå på slutten har smertene vært uutholdelige, så intense at tårene har presset på flere ganger om dagen. Det eneste som holder meg oppe nå er tanken på at det snart er over. Fem dager, FEM DAGER folkens! 

I natt som jeg fortalte har ikke vært min beste natt, mye på grunn av smerter. Men en av grunnene for at dette har vært en vanskelig natt er rett og slett Kai sin feil, hehe. Jeg misunner hans enorme sovehjerte, han sovner bokstavelig på et nanosekund. I natt har det vært en veldig varm natt her i Orkanger, Sør-Trønderlag. Og med det en veldig varm og urolig Kai. Jeg vet ikke hvor mange ganer jeg har snakket til han om at han må legge seg over på sin egen side av sengen, hehe.. Som sagt, jeg vet ikke hvor mange ganger jeg prøvde å snakke med han, men fikk som regel bare non gryntelyder til svar. Da endte det med at jeg desperat prøvde å få flyttet den sovende kroppen så godt det lot seg gjøre. Jeg hadde ikke sjans i havet til å flytte på han kun med hendene, så jeg bestemte meg for å bruke beina også. Med tanke på den store magen som nå tar veldig stor plass så var ikke dette en lett oppgave jeg hadde satt meg. Flere ganger prøvde jeg å snakke han over på sin egen side av senga, men når det ikke nyttet- ja da sparket jeg han likså godt over på hans side, hehe. 

Jeg angrer på at jeg ikke tok film av denne kampen, kampen om plassen i senga! Hehe.. MEN selv om denne "kampen" var et syn for øyet hjalp det meg ikke mye, Ole Lukkøye kom ikke smygende på enda noen timer. Med andre ord, VÅKEN NATT!

I går prøvde jeg å samle litt krefter, når det var gjort gikk jeg ned for å sette på en maskin med klær. Nå er alle klærne til vår lille prins vasket, tørket, brettet og lagt i skuffen. Det føles så rart at jeg nok en gang vasker og bretter babytøy. Vi er veldig spente på hele denne reisen. Første del av reisen har vært et mareritt, men jeg vet av erfaring- at når den lille har kommet ut så er all smerte, tårer og mareritt glemt. Ganske utrolig egentlig. 

De klærne vi har kjøpt er i grunn kun de klærne lille Adrian skal ha på sykehuset. Vi har jo fått fortalt at det er flere i familien som mer enn gjerne vil kjøpe babyklær. Så vi har egentlig kun handlet i nyfødt størrelse. Men Kai har jo en slik snill søster som lot oss arve noen av hennes gutt sine babyklær, noe vi setter stor pris på. Så det er disse klærne jeg nå har vasket, tørket, brettet og lagt i skuffene. 

 



 

SEKS DAGER IGJEN!

  • 01.06.2016 - 16:26

♥   ♥   ♥   ♥   ♥   ♥

 

Det er så rart og uvirkelig, om bare seks dager blir jeg mamma til enda en liten gutt. Tiden har gått så fort. 

Dagene framover blir ganske hektiske, for å si det slik så skal vi få tiden til å gå. I morgen (torsdag) så skal vi til helsesøster først på dagen, etterfylt av en time til jordmor. På fredagen skal vi på sykehuset for en siste sjekk før den store dagen. Da skal jeg bli undersøkt av anestesilege, jordmor og lege. Når vi er ferdige på sykehuset så drar vi avgårde for å hente mine to fantastiske hjerteknusere. Hele helgen kommer til å gå med på masse lek, kos og moro. Når søndagen kommer så skal vi kjøre til Steinkjer, barna skal til pappaen sin og Åskar (hunden) skal til moffa (morfar). Vi skal bruke søndagen på Steinkjer, passe på å besøke de som skal besøkes før den store dagen som er på tirsdagen. Mulig vi må inn på mandagen til sykehuset. Men jeg tviler i grunn, siden vi bare bor 40 minutter unna sykehuset så må vi nok komme på tirsdagen, om ikke jeg er først i køen vell og merke. Men det får vi nok vite på fredagen.

Dagen i går var bare helt fantastisk, jeg følte at jeg var dronningen på haugen. Jeg hadde litt mer energi enn normalt, og vi bestemte oss da for å ta med oss Åskar på en liten tur ned til kulpen- der fikk han badet og avkjølt seg litt. Dette var en fantastisk fin dag, jeg storkoste meg hele dagen. Men etter en to timers tur så var jeg helt ødelagt, jeg måtte bare gå å legge meg. Når jeg våknet i natt så hadde jeg så vondt at jeg bare lå å skrek. Jeg kom meg ikke opp av senga før klokken var ca 11. Kai hadde dratt på jobb for lengst, så jeg ga Åskar mat og vann forså å legge meg ned på sofaen i noen minutter. Jeg hadde i det minste håpet at jeg kunne få noen få minutter hvertfall. Men vi har jo en hund som ikke han begrepet å "kose seg med maten". Alt forsvinner i løpet av 30 sekunder. Etter det er det klart at han må ut. Men når alt dette var vell overstått så la jeg meg godt til rette på sofaen, og her har jeg planer om å ligge i hele dag.

Jeg har jo fått streng beskjed om å bruke de siste dagene på å samle krefter til den store dagen, og dagene etter. Men det er så mye som skulle ha blitt gjort, det er så mye tanker og følelser som setter hjernen min i høygir. Da er det ikke lett å bruke dagene på å slappe av. Men jeg skal gjøre som legene har gidd meg beskjed om. Jeg vet at det kun er meg det går ut over om jeg ikke hører etter. Så nå ligger både mannen, hunden og meg selv henslengt på sofaen. Så da sier jeg:

 

BLOGGES KJÆRE LESERE ♥

OMG! JEG KAN IKKE TRO DET- DET ER BARE SYV DAGER IGJEN!

  • 31.05.2016 - 11:00


STELLEPLASSEN TIL VÅR LILLE PRINS ER NÅ KLAR. NÅ MANGLER DET KUN Å FÅ KLÆR OG SLIKT PÅ PLASS!
 

I natt har jeg ikke sovet så mye som ett sekund! Jeg sovnet ikke før klokken har i rundt 06.00. Jeg var litt utta meg med tanke på at det nå er tirsdag. For de fleste har ikke denne dagen så veldig mye å si, men for meg betyr den alt! Siden vi nå har kommet til tirsdag 31. mai, ja det vi da si at det er akkurat en uke til vi får se vår lille "mageboer" for aller første gang. Jeg er så utrolig spent. Tidligere har vi kun kunnet telt ned måneder, for så å telle ned ukene. Men nå er det snakk om syv dager. Jeg kan ikke tro det, tenk at denne reisen snart er over- og en ny reise begynner!

Som sagt så har jeg ikke hatt så mye som ett sekund på øyet i natt, jeg prøvde så godt jeg kunne. Jeg prøvde alt som jeg vet gjør meg søvnig, men den gang ei. Jeg personlig elsker sommeren og den deilige varmen som kommer til Norge. Men nå når jeg er høygravid og har kun syv dager igjen, det er tungt for kroppen og den lille i magen tar stor plass, ja da skal jeg låve dere at å sove på soverommet med over femten varmegrader er uutholdelig. Kroppen er veldig varm i utgangspunktet, og når sommervarmen slår inn på natterstid- ja da presser tårene på av ren frustrasjon. Man er så trøtt og sliten, men klarer ikke å falle i søvn siden varmen blir litt for intens for den voksende gravid kroppen.

Over til dette med at det kun er syv dager igjen til vi har vår lille Adrian i armene våre, tanken på det er bare så ubeskrivelig. Jeg kan ikke tro at det faktisk skjer nå- om bare få dager! Hvor ble tiden av? Som jeg har sakt så mange ganger før, jeg syns ikke det er lenge siden jeg holdt en positiv graviditetstest i hendene mine. Fra den tid og til nå har det gått veldig mange måneder og uker, men når jeg tenker tilbake så kan jeg ikke komme på at de andre to svangerskapene gikk så fort som dette har gjort. Men jeg er veldig takknemlig for at det føles som at tiden bare har fløyet avgårde. Tenk om jeg skulle ha gått så godt som hele svangerskapet og håpet at den store dagen skulle ha kommet med en eneste gang, HVER DAG!  Ja- nei, det hadde nok vært slitsomt.

Jeg snakket jo litt om dette med et ønskebrev tidligere. Kai og jeg sammen har snakket en del med jordmor angående dette med min såkaldte fødselsangst. Jeg føler ikke at det er fødselsangst, mer det at jeg er bekymret med tanke på tidligere opplevelser. Jordmor mente at et ønskebrev ville være bra for meg. Da kan jeg skrive ned de ønskene jeg eventuelt måtte ha, levere "brevet" til den fødselslegen eller den jordmoren som jeg skal ha. Og forhåpentligvis så har de mulighet til å ta hensyn til de ønskene jeg har. Jeg har ikke en lang liste over ting jeg vil ha- eller MÅ ha. Jeg har to ønsker som er veldig viktige for at jeg skal føle meg trygg og ha det bra.

1. Det ene er at jeg kan få ha med meg telefonen inn på operasjonsstua. Ikke fordi at vi skal ta bilder og slikt- det vet vi ikke er lov. Men jeg har noen instrumentale låter som jeg har brukt under svangerskapet, låter som har klart å roe ned nerver og får kroppen til å slappe av. Så håper dette er noe jeg får lov til.

2. Det andre er at så snart vår lille Adrian har kommet ut så skal han ikke vike fra min side. Med mindre det er medisinske årsaker til at han må det så klart. Men skal det vise seg at vår lille gutt trenger medisinsk bistand etter fødselen så skal de så klart skille oss, men om han er helt frisk så vil jeg ikke skilles fra min lille prins.

Tiden fram til den store dagen skal brukes til å hente inn krefter. Så bortsett fra helgen så skal jeg ligge rett ut på sofaen og samle krefter til den store dagen. Men tanke på min ME så er det ingen hemmelighet at jeg nå er meget utslitt, og når man skal igjennom en såpass stor operasjon som et keisersnitt så vil man forståelig nok bli helt "ødelagt". Et keisersnitt tar ca 45 minutter til en time fra start til slutt. Babyen er ute innen 5 minutter, men det er masse som må gjøres etter at den lille er ute. Og til meg så vil det ta litt lengre tid siden de skal gjøre det slik at det er umulig for meg å få flere barn. Dette kan være noe av grunnen for at jeg er så nervøs for keisersnittet å. De skal tross alt "ødelegge" en del av min kvinnelige kropp. Men jeg vet at det er nødvendig, jeg har verken kropp eller helse til å gå gravid. Så dette er nok det rette å gjøre.

Men tenk det. Det er ikke mer enn syv dager til vi får se vår nydelige lille prins for aller første gang. Det er veldig rart å tenke på at jeg nå er inne i min 36 svangerskapsuke, og at det kun er syv dager igjen. Jeg har holdt ut, kommet med noen gloser enkelte ganger, og svelget noen enorme kameler. Men hva har vell det å si, jeg har faktisk greid det!

Nå skal jeg prøve å holde en tettere oppdatering her på bloggen, med tanke på at jeg nå teller ned dager og ikke måneder eller uker. Jeg tørr ikke å love noe som helst, det blir så dumt om jeg sier at jeg skal ha en tett oppdatering, men ikke får det til. 

 

JEG ER SÅ SPENT! 
BLOGGES KJÆRE LESERE 

NY SVANGERSKAPSUKE

  • 31.05.2016 - 10:00


DETTE BLIR NÅ DET NEST-SISTE MAGEBILDE. NESTE MAGEBILDE BLIR PÅ SELVE DAGEN. 

 

 

♥ PÅ VEI: Jeg er nå 36 uker + 0 dager.

 BARNETS VEKT: Vår lille "mageboer" veier nå ca 2,79 kilo- og i slutten av uken ca. 2,97 kilo (ifølge babyverden.no)(men siden vår lille solstråle er ca. 5 % over gjennomsnittet så stemmer nok ikke denne vekten. men ca. får holde).

 TERMIN: Jeg har termin 1. juli, men dagen for keisersnitt er satt til den 7. juni. Kun 7 dager igjen.

 BARNETS KJØNN: Vår lille "mageboer" er en liten prins.

 HVA SKAL PRINSEN HETE?: Vår lille prins skal hete, Adrian.

 ER DET AKTIVITET INNI DER?: Nå er det meget tydelig at den lille der inne ikke er helt fornøyd med den lille plassen han har til rådighet. Det er et hode som har plassert seg helt nederst i bekkene, og festet seg der. Med andre ord så er den andre enden vendt så fint opp mot mine ribbein. Jeg har en viss anelse om at jeg kan ha bristet et eller flere ribbein. Jeg får vondt av å bevege meg, om jeg nyser eller hoster så er det som om noen stikker meg med ett dusin kniver. Og disse søte sparkene gjør det ikke noe bedre. Meget vonde til tider. hehe

 BABYENS LEIE: Han ligger med hodet vendt ned mot bekkenet. Men for vår del har ikke hans leie noe å si siden vi skal ha keisersnitt.

 MIN VEKTØKNING: Jeg startet svangerskapet med 55 kilo. Etter 25 uker veide jeg 64 kilo, nå i uke 34 veier jeg 72 kilo. Med andre ord så har jeg gått opp 17 kilo. Men siden det er nå den virkelige økningen vil skje, ifølge jordmor i alle fall. 

 STREKKMERKER: hmm.. Ja, dessverre! Det er ikke slik av magen er dekt av det nei, men det har kommet ett ekstra strekkmerke ut ifra tatoveringen jeg har på magen. men det går bra, strekkmerker skal jeg nok klare å leve med. 

♥ PLAGER: Ja det skal jeg fortelle dere! Dette er forferdelig VONDT! Ribbeina mine får virkelig gjennomgå. Det samme gjør bekkenet.

 KYNNERE: Ikke så mye nå i det siste.

 CRAVINGS: Isbiter, det er snadder det.

 TUNGT: Ja nå er det tungt. kan ikke si imot på det.

 HUMØRET: Til tross for smerter og alt dette så har jeg det helt fantastisk. 

 TANKER RUNDT FØDSEL: Fødselen skremmer meg fortsatt. Men vi har snakket med jordmor og fått anbefalt å skrive et slikt ønskebrev til legene og jordmødrene. Der jeg da skriver litt om hvilke ønsker jeg har med tanke på fødselen og timene etter. Forhåpentligvis så får jeg mine to ønsker oppfylt. 

 NESTE KONTROLL: Jordmor og helsesøster den 02.06, konsultasjon og gjennomgang på sykehuset før fødsel den 03.06, og keisersnitt den 07.juni.2016

 

OM BABYEN
Vår lille hjerteknuser sin totale lengde er nå ca. 46 cm, og veier ca. 2,79 kilo i starten av uken og ca. 2,97 på slutten av uken. Den lille forbereder seg til et liv utenfor livmoren- blant annet ved å suge på tommelen sin. Sugerefleksen er viktig for at han skal kunne amme. Også er det viktig at man kjenner liv (bevegelse) hver dag- hvis ikke må man kontakte helsevesenet.

Morkaken som lenge var tyngre enn babyen, veier nå en sjettedel av babyens vekt. Fordøyelses- og tarmsystemet er fremdeles relativt umodent og vil ikke være helt modent før barnet er tre til fire år gammel.

Nå utgjør fettlaget omtrent 15 prosent av babyens vekt. Huden ser lyserosa ut til tross for fettlaget. Årsaken er at blodårene ligge så nær hudoverflaten. Det utvikles også hudfolder rundt blant annet knær, håndledd og nakke.

RASTLØS, VARMT OG DÅRLIG MED SØVN

  • 31.05.2016 - 03:00



 

 

Klokken er 03.00 og jeg har ikke sjans i havet til å falle i søvn. Det er så mye som romsterer i hodet på meg.

Siden klokken nå er over 00.00 så vil det si at vi har kommet til tirsdag. For de fleste har ikke denne dagen så veldig mye å si, men for meg betyr den alt! Siden vi nå har kommet til tirsdag 31. mai, ja det vi da si at det er akkurat en uke til vi får se vår lille "mageboer" for aller første gang. Jeg er så utrolig spent. Tidligere har vi kun kunnet telt ned måneder, for så å telle ned ukene. Men nå er det snakk om syv dager. Jeg kan ikke tro det, tenk at denne reisen snart er over- og en ny reise begynner!

Jeg sliter med å få sove, og det har jeg gjort i noen dager nå. Det er en blanding av alle inntrykkene, tankene, og den nervøsiteten jeg sitter med. Vi har jo snakket en del med jordmor når det gjelder fødselen. Hun mener det kan være bra for min del å skrive et slikt ønske-brev som jeg leverer til enten lege eller jordmor den dagen jeg skal føde. Men problemet er at jeg ikke helt vet hva jeg skal skrive i dette "brevet". Jeg har to ønsker som jeg håper de vil ta hensyn til, og det ene er at jeg kan få ha med meg telefonen inn på operasjonsstua. Ikke fordi at vi skal ta bilder og slikt- det vet vi ikke er lov. Men jeg har noen instrumentale låter som jeg har brukt under svangerskapet, låter som har klart å roe ned nerver og får kroppen til å slappe av. Så håper dette er noe jeg får lov til. Det andre er at så snart vår lille Adrian har kommet ut så skal han ikke vike fra min side. Med mindre det er medisinske årsaker til at han må det så klart. 

Grunnen for det siste ønsket er jo fordi at jeg hadde en forferdelig opplevelse når jeg fikk min første sønn. Jeg måtte jo i full narkose og et haste-keisersnitt. Men det var ikke det som brøt meg ned. Det verste for meg var å våkne på oppservasjonsposten uten å få være sammen med min lille gutt. Jeg var bokstavelig helt utta meg. Jeg skrek og fikk helt panikk. Når jeg kom opp på rommet så kom jo den lille gutten min inn på rommet mitt der jeg var, men det var ikke før tre timer etter at jeg hadde våknet fra narkosen. De mente at det rett og slett var morsinnstinktet som tok overhånd når jeg lå der uten den store magen, og ingen baby boy å se. Så for meg er det viktig at jeg får ha litt rolig og avslappende musikk på øret under operasjonen for avslapping, og det at jeg ikke skal skilles fra den lille babyen min. Men som sagt, hvis det skal vise seg at vår lille Adrian trenger medisinsk hjelp på noen måte så skal de så klart skille oss. Men om han er helt frisk og fin så skal han ikke vike fra min side. Det er egentlig kun disse to ønskene jeg har, så jeg håper det er mulighet for at dette kan ordnes på noe vis. 

Men tenk det. Det er ikke mer enn syv dager til vi får se vår nydelige lille prins for aller første gang. Det er veldig rart å tenke på at jeg nå er inne i min 36 svangerskapsuke, og at det kun er syv dager igjen. Jeg har holdt ut, kommet med noen gloser enkelte ganger, og svelget noen enorme kameler. Men hva har det å si, jeg har faktisk greid det! 

Jeg er så stolt av meg selv, jeg kunne ha ropt det ut til hele verden hvor stolt jeg er av meg selv. Nå som alt er klart så skal jeg bruke den siste uken som gravid på sofaen, eller ute i det fine været som er meldt her i Trønderlag. Jeg har masse å se fram til denne uken, på torsdagen så skal vi først til helsesøster for å få litt info og planlegge tiden etter fødsel. Etter helsesøster så skal vi inn til jordmor. Da blir de siste målingene som hun skal ta tatt før den store dagen som er på tirsdagen. På fredagen så skal vi opp tidlig. Dagen starter med at vi skal til sykehuset for å få snakke med en anestesilege, en fødselslege, gynekolog og en jordmor. Det kommer til å bli tatt flere undersøkelser, i tillegg skal vi få se hvordan avdelingen og rommene ser ut der vi skal være etter fødsel. Når alt på sykehuset er ferdig så skal vi hente mine to fantastiske gutter, noe jeg gleder meg så enormt til. Mamma sine "små" hjerteknusere. 

Men nå er klokken forsåvidt så mye at jeg bare må prøve å sove. Jeg får sette på en film, en kjedelig film- da vet jeg at jeg sovner hvertfall. hehe. 

GOD NATT KJÆRE LESERE! BLOGGES... 

BARE 2 UKER IGJEN!

  • 24.05.2016 - 18:06

 

♥      ♥

 

DET ER KUN TO UKER IGJEN!

Tenke seg til, enn at det er kun to uker til vi får se vår lille arving. Jeg føler meg så heldig, elsket og så velsignet. Jeg skal nok en gang bli mor, mor til nok en fantastisk liten gutt. 

Det er vanskelig å se tilbake, se tilbake til den dagen testen viste positiv. Jeg var ikke mer enn 4-5 uker på vei når testen viste positiv. Og alle de dagene, ukene, månedene.. Det er så utenkelig og rart å tenke på at vi nå er på siste innspurt, og om to uker så har vi en liten gutt i armene våre. En liten gutt som vil være der, en liten gutt som vil gi oss all verdens kjærlighet- resten av livet. Det er bare så fantastisk.

Men som i så mange andre innlegg jeg har skrevet så skal det sies at dette ikke har vært noe lett svangerskap. Jeg blogger fra sykesenga nå. Jeg våknet natt til mandag med forferdelige smerter nederst i magen. Morgenen kom og vi bestemte oss for å ringe ned på føden før å høre om hva dette kunne skyldes. Vi fikk bare beskjed om å pakke det vi skulle ha med oss å komme så fort vi kunne. Og hvis Kai da ikke kunne kjøre så skulle de sende en ambulanse med en gang. Jeg ble jo litt nervøs når de på føden var så paniske som de var, men jeg roet meg fort ned. 

Vi kjørte så til sykehuset, der ble vi tatt godt imot av en snill jordmor som viste oss veien til undersøkelserommet. Der satte de på en slik registrering, en registrering som måler den lille sin hjerterytme og puls, og disse såkalte takene som jeg har. Resultatet av den registreringen var jo at jeg hadde disse takene, men det var jo ikke noe nytt liksom. Den lille babyen vår hadde en stabil og fin hjerterytme. Etter en times tid kom legen inn, han kjente på magen min og spurte meg hvor det gjorde vondt og slikt. Det endte med at jeg så ble lagt inn. Det ble tatt blodprøver og en urinprøve. Blodprøvene var veldig fine, men de var litt usikker på urinprøven- så jeg fikk noen tabletter for urinveisinfeksjon.

Den hyggelige legen sa at det kunne være en urinveisinfeksjon. Men hvis resten av testene viser noe annet så er det ikke urinveisinfeksjon som kan til smertene. Så da var det eventuelt det gamle keisersnittarret som kunne til dette. Og et betent keisersnitt er aldri bra, verken for mor eller baby. Men de trodde ikke at det var det da. Men ingen ting kunne utelukkes. Legen som tok meg imot på mandagen sa at siden det kun er fjorten dager igjen til keisersnitt så er det ingen fare om den lille babyen kommer ut litt før planlagt tid. Men det var selvfølgelig kun om smertene ikke ble noe bedre. For siden det var så kort tid igjen så var det liksom ikke noe vits i at jeg skulle pine meg gjennom disse dagene. 

Jeg har en magefølelse på at vår lille solstråle kommer til verden innen en uke. Men det gjenstår å se, det er tross alt kun en magefølelse. Men nå skal jeg se inn i hodet (noe som da er å sove). blogges 

NY SVANGERSKAPSUKE

  • 24.05.2016 - 17:43

 


Den berømte gravidtrusa er nå på plass, hehe.
 

 

♥ PÅ VEI: Jeg er nå 35 uker + 0 dager.

 BARNETS VEKT: Vår lille "mageboer" veier nå ca 2,38 kilo- og i slutten av uken ca. 2,56 kilo (ifølge babyverden.no)(men siden vår lille solstråle er ca. 12% over gjennomsnittet så stemmer nok ikke denne vekten. men ca. får holde).

 TERMIN: Jeg har termin 1. juli, men dagen for keisersnitt er satt til den 7. juni. Kun 2 uker igjen.

 BARNETS KJØNN: Vår lille "mageboer" er en liten prins.

 HVA SKAL PRINSEN HETE?: Vår lille prins skal hete, Adrian.

 ER DET AKTIVITET INNI DER?: Ja! det skal være sikkert og vist. Sparkene er så kraftige at man kan se konturene av hånden eller foten som presser seg mot magen.

 BABYENS LEIE: Han ligger med hodet vendt ned mot bekkenet. Men for vår del har ikke hans leie noe å si siden vi skal ha keisersnitt.

 MIN VEKTØKNING: Jeg startet svangerskapet med 55 kilo. Etter 25 uker veide jeg 64 kilo, nå i uke 34 veier jeg 71 kilo. Med andre ord så har jeg gått opp 16 kilo. Men siden det er nå den virkelige økningen vil skje, ifølge jordmor i alle fall. 

 STREKKMERKER: hmm.. jeg har fått strekkmerke på siden av venstre hofte, men det er så lite at det ikke vises noe særlig.

 PLAGER: Samme gamle.. Men nå som det er så kort tid igjen så er det bare å bite tennene sammen.

 KYNNERE: Ikke så mye nå i det siste.

 ​CRAVINGS: Isbiter, det er snadder det.

 TUNGT: Ja nå er det tungt. kan ikke si imot på det.

 HUMØRET: Til tross for smerter og alt dette så har jeg det helt fantastisk. 

 TANKER RUNDT FØDSEL: Fødselen skremmer meg. Men det skal nok gå bra. Jeg er redd for dette med bedøvelsen. Jeg skal tross alt være våken under keisersnittet. Men enn om bedøvelsen slutter å virke? Dette skremmer meg! Det har skjedd før, men legene mener at jeg ikke skal bekymre meg, jeg blir tross alt fulgt opp og tatt godt vare på under hele operasjonen. Siden Kai skal være der sammen med meg så føler jeg meg mye tryggere. 

 NESTE KONTROLL: Jordmor den 26.05, konsultasjon og gjennomgang på sykehuset før fødsel den 03.06, og keisersnitt den 07.juni.2016

 

OM BABYEN
Om du kunne plassere fingeren din i den lille sin håndflate så ville den lille hånden lukket seg om den. Det er griperefleksen hos den lille som er ferdigutviklet.

Navlestrengen er rundt en halv meter lang og mellom en og to cm i diameter. Trykket i den og konsistensen gjør at det sjeldent blir knute på den, og skjer dette, løsner den som regel av seg selv. Den lille bruker gjerne navlestrengen som leke og klemmer på den, men det går ikke an å klemme så hardt at den skades. Det er i de siste svangerskapsukene at den lille legger mest på seg. Framover nå er det ca 200 gram i uken.

Den lille er nå ca. 2,59 kilo i starten av denne uken, og på slutten ca. 2.76 kilo. Men siden vår lille "mageboer" er ca, 5% over gjennomsnittet pr.dags dato så vil vekten være litt høyere.

Den lille lagrer nå fett til livet utenfor livmoren. Fosterbevegelsene kan endre karakter til å bli mer som knuffing. Du vil kanskje se en albue eller en hæl bulende ut av magen- ja, man kan til og med komme til å se en hel fot.

Selv om babyen nå har mindre plass så skal du kjenne bevegelse hver dag. Bevegelsene blir kanskje litt annerledes, men ikke mindre hyppige av den grunn. Det kan være lurt å lære seg barnets bevegelsesmønster- det gjør det lettere å registrere endringer. Stol på magefølelsen! Hvis det er moe som virker feil, er det bare å kontakte helsevesenet med en gang.

INFO ANGÅENDE KEISERSNITT

  • 18.05.2016 - 17:30

 

 

Closeup of woman belly with a scar from a cesarean section
DENNE INFO ER HENTET FRA BABYVERDEN.NO
bildet er hentet fra google

 


Keisersnitt var tidligere et kirurgisk inngrep som ble forbundet med stor fare. I dag er risikoen betydelig redusert, men fremdeles er det større fare for komplikasjoner enn ved vanlig fødsel. 

Du har ifølge norsk lov ikke rett på å få planlagt keisersnitt. Beslutningen om å forløse barnet ved keisersnitt skal være medisinsk begrunnet, og det er legene som til slutt bestemmer hvem som får keisersnitt. 

 

 

Årsaker til keisersnitt
De vanligste årsakene til at det blir keisersnitt er sykdom hos mor eller barn, tidligere vanskelig fødsel eller fødselsangst.
? Tidligere vanskelig fødsel kan for eksempel være at skuldrene på babyen satt fast, eller at mor fikk store rifter som ga problemer etterpå. Mor blir i slike tilfeller også tatt med på råd, men som oftest anbefaler vi keisersnitt, sier Borthen.

? Er det økende antall med gravide som har fødselsangst?
? Ja, det vil jeg si. Alle er litt redde før en fødsel, men her er det viktig for oss å finne ut hvor alvorlig angsten er. Dersom det er sterk fødselsangst, blir gjerne keisersnittet bestemt en stund på forhånd ? slik at kvinnen får god tid til å forberede seg, sier hun.
 


Planlagte og akutte keisersnitt
En skiller mellom planlagte og akutte keisersnitt. Planlagt keisersnitt kan være bestemt fra måneder før og inntil én dag før selve keisersnittet. Keisersnitt som blir bestemt inntil 24 timer før gjennomføring, kalles akutte keisersnitt.

Det finnes to ulike former for akutte keisersnitt:
Hastekeisersnitt: Dette er keisersnitt som tas i løpet av 20-30 minutter. Det skjer rimelig raskt, men det blir til å vaske huden før inngrepet. Denne typen keisersnitt blir vanligvis brukt dersom det ikke er framgang i fødselen.
Katastrofekeisersnitt: Den viktigste årsaken til at det blir et slikt keisersnitt, er at fosterlyden blir dårlig. 
? Da trykker vi på alarmknappen, og barnet må ut øyeblikkelig. Vi får ikke tid til å vaske huden eller legge inn kateter på forhånd. Jeg har vært med på at det har tatt fem minutter fra mor sto i døren til barnet var ute. Men det kan også ta 10-15 minutter, sier Borthen.

Tall fra Medisinsk fødselsregister viser at 35,1 prosent av alle keisersnitt i 2014 ble satt i gang før fødselen startet. 64,9 prosent av keisersnittene ble gjennomført etter fødselsstart. 

 


Planlagt keisersnitt
Dersom du skal ha keisersnitt, er det en del forberedelser. Det vil bli laget en individuell plan ut fra årsaken til keisersnittet, og om det er spesielle faktorer som må ivaretas i forkant, under og etter keisersnittet. For de som skal hjelpe deg er det greit å vite om det er noe du er usikker på, utrygg eller har spesielle tanker rundt. Som ved en vanlig fødsel, er det også under keisersnitt godt å ha en ledsager. Det kan være godt å ha en person du er trygg på, og som du kan dele det første øyeblikket sammen med den nyfødte med.

 


En måned før:
Fjerne piercing. Spesielt viktig å eventuelt fjerne piercing i leppe, tunge, navle og ytre kjønnsorgan, siden disse kan gi økt risiko for infeksjon etter inngrepet.
Du skal ikke barbere deg eller fjerne kjønnshårene med voks eller annet hårfjerningsmiddel den siste måneden før keisersnittet. Også dette på grunn av infeksjonsfare, både for deg selv og andre barselkvinner.

 


Dagen før:
Dagen før operasjonen kommer du til sykehuset for undersøkelser og informasjon. Det blir gjerne samtaler med ulike fagpersoner, så du må være forberedt på at det kan gå mye tid. Det kan være samtale med gynekolog, fysioterapeut og anestesilege (om bedøvelsesmetode). Ta gjerne med litt lesestoff til ventetiden mellom samtalene. Etter at du har snakket med alle, kan du dra hjem igjen.

Med deg hjem får et klyster som du skal ta kvelden før inngrepet, syrenedsettende tablett og en såpe du skal dusje med om kvelden pluss samme morgen som keisersnittet blir gjennomført. Du må også faste fra midnatt. Dette betyr at du ikke kan spise, drikke, tygge tyggegummi, spise drops eller røyke. Du kan pusse tennene. Spis gjerne næringsrik mat kvelden før operasjonen, så slipper du å føle deg sulten og tørst operasjonsdagen.

 


Operasjonsdagen:

  • Du skal dusje deg hjemme med spesialsåpen fra navleområdet og ned til lårene. Ta av alle smykker og fjerne eventuell neglelakk. Når du kommer til sykehuset vil jordmor vil lytte på fosterlyd, og du vil bli barbert der du skal operere. Det blir brukt en spesiell barbermaskin som er skånsom for huden. Du må bruke sykehustøy under operasjonen.
  • Du vil bli kjørt i ei seng til operasjonsstuen, der du blir møtt av anestesisykepleiere.
  • Du må være forberedt på at dersom det kommer andre uventede hendelser som krever øyeblikkelig hjelp, kan keisersnittet bli utsatt til en annen dag.
  • Du får bedøvelse som du har blitt forberedt på dagen før. Dersom du får keisersnitt med spinal- eller epiduralbedøvelse, kan far eller den som følger deg være med inn på operasjonsstuen. Blir det narkose, kan ikke ledsager bli med inn.
  • Du får en syrenøytraliserende drikk, og på operasjonsstuen får du lagt inn et kateter.
  • Når bedøvelsen virker, kommer fødselslegene til operasjonsstuen og operasjonen kan begynne.
  • Det er godt for babyen å få på noe lunt og varmt rett etter fødselen. Husk derfor å ta med en lue av ull til babyen.




Etter keisersnittet:
? Hvor fort etter keisersnittet får mor se barnet?
? Med én gang etterpå. Vi tørker av barnet, tar på klær og går så til mor med barnet. Mens mor blir sydd, kan far sitte ved hodet til mor med babyen.

Så fort du er klar og i stand til å legge barnet ditt til brystet etter operasjonen, skal barnet få sitt første måltid. Som regel skjer dette like etter at operasjonen er avsluttet.

Etter at operasjonen er over, blir du flyttet over til en annen seng. Den som følger med deg under fødselen, blir med barnet for å måle og veie det. Barnet kan ligge i sengen sammen med deg når dere blir trillet til overvåkingsavdelingen. På denne avdelingen blir du vanligvis fra fire til seks timer, noen ganger lenger. Deretter flyttes dere over til barsel. Dersom du av en eller annen grunn ikke kan ha barnet hos deg, kan eventuelt ledsageren din være sammen med barnet.

 


Akutt keisersnitt
Den største forskjellen på et planlagt og et akutt keisersnitt for kvinnen og hennes ledsager, er tiden personalet har til å forberede og informere dem om det som skal skje. Dersom barnet må ut fort, er handling viktigst. Da må dere i stedet få en del informasjon etter keisersnittet. Det er alltid en fødselslege som er med og vurderer i hvor stor grad det haster å få barnet ut.

Dersom du får epidural- eller spinalbedøvelse, er det mulig for far eller ledsager å bli med under operasjonen. Er det narkose, må de vente på fødestuen til barnet er født. Barnet blir da tatt inn på fødestuen til din ledsager, slik at de kan være sammen til du er ferdig på operasjonsstuen. Dette er hvis barnet ikke trenger ekstra oppfølging av lege.

Dersom det er mistanke om at barnet kan trenge ekstra oppfølging eller behandling etter fødselen, blir en barnelege bedt om å komme. Da er barnelegen til stede under og etter keisersnittet, og vil vurdere hva som er best for den nyfødte.
 

 


Fars rolle
? Hvordan føler far seg under et keisersnitt?
? Jeg tror nok at far i de fleste tilfeller føler seg litt tilsidesatt, men vi prøver å ha noen som kan ivareta ham også. Dersom det blir et katastrofekeisersnitt, vil nok far føle at alt går veldig fort.

Etter en fødsel, og spesielt når ikke alt går som forventet, vil mor og far kunne sitte igjen med en del spørsmål. Noen kan føle seg snytt fordi de ikke fikk føde slik de ønsket, andre kan få en fysisk eller psykisk reaksjon etterpå. Dette kan prege barseltiden, og det er viktig at en får snakke om det som har skjedd. Da kan det være viktig med en samtale med sykehuspersonalet.

? Blir også far tatt med på samtaler etter keisersnittet?
? Ja, vi snakker med paret etterpå. De som vil ha med far, får mulighet til det. Men samtalen skjer gjerne først etter et par dager, og da kan det hende at far ikke er på sykehuset lenger. En del kvinner har samtalen alene. Men dersom de ber om det, vil han få tilbud om å bli med.

 

 


Hjemreise og bæring
Mor vil som regel være tre til fem dager på sykehuset etter et keisersnitt, men det kommer an på mors form. 
? Noen spretter rett opp, mens andre har mer smerter og bruker lenger tid på å komme seg. Når du har tatt keisersnitt, har du et sår i magen. Du skal være forsiktig med å bære tungt, men har lov til å bære ditt eget barn.

? Uansett hvor stort barnet er?
? De fleste barn veier i alle fall ikke mer enn fem kilo, så da går det helt greit. Men du bør være forsiktig med hva du bærer i fem-seks uker etter keisersnittet. Det er slik at du vil kunne klare deg selv med babyen når du kommer hjem. Du har ikke noe ekstra krav på å ha far hjemme selv om du har tatt keisersnitt. Dersom far ikke har betalt permisjon rett etter fødselen, må han nok i så fall ta fri uten lønn for å kunne hjelpe til.

 



Komplikasjoner
De vanligste komplikasjonene etter et keisersnitt er infeksjoner og blødninger. Blødninger er den hyppigste komplikasjonen, og som regel kommer blødningene direkte i forbindelse med inngrepet. 
? Grensen for hva som regnes som komplikasjon er et blodtap på mer enn 500 milliliter. Det går stort sett veldig greit selv ved større blødninger, men kan ta litt lenger tid å komme seg etterpå.

? Vil det være nødvendig med blodoverføring?
? Det er bare i helt sjeldne tilfeller ved veldig stort blodtap.

Etter keisersnittet får kvinnen en bandasje på selve operasjonssåret. Dette skal ikke fjernes før etter én uke. 

Noen ganger blir det infeksjon i såret. Rundt fem-seks prosent får infeksjoner etter et keisersnitt.
? Da må vi åpne såret på ny, rense og lukke igjen. Dette kan føre til at arret blir litt styggere, og at det tar lenger tid før du kommer deg.

 

 


Greit med flere keisersnitt?
? Er det noen regel for hvor lang tid det må gå mellom hvert keisersnitt?
? Nei, det er det ikke. Det går helt fint om det er ett til to år før kvinnen tar et nytt keisersnitt.

? Men er det en grense for hvor mange keisersnitt en kan ha?
? Tja, det kan være vanskelig å si en bestemt grense.

? Er det noen fare ved så mange keisersnitt?
? Livmoren kan jo bli ganske tynn i det området hvor selve snittet er, så det kan derfor være greit å følge med på hvordan livmoren ser ut etter hvert som babyen vokser.

? Kan livmoren sprekke?
? Det kan skje, men i ytterst sjeldne tilfeller. Det handler da om at livmoren ikke tåler påkjenningen når barnet vokser, siden livmorveggen er tynnere der snittet har vært.

FØDEBREV, ØNSKEBREV- eller rett og slett tanker rundt fødselen!

  • 18.05.2016 - 14:30

 



 

Det kalles fødebrev, ønskebrev, fødselsplan eller rett og slett bare tanker om fødsel ? men innholdet er det samme. Det handler om hvilke tanker og ønsker du har for fødselen og barseltiden, samt mulighet til å fortelle tidligere erfaringer som kan påvirke fødselsopplevelsen. Målet er å gjøre fødselen best mulig.

? Men det er viktig å være klar over at dette ikke er en fasit. En fødsel blir ikke alltid slik man hadde sett for seg. Blir ønskebrevet for detaljert, er det også større risiko for at man blir skuffet når ikke alt blir som planlagt. Mange endrer også ønsker underveis i fødselsforløpet. Jeg starter med den skrekken jeg sitter inne med.  Skriv om hva du tror kan gi deg en bedre og tryggere opplevelse

 

REDSELEN- De som leser bloggen min vet jo at jeg har hatt to forferdelige fødsler tidligere, og med det så er det vanskelig å glede seg over den som nå kommer. Jeg tenker tilbake på hvordan de fødslene har vært, og helt ærlig så skremmer jeg meg selv litt. Det er jo sant det de sier, ingen graviditeter er like- og ingen fødsler er like. Når min første fødsel skulle skje så ble det et hastekeisersnitt, og det i seg selv var en skremmende opplevelse. En opplevelse som satte noen dype spor. Med nummer to klarte jeg å holde ut såpass at jeg kom så langt at de kunne sette igang fødselen. Men fødselen gikk ikke smertefritt. To dager varte fødselen, og på slutten når pressriene kom for fult så var det ikke mer futt i bedøvelsen (spinalbedøvelsen). Og om ikke det var nok så fikk jeg min venstre hofte ut av ledd når den lille gutten min kom ut. Og grunnet det måtte jeg igjennom en hofteoperasjon en tid senere.

Og nå er det tid for samme greia nok en gang. Jeg tenker på de opplevelsene jeg hadde de to andre gangene, og det skremmer meg at jeg skal igjennom dette en gang til. Den førstegangen lå jeg i fødsel i hele syv dager. På den syvende dagen klarte jeg ikke mer og de bestemte seg for at det beste for både mor og barn var at den lille gutten fikk se verdens lys. Den andre gangen fikk jeg oppleve en vaginal fødsel. Jeg ville så gjerne oppleve det å få han lagt rett på brystet i det han så dagens lys. Og til min store glede så fikk jeg det. Det er slik de sier, all smerte forsvinner på ett vis når den lille blir lagt på brystet. Mammahjertet ble fylt med så mye kjærlighet fortere enn lysets hastighet, og all smerten ble liksom bare glemt. Det var akkurat dette jeg vill oppleve.

Men nå er det tid for en ny fødsel, denne gangen er det et planlagt keisersnitt som står for tur. Jeg er ikke sikker på hvordan jeg skal "takle" denne fødselen. Jeg er så redd for at noe skal gå galt. Men i tillegg så er det noe som heter "alle gode ting er tre" , så jeg håper de har rett i akkurat det. Skrekken ligger nå i dette med bedøvelsen jeg skal få, og det at jeg skal være våken. Jeg vet at sjansen er så liten at det så godt som 98% at det ikke kommer til å skje. Men jeg vet at det har skjedd tidligere, og da snakker jeg om at det er fødende som har ligget på operasjonsbordet- de har fått spinalbedøvelsen, men etter en kort kort stund så slutter den å virke. Og med det så kjenner den fødende alt som skjer. Hun kjenner at hun er vid åpen, hun kjenner at kirurgene har hendene inni henne for at et lite barn skal ut. Jeg vet jo at når dette skjer så blir hun lagt i full narkose. Men lell da! Dette er så utrolig skremmende.

Jeg snakket med legen som vi hadde når jeg var på kontroll sist, hun kunne fortelle at det har forekommet tidligere at slikt har skjedd, men jeg måtte ikke være redd og nervøs på grunn av dette. For jeg skulle være 100% trygg på at de gjorde alt i sin makt for at jeg skulle få en fantastisk opplevelse. Det er tross alt mange folk som har hvert sitt felt å dekke. Så jeg fikk beskjed om å ikke bekymre meg.

 



 

DRØMMEN OM HVORDAN FØDSELEN SKAL VÆRE- dette er Kai sitt første barn så er jo dette helt spesielt. Vi har ikke snakket så mye om dette med fødselen. Han er en veldig rolig og bedagelig person, og med det ikke så veldig stressa av seg, hehe. Han har ikke opplevd en fødsel tidligere, så han vet ikke helt hva han har i vente. Men når sant skal sies så vet ikke jeg det heller, jeg har aldri hatt et keisersnitt i våken tilstand. Med nummer en så fikk jeg jo full narkose. Men denne gangen blir det helt annerledes, jeg skal for første gang i mitt liv være våken mens kirurgene skjærer meg opp, og en baby kommer ut. Dette er forferdelig skremmende, men de positive tankene og drømmen er nok:

Vi ankommer sykehuset på morgenen den 7.juni. 2016. Vi blir henvist til der vi skal oppholde oss mens vi venter, kanskje vi får ett rom med en gang. Når tiden er inne så kommer jordmor og kanskje en lege inn og sier "dette er en fantastisk dag å få en baby på", og de viser oss veien til operasjonsstua. Jeg må nok inn i ett rom der jeg må bytte om til en slik frakk og slikt, det samme må nok Kai også. De ber meg legge meg forsiktig ned på benken, der de da forteller hva de skal gjøre og eventuelt når de gjør det. Kai kommer inn etter at han har fått på seg den "lua" og frakken, han blir geleidet frem mot der jeg ligger. Han blir så plassert på en krakk ved siden av hodet mitt, der han stryker meg ømt over kinnet og sier "nå blir vi en familie på seks" (Guttene, Åskar, Babyen, Kai og meg selv). Anestesilegene gir så beskjed om at de nå skal gi meg en sprøyte i ryggen, da blir jeg bedøvet med den bedøvelsen jeg skal ha. Og etter det skal jeg bare nyte tiden med min kjære Kai, og noen få minutter senere er vi blitt foreldre til en liten fantastisk gutt. ♥ 

Når han har fått sine første sekunder ute i det "fri", og legene ser at alt er som det skal med han, ja da får han komme til meg og Kai, og han forlater aldri vår side igjen. Når jeg er ferdig sydd igjen og alt er ferdig, ja da blir vi trillet opp på rommet, og en ny familie er fullbyrdet med et nytt familiemedlem. Vi er så fantastisk heldige som har guttene, samt at vi nå får ett felles barn. Det er bare helt fantastisk hvordan livet har utviklet seg. Jeg kunne ikke vært mer lykkelig enn hva jeg er nå. Guttene er mine øyenstener, Kai er mitt livs kjærlighet, Åskar er en fantastisk familiehund- plagsom til tider, og den lille babyen (Adrian) får komme inn i vår familie og være en del av den. Vi har ikke lenger bare to fantastiske gutter, vi har tre. Vi er nok verdens heldigste. 

NY SVANGERSKAPSUKE

  • 17.05.2016 - 23:00



 

 PÅ VEI: Jeg er nå 34 uker + 0 dager.

 BARNETS VEKT: Vår lille "mageboer" veier nå ca 2,38 kilo- og i slutten av uken ca. 2,56 kilo (ifølge babyverden.no)(men siden vår lille solstråle er ca. 12% over gjennomsnittet så stemmer nok ikke denne vekten. men ca. får holde).

 TERMIN: Jeg har termin 1. juli, men dagen for keisersnitt er satt til den 7. juni.

 BARNETS KJØNN: Vår lille "mageboer" er en liten prins.

 HVA SKAL PRINSEN HETE?: Vår lille prins skal hete, Adrian.

♥ ER DET AKTIVITET INNI DER?: Ja! det skal være sikkert og vist. Sparkene er harde og vonde til tider, men for det meste bare kos. Jeg elsker å se de små beina og hendene som romsterer vilt der inne. min lille Karate Kid. 

 BABYENS LEIE: Han ligger med hodet vendt ned mot bekkenet. Men for vår del har ikke hans leie noe å si siden vi skal ha keisersnitt.

 MIN VEKTØKNING: Jeg startet svangerskapet med 55 kilo. Etter 25 uker veide jeg 64 kilo, nå i uke 34 veier jeg 70 kilo. Med andre ord så har jeg gått opp 15 kilo. Men siden det er nå den virkelige økningen vil skje, ifølge jordmor i alle fall. 

 STREKKMERKER: hmm.. jeg har fått strekkmerke på siden av venstre hofte, men det er så lite at det ikke vises noe særlig.

 PLAGER: Samme gamle, Bekken og sammentrekninger. Dette er noe som gjør dagene ekstra tunge og vanskelige. Men til tross for det så nyter jeg hvert sekund av det som er igjen av dette svangerskapet. 

 KYNNERE: Har en del av det ja!

 ​CRAVINGS: Ikke for øyeblikket. Men siden jeg har litt sure oppstøt til tider så hjelper det med en god is. 

 TUNGT: Ja nå er det tungt. kan ikke si imot på det.

 HUMØRET: Til tross for smerter og alt dette så har jeg det helt fantastisk. 

 TANKER RUNDT FØDSEL: Fødselen skremmer meg. Men det skal nok gå bra. Jeg er redd for dette med bedøvelsen. Jeg skal tross alt være våken under keisersnittet. Men enn om bedøvelsen slutter å virke? Dette skremmer meg! Det har skjedd før, men legene mener at jeg ikke skal bekymre meg, jeg blir tross alt fulgt opp og tatt godt vare på under hele operasjonen. Siden Kai skal være der sammen med meg så føler jeg meg mye tryggere. 

 NESTE KONTROLL: Jordmor den 19.05, konsultasjon og gjennomgang på sykehuset før fødsel den 03.06, og keisersnitt den 07.juni.2016

 

OM BABYEN
Den lille er nå ca. 44 cm langt fra hodet til føttene og veier ca. 2,38 kilo i starten av uken og ca. 2,56 kilo i slutten av uken. Sentralnervesystemet og fordøyelsessystemet er nesten helt ferdigutviklet. Barnet fortsetter å legge på seg, og det fyller nå ut nesten hele livmoren. Den lille i magen er nå så stor at han ikke lenger flyter i livmoren, nå hviler han. 

Øynene åpnes når den lille er våken, og lukkes når han sover. Øyenfargen er vanligvis blå uansett hva som blir den endelige fargen, fordi pigmenteringen ikke er ferdig ennå. Utvikling av øyenfarge krever at øynene blir utsatt for lys. Fingerneglene begynner nå å bli så lange at den lille kan klore seg selv.

 

 

 

TRE UKER IGJEN!

  • 17.05.2016 - 22:34



♥     ♥     ♥

 

På selveste 17.mai, jeg vet nesten ikke hva jeg skal si. Det er bare TRE UKER IGJEN!! 

I går feiret vi min "lille" prins sin 4-års dag. Jeg kan ikke tro det, tenk at han nå har blitt hele fire år, det er jo helt utrolig hvor fort tiden og årene går. Jeg syns ikke det er lenge siden han lå i armene mine for aller første gang på Levanger Sykehus. 16.mai for 4 år siden hadde jeg en fantastisk skjønn baby i armene mine, en liten gutt som jeg hadde ventet så lenge på. Og endelig, endelig lå han i armene mine etter to dagers fødsel. Jeg var så stolt, og det er jeg enda den dag i dag. Jeg er så velsignet med mine to fantastiske gutter, og nå om kun tre uker vil enda en liten gutt berike livet mitt. Det koker over av kjærlighet, jeg er så heldig. 

17.MAI
I dag er det selveste 17.mai. Vi her i Norge er veldig heldige, uansett hvor mye man klager så har vi det veldig fint her i Norge. Og med det vil jeg si, GRATULERE MED DAGEN, NORGE- OG ALLE I NORGES LAND!  

3 uker... Den siste måneden har gått i en enorm fart. Til tross for alle de forferdelige smertene som har boret seg inn i kroppen min så er den siste tiden den mest fantastiske. Den siste tiden har vært bare herlig. Dagene bare raser avgårde, og den følelsen av at det kun er tre uker igjen gjør meg utrolig lettet. Jeg har tross alt kjempet meg gjennom svangerskapet så langt, men nå nyter jeg det bare. Dagene flyr avgårde, og før jeg vet ordet av det så er lille Adrian i armene våre. Nå skal alt bare nytes, nytes fult ut. 

 



 

SLITEN KROPP!

  • 13.05.2016 - 15:00

 



 

 

De siste dagene har vert veldig slitsomme. Jeg har brukt dagene på å sove for det meste. 

Jeg har satt inn reservebatteriene som skal hjelpe meg med å komme meg fram til 7.juni, men så langt har ikke de batteriene virket noe særlig. Jeg ligger for det meste langflat på sofaen, jeg har ikke krefter til å bevege meg rundt. Bare det å lage seg frokost eller bare det å gå på do er veldig tungt og slitsomt. Husarbeid har blitt nedprioritert mens jeg tilbringer dagene sovende på sofaen, med dyna trekt godt oppunder haka. 

Jeg måtte ringe føden i dag, kun for et spørsmål vell-og-merke. De siste dagene har kroppen vært litt håven, og jeg har hatt en skarp og stikkende smerte helt øverst i magen. Rettere sakt rundt ribbeina, akkurat i den buen. Siden jeg har gått med disse irriterende smertene i noen dager nå så ville jeg bare ringe å spørre om råd. Jeg fikk beskjed om å slappe helt av, ikke anstrenge meg på noe vis. Og hvis disse knivstikkende smertene vedvarte så var det viktig at jeg enten dro til min jordmor eller lege for å måle blodtrykk og levere inn en urinprøve. Hun sa at når gravide får den type smerte så langt opp i mage/ribbeina så frykter de at den gravide kan brygge på noe som kalles for svangerskapsforgiftning.

Jeg har aldri hatt svangerskapsforgiftning før, å ikke tror jeg at jeg brygger på det nå. Men ut ifra jordmoren jeg snakket med så er det viktig for min del at jeg bare tar dagene med ro, gjør minst mulig og ikke stresser. For om man stresser (har høy puls over en lengre periode) så er det større sjanse for at man får svangerskapsforgiftning. Det er jo ingen hemmelighet at jeg stresser, går konstant og er nervøs med tanke på keisersnittet som jeg skal ha, og at det til tider er vanskelig å få pustet på vanlig måte- fordi at presset, smertene og redselen er som det er. 

Men nå som kroppen er så sliten så er det vanskelig for kroppen å holde seg oppe, og det har ført med at jeg bruker mye av dagen på å sove. Dette er noe som gir meg ufattelig dårlig samvittighet. Det er tross alt mye som må gjøres her hjemme. Og ikke for å snakke om at vi skal ha en stor bursdagsfeiring på mandagen. Min minste sønn fyller nemlig hele fire år ♥, Tenk det, min lille gutt er ikke så liten lenger. Jeg kan ikke få sagt det tydelig nok, jeg er så ufattelig stolt over guttene mine. De er så utrolig flinke og fantastiske gutter. Jeg elsker dem over alt på jord. ♥ Med tanke på at hus og uteområde skal ordnes fram til bursdagen så er det en del som må gjøres. Mye planlegging og ting som må gjøres. Men når jeg er så utslitt som jeg er- og i tillegg går på krykker med en forbasket skinne på foten så er det vanskelig for meg å gjøre det jeg så inderlig vil gjøre. 

Heldigvis så kommer svigermor, stesvigerfar og Kai sine søsken slik at vi skulle rekke på alt. Jeg setter ufattelig stor pris på at de kommer å hjelper oss, for det er veldig vondt for meg å må la alt ansvaret bli liggende på Kai sine skuldre. Da er det godt å ha en familie som stiller opp. De vet hvordan min situasjon er, og vil med det hjelpe til så godt det lar seg gjøre. ♥ 

Nå skal jeg lukke øynene i noen timer til fram til Kai kommer hjem fra jobb. Da blir det middag, for så å bite i seg det som preger meg å bare hjelpe han så godt jeg klarer. Men jeg er veldig glad for at det nå er helg. Jeg elsker helgene, for da kan jeg få hele dagene sammen med mannen jeg elsker så høyt. Verdens beste. 

NY SVANGERSKAPSUKE

  • 11.05.2016 - 13:00



 

 PÅ VEI: Jeg er nå 33 uker + 1 dager.

 BARNETS VEKT: Vår lille "mageboer" veier nå ca 2,2 kilo

 TERMIN: Jeg har termin 1. juli, men dagen for keisersnitt er satt til den 7. juni.

 BARNETS KJØNN: Vår lille "mageboer" er en liten prins.

 HVA SKAL PRINSEN HETE?: Vår lille prins skal hete, Adrian.

 ER DET AKTIVITET INNI DER?: Ja! det skal være sikkert og vist. Sparkene er ikke like ofte som tidligere, men når de først kommer så er de kraftige. Vi snakket om dette med legen når vi var på ultralyd på mandagen. Hun sa at det ikke er noe å bekymre seg for, grunnen for at det ikke kommer like mange spark som før er rett og slett fordi at den lille har mye mindre plass å romstere på.

 BABYENS LEIE: Han ligger med hodet vendt ned mot bekkenet. Men for vår del har ikke hans leie noe å si siden vi skal ha keisersnitt.

 MIN VEKTØKNING: Jeg startet svangerskapet med 55 kilo. Etter 25 uker veide jeg 64 kilo, nå i uke 32 veier jeg 69 kilo. Med andre ord så har jeg gått opp 14 kilo. 

 STREKKMERKER: hmm.. jeg har fått strekkmerke på siden av venstre hofte, men jeg er usikker om de har vert der fra tidligere. 

 PLAGER: Samme gamle, Bekken og sammentrekninger. Dette er noe som gjør dagene ekstra tunge og vanskelige. 

 KYNNERE: Har en del av det ja!

 ​CRAVINGS: Ikke for øyeblikket. Men siden jeg har sure oppstøt til tider så hjelper det med en god is. 

 TUNGT: Ja nå er det tungt. kan ikke si imot på det.

 HUMØRET: Til tross for smerter og alt dette så har jeg det helt fantastisk. 

 TANKER RUNDT FØDSEL: Fødselen skremmer meg. Men det skal nok gå bra. 

 NESTE KONTROLL: Jordmor den 19.05, konsultasjon og gjennomgang på sykehuset før fødsel den 03.06, og keisersnitt den 07.juni.2016

 

OM BABYEN 
Den lille kan ikke bevege seg like fritt som før, siden det er mindre plass i livmoren, og bevegelsene blir med det også mindre. Ingen vet hva den lille tenker eller drømmer om, men nå har den lille REM-søvn (Rapid Eye Movement), som ofte indikerer en drømmefase. Nå kan den lilles immunforsvar bekjempe lette infeksjoner på egen hånd.

Plassen i livmoren minsker for hver dag, og barnets bevegelser blir større og langsommere (altså kraftigere og sjeldnere). En del barn legger seg til rette rundt denne tiden. Mange legger seg med hodet ned i bekkeninngangen, mens ca. 3-4 % av alle barn legger seg med stumpen og bena nedover i bekkenet (seteleie/ fotleie). Man kan da forsøke å få barnet til å snu seg riktig vei, med en såkalt ytre vending.

Livmoren ligger nå ca. 13 cm over navlen.

BARE 4 UKER IGJEN!

  • 11.05.2016 - 12:00

 


♥   ♥   ♥   ♥

 

Jeg kan nesten ikke tro det. KUN 4 UKER IGJEN!
Jeg har gått å kjent på en forferdelig redsel og en anelse om at jeg ikke kom til å klare dette. Men jeg har holdt ut, jeg har bitt tennene sammen og svelget noen kameler. Men ja, jeg har klart å komme meg så langt.

Vi var på Ultralyd på mandagen (09.05.16), og der fikk vi vite at vår lille Adrian er en stor og fin gutt. Han ligger 12% over gjennomsnittet og er pr.dags dato ca 2,2 kilo. Jeg er så stolt over både vår lille "mageboer", Kai, og meg selv. Kai har stilt opp, vært der og hjulpet meg, trøstet meg, alt jeg trengte- noe som har hjulpet meg gjennom dette svangerskapet. Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke er sikker på om jeg hadde klart dette uten hans støtte, om jeg skulle ha vært alene om dette svangerskapet. Jeg er også ufattelig stolt av meg selv. Man vet ikke hvor sterk man egentlig er før man blir stilt til veggs. Jeg har funnet ut at min viljestyrke kan overgå det meste. Jeg har hatt og har smerter som for meg føles helt ulidelige. Men Jeg har trosset smertene og kommet meg dit jeg er. 

Kanskje er det ingen big deal for de som leser dette, men for meg og min familie så er min prestasjon i dette svangerskapet helt fantastisk. Dette svangerskapet har det vært mye fokus på dette med smertene, siden det har vært en så stor del av hele greia. Men jeg vil legge dette bak meg og heller få benytte anledningen til å skryte Kai og meg selv opp i skyene for at vi har kommet oss så langt. Det er tross alt ingen selvfølge at man skal ha et lett og smertefritt svangerskap. Og dessverre så er jeg en av de som ikke er skapt for å gå gravid. Men det skal sies, at til tross for alle smertene som har kommet og vært i dette svangerskapet så er dette svangerskapet også det letteste. 

Når jeg leser andres blogger, er ute og går en tur eller bare sitter å ser på tv- og jeg ser gravide, det er bare fantastisk. Jeg blir så glad på andres vegne, jeg blir stolt på dere vegne. Jeg personlig vet hvor mye en kvinne kropp må igjennom under både et svangerskap og en fødsel. Og når jeg da ser en gravid dame så blir jeg straks fylt med masse gode tanker og følelser. Jeg roser alle gravide opp i skyene, dere alle er utrolig sterke, og gjør en fabelaktig jobb. Og ikke minst, premien for den harde og tunge jobben er det ingen eller ingen ting som kan overgå.

Det har vært lite blogging fra min side i en god periode nå, og det skal det bli slutt på. Det er ikke sikkert jeg klarer ett eller flere innlegg hver dag, men annenhver dag skal jeg få til. Nå går jeg jo på krykker siden jeg har vært så uheldig å dette ned trappa. Det var heldigvis ikke noe brudd, men det kan være noen "tråer" inni der som har gått av eller blitt strekt. Men jeg håper så klart at det kun er en god gammeldags forstuing. Men jeg går på krykker som sagt, og med en skinne på foten. Så det er ikke så mye jeg får gjort. Men jeg har jo et prosjekt som jeg snakket om tidligere, vugga. Jeg har nå pusset ned halle vugga, og skal i dag ut å sette meg i det fine mai-været og pusse ned den andre sia. Da er det kun en ting igjen å gjøre, nemlig å beise den. Jeg gleder meg til å se resultatet. Når vugga er ferdig så kommer jeg til å legge ut før-og-etterbilde. 

HVORDAN HAR LILLE ADRIAN DET?
Jeg tenke jeg skulle fortelle litt hvordan det er å være en liten baby i mammas mage for tiden. Jeg kan jo fortelle at han er en aktiv liten gutt. Han er jo nå så stor at han ikke lenger kan strekke seg ut, og når han da føler at han må strekke på armer og bein så godt det lar seg gjøre, ja da er det ikke godt å være ribbein. Det skal også sies at jeg er meget lei av å gå på do uten at det kommer så mye som en dråpe, hehe. Siden han presser så veldig på blæra mi så kjennes det ut som at jeg konstant må på do. Men når jeg kommer meg på do så er det jo ingen ting som skjer, hehe.. 

Når jeg å så godt som alle andre tar på magen så sparker han vilt i rundt seg, han er rene Karate Kid. Men når hans kjære pappa legger hånden på magen, og stryker kjærlig- da er det helt stille. Han roer seg med en gang Kai viser sin nærhet. Det er så fantastisk at han kjenner igjen pappa sin hånd, og at han blir rolig av Kai sitt nærvær. Jeg har på følelsen av at dette er en liten pappagutt, allerede før han ser dagens lys. ♥  Fantastisk!

REDSELEN RUND FØDSELEN
Etter ultralyden fikk vi beskjed om å sette oss og vente, vi skulle så inn til lege. Jeg sa at jeg var litt redd for fødselen. Nå skad det sies at jeg ikke skal føde vaginalt, men jeg er redd uansett. Når jeg hadde keisersnitt med mitt første barn så ble jeg lagt i full narkose siden ting var så kritisk som det var. Jeg fikk ikke med meg at de åpnet meg opp eller noe, og med det fikk jeg heller ikke den redselen. Men denne gangen er det et planlagt keisersnitt, og jeg skal være våken HELE tiden. Dette skremmer vettet av meg. Jeg har bevist ikke sett eller lest noe på internett, nettopp fordi at jeg ikke skulle skremme meg selv med alskens skrekkhistorier. Men så såg jeg på ett av mine yndlingsprogram, fødeavdelingen. Og der var det en dame som måtte legges i full narkose fordi at i det legene begynte å kjære i henne så forsvant bedøvelsen, og hun kunne kjenne alt de gjorde. Og for min del så var det gjort da, jeg ble skikkelig engstelig. Legen fortalte at det kan forekomme, men at dette er ytterst sjeldent. og at jeg blir passet godt på.. Hjelpes!! Men det går nok bra, Kai skal tross alt være med inn. 

KUN FEM UKER IGJEN!

  • 04.05.2016 - 19:00


♥   ♥   ♥   ♥   ♥ 

 

 

Tenk det! det er kun FEM uker igjen til vår lille prins ligger i armene våre. Jeg kan ikke få sakt det tydelig nok, det skal bli utrolig godt å få han ut, la han få se dagens lys. 

Nå har jeg bokstavelig talt pint meg gjennom dette svangerskapet. Dette har vært både det beste og det verste svangerskapet jeg har opplevd. Med de to andre svangerskapene så havnet jeg enten på krykker eller i rullestol etter den tredje måneden. Men denne gangen er jeg enda oppegående. Jeg bruker kun krykkene om jeg skal gå mye, for eksempel på kjøpesenteret eller bare en gåtur med Åskar (hunden). Det er noe jeg er veldig fornøyd med. Men smertene er mye sterkere denne gangen. Det er det som er negativt med dette svangerskapet. Før hadde jeg smerten kun i bekken (bortsett i fra det første svangerskapet, da kom gutten min i uke 33, om jeg husker helt rett). Men denne gangen har jeg vert innlagt både en og to ganger grunnet ufattelige smerter og såkalte rier. 

Men som jeg sa så har jeg pint meg gjennom dette svangerskapet, eller, det blir feil å si det. Jeg har pint meg gjennom slutten på dette svangerskapet (fra uke 25 ca.). Men nå som det kun er fire uker igjen så skal jeg jaggu holde ut helt til siste innspurt. Nå har jeg levd med disse smertene en god stund, og har på ett vis blitt vant med de smertene dette svangerskapet har ført med seg. Så siden jeg har holdt ut så langt så skal jeg holde ut helt til vår lille prins ligger trykt i armene våre.

Men det skal sies at veien har vert lang. Legene har ikke tatt oss på alvor, innleggelser, kroppen skjelver og er svak, og alt har rett og slett vært svært vanskelig. Men nå er alt rett rundt hjørnet, det er nesten jeg kan føle hans nærvær utenfor magen. Vi gleder oss noe enormt til vår lille Adrian kommer og beriker livene våre. ♥ 

Dette svangerskapet har egentlig gått ganske fort, hvor ble dagene av liksom?!?. Jeg syns ikke det er lenge siden jeg satt på do, tisset på den berømte "tryllestaven"- og etter det bare ventet. Det er jo en stund siden, men det føles rett og slett ikke slik ut. Jeg husker så godt når jeg sto med graviditetstesten i hånden, og jeg viste den til Kai. Etter noen uker fikk jeg svangerskapskvalme som varte i to måneder. Etter det har alt bare rast avgårde i en enorm hastighet. Det er så rart å se tilbake på bilder jeg tok av testen, bilder som ble tatt av gravidmagen på et tidlig stadiet, Kjempe snodig, den lille magen er ikke så liten nå for å si det slik. hehe.

Rommet til den lille "mageboeren" vår er også i full sving. Vi pusser opp for fulle mugger. Siden Kai jobber så mye som han gjør så er det kun helgene vi har til rådighet. Han kommer tross alt ikke hjem før 20-23.00 tiden på kveldstid. Etter at man har spist middag så skal jeg ikke mase noe om det at han må hjelpe meg med oppussing. Han skal få bruke hverdagene til å slappe av når han først er hjemme, så får vi ta rommet når helgen kommer. Siden jeg er gravid og med smerter både her og der så har jeg fått beskjed om at jeg ikke får bøye og tøye noe særlig. Og tunge løft- ja da får man smekk på fingrene. Det er fy fy. 

Men jeg har funnet noe annet jeg kan bedrive dagene mine med. I stede for å kjøpe så har jeg startet på mitt eget lille prosjekt. Jeg lager uro til vår lille solstråle. Gleder meg veldig til å se at rommet er ferdig, og at møbler og alt av utstyr er på plass. Det gleder jeg meg noe enormt til. Vi har noen hektiske, men ikke minst fantastiske dager/ uker i vente. ♥ 

NY SVANGERSKAPSUKE

  • 04.05.2016 - 18:00

 

♥ PÅ VEI: Jeg er nå 32 uker + 1 dager.

 BARNETS VEKT: Vår lille "mageboer" veier nå ca 1,98 kilo, og på slutten av uken ca 2,15 kilo

♥ TERMIN: Jeg har termin 1. juli, men dagen for keisersnitt er satt til den 7. juni.

 BARNETS KJØNN: Vår lille "mageboer" er en liten prins.

 HVA SKAL PRINSEN HETE?: Vår lille prins skal hete, Adrian.

 ER DET AKTIVITET INNI DER?: Ja! det skal være sikkert og vist. Saftige spark som treffer ribbeina mine nå ja. Sparkene og slagene er veldig vonde til tider, men det er noe ved de som gjør at jeg nyter hver og en av de søte små sparkene. 

 BABYENS LEIE: I følge jordmor så har han lagt seg ned med hodet i bekkenet. En liten gutt som bare vokser og venter på at dagen for fødsel skal komme.

 MIN VEKTØKNING: Jeg startet svangerskapet med 55 kilo. Etter 25 uker veide jeg 64 kilo, nå i uke 32 veier jeg 69 kilo. Med andre ord så har jeg gått opp 14 kilo. 

 STREKKMERKER: hmm.. jeg har fått strekkmerke på siden av venstre hofte, men jeg er usikker om de har vert der fra tidligere. 

 PLAGER: Samme gamle, Bekken og sammentrekninger. Dette er noe som gjør dagene ekstra tunge og vanskelige. 

 KYNNERE: Har en del av det ja!

 ​CRAVINGS: Ikke for øyeblikket. Men siden jeg har sure oppstøt til tider så hjelper det med en is. 

 TUNGT: Ja nå er det tungt. kroppen fungerer ikke, og med det mye smerter.

 HUMØRET: Nå er jeg i en periode der jeg kjenner smerten, gråter og har veldig vondt. Men jeg føler meg mye bedre. Solen skinne så godt som hver dag, det er godt og varmt ute, og ikke minst- det er bare 5 uker igjen til vi får lille Adrian i armene våre. Nå skal jeg bare nyte tiden som er igjen, det har ikke noe å si om smertene er vonde og intense. Jeg har kommet meg i gjennom dette svangerskapet så langt, da skal jeg ikke svikte nå!

 TANKER RUNDT FØDSEL: Jeg er redd for fødselen. Har fått brev angående keisersnitt, så nå er alt plutselig blitt veldig "virkelig" på et vis. Jeg har aldri hatt et planlagt keisersnitt, så bekymringene ligger nok i bedøvelsen. Hva om den slutter å virke? Jeg har fått vite at det kan skje, men at det er så sjeldent at nesten ingen har opplevd det. Så jeg kommer nok ikke til å oppleve dette, men tanken har streifet meg nok til å gjøre meg litt engstelig. 

 NESTE KONTROLL: Ultralyd på sykehuset den 09.05, jordmor tror jeg er den 10.06, konsultasjon og gjennomgang på sykehuset før fødsel den 03.06, og keisersnitt den 07.juni.2016

 

OM BABYEN 
Den lille babyen vår er nå ca 40 cm lang fra hode og ned til føttene. Han veier nå ca. 1,98 kilo i starten av denne uken. På slutten av uken ligger han ca. på 2,15 kilo. 

Kroppen til den lille vokser ikke like fort lenger, men hjernens vekst fortsetter i samme tempo. Når nye hjernefolder dannes, presses hodeskallen utover slik at hodestørrelsen øker. Antall nervesammenkoblinger i hjernen øker enormt.

Håret på hodet blir tykkere, og nå er både tå- og fingernegler ferdig formet. Lanugohåret dekker mindre deler av kroppen, og øyenbryn og øyenvipper blir stadig lengre. Nå har den lille så dårlig plass i livmoren at han må trekke føttene opp og innta det vi kaller fosterstilling. 

Han får stadig mer fett under huden. Nå er det i ferd med å få det litt lubne utseende nyfødte har. Kroppen fortsetter å lagre underhudsfett. Mengden fostervann øker ikke lenger nå, men holder seg konstant. 

Den lille kan nå oppfatte lys og mørke, for eksempel om det er dag eller natt. Den lille fortsetter å være aktiv, og man kan nå kjenne fosterbevegelser flere ganger daglig. 

 

NY SVANGERSKAPSUKE

  • 26.04.2016 - 22:23

 


 

 PÅ VEI: Jeg er nå 31 uker + 0 dager.

 BARNETS VEKT: Vår lille "mageboer" veier nå ca 1,79 kilo, og på slutten av uken ca 1,95 kilo

♥ TERMIN: Jeg har termin 1. juli, men dagen for keisersnitt er satt til den 7. juni.

 BARNETS KJØNN: Vår lille "mageboer" er en liten prins.

 HVA SKAL PRINSEN HETE?: Vår lille prins skal hete, Adrian.

 ER DET AKTIVITET INNI DER?: Ja! det skal være sikkert og vist. Saftige spark som treffer ribbeina mine nå ja.

 BABYENS LEIE: I følge jordmor så har han lagt seg ned med hodet i bekkenet. En liten gutt som bare vokser og venter på at dagen for fødsel skal komme.

 MIN VEKTØKNING: Jeg startet svangerskapet med 55 kilo. Etter 25 uker veide jeg 64 kilo, nå i uke 31 veier jeg 68 kilo. Med andre ord så har jeg gått opp 13 kilo. 

 STREKKMERKER: Fortsatt ingen nye strekkmerker å se. Men har hovnet litt opp i anklene. ikke mye.

 PLAGER: Bekken og sammentrekninger. Dette er noe som gjør dagene ekstra tunge og vanskelige.

 KYNNERE: Har en del av det ja!

 ​CRAVINGS: Ikke for øyeblikket. Men siden jeg har sure oppstøt til tider så hjelper det med en is. 

 TUNGT: Ja nå er det tungt. kroppen fungerer ikke, og med det mye smerter.

 HUMØRET: Jeg har smerter til tusen, er utslitt, og til slutt håper at ting skal endre seg.

 TANKER RUNDT FØDSEL: Jeg er redd for fødselen. Har fått brev angående keisersnitt, så nå er alt plutselig blitt veldig "virkelig" på et vis.

 NESTE KONTROLL: Jordmor 28.04, og ultralyd på sykehuset den 09.05

 



 

OM BABYEN 
Den lille er nå ca 39 cm langt fra hodet til føttene og ca. 1,79 kilo i starten av uken, og 1,95 kilo i slutten. Men vi har fått beskjed om at vår lille gutt ligger litt over gjennomsnittet, så han er nok over to kilo på dette tidspunktet.

Han sover store deler av tiden- og i de våkne periodene trener han på å puste, bevege seg og åpne og lukke øynene. De indre organene fortsetter å modnes, og lungene forbereder seg til å puste på ordentlig. Nå fungerer også alle hans sanser- syn, hørsel, smak, lukt og følelser.

Han øver seg iherdig på å svelge, og tisser en halv liter hver dag. Det høres litt ekkelt ut, men fostervannet fornyer seg hver tredje time. Ettersom han svelger , fylles også tarmen opp med hans første avføring, mekonium, også kalt barnebek. Hos de fleste kommer den første avføringen noen timer etter fødsel.

Kanskje den lille "mageboeren" hikker. Du kan kjenne det som små, rytmiske bevegelser. Hikking er ikke farlig for den lille babyen. Faktisk så bidrar det til å klargjøre lungene for pusting. Når barnet hikker  presses mellomgulvet sammen og lungevolumet øker. Barnets pusteøvelser følger gjerne etter en tid med hikking. Barnet reagerer også gjerne hvis sollys skinner gjennom den stadig tynnere livmorveggen. Noen ganger strekker barnet seg mot lyset og kan følge en lyskilde med øynene. 

BEKLAGER! DETTE HAR SKJEDD!

  • 18.04.2016 - 22:28



 

Jeg kan ikke gjøre noe enn å beklage! Jeg har fått noen spørsmål og bekymrede meldinger angående det at det har vært så stille fra meg her på bloggen. Dette beklager jeg på det sterkeste. jeg kan komme med en oppdatering nå om hva som har hent. Jeg har IKKE født enda, takker høyere makter for det! Men det har ikke vært lett. Smertene er intense og jeg er ikke i noe form. Kroppen skranter, men jeg henger i det, har ikke tenkt å gi etter så lett.

Torsdag forrige uke var en skummel dag. Jeg og Kai var ute for å handle inn litt til den lille i magen. Siden vi da ikke hadde noe annet enn sengen så kjente vi presset med å skaffe det vi trengte, med tanke på at jeg er så dårlig som jeg er- og med det ikke vet hvor lenge dette vil vare. Etter maks 20 minutter så kjente jeg at noe var galt, i det ene øyeblikket svettet jeg som en gris, og i det andre frøys jeg. Jeg var ustø, sjanglet hit og dit, snakket utydelig og hadde en dundrende hodepine. Det ende med at Kai måtte støtte meg opp for at jeg ikke skulle falle om. Han fikk satt meg ned på en stol, jeg sa til han at det var noe som var galt og at jeg trodde det var blodtrykket som gjorde til dette.

Etter at jeg hadde sittet rolig i noen få minutter så var det ingen endring. Jeg satt på stolen og vaiet fram og tilbake, jeg klarte rett og slett ikke å holde meg oppe. Jeg følte at jeg kom til å svime av, Kai skjønte at dette ikke var slik det skulle være, han har tross alt sett meg med smerter ofte den siste tiden, men dette hadde han aldri opplevd. Han ringte ned til føden for å spørre hva vi skulle gjøre. Han fikk beskjed om å få meg hjem, gi meg litt mat- for så å vente. Men jeg måtte selvfølgelig komme om det ikke ble noe bedring.

Etter en times tid så var det enda ingen bedring. Vi bestemte oss for å dra til føden. Hele turn til sykehuset følte jeg at jeg ikke kunne holde meg våken, kroppen var så svak, jeg var på nippet med å svime av. Ut i fra det jeg har blitt fortalt i etterkant så forsvant jeg ti minutter før vi ankom sykehuset. Jeg hadde besvimt. Kai trodde først at jeg kanskje hadde sovnet siden jeg var så sliten og utslitt. Men når vi kom fram så hadde han prøvd å vekke meg, normalt sett så skvetter jeg i litt når noen prøver å vekke meg. Men ikke denne gangen.
 



 

Ut i fra det han fortalte så klarte han å beholde seg rolig. Han dasket meg litt i ansiktet for å få meg ved bevissthet, han kleip meg hardt på innsiden av låret for å finne ut om jeg reagerte på smerte, noe jeg da ikke gjorde. Han ringte inn på føden og fikk da beskjed om å kjøre til akutten. Der ble han da møtt med flere hvitkledde damer som alle prøvde å få meg ved bevissthet. Ut ifra det Kai fortalte så hadde en av disse damen bortimot slengt meg over skuldra og lagt meg ned på en båre, der det da bars opp til femte etasje- føden.

Etter en god stund så kom jeg til meg selv, jeg hørte en beroliget og myk stemme som sa at babyen min hadde det helt fint. Jeg forsto ikke helt hva denne dama snakket om. jeg skjønte jo ikke helt hvor jeg var i utgangspunktet. Alt jeg kunne få ut av ord var, Kai. Han hvisket meg i øret og fortalte at alt skulle få bra. Han holdt meg i hånden samtidig som han brukte den andre hånden til å stryke meg ømt over håret. Når jeg såg og følte hans nærvær så følte jeg meg straks mye tryggere. Legen fortale at jeg hadde et veldig lavt blodtrykk og en veldig høy puls. Men de var veldig nøye med å fortelle meg at den lille i magen hadde det bra, OFTE!

Jeg datt litt inn og ut av bevissthet. Når jeg kom til meg selv så var jeg så klart veldig sliten, kroppen verket og smertene var helt klart til stede. De fortalte nok en gang at "mageboeren" vår hadde det veldig bra. De fortalte nok en gang at jeg hadde hatt et veldig lavt blodtrykk og en veldig høy puls, men at alle verdier var på vei til normalen nå. Jeg ble fortalt av kai at jeg hadde vært borte i ca en time, en time uten at noen hadde fått noen helst form for respons av meg. Etter en stund på sykehuset så følte jeg meg bedre, blodtrykket var stabilt og legen sa at hvis jeg ville så skulle jeg få være der til jeg følte meg sterk nok til å dra hjem. Men etter alt som har skjedd så ville jeg bare hjem. Jeg ville hjem til trygge omgivelser. Selv om man desidert er tryggest på et sykehus så føles det tryggere hjemme uansett. 

Det endte så med at vi dro hjem. Siden den dagen har jeg vært mer reservert en normalt. Men det har ikke stoppet meg. Jeg og Kai har handlet inn ting og tang til den lille i magen, samt materiale til å få ferdig babyrommet. Men det er ingen tvil i havet om at jeg er veldig svak og trenger mye hvile. Jeg prøver å ta hensyns til kroppen så godt jeg kan, men samtidig vil jeg at dagene skal være mest mulig "vanlige", vil ikke at smerten skal være hele dagen liksom. Man må bare gjøre så godt man kan, man kan ikke forvente noe mer av seg selv eller andre enn akkurat d. 

I morgen er jeg i uke 30. Det vil da si at i morgen er det nøyaktig 7 uker til vår lille solstråle kommer til verden. Om alt går som planlagt så klart. syv uker (den 7. juni), så langt har tiden gått ganske fort, men nå kjenner jeg at kroppen er sliten og jeg utålmodig. Så det er nok ganske naturlig at jeg føler dagene og ukene går veldig trekt. Men nå som sommeren og solen kommer smygende på så skal man se at man føler at dagene blir litt bedre. Man kan sitte ute i sofaen og bare nyte den varme solen.

Dette er da grunnen for at jeg ikke har gidd lyd ifra meg på en stund. Og dette beklager jeg. 
 



 

KAMPEN MOT LEGENE!

  • 08.04.2016 - 12:12


 

 

Jeg vet ærlig talt ikke hva jeg skal si! Dette er bare helt forferdelig!

Som jeg fortalte dere i et tidligere innlegg så kom vi på kant med en av legene, kort fortalt så ble den legen bannlyst fra mitt rom. Det resulterte i at jeg ikke fikk noen lege dagen etterpå, noe jeg syntes var veldig rart, så jeg lot tvilen komme de til gode. Dagen etter (i går) så kom det inn en annen lege. Han hadde så klart snakket med den forrige legen, og uten å prate med verken meg eller min samboer så kunne han komme fram til samme konklusjon.

DETTE SKJEDDE!
Som dere vet så har jeg ME, dette er en sykdom/ diagnose som gjør at kroppen blir helt tappet for krefter, og det fort. Man bruker utrolig lang tid på å hente seg inn igjen- lade batteriene. Jeg kom inn på sykehuset torsdag 31. mars på grunn av ufattelige smerter og sammentrekninger. De satte på meg en slik registrering. Denne registreringen måler disse såkalte takene, hjerte og pulsen til den lille i magen. De konkluderte raskt med at dette var noe som kunne minne om premature rier. Jeg ble så klart veldig redd. De tok meg inn på et annet rom der de undersøkte livmorhalsen, til min store lettelse så var den helt urørt og ikke påvirket av disse takene. Jeg ble så lagt inn og ble liggende i en uke. 

Mens dagene gikk så ble jeg bare svakere og svakere, og smertene ble bare sterkere og sterkere. Noe som også vistes tydelig på registreringen siden takene hadde blitt sterkere og ga høyere målinger. Grunnet ME'n så ble jeg så klart helt utslitt, viste ikke opp ned på meg selv til slutt. Det var da alt skjedde. En kvinnelig lege kom inn til morgen visitten. Hun spurte om jeg var suicidal, det var hennes åpningsreplikk liksom. Jeg så på henne med tårer i øynene. Hva er det du snakker om?? Hva får deg til å si noe slikt til en redd, gravid jente på 25 år med store smerter. Hva får en person til å bare buse ut med dette? Jeg ble så klart veldig lei meg og sjokkert over at hun i det hele tatt kunne stille meg dette spørsmålet. Men hun stoppet ikke der, "har du svangerskapsdepresjon, vanlig depresjon eller angst?". Jeg lå i sengen med høye smerter, og en følelse av å ikke bli tatt på alvor, en følelse av at hun bortimot beskylde meg for at dette var noe jeg fant på. At jeg hadde et mentalt problem og bare var ute etter oppmerksomhet. Jeg forklarte henne at jeg har hatt en vanskelig oppvekst, det er ikke alle som er så heldig der alt skal gå på skinner. Men HALLO!! jeg har aldri vært suicidal eller noe slikt. Jeg fortalte at jeg hadde ME, men at det ikke var derfor jeg kom for å få hjelp. Hallo, hadde jeg villet hatt hjelp der og da med ME, som jeg mest sannsynlig har hatt siden barneskolen, da hadde jeg helt klart gått til en psykolog, og ikke på føden. Etter bare to - tre minutter gikk hun igjen. Jeg ringte Kai i full fortvilelse. Han spurte om jeg ville at han skulle ringe på avdelingen å snakke med de? Han var ikke sint eller noe slikt, han ville bare få oppklart om dette var en misforståelse eller ikke. Men jeg var så fra meg, jeg turte ikke, jeg var redd di skulle komme inn å beskylde meg for mer.

 



 

Neste dag kom, og samme lege kom inn døra. Jeg prøvde å se lyst på hele denne situasjonen, tenkte at det kanskje var sånn standar spørsmål som de måtte stille. Men der tok jeg feil. Hun fortsatte, og ikke nok med det, det ble jo snakk om at vi ikke hadde fått noen keisersnitt dato. for jeg fortalte tidligere at vi hadde fått en dato for keisersnitt. Jeg ble nok en gang sjokkert over hva hun fortalte. Jeg sa at vi hadde fått en dato, den 7. juni skulle vår lille prins få se dagens lys. Hun sa at dette ikke stemte. Jeg ble bare mer og mer lei meg. Mens tårene rant nedover kinnene mine så sa jeg at vi hadde fått dato den dagen, jeg og min samboer satt inne på samme rom som legen da det ble ordnet og bekreftet. Keisersnitt datoen ble satt i uke 37. Da så hun på meg og sa at dette var alt for tidlig, og at jeg skulle ikke ha en keisersnitt dato i uke 37. Tårene strømmet på og redselen bygget seg kraftig opp. Hun sa at et planlagt keisersnitt blir satt 5 til 10 dager før forventet termin. Jeg fortalte så at det var en god grunn for at vi skulle få keisersnitt og ikke skulle ha en vaginal fødsel. For det første så var det grunnet at risikoen for en prematur fødsel var veldig stor, men også fordi at jeg måtte hofte opereres etter min andre fødsel. Legen sa så at dette ikke var tilfelle, eneste grunnen for at jeg eventuelt skulle ha keisersnitt var fordi at jeg ville det selv.    

Men i alt så mente hun at jeg måtte snakke med en psykolog, at dette var psykisk. Jeg fortalte at ME ikke er en mental lidelse og at jeg hadde papirer på operasjonen og at alt var på dette sykehuset. ME er en fysisk lidelse som rammer kroppen og ikke hodet. Man blir jo så klart mentalt sliten av å ikke ha noe overskudd. Men det er ikke det mentale som kan til ME'n. Dette brydde hun seg ikke noe om. Jeg fortsette å beskytte meg selv. Jeg sa at jeg kom hit for å få hjelp, jeg kom fordi at jeg hadde sammentrekninger og at kroppen min ikke klarte stort mer. Nok en gang satt jeg igjen med en følelse av å ikke bli tatt på alvor, jeg hadde flere spørsmål nå enn før hun kom inn. Hvorfor angriper hun meg på den måten? hva får et menneske til å gjøre noe slikt? Hun dro og jeg knakk helt sammen, nok en gang.  Jeg har opplevd dette før. I mitt første svangerskap så hadde jeg mye bekkenplager, men når jeg kom til uke 32 så kom takene, de ble bare sterkere og sterkere. Etter en uke (33) taklet ikke kroppen min den påkjennelsen det medførte, det endte da med at de ville ta ut den lille gutten min. Heldigvis så var han en stor og sterk gutt som hadde en vekt på 2420 gram. 

Nok en gang ringte jeg Kai, han ble meget forbandet og ringte ned på avdelingen. Han sa at en gang kan han godta, men to ganger- da renner det over. Han fortalte nøyaktig hvor skapet skal stå, og var meget bestemt på at denne legen ikke skulle komme inn på rommet igjen, hun skulle ikke ha noe med meg som pasient å gjøre. Målingene viste tydelig at her var det sammentrekninger, man kan ikke lure maskinen. Her ligger jeg i smerter, er redd for at jeg ikke skal holde ut, og med det at vår lille solstråle er nødt til å komme til verden mye tidligere en hva vi hadde i tankene. Jeg er så utrolig redd, redd for hva som skal skje med vår lille baby, redd for hva som kan skje med meg. Han kjeftet den stakkars jordmoren full, han sa at dette vil ikke vi finne oss i. En slik behandling er uaktuell. Den stakkars jordmoren ble veldig med seg, etter dette så var hun veldig forståelsesfull. Hun skrøt mye av meg, hvor sterk jeg var som holdt ut dag og natt, og med den diagnosen jeg hadde. Hun viste at dette ikke var lett. Hun snakket med legen og fortalte at hun ikke lenger var velkommen. Hun snakket så med en ny lege. Hun sa hun skulle gjøre så godt hun kunne for å hjelpe oss, men til syvende og sist så hadde hun ikke makten. Legene hadde det siste ordet.

 



 

Dag tre kom, den legen vi hadde bannlyst hadde nå snakket med den legen vi skulle ha. Men problemet var at ingen lege kom. Hva var det egentlig som skjedde? Skal vi ikke få en ny lege, men som sakt så ville jeg la tvilen komme de til gode. Kanskje de bare ikke hadde noen ledige leger denne dagen. Neste dag kom og en mannlig lege kom inn. Han hadde så klart snakket med den forrige legen, og uten å ha snakket med verken meg eller Kai så hadde han lagt opp seg en mening. Han kom inn å sa at på fredag så skal jeg skrives ut fra sykehuset, og han anbefaler meg å ta kontakt med en psykolog. Jeg kunne ikke tro mine egne ører. Jordmor så på meg, hun så hvor gråtkvalt jeg ble. Hun sto bare å trippet, det var tydelig at hun ville si noe, men som hu fortalte tidligere så hadde ikke hun noe makt ovenfor en lege. Hun spurte om jeg hadde noe jeg ville si siden hun viste at jeg ikke var enig i det legene hadde sakt og kommet fram til. Jeg ristet bare på hode. Uansett hva jeg hadde sakt så hadde ikke det vært til nytte, de hadde jo uansett lagt opp seg en mening. Legen gikk ut og jordmor tok meg varmt og kjærlig på skulderen, det var akkurat som at hun kjente min smerte.

Nok en gang ringte jeg Kai, han eksploderte og ringte til avdelingen, og nok en gang kom han til jordmor. Han fortalte at jeg var en jente som lever med smerte 24/7, døgnet rundt. At uansett hvor mye smerte jeg ble utsatt for så sa jeg aldri noe, så når hun ligger her på sykehuset og gråter av smerte, ja da har hun virkelig vondt. Han var så sint, han ba om å få en liste over andre sykehus. Med andre ord så vurderer vi et annet sykehus. Det var nå torsdag de siste skjedde, og jeg hadde fått beskjed om at på fredag skulle jeg hjem. Men jeg maktet ikke på dette lengre. Kai ga beskjed om at jeg dro hjem denne dagen om jeg så måtte ta buss. Og det var nettopp det jeg gjorde. Kai kunne dessverre ikke hente meg siden han var langt unna. Jeg pakket alt som jeg hadde, tok krykkene fatt og tok bussen hjem. Smertene var intense og kroppen svak. Men alt jeg tenkte var at jeg måtte vekk i fra denne plassen.

Nå ligger jeg hjemme, smertene er ubeskrivelige, og kroppen svak. Men samme det. Jeg skal gjøre mitt for at dette skal gå vår vei. Jeg skal nå ha noen dager hjemme, men hvis tilstanden forverrer seg så kan det tenkes at et nytt sykehus blir kontaktet. Vi får se.

 



 

SERIØST? HÅPER IKKE DETTE ER TILFELLE!

  • 06.04.2016 - 15:00



 

 

Jeg har ikke ord! Som jeg sa i gårdagens innlegg så kom vi litt på kant med en av legene her, og sa klart og tydelig ifra om at vi ville ha en annen lege. En lege med forståelse ovenfor den situasjonen jeg er i.

Vi fikk beskjed om at vårt ønske om en ny lege så klart skulle bli diskutert, og vi skulle så få en ny lege i dag til visitten. Men den gang ei! I stede for å gi oss en ny lege så fikk jeg ingen lege i det hele tatt. Det eneste jeg fikk vite er at jeg skulle være her på sykehuset i alle fall til fredag. Jeg skal la tvilen komme de til gode, at de kanskje ikke hadde en ledig lege akkurat i dag. Men det virker litt sånn rart syns nå jeg. I går ga vi klar beskjed om at den legen som vi hadde ikke var velkommen når vi ble behandlet på det viset. Men å ikke få noen lege i det hele tatt? det er nå litt rart spør du meg. Eneste grunn for at jeg vet at jeg skal få være her til fredag er fordi at jeg spurte. Jeg spurte om når legevisitten var i dag, og hvorfor den hadde vert til alle andre men ikke meg. Hun så på meg og ble litt stille. Det var nemlig den samme legen som skulle gå visitt i dag som det var i går, den legen vi ikke ville ha. 

Men tvilen skal komme de til gode for i dag. Det kan godt hende at det ikke var noen annen lege tilgjengelig i dag, så i morgen vil jeg tro det kommer en lege, får jeg håpe. Men hvis ikke, ja-nei da vet ikke jeg hva jeg skal tro. Jeg kan ikke komme på å ha følt meg så liten og ubetydelig som jeg har gjort de siste to dagene med den andre legen. Ikke nok med at jeg skal ligge hær for meg selv om dagene i et smertehelvete og en utslitt kropp som skranter bare mer og mer for hver dag som går. Men i tillegg skal vi ikke bli tatt på alvor. Det kan hende jeg kommer til å skrive om det som skjedde med denne legen en dag, men akkurat nå vil jeg bare ha litt avstand, prøve å fokusere på å holde ut. 

Jeg har heldigvis en jordmor her som støtter oss fult ut og er bare helt fantastisk. Så lenge hun hjelper oss så har jeg stor tru på at dette skal gå bra. Men som jeg skrev i det forrige innlegget så har hun ikke noe makt her. Til syvende og sist så er det legene som har det siste ordet. Men jeg må få bruke noen ord her på å skryte av denne fantastiske jordmoren. Jeg går ikke ut med navn, men kan si såpass at dette er en litt eldre dame, det oser godhet av henne. Et fantastisk menneske. Hennes støtte oppi alt dette er uvurdelig. 

Dette innlegget ble kanskje litt vell ampert, men jeg kan ikke noe for det. Jeg er ikke av den type person som kan snakke med venner og familie om alt som plager meg, det var jo derfor jeg skapte denne bloggen i utgangspunktet, for at den skulle bli brukt som min lille dagbok- bare at den er offentlig. For alle de som er gravide så vil jeg tro de fleste føler det samme. Som gravid så føler man seg sårbar på så mange måter. Hormonene raser gjennom kroppen, den lille "mageboeren" er helt karate kid inni der, bekken er kanskje ikke det beste, og man er sliten. Jeg har alt dette, men i tillegg så har jeg sammentrekninger som kan minne om rier, men som det ikke er- vonde som bare det! Jeg har ME, noe som gjør alt veldig vanskelig. Jeg vil så gjerne holde ut så godt jeg kan, men kroppen skranter sakte men sikkert. Så langt har jeg ligget her siden torsdag 31.mars, siden da har alt gradvis blitt verre. Smertene vokser i takt med kroppens nedbryting. 

Etter en ukes tid inne på sykehuset har jeg virkelig kjent på kroppen hvor krevende dette er. Jeg er utslitt! Tidligere kunne jeg gå fint, men nå kommer jeg meg nesten ikke framover på grunn av at kroppen har blitt så svak at jeg ikke klarer å holde meg selv oppe. Jeg skjelver, får litt tåkesyn av og til, og sliter med å snakke skikkelig enkelte ganger. Det blir liksom bare hvesing, det er liksom ikke noe kraft i stemmen. 

Jeg skulle så klart ønsket at jeg kunne skrevet et positivt og fint innlegg til dere, men akkurat nå er det ikke mye her som er så veldig positivt. Jeg skriver tross alt om dagene mine, og dette er hva dagene mine går ut på nå for tiden. Men som jeg og alle andre, så håper vi så klart at dette snart skal snu. Det ser litt mørkt ut, men vi mister ikke troen helt enda. Jeg personlig er i alle fall ikke ferdig med å kjempe.

NY SVANGERSKAPSUKE

  • 05.04.2016 - 20:48

 

 

♥ PÅ VEI: Jeg er nå 28 uker + 0 dager.

 BARNETS VEKT: Vår lille "mageboer" veier nå ca 1,26 kilo, og på slutten av uken ca 1,4 kilo

♥ TERMIN: Jeg har termin 1. juli, men dagen for keisersnitt er satt til den 7. juni.

 BARNETS KJØNN: Vår lille "mageboer" er en liten prins.

♥ HVA SKAL PRINSEN HETE?: Vår lille prins skal hete, Adrian.

 ER DET AKTIVITET INNI DER?: Ja! det skal være sikkert og vist. Han er meget ivrig på kvelden og tidlig på morgenen. Den delen som virkelig får kjenne hans bevegelser er mine ribbein.

 BABYENS LEIE: Tja! ikke lett å si. Han er veldig aktiv, så han er litt over alt.

 MIN VEKTØKNING: Jeg startet svangerskapet med 55 kilo. Etter 25 uker veide jeg 64 kilo, nå i uke 28 veier jeg 64,5 kilo. Med andre ord så har jeg gått opp 9 ,5 kilo. ingen økning fra forrige uke.

 STREKKMERKER: Under mine svangerskap så har jeg fått ett strekkmerke for hvert barn. Så jeg er veldig spent på hvor dette strekkmerket plasserer seg. Så langt ingen strekkmerker er å se.

♥ PLAGER: Ja, det skal være sikkert! Jeg har ligget på sykehus siden torsdag (5 dager). Helsen skranter og smertene vokser.

 KYNNERE: Har slite "tak", legene ble ikke helt enige om det er kraftige kynnere eller falske rier. 

 ​CRAVINGS: HMM.. Både ja og nei, det kommer og går litt i perioder. Men litt sjokolade skader ikke har jeg funnet ut, hehe.

 TUNGT: Ja nå er det tungt. kroppen fungerer ikke, og med det mye smerter.

♥ HUMØRET: Jeg har smerter til tusen, er utslitt, og til slutt håper at ting skal endre seg.

 TANKER RUNDT FØDSEL: Fødselen er noe som virkelig skremmer vettet av meg. Hadde jeg klart å gå til den 7. juni så hadde det ikke vert noe problem. Men om han skal komme for tidlig så vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. jeg er redd for hva utfallet kan bli om han kommer for tidlig.

 NESTE KONTROLL: Ligger på sykehuset nå, så har ikke blitt satt opp noen ny time for kontroll.

 

 

OM BABYEN
Barnet er nå ca 35 cm lang fra hodet til føttene og veier ca 1,26 kilo i starten av denne uken, og ca 1,4 kilo på slutten av uken. De indre organene utvikles videre, og barnet legger på seg mer i vekt. Barnet fortsetter å strekke på seg og sparke, men har ikke lenger like mye plass å boltre seg på.

Nå som man er i uke 28 så vil lungene til den lille babyen kunne puste luft, og barnet gjør regelmessige pusteøvelser. Lungene begynner å bli bedre forberedt på et liv utenfor livmoren hvis barnet skulle bli født for tidlig. Sentralnervesystemet begynner å bli så modent at barnet klarer å regulere kroppstemperaturen selv. Barnets kropp består av mellom to og tre prosent fett.

For hver dag som går, bedres prognosene for å få et sunt og friskt barn hvis fødselen inntreffer for tidlig. Men det er fremdeles best for barnet å forbli i livmoren og vokse seg større.


 

VEKTLØS OG UTSLITT

  • 05.04.2016 - 20:05

 

Nok en tung og vanskelig dag. Var oppe i noen situasjoner der vi ikke var helt fornøyde med den legen vi har hatt nå de siste to dagene. Vi følte vi rett og slett ikke ble tatt på alvor, det endte så med at Kai måtte trå til og sette foten ned. Men alt har forhåpentligvis ordnet seg nå, og vi får en annen lege i morgen. 

I korte drag så har dette vært en dag fylt med mye tårer og elendighet for min del. Men heldig vis så har jeg en slik god og stødig mann som stiller opp for meg når det går på helsa løs. Jeg kommer ikke til å skrive noe om hva som ble snakket om på visitten i dag, det vil vi gjerne holde for oss selv. Men kan fortelle at en mors helse er også viktig! Resultatet ble at den legen vi nå har hatt de siste dagene ikke lenger er velkommen på dette rommet. Kai fikk snakket med jordmoren som var med denne legen på visitten, og fikk forklart at slik oppførsel ikke var akseptabelt. 

Denne stakkars jordmora fikk jo seg en liten støkk, men hun forsto at det som hadde blitt sakt og måten ting ble sakt på ikke var greit. Etter at hun hadde snakket med Kai så kom hun inn til meg, hun forklarte at hun hadde snakket med Kai og at hun forsto at dette ikke var greit. Det var ikke meningen at en pasient skal gråte seg sanseløs etter en legevisitt. Det var ikke meningen at en pasient skulle sitte igjen med flere ubesvarte spørsmål og en redsel som gikk i taket. Hun sa at dette ikke var greit. Hun satte seg ned og lyttet til det jeg hadde å si, og med et ydmykt sukk så sa hun at hun skulle ta opp dette med barnelege og den legen vi nå får videre. Hun forsto vår frustrasjon og vår redsel, og det var klart hun skulle hjelpe oss med å nå fram slik at resten også forsto alvoret. Men siden hun kun var en jordmor så kunne hun ikke låve noe, hun skulle legge fram alt vi hadde sakt og fortalt, men til syvende og sist så var det legene som hadde siste ordet.

Etter en dag med mye elendighet så følte jeg at jeg endelig ble tatt på alvor. Den jordmoren som jeg har nå (kveldsvakten) har vist at hun oppriktig bryr seg om mors ve-og-vell. Hun viste at paracet ikke tar bort smertene for min del, og det er jo ikke så mye annet en gravid kvinne kan ta uten at det kan gå utover den lille som er i magen. Så hun kom inn til meg og lurte på om jeg ville bli med bort til føden for å få prøve ett av badekarene som de hadde der. Jeg hadde vært i dusjen litt tidligere på dagen, men tenkte at et godt og varmt bad aldri kunne være feil. Så jeg takket og bukket for at hun hadde ordnet det slik at jeg kunne få komme bort på føden for en time, og bare ligge i det deilige varme vannet.

Jeg er jo nødt til å bruke krykkene siden kroppen ikke er så sterk som den kunne ha vært, så det tok litt tid for meg å gå hele den lange korridoren ned til føden. Men det går greit, jeg har godt av å røre meg. Hvis jeg ligger i ro alt for lenge så kan jeg pådra meg blodpropp, og tro meg, det er det ingen gravide som vil ha! (ingen generelt, egentlig). Hun tappet vann i det dype badekaret, det tok litt tid før jeg hadde fått nok vann til å dekke det som skulle dekkes, men gud så deilig dette var. Smertene var fortsatt like intense, det var ikke slik at smertene forsvant. Men det som skjedde var at når jeg satte meg nedi så fikk jeg en følelse av å være vektløs. Jeg hadde ikke lenger noe press på bekkenet, magen ble ikke lenger så tung. Jeg kunne bare ligge der, flyte og høre på rolig og fin stemningsmusikk. For første gang siden jeg kom hit så fikk jeg endelig den roen over meg og hele situasjonen som jeg trengte. Akkurat i dette øyeblikk så forsvant alle vonde følelser og tanker. Og for en stund så forsvant redselen jeg konstant har følt på.

Etter at jeg hadde ligget der en time så kom jordmoren inn til meg og spurte om det gikk bra med meg. Hun hadde så klart vært innom flere ganger i løpet av den timen, for de har en regel der de ikke har lov til å forlate den gravide, den gravide skal ikke være overlatt til seg selv når hun ligger i badekaret. Så jordmor satt i rommet ved siden av med døren på glepp slik at hun kunne høre meg, og jeg kunne høre henne om det skulle være behov for det. Etter den timen i badekaret så var det tid for å stå opp. Jeg fikk hjelp opp og alt jeg skulle trenge.

Nå ligger jeg i sengen, utslitt som fy. Men det gjør ingen ting, skal prøve å sove litt uansett. Håper alle får en fin kveld videre. ♥



 

EN UKE AV GANGEN!

  • 04.04.2016 - 14:20



 

Etter mye om og men så forsto jeg!
 

I dag var det en annen lege enn hva jeg vanligvis har hatt, en trivelig dame. Hun startet med å spørre hvordan det gikk med meg, og jeg svarte at det er intense smerter + alt jeg er utslitt. Hun forsto at dette ikke var noen lett sak for meg. Hun kunne fortelle at det var litt vanskelig for dem også, med tanke på at de smertestillende som jeg hadde fått så langt ikke hadde hatt noe effekt.

Jeg følte at det var viktig for meg å fortelle hele historien, hva som kommer til å skje med kroppen min framover. Det var utrolig vanskelig for meg å starte denne samtalen, først og fremst fordi at det ikke er så lett å være meg i denne situasjonen, men også for at jeg var redd for den reaksjonen/ tilbakemeldingen jeg ville få tilbake. Men jeg bestemte meg for at denne informasjonen var høyst nødvendig for at de skulle klare å hjelpe meg på best mulig måte.

Jeg fortalte at jeg hadde ME, og at med det så blir jeg fortere og litt mer brutalt utslitt en de som ikke har ME. Hun forsto dette og var veldig omtenksom og snill. Det står i papirene mine her på sykehuset at akkurat det samme skjedde når jeg skulle få min eldste sønn. Smertene kom, men ingen tegn til at vår lille prins hadde tenkt seg ut. Men de var bare nødt til å gjennomføre et keisersnitt etter en uke, for da var kroppen min helt ødelagt. Kreftene var borte, jeg husker ikke de siste tre dagene. Dette står jo i papirene, men jeg ville fortelle det igjen med tanke på at det skjer nok en gang. Mens jeg pratet med legen så var det veldig følelsesladet. Alt fra smerter til følelsen av å være alene. 

Etter mye prat så sa hun noe som gjorde til slik at jeg knakk helt sammen. Hun sa at jeg bare måtte holde ut til uke 37, for det va det som var det beste for vår lille "mageboer". HALLO! jeg vet jo jeg å at det er det beste for han, men når min helse tilsier at det ikke er sikkert at det er mulig, da ble det veldig vanskelig å være meg. Jeg stor skrek, jeg følte at de ikke lyttet til det jeg hadde å si. At når jeg sier at alt er forsterket til meg, med tanke på at jeg har ME. Det er veldig vanskelig for meg og min kropp å holde ut til uke 37 når mitt lager er så godt som tomt.

Legen gikk ut siden hun hadde flere pasienter. Jeg brøt sammen, jeg følte at jeg ikke ble forstått og tatt på alvor. Jeg bestemte meg så for å ringe i alarmen for å snakke med jordmoren som var med legen. Jeg måtte si hvor stor risiko de kom til å sette meg i hvis jeg bare måtte tvinge meg selv til det ytterste. Hun ble veldig med seg, hun forklarte at det var ikke slik ment fra legen sin side. Hun var stresset og hadde mange pasienter som ventet. Så når hun forklarte seg så virket det nok litt mer brutalt enn hva det egentlig var. Den snille jordmoren forklarte situasjonen og sa at det er jo ingen tvil om at det beste for vår lille prins er at han får være inni magen så lenge som over hodet mulig. Jeg sa at jeg ikke kunne vært mer enig i deg, men realiteten er noe helt annet. Min kropp takler ikke dette. Hun sa så at de ikke er ondskapsfulle. Legen fortalte jo mildt sakt at de gikk ut ifra barnets helse, og at det ikke ble noen forløsning med mindre barnet viste tegn på at han måtte ut. Men når jordmor kom inn etterpå så forklarte hun alt for meg. For meg så føltes og virket det som at mors helse ikke hadde noe å si oppi alt dette. Men det var heldig vis ikke tilfelle. Hun sa at de er jo ikke ondskapsfulle, og det er klart at gutten skal ut om mor ikke klarer mer. Men de ville så klart gjøre alt i sin makt for at vår lille solstråle skulle forholde seg inni magen en god stund til.

Hun sa så at vi var nødt til å ta en uke av gangen. De turte ikke å låve noe som helst. Og med at jeg hadde ME gjorde dette så mye vanskeligere enn hva det kunne ha vært. Når man har ME så kan den minste anstrengelse være så sterkt og enormt, og sluke deg hel, alle kreftene forsvinner. Og med det så ville de ta en uke om gangen. Men om kroppen ikke klarte mer så skulle jeg ikke presse meg på det ekstreme. Alt skulle skje i takt med meg og min kropp. Som de sa så var mor sin helse også viktig. Det var tross alt en tid etter fødselen også.

 



 

Over til noe annet. Jeg har snakket med Kai og legene.. Jeg har bestemt meg for å sterilisere meg den dagen de tar keisersnitt. Jeg har ikke kropp til å bære fram et barn. Med vår lille "mageboer" så har jeg tre fantastiske barn. Jeg vil ikke utsette meg selv eller eventuelt ett nytt menneske for fare når jeg vet at kroppen ikke er sterk nok til å bære fram. Jeg snakket som sakt med Kai, jeg var veldig redd for å si at jeg hadde tatt den avgjørelsen. Han har jo ingen barn fra før, lille Adrian blir jo hans første barn. Og når jeg da har tatt denne avgjørelsen så frarøver jeg jo han muligheten til barn nummer to. Jeg var veldig redd for hans reaksjon. Men heldig vis så tok han alt med et smil, han ble egentlig veldig lettet. Ikke fordi at han ikke vil ha barn med meg, men fordi han ser hvor stor belastning dette er for meg og min kropp. Det er jo vondt for han å se sin kjære ligge med slike smerter, så han ble egentlig veldig glad for at jeg hadde bestemt meg for dette. Han har jo også sakt at han ikke trenger flere barn. Han sier at han er så heldig og få være reservepappa/ stepappa for to fantastiske gutter, han trenger ikke flere barn. Han sier han er så heldig som har de to, og i tillegg får sin "egen" sønn, en sønn av hans gener. Hvorfor skal han ville ha flere, han hadde jo at han noen gang kunne ha ønsket seg!. 

Jeg kan ikke få sakt hvor høyt jeg elsker denne mannen, han er bare helt herlig. Jeg elsker han, og det samme gjør barna.

Men da var det litt info om hvordan det henger sammen nå. Jeg blir fortsatt liggende på sykehus, men er i de tryggeste hender. Man får ta en dag/ en uke av gangen. Men krysser alt som krysses kan for at smertene gir seg, og jeg kan dra hjem, og at vår lille "mageboer" holder seg inni der i noen uker til. Men nå er jeg helt utslitt, jeg skal nå legge meg ned litt, se om jeg klarer å finne fram til drømmeland.

Så langt, over og ut!

BAD DAY!

  • 03.04.2016 - 20:05



 

HVOR SKAL JEG I DET HELE TATT STARTE?
Jeg vet ikke hva jeg skal si, jeg er bare så utrolig nedbrutt. Jeg føler at kroppen raser sammen, og at jeg ikke har mulighet til å reise meg igjen. 

Smertene har ikke blitt noe bedre, det eneste som er forandret fra tidligere er at kroppen gradvis svinner bort. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det. Det er mer sånn at jeg ikke har noe mer krefter igjen, jeg går på en måte på reserve batterier. Som regel så vet jeg nøyaktig hva jeg vil skrive på bloggen, men nå er jeg bare helt tom. Kroppen fungerer ikke slik den skal, og hodet er helt tomt. 

En av mine beste venninner og hennes samboer kom for å besøke meg. Hun forsøkte å ringe på forhånd og fortelle at de gjerne ville se til meg, men så sliten og ubrukelig som jeg følte meg så klarte jeg ikke å ta telefonen. Jeg lot den bare ringe til det ble helt stille, da tok jeg telefonen og ringte Kai. Jeg spurte fint med tårer som trillet nedover kinnene mine om han kunne være så snill å ringe opp min venninne og spørre om hva det var de ville. Han hadde alt snakket med de, og de tre bestemte seg for å komme på besøk. Kai var jo på vei til meg uansett, men jeg kan me hånden på hjerte si det at jeg hadde en forferdelig klump i halsen. Det å få vite at det kommer folk på besøk når jeg ligger langflat og griner som en unge, ja, nei, det er ikke noe jeg var helt trygg på.

Jeg er av den person som ikke vil vise folk hvordan jeg har det. Sånn som nå for eksempel, jeg fikk litt panikk for å vise vennene mine at jeg hadde smerter. Under hele demmes opphold her, jeg holdt masken så godt jeg kunne. Ingen tårer kom, men når de hadde dratt så hadde jeg så utrolig vondt i tennene mine. Jeg hadde bitt tennene så hardt sammen når sammentrekningene var at hele kjeven min var nummen og ikke så veldig god. Men jeg merket at hele meg sank bare mer og mer ned i sengen, og dette merket så klar venninnen min. Hun sa at nå er du utrolig sliten, May-Celin. Vi skal starte på hjemreisen vi. Jeg satte så stor pris på at de tok seg bryet med å komme og besøke meg. Selv om det var vanskelig å holde maska mens de var her så satte jeg utrolig stor pris på deres støtte og omtanke. Jeg er så heldig som har de som venner.

Når de hadde dratt så satt jeg og Kai igjen alene. Tårene rant med en gang. Jeg var så utslitt, alt bare raste sammen. Heldig vis så har jeg en fantastisk mann i mitt liv som vet nøyaktig hvilke knapper han skal trykke på, og hva han skal si for at jeg skal føle meg trygg. Denne mannen er bare helt unik, jeg hadde ikke klart tette uten ham. Men så kom tiden for at han måtte videre, vi har jo en hund hjemme som ikke kunne være alene hjemme så mye lengre. Så da endte det med at Kai måtte dra hjem. Når han hadde dratt så knakk jeg bokstavelig helt sammen.. Jeg var alene igjen. Redselen og angsten bare hopet seg opp, jeg hylskreik. Skulle nesten trodd at det var noen som holdt på å ta livet av meg.

JEG VET DU IKKE BØR KOMME ENDA, MEN NÅ HAR JEG NÅDD ET PUNKT DER JEG SKULLE ØNSKE DU GJOR DET! Jeg føler meg som en forferdelig person og mamma som i det hele tatt kan føle dette. Hvordan kan jeg på en måte ønske at min sønn skal komme til verden alt nå, i slutten av uke 27. Hvordan kan jeg? Smertene og redselen har tatt over, jeg føler meg på en måte fanget. Jeg gråter hele tiden, er redd hele tiden og skulle ønske at hele dette marerittet var over. Jeg ønsker så klart ikke at du skal komme alt nå, det sier seg selv at det er for tidlig, men jeg er så desperat etter å få slippe disse enorme smertene. Jeg er så redd og sliten. Smerter har jeg hatt hele livet, men ingen ting som kan måle seg med dette. Dette er noe kroppen min ikke takler. Det er ikke noe jeg får gjort noe med, ikke gjør legene det heller. De har prøvd alt de kan gi meg, men kroppen min tar ikke til seg noe av dette. Smertene minsker ikke. Jeg vet seriøst ikke hvor mye mer jeg takler.

Jeg har bestandig sagt at alle mennesker har det lille ekstra når noe går deg imot. Men nå er mitt reserve snart tomt. Jeg vet oppriktig ikke hva jeg skal gjøre. Alt jeg vil nå er å grave meg ned og vente til smerten forsvinner. 

Hør på meg, sutrer som at det skulle være verdens undergang. Men siden jeg ikke er den type person som klarer å fortelle folk hvordan jeg har det, ja da er det mye bedre for meg å skrive om det. Og det var jo derfor jeg laget bloggen i utgangspunktet. Jeg er ikke kristen på noe vis, men akkurat nå skulle jeg ønske det var en der oppe som ville høre mitt ønske og bønn om at smertene skal forsvinne, og at jeg skal få komme hjem. 

Men nå er jeg nødt til å legge fra meg bloggen. kommer nok et nytt innlegg i morgen. Men nå i kveld blir det nok ikke noe flere innlegg.

ER PÅ BRISTEPUNKTET!

  • 03.04.2016 - 09:13

 

EN FORFERDELIG NATT ER ENDELIG OVER! NÅ ER DET BARE DAGEN IGJEN FØR DET BLIR NATT, NOK EN GANG!

Nok en natt med lite søvn, så godt som ingen ting egentlig. Nok en gang har jeg vert en flittig bruker av den alarmsnora. Denne stakkars dama må ha blitt meget lei av å komme inn på rommet mitt i løpet av natten, kun for å varme varmepakningene for meg, + smertestillende.

I fire tiden i natt ringte jeg Kai, oppløst i tårer. Jeg kjente at jeg mistet motet for å fortsette. Den sterke jenta som liksom skulle bite tennene sammen, hun var borte. I stede var det en redd jente som ringte samboeren sin. Han tok telefonen og forsto med en gang at her måtte det til litt trøst. Han fortalte meg at jeg skulle klare dette, men også at han forsto hvor vondt og tøft dette er for meg, både fysisk og mentalt. Bare det og få høre den vakre stemmen hans gjorde til at jeg følte meg litt tryggere. En rolig og behagelig stemme som kunne snudd verdens verste banditt over til å bli en kjærlig og god kosebamse. Han sa han elsker meg og at dette var noe vi skulle klare sammen.

Nå ligger jeg i sengen, skulle egentlig ha hentet meg frokost, men den får vente. Takene kommer ca hvert tredje minutt, og da er det ikke så lett å hente et brett med mat og drikke. I tillegg er jeg veldig svak og skjelven. Det har nok mer med det faktum at smertene er så intense som de er, det blir lite drikke, lite mat, lite søvn- lite av alt egentlig.

I dag er det søndag om jeg ikke tar helt feil, da kan det hende at legevisitten kan ta litt tid. Det er kun en lege på bruket i dag fortalte nattevakten, og denne stakkars legen har enda flere avdelinger å dekke enn hva man egentlig har, og alene. Men når legen har vært her og har gidd meg litt nerdete beskjed om hva vi skal gjøre og eventuelt prøve på i dag så kommer det er innlegg på bloggen. Men fram til da blir det nok stille fra meg.

 

HadeBra så lenge <3

KORT OPPDATERING

  • 02.04.2016 - 21:55

Jeg skulle egentlig ha ett litt lengre innlegg, men jeg klarer ikke å skrive eller konsentrere meg. Smertene er så intense.Nå ligger jeg langflat, lege og jordmor er innom støtt og stadig for å se til meg. Jeg kan ikke gjøre annet enn å be for at dette skal ta slutt, at smertene skal forsvinne, og vår lille prins kan få enda noen uker i mammas mage.Det jeg kan fortelle er at intensiteten og smerten har økt betraktelig i løpet av dagen. Får smertelindring til tusen, men det er ingen ting som ser ut til å virke. En forferdelig og slitsom dag. Håper på en bedre dag i morgen.Skal prøve så godt jeg kan å sove nå. Frykter nok en natt med lite søvn.God natt <3

SÅ MANGE FØLELSER, SMERTE, SINNE, REDSEL. HVOR SKAL JEG GJØRE AV DEM?

  • 02.04.2016 - 12:58

 

SÅ MANGE FØLELSER! HVOR SKAL JEG PLASSERE ALLE SAMMEN?
Jeg vet ikke hvordan jeg skal takle dette. Jeg vet hva jeg må gjøre, bite tennene sammen! Det er alt jeg må gjøre.

Bite tennene sammen, ja det er lettere sagt enn gjort! Jeg føler meg så hjelpesløs her jeg ligger. For hvert tredje minutt kommer det en ny sammentrekning/ rie, og jeg kan ikke gjøre annet enn å gråte. Jeg som ikke takler dette med å gråte foran folk, det er bare helt pyton. Men nå er det faktisk så ille at jeg ikke bryr meg. Om jordmødrene og legene ser meg gråte, ja samme farsken, la de nå se! 

Natten har vært et mareritt til tusen, to timer søvn- ikke sammenhengene nei, så heldig var jeg ikke. Jeg syntes veldig synd på denne stakkars dama som var på jobb i natt, jeg ringte i alarmen støtt og stadig, følte jeg selv i alle fall. Hun kom inn med godt mot hver gang og beroliget meg, og ga meg varmepakningene. En herlig dame. 

Legene kom ikke inn før litt over klokken tolv, de sa at jeg skulle få et medisinsk middel gjennom en venflon i hånden, som da skulle stoppe disse riene. Jeg spurte henne om hva som kom til å skje om disse riene ikke stanset. Hun så på meg, viste ikke helt hva hun skulle si, men hun landet på det at vi bare får være positivt innstilt til at dette middelet skal funke. Slik hun sa det gjorde meg bare mer nervøs. Hun sa ikke rett ut at hvis dette ikke funker så må vi rett og slett vurdere noe annet, men følelsen jeg fikk etter svaret hennes og det uttrykket hun hadde i ansiktet- det ga meg frysninger, og ingen positive.

Nå har jeg fått venflon, og middelet er sprøytet inn. Så nå er det ikke annet enn å vente. Jeg hater dette, jeg vil mye heller være hjemme. Der kan jeg i det minste se CSI på TV'en, hehe. Men heldigvis så kommer min kjære i dag, har er vell på plass i to-tre tiden. Det skal bli utrolig gått å se han, jeg har ikke fått sett han siden torsdagen. For oss er det lenge, vi er ikke vant med å være borte fra hverandre. Så når vi først er borte fra hverandre så kjenner man fort på savnet. Men i dag kommer han, og han skal få seg en riktig så stort kyss midt på truten. Jeg mener at jeg har fortjent det nå, hehe. 

Jeg er ikke i noe særlig blogge humør nå for tiden, det er litt vanskelig å få til et bra blogginnlegg når man har rier hvert tredje minutt. Men Det skal nok komme ett innlegg til i dag. Nå skal jeg se litt inn i hode (sove). Prøve i alle fall. Jeg har jo med MAC'en, så spotify blir i flittig bruk når man ligger som et slakt og syns litt synd på seg selv, hehe. 





 

STERKERE SMERTER, MEN DU HAR DET BRA

  • 01.04.2016 - 14:32



 

Natten, hvor skal jeg egentlig starte? Jeg kan ikke si noe annet enn at veldig mange har sovet mye mer enn meg i natt. Jeg har hatt disse sammentrekningene/ riene i ett sett i hele natt, og med det meget lite søvn.

Morgenen kom, og noen tårer senere så kom de inn for å ta en ny registrering på meg. Disse såkalte takene- eller riene om man vil ha ett litt mer betydningsfylt ord på det, de hadde blitt sterkere. Tidligere når disse takene kom så klarte jeg å holde tårene tilbake- det var intenst og vondt, men ikke uutholdelig. Men nå så kjennes det ut som at hele meg går i oppløsning. Jeg kan ikke forklare det på nå bedre måte. Jeg så på skjermen, og disse toppene gikk opp til 64. Når man kommer til 100 så har man sterke effektive rier. Men problemet mitt er at de riene jeg har ikke er effektive. De utgjør ingenting for livmorhalsen eller babyen. 

Jeg ligger her med en vond smak i munnen, jeg er redd, nervøs og et snev av sinne har også streifet meg. Jeg er så skuffet over meg selv. Jeg lever med smerte hver eneste dag, noe jeg har gjort så lenge jeg kan huske. Hvorfor i alle dager skal jeg ikke klare dette. Det skal nå også sies at dette blir en litt annerledes smerte enn hva jeg er vant med, men for meg har ikke det noe å si- smerte er smerte, i mine øyne. Men for hvert tak/ rie som kommer så vil jeg helst bare kauke ut, men gjør det ikke. 

Legen kom inn i rundt klokken 10.40 og fortalte litt hva de ville gjøre. De ville ta en dag av gangen, la meg få litt smertelindring med varmeposer og slikt. Men hvis jeg viste tegn på at dette kunne bli for tøft for kroppen min så ville de vurdere om de skulle sette den lungemodningssprøyten som jeg snakket om tidligere. Jeg er så sta og håper alt skal ordne seg slik at jeg slipper å ta den sprøyten. Men hvis ting utvikler seg i den farten som det gjør nå så frykter jeg at jeg er nødt til å ta den sprøyten. Jeg krysser alt som går an å krysses, og mere til.

Legen fortalte at klokken elleve så skulle jeg på en ultralydundersøkelse for å se om den lille prinsen vår hadde det bra. de tyve minuttene må ha vært de lengste minuttene i mitt liv. Jeg så på klokken hele tiden, og for hver gang jeg så på klokken så hadde det ikke gått mer enn 30-40 sekunder. Ikke rart tiden gikk sakte. Men alt jeg kunne tenke på var vår lille prins og hvor nervøs og redd jeg var for at han skulle være stresset eller lide på noe annet vis. Men til slutt ble klokken elleve, og de hentet meg og rullet meg av gårde i rullestol. Når vi kom fram til undersøkelsesrommet så møtte jeg en veldig trivelig dame. Hun sa hun skulle være høyst forsiktig og gjøre en så god jobb som over hodet var mulig. 

Da vi var ferdig kunne hun fortelle at vår lille "mageboer" hadde det bare bra, og enda bedre var at jeg fikk vite at han låg over gjennomsnittet når det gjaldt vekt. Jeg kunne ikke vært så glad noen gang som jeg var da. Nå som det er en fare for at han kommer før vi har tenkt det så er det så utrolig viktig at han er stor og sterk.. Men så skal det også sies at jeg kun er 27 uker + 3 dager, noe som vil si at det er veldig tidlig- og han er ikke på langt nært så stor som han skulle ha vært. Men han er større enn hva gjennomsnittet sier. Han er sirka 1,1 - 1,2 kilo. Og dette er utrolig bra. men om han skal komme i nærmeste framtid så teller hver eneste dag. Men sånn som legen sa så vil de gjøre alt i sin makt for at alt skal gå bra.

MIN KJÆRE LILLE SØTE DU, VÆR SÅ SNILL.. IKKE KOM UT ENDA! Jeg vet at det ligger på meg, at det rett og slett er jeg som må holde ut. Men jeg er mammaen din, jeg kan ikke vente med at du skal få se dagens lys og kjenne mitt varme og kjærlige fang- Men ikke nå! Det er for tidlig, jeg klarer ikke tanken på utsette deg for fare. Legene sier at om du kommer om ikke lenge så er du trygg, du vil overleve. Men det kan hende at kroppen din ikke er så sterk som vi vil den skal være, og med det gjøre livet vanskeligere for deg. Jeg vil ikke utsette deg for dette. Jeg elsker deg, jeg vil at du skal komme ut, men vent til den fastsatte keisersnitt datoen som er den 7. juni. 2016. 

Jeg får telefoner fra besteforeldre som er redd du skal komme, de sier at du nå må oppføre deg og høre etter hva mamma sier, hehe. Men jeg vet at dette ikke ligger på deg. Det er ingen tegn eller noen undersøkelser som viser at du har tenkt å melde din ankomst. Det ligger på meg. Jeg føler et enormt press, hvis noe skal skje så føler jeg det er min feil. Jeg vil ikke miste deg! Jeg skal gjøre alt i min makt for at du skal få ligge inni der noen uker ti å vokse deg stor og sterk. Jeg skal ikke gi opp, litt smerter skal jeg tåle. 

Vi er nødt til å inngå en ny avtale, du og jeg. Nå som disse takene bare blir verre og gjør ting litt vanskeligere for den slitne mammaen din, ja da må avtalen gå ut på at du kan være litt karate kid når du kommer ut om noen uker i stede for nå. Jeg merker at når jeg synger for deg så blir du roligere, så dette er noe jeg skal fortsette med. Musikken gir meg utrolig mye, og det er tydelig at du også liker musikken og mammas stemme.

JEG ELSKER DEG LILLE PRINS, DETTE KLARER VI- SAMMEN! ♥

INNLEGGELSE- HER ER VI I TRYGGE HENDER, LILLE PRINS!

  • 31.03.2016 - 19:19

 

SÅ DA ENDTE VI HER DA, LILLE PRINS.
Etter mye om og men med skyss så ordnet alt seg til slutt, vi kom til sykehuset og fikk komme inn på et undersøkelsesrom etter kun ett par minutter. Det var en trivelig dame som tok oss imot, hun viste oss veien til rommet, og sa høflig at jeg bare kunne ta plass på benken. Der skulle jeg da få på meg en registrering som da måler vår lille prins sine vakre hjerteslag, fosterbevegelser og mine "topper" (rier). Jeg ble overrasket når jeg spurte hva disse såkalte "toppene" var, hun sa at dette da var mine sammentrekninger. Grunnen for at de kalte det for topper var fordi at det lignet på små fjelltopper, ganske logisk egentlig, hehe.

Hun kom inn to- tre ganger for å flytte på båndene litt. Grunnen for det var rett og slett fordi at vår lille "mageboer" ikke klarte å ligge rolig. Når målingen var over (etter ca 20 minutter) så kom hun inn nok en gang. Da hadde jeg ligget der i tyve minutter og bortimot tissa ut meg. Jeg viste ikke opp-ned på meg selv, det var seriøst like før jeg tissa i buksa. Det hjalp liksom ikke at det er to små føtter inni der som leker Karate Kid mot blæra mi. Jeg sa til jordmoren at hvis hun ville ha en urinprøve så passet det perfekt nå. Hun så på meg med et lurt glis, -her har du en kopp, sa hun bare og fniste litt, hehe. 

Etter kanskje tyve minutter kom legen inn. En veldig trivelig dame i 30-årene. Jeg måtte anstrenge meg litt for å forstå hva det var hun sa innimellom, kan ha noe med at hun var svensk, hehe. Svensk er veldig likt vårt eget språk, men de i Sverige har også forskjellige dialekter- akkurat som oss. Så det var ikke like lett å forstå henne hele tiden. Men jeg fikk med meg det aller viktigste. Hun kunne fortelle at kroppen lagde falske rier, MEN ingen fare sa hun. Livmorhalsen din er enda lang, så disse såkalte riene er ikke effektive på noen måte. Men vi vil gjerne ha deg her på føden til observasjon og smertelindring. Jeg ble så utrolig lettet når jeg hørte henne si det, tårene rant ned fra kinnene mine. Jeg hadde mest lyst til å gi henne en stor og god klem, men jeg fant ut at det kanskje var best å la være, hehe. 

Så nå hører du det, lille mann i magen! Hold deg inni der, ingen grunn for at du skal komme nå. 

Jeg fikk et eget som ganske fort, så nå ligger jeg i sengen med bloggen som hovedfokus. Jeg fikk litt smertelindring i form av varmepose og paracet. Tabletten har jeg ikke kjent noe til, men varmeposen lindrer litt. Noe annet jeg også gjør er Forever. Jeg tok med meg jobben på sykehuset! hehe.. Noe må jeg jo finne på mens jeg er her. Hvis jeg er heldig så kan jeg muligens få vist fram noen av produktene her på avdelingen, og hvis de vil så kan jeg legge igjen en produktkatalog og E-posten min om det skal være noe som faller i smak. Men får se, vet ikke om jeg skal gjøre det. Men på en annen side, det verste svaret man kan få er jo et nei, det kan jo ikke være så aller verst, hehe. 

Men nå skal jeg runde av, må hvile meg litt. Det er tross alt en grunn for at jeg havnet her, hehe. Og for alle mine lesere, venner, familie og andre bloggere. Kos dere masse og nyt dagen videre.  
 



 

SYKEHUSET, HER KOMMER JEG!

  • 31.03.2016 - 14:16

 

Da var det et faktum, jeg skal innover til St. Olavs Hospital!
Jeg ringte jordmoren som jeg har her på Orkanger i dag, hun sa at hun regnet med at jeg skulle ringe i dag. Jeg var litt spak i stemmen, litt vemodig å måtte si at hun hadde rett. Men, HALLO!! så klart hadde hun rett. Jeg er verken lege eller jordmor, men jeg måtte jo så klart ha mine meninger om hva som var best for meg. Å med det sa jeg nei til at jeg skulle innover på tirsdagen som var. 

Hun sa hun skulle ringe innover, og at hun da skulle ringe meg tilbake når hun hadde pratet med de. Det gikk ikke mer en maks ti minutter så ringte telefonen. Hun sa at de på føden ville ha meg inn med en gang. Etter at samtalen var over så la vi på, og jeg begynte å tenke.. Jeg kan jo ikke kjøre selv, med disse "takene" jeg har hvert syvende minutt, det er jo ikke forsvarlig. Jeg ringte til føden for å høre om hvilke alternativer jeg hadde når det gjaldt transport. De kunne dessverre ikke hjelpe meg, de kunde så klart sende en ambulanse, men da sa jeg nei. Det er bortkastet bruk av ressurser. Hun sa at det var viktig at jeg kom så fort som mulig. Siden jeg har vært innlagt på grunn av slike smerter tidligere så ville de ta dette på høyeste alvor. 

Vi la så på, og jeg satte meg ned foran MAC'en og sendte en melding til en venninne av meg. Spurte så om det var mulig om hun kunne hjelpe meg. Men siden hun ikke har førerkort så måtte min bror trå til. Vi har en slik forsikring på vår bil slik at min lillebror ikke har lov til å kjøre den før han eventuelt er 23 eller 25 år. Husker ikke helt hvordan den forsikringen er. Men heldigvis så hadde jo min veninne bil, så alt ordnet seg.

Nå sitter jeg hjemme, nervøs og redd. Min jordmor sa at de sikkert ville ta en registrering på meg. Og hvis legene mener det er nødvendig så kommer jeg til å få meg en sprøyte. Denne sprøyten er en lungemodningssprøyte den fungerer slik at lungene til vår lille prins skal modnes litt raskere slik at det ikke er noen stor krise for lungene sin del om han blir født. Men en ting er sikkert, han skal IKKE ut nå!.

Men uansett så er jeg redd. Smertene bare øker for hver dag, og kroppen min visner bare mer og mer. Spørsmålet er ikke om jeg holder ut, det er om hvor lenge! Jeg vil ikke utsette vår lille prins for fare med at han eventuelt skal komme i den nærmeste framtid. Jeg var heldig når førstemann kom. Han kom i uke 33 og var 2420 gram, og med det ikke så liten som han kunne ha vært. Han hadde tatt til seg all den næring som kroppen min ga han. Men man vet ikke eksakt hvor stor og tung barnet er før han er ute. Og dette skremmer vettet av meg. Om han kommer- la oss si innen de 3 neste ukene, alt kan skje. Han kan ha en kjempe fin vekt, men han kan også ha en veldig liten vekt, og i tillegg være syk på grunn av at han da er så prematur. Jeg har ikke hjerte til å utsette han for noe sånt, bare fordi at jeg har disse smertene. 

Jeg tenker, hvem har vell ikke smerter- alle har smerter en eller annen gang i livet. De klarer det, så da skal jeg klare det også. Men som min jordmor sa, hvis legene mener at det ikke er forsvarlig for deg og den lille der inne så vil de gå igjennom et keisersnitt, uansett hva du måtte mene. Hun har jo rett, jeg er jo ingen lege eller jordmor. Jeg vet jo ikke hva som må gjøres. Alt jeg vet er at jeg ikke vil at vår lille prins skal komme til verten så tidlig. Han trenger de dagene og ukene han kan få inne i min mage. Og jeg skal holde ut så godt jeg kan, om jeg så må flytte inn på sykehuset. Han skal være inni der enda litt lenger!

Jeg elsker deg vår lille "mageboer", vi skal klare dette sammen! 

EN TELEFONSAMTALE JEG IKKE VIL TA!

  • 30.03.2016 - 11:43



 

JEG MÅ BITE I DET SURE EPLET!
Jeg er nødt til å ta den telefonsamtalen jeg har bekymret meg sånn for. I går var jeg til jordmor, hun mente at siden smertene er så intense som de er så ville hun sende meg videre til St.Olavs Hospital, men jeg nektet. Jeg vet ikke hvorfor jeg nektet, kanskje fordi at jeg så inderlig vil klare dette. Men jeg innser det at jeg bare må bite i det sure eplet.

I natt må være den verste natta jeg har hatt etter at jeg ble gravid. Jeg bråvåknet, jeg husker at jeg hylte i smerte. Jeg var ikke helt bevist med tanke på hvor trøtt jeg var, så hukommelsen er litt grå. Men jeg husker Kai satte seg opp i sengen, holdt hånden sin rundt meg og spurte om det gikk bra med meg. Han sa noe mer også, men jeg husker ikke helt hva det var. Men jeg bare snudde meg med tårene tett inntil meg slik at han ikke skulle se. Jeg sa at det gikk bra, og det ble så stille til slutt. Jeg sovnet i en dam av mine tårer, og når jeg våknet i morges så var puta mi litt svart etter en fuktig natt med en blanding av tårer og mascara.

Nå er klokken ca halv tolv, og jeg ligger som et slakt på sofaen, gruver meg til i morgen, siden det er i morgen jeg skal ta denne telefonsamtalen til min jordmor. Hun er på plass kun tirsdager og torsdager, men akkurat nå skulle jeg ønske jeg kunne ringt henne i dag. Jeg kan jo selvsagt ringe direkte til føden selv, men det er bedre om hun sender meg videre slik at de får alle opplysningene de trenger fra henne osv. Jeg kjenner nå at jeg virkelig skulle ha tatt rådet hennes, hun var klar i sin tekst om at hun mente at jeg burde dra innover den dagen (i går), men hun sa også at dette var helt opp til meg, hun skulle ikke tvinge meg til å dra, men hun anbefalte det. Og dumme meg da! Jeg som skal være så jævlig sta og tenke at jeg skal klare dette. Jeg hadde jo fått det bekreftet av jordmor at vår lille prins hadde det helt ypperlig, så hvorfor skal jeg da buse inn på sykehuset? på grunn av litt smerter, det høres litt drøyt ut. Men nå forstår jeg hva hun mente, og jeg skal ærlig si det at jeg ikke makter på dette så mye lengre, jeg trenger hjelp til å få bukt med smertene.

Så i morgen ringer jeg til jordmor, mulig litt ydmyk for at jeg ikke hørte på henne den første gangen. Men sier at jeg ikke makter på dette så mye lenger, og må få hjelp med disse forbaska smertene. Det er et stort og surt eple jeg er nødt til å bite i, men min stolthet får jeg bare legge til side, nå er det min kropp og baby som ligger i fokus. Jeg vet jo det- meget godt, at hvis mor er stresset og med mye smerter så føres også stressnivået over til den lille i magen. Noen som jeg merker utrolig gått. Jeg vet ikke hvor lenge leg eventuelt blir på sykehuset, men lenge nok til at de føler det er forsvarlig for meg å dra hjem. 

Planen er å ta denne telefonen til jordmor i morgen, men hvis dagen i dag forverrer seg på noe sett og vis så ringer jeg i dag. Vi får se hva det blir til.

DU ER SÅ ØNSKET, ELSKET OG SÅ VELKOMMEN

  • 29.03.2016 - 22:03

 

Vår vakre lille skapning der inne, du er så ønsket og så velkommen! Jeg trodde mine småbarnsdager var over, at den gode babytiden aldri skulle komme igjen. Men så traff jeg pappaen din, jeg forelsket meg og et nytt kapittel i livet mitt startet. De fleste velger å vente med barn til man er 100% sikker på absolutt alt, men jeg og pappaen din var så sikker som vi kunne bli veldig tidlig.

Etter at vi mistet kunne vi ikke tro våres egene øyne når testen viste positivt nok en gang, kun to måneder etter det tragiske som rammet vår familie. Men når testen viste positivt viste jeg med en gang at dette var en enorm gave vi hadde blitt velsignet med. Du ble skapt for å få et liv med en mor og en far som vil elske deg ubetinget. Du har to fantastiske storebrødre som elsker deg, og de vil nok lære deg noen ting på veien. 

Tenk det! Du ligger inne i magen min, du ruller rundt og er helt Karate Kid. Du spreller med armer og bein og virkelig gjør deg til kjenne. Jeg trodde virkelig at jeg kun skulle ha to barn, men nå som du er her min venn, jeg kunne ikke vert mer lykkelig. Jeg har alt en kvinne kunne ha ønsket seg. Jeg har nå tre fantastisk nydelige barn, jeg har en litt håpløs og plagsom hund til tider (men vi elsker han), og jeg har en mann ved min side som jeg ikke kunne ha tenkt meg et liv uten. Jeg er din mor, og jeg vet at jeg har noen hindringer som jeg møter hver dag, men hvem har ikke det? Hvem har vell ikke noe i livet som kan hemme de på ett eller annet vis. Men mine fartsdumper har aldri vert i veien for at jeg skal være en god og kjærlig mor for dere, barna mine. ♥ Jeg kan gå gjennom ild og vann for dere. 

Men du min kjære lille "mageboer", det kan se til at du kommer mye før du egentlig skal, noe som skremmer den stakkars mammaen og pappaen din. Vær så snill og hold deg inne litt til. Vi kan gjøre en avtale, oss imellom. Jeg skal ta det mer med ro slik at kroppen får den ro og den hvile som legene sier at den skal ha, og hvis jeg gjør det så kan du også være så snill å ikke være helt Karate Kid inni der. Når du sparker og slår med hendene og føttene, ja da kan det fort bli litt vondt til mammaen din. Jeg elsker så inderlig å kjenne deg sparke, kjenne at du rører på deg. Men ikke når det går hardt utover blæra og ribbeina, hehe. Har vi en avtale på det?, hehe.

Du skal vite det at du har en stor familie som elsker deg, du har en mor og en far som elsker deg ubetinget- det samme gjør dine brødre. Du har besteforeldre, onkler og tanter. Oldeforeldre og mange mange flere som vil elske deg ubetinget. Du er så hjertlig velkommen, jeg kan ikke få sagt det ofte nok. Vi gleder oss- men vær så snill å vent noen uker til før du annonserer din ankomst. 

OSS FIRE 


 

NY SVANGERSKAPSUKE

  • 29.03.2016 - 16:20

En ny uke har kommet, og redselen sprer seg som ild i tørt grett! I dag har jeg vert til jordmor, hun sier at vår lille prins har det bare bra, men på grunn av mine intense smerter vil hun vurdere å legge meg inn på sykehuset. Jeg er så redd! Det starter nå slik det endte med min eldste sønn. Han hadde ikke tengt seg ut når han ble forløst med keisersnitt. Grunnen for det var at min kropp rett og slett sviktet. Smertene ble for mye for meg og min kropp, jeg husker ikke de tre siste dagene før han kom ut. Jeg hadde så sterke smerter at hode mitt var i koma. Kroppen var ved bevissthet, men min hukomelse fra den tiden er helt bløret ut.

Når jeg fikk nummer to så hadde jeg smerter, ja- men det var ikke så intenst, så jeg klarte å holde ut lenger. Men denne gangen er alt bare værre. Det er derfor leger og jordmødre sier at jeg bare må fokusere på å komme meg til uke 30, og at alt etter det er et stort pluss. Jeg er så redd for at vår lille solstråle skal komme så tidlig som det er spådd. Jeg gjør alt i min makt for at det ikke skal skje. Alt som leger og jordmødre forteller meg og ber meg om blir gjort. Alt for at vår lille skatt skal holde seg inni magen en go del uker til!

 

 PÅ VEI: Jeg er nå 27 uker + 0 dager.

♥ BARNETS VEKT: Vår lille "mageboer" veier nå ca 1,1 kilo, og på slutten av uken ca 1,23 kilo

 TERMIN: Jeg har termin 1. juli, men dagen for keisersnitt er satt til den 7. juni.

 BARNETS KJØNN: Vår lille "mageboer" er en liten prins.

 HVA SKAL PRINSEN HETE?: Vår lille prins skal hete, Adrian.

♥ ER DET AKTIVITET INNI DER?: Ja! det skal være sikkert og vist. Han er meget ivrig på kvelden og tidlig på morgenen.

 BABYENS LEIE: Tja! ut i fra hvor det trykker mest så vil jeg tørre å påstå at hodet og hender er i full sving med ribbeina mine, og de to små beina hans har tatt fatt på blæra mi, samme som forrige uke. 

 MIN VEKTØKNING: Jeg startet svangerskapet med 55 kilo. Etter 25 uker veide jeg 64 kilo, nå i uke 27 veier jeg 64,5 kilo. Med andre ord så har jeg gått opp 9 ,5 kilo.

♥ STREKKMERKER: Under mine svangerskap så har jeg fått ett strekkmerke for hvert barn. Så jeg er veldig spent på hvor dette strekkmerkett plasserer seg. Så langt ingen strekkmerker er å se.

 PLAGER: Ja, det skal være sikkert! Smertene er intense. Var til jordmor i dag, og hun vurderer å legge meg inn på sykehuset for oppfølging. Det ble litt fram og tilbake, men fant til slutt ut at jeg skulle kontakte henne med en gang jeg følte at jeg ikke klarte noe mere. Hun viste ikke om de fikk til å hjelpe meg med noe annet en smertelindring. Men legene der inne ville da ta de valget om det var nødvendig med en lungemodningssprøyte til vår lille prins. 

 KYNNERE: Ikke så mye den siste tiden.

♥ ​CRAVINGS: HMM.. Både ja og nei, det kommer og går litt i perioder. Men litt sjokolade skader ikke har jeg funnet ut, hehe.

 TUNGT: Hmm, både ja og nei. Det er nok ikke vekten som hemmer meg, ni kilo er ikke nok til å kjenne at det blir tungt. Men Hoftene og bekken er det som svekker meg. Når hotene og bekkenet ikke lenger er like sterkt som de en gang var så blir det også tyngre og tyngre for kroppen.

 HUMØRET: Bortsett fra at jeg er utrolig sliten med sterke smerter så er humøret på topp. Jeg er lykkelig, jeg gleder meg noe enormt til vår lille prins ligger i armene våre. Men det SKAL enda bli lenge til. jeg skal holde ut.

 TANKER RUNDT FØDSEL: Fødselen er noe som virkelig skremmer vettet av meg. Hadde jeg klart å gå til den 7. juni så hadde det ikke vert noe problem. Men om han skal komme for tidlig så vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. jeg er redd for hva utfallet kan bli om han kommer for tidlig.

 NESTE KONTROLL: Jordmor Tirsdag 05. april, og Ultralyd etterfulgt av en legetime den 6. april.
 



 

OM BARNET: 
Om barnet blir født nå, vil det ha gode muligheter til å klare seg.
Amerikasnke undersøkelser antyder at barnet allerede nå kan begynne å drømme.

I begynnelsen av denne uken åpner gjerne babyen øynene for første gang, men det ser ikke særlig godt. Fortsett å prate og synge for babyen. Lydene vrenges nok av fostervannet, og babyen har kanskje vernix (voks) i ørene også, men hørselen er bedre nå enn tidligere.

Nå samles nytt fett under huden hele tiden, slik at den bli mindre gjennomsiktig og rynkete.

Hjertelyden kan høres i stetoskop, og enkelte fedre vil kunne høre det lillehjerte slå ved å legge øret mot magen din. Du begynner kanskje å merke at barnet har fått et dydeligere søvnmønster, og vil kunne registrere aktive og rolige perioder på omtrent samme tidspunkt hver dag.
 

27 + 0

Blir du fortere andpusten er ikke dette så rart. Toppen av livmoren nærmer seg ribbeina og lungene får mindre plass til å utvide seg. Likevel har du faktisk større lungevolum under svangerskapet enn ellers!

27 + 1

Er sparkene veldig tydelige nå? Babyen har fremdeles god tumleplass, men vet å sparke godt ifra med sine 5 cm lange føtter.

 

27 + 2

Unngå å svaie ryggen selv om mgen begynner å bli tung. En god holdning og sterk rygg er dine beste virkemidler for å unngå bekkenløsning og annen vondt i rygg og bekken.

 

27 + 3

Denne uken åpner de fleste babyer øynene sine for første gang, men det ser ikke særlig godt. Øyevipper er på plass og den lille øver seg på å blunke.

 

27 + 4

Merker du at føttene blir hovne når du har stått en stund? Eller at det er små slynger av blodårer på leggene? Hevelser og åreknuter er vanlige og vanligvis helt ufarlige selv om det kjennes ubehagelig. Sitt med beina høyt når du kan og sørg for nok hvile og væske.

 

27 + 5

Har du et godt forhold til foreldrene og svigerforeldrene dine? mange familier får et nært forhold på tvers av generasjoner når det kommer en liten baby. Husk at forholdet dere har til foreldrene deres også vil påvirke hvilket forhold barnet vil få til sine besteforeldre.

 

27 + 6

Skal alle stryke over magen din? Denne oppmerksomheten føles gjerne både god, merkelig og av og til som en invasjon av privatlivet. Flotte struttemager virker som magneter og alle mener godt, men si ifra hva du syns er greit og ikke!

 

FRYKTEN KAN BLI EN REALITET!

  • 26.03.2016 - 16:28

 

Jeg er i min 26 svangerskapsuke + 4 dager. Nå er smertene så ille at jeg er nødt til å runde hjørnet, hjemme meg vekk for noen sekunder slik at jeg kan skrike noen hjelpesløse tårer. Jeg er nå inne i en periode som sliter veldig på hodet mitt. Tankene og redselen løper løpsk, da er det godt og ha en go kjæreste som klarer å holde hodet kaldt. Han er nok like redd som meg, men han er flinkere til å beholde hodet kaldt. Men jeg som kjenner dette på kroppen, og vi begge vet at leger og jordmødre har sagt at hvis vi kommer til uke 30 så er det kjempe bra, og hver dag der ifra er ett stort pluss. Dette er jo bare helt forferdelig! I løpet av denne uken så har vår lille solstråle nådd den store terskelen, han er nå ca 1 kilo. Men alle som har gått gravid og satt seg litt inni det- ja de vet at alle babyer er fult utviklet først i uke 28. Men andre ord, jeg er livredd for at vår lille prins skal se dagens lys før den tid.

Som overskriften sier så er dette noe som faktisk kan skje. Vår lille prins har ikke på noe sett og vis tengt seg ut- grunnen sitter hos meg. Jeg ble hofteoperert for 2 år siden, og dette er noe som enda ikke har blitt bra. Men hovedgrunden er at jeg rett og slett ikke har kropp til å gå gravid. Men med grundige og hyppige kontroller så kom jeg meg igjennom det de to andre gangene også. Men min elsdste gutt kom jo til verden i uke 33, noe som da er 7-8 uker for tidlig. Men med en kropp som en olding, så er uke 33 urealistisk i dette svangerskapet. Men vi krysser alt som krysses kan for at han skal holde seg inni der så lenge som over hode mulig. 



 

NY SVANGERSKAPSUKE

  • 22.03.2016 - 11:56

MÅLET ER Å KOMME TIL UKE 30. NÅR JEG FØRST HAR KOMMET MEG DIT SÅ ER HVER DAG ET STORT PLUSS! JEG SETTER MEG SMÅE MÅL, NÅ ER DET FØRSTE MÅLET Å KOMME SEG TIL UKE 30.

 

♥ PÅ VEI: Jeg er nå 26 uker + 0 dager.

 BARNETS VEKT: Vår lille "mageboer" veier nå ca 950 gram, og på slutten av uken ca 1075 gram.

 TERMIN: Jeg har termin 1. juli, men dagen for keisersnitt er satt til den 7. juni.

 BARNETS KJØNN: Vår lille "mageboer" er en liten prins.

♥ HVA SKAL PRINSEN HETE?: Vår lille prins skal hete, Adrian.

♥ ER DET AKTIVITET INNI DER?: Ja! det skal være sikkert og vist. Han er meget invrig på kvelden og tidlig på morgenen.

 BABYENS LEIE: Tja! ut i fra hvor det trykker mest så vil jeg tørre å påstå at hodet og hender er i full sving med ribbeina mine, og de to små beina hans har tatt fatt på blæra mi. hehe

♥ MIN VEKTØKNING: Jeg har ikke veid meg, skal veie meg når jeg er inne i min 27 uke. Jeg startet svangerskapet med 55 kilo. Nå etter 25 uker veier jeg 64. Med andre ord så har jeg gått opp 9 kilo.

♥ STREKKMERKER: Under mine svangerskap så har jeg fått ett strekkmerke for hvert barn. Så jeg er veldig spent på hvor dette strekkmerkett plasserer seg.

 PLAGER: Ja, det skal være sikkert! Her er det hofter og bekken som er problemet. Jeg kan ikke ta fram støvsugeren, og heller ikke vaskemoppen, så det er det min kjære samboer som må gjøre. Når jeg skal ta ut eller sette inn i oppvaskmaskinen så er jeg avhengig av å ha en stol jeg kan sitte på siden jeg ikke klarer å stå slik bøyd. Jeg har også måttet ta krykkene ibruk. Mest når jeg skal bort, f.eks kjøpesenteret, bort på besøk, eller generelt der jeg må bevege meg mye. Når jeg er hjemme så bryr jeg meg ikke så mye om disse krykkene, blir det ille så er ikke senga eller sofaen så langt unna.

 KYNNERE: Ja, de har jeg kjent litt til ja! Mest på kvelden etter en lang dag med mye bevegelse.

 CRAVINGS: HMM.. Både ja og nei, det kommer og går litt i perioder. En periode har jeg skikkelig sug på skjokolade og potetgull med dipp. I en annen periode er det så godt som ingen ting.

 TUNGT: Hmm, både ja og nei. Det er nok ikke vekten som hemmer meg, ni kilo er ikke nok til å kjenne at det blir tungt. Men Hoftene og bekken er det som svekker meg. Når hotene og bekkenet ikke lenger er like sterkt som de en gang var så blir det også tyngre og tyngre for kroppen.

 HUMØRET: Humøret er bra, men jeg har denne redselen som ødlegger litt. Jeg våkner ofte på på natten, og tårene triller nedover kinnene mine. Redselen for at vår lille prins skal komme så alt for tidlig skremmer meg, og jeg er redd hva som kan skje om han gjør det. 

♥ TANKER RUNDT FØDSEL: Fødselen er noe som virkelig skremmer vettet av meg. Hadde jeg klart å gå til den 7. juni så hadde det ikke vert noe problem. Men om han skal komme for tidlig så vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. jeg er redd for hva utfallet kan bli om han kommer for tidlig.

 NESTE KONTROLL: Jordmor Tirsdag 29. mars, og Ultralyd etterfulgt av en legetime den 6. april.

 

OM BARNET DENNE UKEN:
Huden beskytters og får næring av et lag med fosterfett/ vernix. Barnet bygger seg opp stadig mer underhudsfett, men huden er fremdeles for omfangsrik i forhold til kroppen. Øyevippene er fullt utvokst, og barnet suger ofte på tommelen. Hjernebølger aktiviserer hørsels- og synssystemene, og buklene utenpå hjernen (hjernevindingene) utvikles gradvis fra nå av. Barnet begynner å reagere på lys som kommer utenfra livmoren.

Ryggraden består av 33 ringer, 150 ledd og 1000 sener!

Den neste måneden vil være en svært aktiv periode for barnet, og det vil vokse og legge godt på seg.

 



 

SVANGERSKAPS UKE 25

  • 19.03.2016 - 18:31

Nå er jeg jo inne i min 25 svangerskap uke. Jeg kjenner det er litt rart og tenke på at jeg er over halvveis, jeg syns ikke det er lenge siden jeg hadde en positiv test i hånden. Siden jeg har vær gravid før så kjente jeg igjen tegnene tidlig, så tidlig som i uke 4. Det var et svakt positiv, tok så test noen dager senere og fikk da et sterkere resultat. Det er mange uker fra uke fire til uke 25! Jeg kastet jo opp i to måneder, så den tiden gikk forferdelig sent. Men når kvalmen og oppkastet var over så suste dagene forbi meg, jeg rakk nesten ikke å henge med. Plutselig var jeg i en ny svangerskaps uke. Men nå går ikke dagene like fort lenger. Etter at jeg fikk vite at det kan bli tøft og komme seg til uke 30 (som enda er fem uker til), og hver dag etter det var et pluss. Etter den beskjeden så klarer jeg ikke å slappe av, jeg er så redd for at kroppen min skal "skru seg av", og vår lille prins kommer mange mange uker før han skal. Jeg er redd, men jeg har god tru på at jeg skal klare dette, alt for vår lille "mageboer". 

 

PÅ VEI: Jeg er nå 25 uker + 4 dager.

BARNETS VEKT: Vår lille "mageboer" veier nå ca 800 gram.

TERMIN: Jeg har termin 1. juli, men dagen for keisersnitt er satt til den 7. juni.

BARNETS KJØNN: Vår lille "mageboer" er en liten prins.

HVA SKAL PRINSEN HETE?: Vår lille prins skal hete, Adrian.

ER DET AKTIVITET INNI DER?: Ja! det skal være sikkert og vist. Han er rene Karate Kid. hos denne gravide jenta så er det ribbein og blæra som får gjennomgå. På dagtid er han ganske rolig, kan kjenne han en gang i blant. Men når kvelden stiger på så er han ved sine fulle fem. Det er tydelig at han løser alle verdens problemer inni der. En aktiv liten krabat. 

BABYENS LEIE: Tja! ut i fra hvor det trykker mest så vil jeg tørre å påstå at hodet og hender er i full sving med ribbeina mine, og de to små beina hans har tatt fatt på blæra mi. hehe

 MIN VEKTØKNING: Jeg startet svangerskapet med 55 kilo. Nå etter 25 uker veier jeg 64. Med andre ord så har jeg gått opp 9 kilo.

STREKKMERKER: Under mine svangerskap så har jeg fått ett strekkmerke for hvert barn. Så jeg er veldig spent på hvor dette strekkmerkett plasserer seg.

PLAGER: Ja, det skal være sikkert! Her er det hofter og bekken som er problemet. Jeg kan ikke ta fram støvsugeren, og heller ikke vaskemoppen, så det er det min kjære samboer som må gjøre. Når jeg skal ta ut eller sette inn i oppvaskmaskinen så er jeg avhengig av å ha en stol jeg kan sitte på siden jeg ikke klarer å stå slik bøyd. Jeg har også måttet ta krykkene ibruk. Mest når jeg skal bort, f.eks kjøpesenteret, bort på besøk, eller generelt der jeg må bevege meg mye. Når jeg er hjemme så bryr jeg meg ikke så mye om disse krykkene, blir det ille så er ikke senga eller sofaen så langt unna.

KYNNERE: Ja, de har jeg kjent litt til ja! Mest på kvelden etter en lang dag med mye bevegelse.

CRAVINGS: HMM.. Både ja og nei, det kommer og går litt i perioder. En periode har jeg skikkelig sug på skjokolade og potetgull med dipp. I en annen periode er det så godt som ingen ting.

TUNGT: Hmm, både ja og nei. Det er nok ikke vekten som hemmer meg, ni kilo er ikke nok til å kjenne at det blir tungt. Men Hoftene og bekken er det som svekker meg. Når hotene og bekkenet ikke lenger er like sterkt som de en gang var så blir det også tyngre og tyngre for kroppen.

HUMØRET: Humøret er bra, men jeg har denne redselen som ødlegger litt. Jeg våkner ofte på på natten, og tårene triller nedover kinnene mine. Redselen for at vår lille prins skal komme så alt for tidlig skremmer meg, og jeg er redd hva som kan skje om han gjør det. 

TANKER RUNDT FØDSEL: Fødselen er noe som virkelig skremmer vettet av meg. Hadde jeg klart å gå til den 7. juni så hadde det ikke vert noe problem. Men om han skal komme for tidlig så vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. jeg er redd for hva utfallet kan bli om han kommer for tidlig.

NESTE KONTROLL: Jordmor Tirsdag 29. mars, og Ultralyd etterfulgt av en legetime den 6. april.

 


♥ Lille Åskar gullet passer på mamma og lillebror som ligger trygt i mammas mage 

Kjønnet er nå avslørt!

  • 30.01.2016 - 12:03

Vi har nå i mange mange uker gått å ventet på om vi bærer på en liten prins eller prinsesse. Nå er endelig kjønnet på vår lille solstråle avslørt.

Ventingen har vert lang og nysgjerrigheten tok helt overhånd. Jeg fant ut at jeg var gravid så tidlig som i uke 4. Jeg hadde så fra uke 6 fått svangerskapskvalme som da varte i to måneder. Disse to månedene føltes som en evighet. Mange tårer rant i løpet av denne tiden grunnet utmattelse og minimalt inntak av veske og mat. Jeg lengtet etter å få vite "eksakt" termin, jeg setter det i hermetegn siden det er fåtallet av barna som blir født akkurat på termin. Men som sagt så hadde jeg lengtet etter å få se den lille skapningen som vokser inne i magen min, min lille "mageboer". Og nå var endelig dagen kommet!

Onsdag 27.01.2016 dro Kai på jobb som vanlig, det eneste som var annerledes denne gangen var at han skulle plukke opp min kjære venninne, Nina. Hun skulle være med på ultralyden dagen etter. Det var viktig for meg å ha med både Kai og Nina for støtte, siden de tidligere svangerskapene ikke hadde gitt meg den gode opplevelsen av et svangerskap og fødsel. Kai og Nina kom tidlig hjem og vi brukte resten av dagen på taco spising, potetgull med dipp og film. En perfekt ettermiddag/ kveld. Vi fulgte ikke med klokken siden vi hadde det så gøy, jeg så på klokken sånn helt uten videre og så at klokken var 00.30, vi fant da ut at vi skulle finne sengen alle mann.

Dagen for ultralyden kom, jeg var som et nervevrak, jeg viste bokstavelig ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg surret rundt meg selv i en god stund før jeg fikk summet meg. Når både jeg og Nina var ferdig ordnet så var det enda en som ikke var helt ferdig, nemlig Kai. Og så stresset som jeg var så ble det litt hakking fra min sin side om at han måtte få opp farten. Vi hadde ikke på noen måte dårlig tid, men siden jeg var så stresset og nervøs som jeg var så var jeg så ekstremt redd for at vi skulle komme for sent. Jeg spurte Kai om det var greit at det var jeg som kjørte inn til St. Olavs Hospital, det var jo så klart helt greit. Dette var vell det som skremte meg mest, det å kjøre inn i Trondheim er bare helt forferdelig. For det første er ting veldig uoverskikkelig, det er veldig dårlig skiltet, mange felt, masse biler og en hel drøss med trafikklys. Og for meg så er det veldig skremmende. Men jeg viste at det kom til å bli flere kontroller, og det er ikke sikkert Kai har mulighet til å være med hver gang, så jeg måtte bare venne meg til å kjøre i Trondheim by. Det gikk jo helt bra, og innerst inne viste jeg jo det. Men nervøs skal det sies at jeg var ja. hehe.

Vi kom fram, brukte litt tid på å finne en ledig plass for å parkere. Da vi omsider hadde parkert så var det femten minutter til vi hadde time. Jeg kjente at alle innvollene mine slo krøll på seg, nervene bygde seg opp og jeg bare skalv. Vi kom så fram til avdelingen, gikk til skranken og fikk så beskjed av en trivelig dame om å sette oss ned for å vente. De ti minuttene vi ventet føltes som en hel evighet. Fem minutter etter at vi kom dit fant Nina og jeg ut at vi måtte finne en do, noe som var meget viktig for min del. Når alt innvendig vokser, inkludert en liten baby så er det klart at man ofte må på do. Og det hjalp jo ikke på at jeg var så nervøs som jeg var. Vi ble ferdige og satte oss ned igjen for å vente. De siste fem minuttene føltes som en evighet.

Men så kom hun, en hyggelig dame som ropte opp navnet mitt. Hjerte mitt sank og nervøsiteten bygde seg opp enda mer. Nå var tiden inne, vi skulle endelig få se den lille på skjermen, og forhåpentligvis skulle vi få vite om vi bærer på en liten prins eller ei lita prinsesse. Hun stilte først noen spørsmål. 

jordmor: har du barn fra før?
Meg: ja.
Jordmor: Hvor mange?
Meg: To.
Jordmor: Hvordan ble de forløst?
Meg: Keisersnitt i 2010 og vanlig vaginal fødsel i 2012.
Jordmor: Hvorfor ble det keisersnitt?
Meg: Sterke rier, fødselen var i gang, men ingen ting skjedde. Etter syv dager måtte de bare ta han ut med hjelp av keisersnitt for hans og mitt eget beste.

Mage flere spørsmål ble stilt, når spørrerunden var over fikk jeg beskjed om å legge meg på benken, jeg fikk den guggen gnidd utover magen mens jeg så spent på skjermen som hang i taket. Og der var den lille "mageboeren" vår. Hun spurte om jeg hadde noen spørsmål før hun startet undersøkelsen, alt vi ville vite var om alt sto bra til med den lille og om hvilket kjønn "mageboeren" vår hadde. Hun smilte for så å undersøke videre. Hun var ekstremt flink til å fortelle oss alt hun fant under undersøkelsen. Hun viste oss punktvis hender, føtter, hode, hjerne, hjerte, innvoller og alt hun ville at vi skulle vite. Og den lille der inne hadde det helt fantastisk. Mens vi så på skjermen så kjente jeg det sparket noe voldsomt, og det å kjenne sparkene er utrolig morsomt for meg, men denne gangen kunne Kai se den lille på skjermen som sparket. Tårene mine rant nedover kinnene. Jeg så bort på Kai, han smilte. Så det var nok en fin opplevelse for han også. Jeg så bort på Nina, hun var like gira som meg. hehe.

Etter tre kvarter med undersøkelse og målinger så kom hun fram til at jeg var to dager lengre på vei enn antatt, jeg var da 18+2. Men så kom det jeg hadde lengtet etter å få høre. Da er det på tide å se om det er en gutt eller jente sa hun. Jeg stivnet helt, dette var det jeg hadde ventet så lenge på. Mens hun strøk den ultralyd dingsen over magen min så så jeg noe som gjorde meg helt sikker på hvilket kjønn den lille der inne hadde. Vi fikk et tydelig bilde av ansiktet til den lille, og det var som å se min yngste sønn. Uten å si det høyt så viste jeg at den lille der inne var en liten prins. Å jaggu hadde jeg rett. Hun sa "her stikker det opp en liten tissemann", for å si det slik, det gikk ikke an å ta feil av navlestrengen og tissemannen. Han lå slik til at den vistes meget tydelig. hehe. "Gratulerer" sa hun, dere skal bli foreldre til en liten gutt. Tårene rant nedover kinnene mine. Jeg hadde håpet at siden dette blir mitt siste barn at jeg skulle få oppleve det å få en liten jente, men her kommer det enda en gutt. Jeg ble så klart veldig glad for at den lille der inne er frisk og rask, og det at det er en gutt er også fantastisk. Etter en liten stund så fikk jeg slått meg til ro med at jeg ikke kommer til å få oppleve det å få en liten jente, men det er helt greit. Jeg er så heldig at jeg får enda en fantastisk nydelig gutt. ♥



Timen til ultralyd var nå over, og fikk da beskjed om at vi bare måtte sette oss ved vente sonen siden vi skulle inn til legen etterpå. Minuttene gikk og en hyggelig dame kom ropte oss opp. Vi gikk så inn på et nytt udersøkhlesrom (uten ultralydapparatet) der hun da spurte om forskjellige ting, inkludert en urinprøve. Jeg sa at det er ikke sikkert jeg får til en urinprøve siden det ikke var lenge siden jeg hadde vert på do. Men jeg gikk for å skaffe den urinprøven hun ville ha. Sa til henne at hun skulle være glad for at jeg tydelig vis må tisse hele tiden nå som jeg er gravid. Hun så på meg og smilte bredt, det virket som at jeg ikke var den eneste gravide som hadde kommet innom som hadde sakt det. hehe. Hun fortalte at jeg hadde en del hvite blodlegemer i urinen, noe som da kunne tyde på en urinveisinfeksjon. Hun spurte så om jeg kjente noe når jeg tissa, sive, ett eller annet. Jeg fortalte at jeg ikke kjente noe som helst. Men siden det var så mye av disse hvite blodlegemene så ville hun sende inn urinprøven slik at jeg kunne få medisiner hvis det var nødvendig. Jeg skal så ringe tilbake på mandagen for å få svaret på prøven. 

Da hun var ferdig med det hun skulle gjøre så fikk vi beskjed om å sette oss ned for å vente til legen kom. Etter noen få minutter kom legen, han tok meg i hånden og sa "deg har jeg hilst på før, det var vell i 2012 det". Jeg så nøye på han, og det gikk opp for meg at han var en av legene som hjalp meg gjennom svangerskapet med minstemann. Jeg ble utrolig glad når det gikk opp for meg at vi skulle ha han, han vet jo alt om meg og alt jeg har måttet gjennomgå når det gjelder svangerskapene. Han spurte så om hvordan jeg ville føde. Jeg sa da at det tryggeste for meg er et keisersnitt. Og han var helt enig med tanke på hofteoperasjonen og den hofteoperasjonen jeg må ta når den lille har kommet til verden. Siden termin er satt til den 1. juli. 2016 så blir dagen for keisersnitt satt mellom 20-25. juni. 2016. Han sa også at han ville ha to nye ultralyder i løpet av svangerskapet. Den første blir i uke 24, og den neste blir ca i uke 30. Han mente at dette var lurt med tanke på det jeg hadde opplevd tidligere og med at jeg er så redd og nervøs. Han avsluttet timen med å si at jeg måtte huske å nyte resten av svangerskapet. ♥

Når alt av undersøkelser ble det en tur på City Syd, der ble det god mat på Egon etterfulgt med en shoppingrunde. Som jeg har skrevet tidligere her inne på bloggen så har jeg laget meg min egen lille tradisjon om at jeg skal kjøpe det første plagget når jeg har fått vite om det ble en gutt eller en jente. En fantastisk dag med mange inntrykk og en fin opplevelse. 

Så til alle, hils velkommen til lille Adrian. ♥




Ikke lenge igjen nå

  • 24.01.2016 - 19:23

Da var søndagen kommet og kvelden nærmer seg raskt. Maten har tatt plass i magen og MAC'en har tatt sin plass på fanget.

Dette har vert en fantastisk fin helg, Jeg har storkost meg med guttene mine og Kai. Nå nærmer kvelden seg med stormskritt, maten er inntatt og jeg har funnet min faste plass i sofakroken men MAC'en på fanget. Nå er det full avslapning som gjelder for min del. I helgen har vi fått gjort masse, alt fra rydding og vasking til masse masse kos og morsom lek. Som sakt har jeg funnet min plass i sofaen, og her sitter jeg og ser på babyutstyr. Det klør skikkelig i fingrene av å se på alt som finnes på nett. Jeg får mildt sagt lyst på absolutt ALT! 

Kai og jeg har nå bestemt oss for vogn. den bestiller vi nok ikke før i uke 20 - 25. Vi bestemte oss for en hvit vogn, noe jeg har ønsket meg til hver av barna- men endte opp bed svart og brun til de. Men denne gangen skal jeg ikke gå etter hva som er mest praktisk. Nå har det jo seg slik at vi lever i Norge, og her er jo ikke været av det mest stabile. Hvertfall ikke her hvor vi bor, Sør-Trønderlag. Siden vi ikke skulle gå etter det som er mest praktisk så ville vi gå etter smaken, den vognen som hadde fått gode tilbakemeldinger men som også var fin. Da endte vi opp med en hvit vogn som jeg ikke kan vente med å bestille. ♥

Jeg driver også å planlegger hvordan babyrommet skal bli seendes ut. Det er litt vanskelig siden vi enda ikke vet hvilket kjønn vår lille solstråle er. Jeg skal være litt forsiktig med å si hva jeg tror det blir tilfeldig jeg tar feil. Men det er tross alt bare en magefølelse, så da kan jeg jo si hva jeg tror det er. Jeg tror ganske sterkt at jeg bærer på en liten prinsesse denne gangen. Det hadde i så fall vært veldig stas siden jeg alt har to fantastiske prinser. Men er det en liten gutt i magen så er det ingen sure miner av den grunn, uansett hva du er lille venn så er du hjertelig velkommen. ♥



Forhåpentlig vis så får vi vite kjønnet nå om torsdagen. Jeg kan ikke få sakt det ofte nok hvor spent jeg er. På ett vis er jeg også litt nervøs, ikke for at det skal være noe galt med den lille "huleboeren" som vokser der inne, men for at det er en mulighet for at vi ikke får sett hvilket kjønn den lille har. De fleste klarer å se det på denne ultralyden, men så er det også noen som opplever at den lille ligger litt rart til, og med det vanskelig og få sett. Med minste prinsen min så klarte de ikke å se hvilket kjønn han var, så de sa at jeg kunne få komme tilbake en time senere for å se om vi kanskje var litt mer heldig den gangen, noe vi var. Den gleden av å få vite at alt er bra med barnet du bærer på og i tillegg få vite om det blir ei lita jente eller en liten gutt er bare en fantastisk følelse. Noe jeg gleder meg til å få oppleve igjen. ♥

Min kjære venninne skal være med på ultralydundersøkelsen sammen med Kai og meg selv så klart. Kai skal hente henne på onsdagen, altså dagen før selve ultralyden. Jeg gleder meg veldig til at hun skal være med, hun skal tross alt være gudmor til denne skjønne skapningen, så for oss føltes det veldig naturlig at hun skulle være med. Når ultralyden er over skal vi inn til lege. Jeg husker ikke helt hva en slik legeundersøkelse innebærer etter en ultralydundersøkelse. Men jeg tror det kommer til å bli snakket om tiden vi har i vente, om vi skal ha keisersnitt eller en "vanlig" fødsel. For oss så er det keisersnitt som teller, noe jeg har skrevet om tidligere. Men for dere som ikke har sett det innlegget så kan jeg fortelle det en gang til. Kort fortalt så trenger jeg keisersnitt på grunn av en litt vrien fødsel til minstemann som førte til hofte problemer til meg, og med det etterfulgt av en hofteoperasjon. Så fikk sa beskjed om at jeg ikke får føde vaginalt denne gangen. 

Jeg har hatt to forferdelige fødsler tidligere. Den første husker jeg ikke noe av annet at fødselen varte i syv dager. På den syvende dagen ble det keisersnitt og min eldste sønn kom ut, to måneder før termin. Men han var ikke liten av den grunn, han veide 2420 gram. Men vi måtte være på sykehuset i tre uker grunnet at hans sugeevne ikke var utviklet, og med det kunne jeg ikke amme han. Når det gjelder minstemann så sier det seg selv, da var det dette med hoften. Så denne gangen håper jeg på en fødsel uten redsel og uten smerter. Så planen er da keisersnitt, i våken tilstand vell og merke. Krysses alt som krysses kan. Men andre ord så er jeg veldig spent på hva denne torsdagen vil bringe.

Når alt av ultralyd og legetimen er overstått og vi forhåpentlig vis har fått vite hvilket kjønn den lille har, da blir det shopping runde. Da skal babyens første klesplagg kjøpes inn. Jeg har på en måte laget min egen lille tradisjon på dette. Når barnets kjønn har blitt avslørt så skal det første plagget kjøpes inn, enten babyrosa eller babyblå, Litt symbolsk kan man si. Veldig spent.

Men siden det ikke ble noe magebilde på innlegget jeg la ut for to dager siden så tenkte jeg at da kan leg lik så godt legge ut ett par bilder nå.
Magebilde svangerskapsuke 18 (har vert gravid i 17 uker + 2 dager)



Men nå skal jeg se om det er noe å se på TV. Dere må alle ha en fin kveld videre. ♥

Svangerskaps uke 18, (har vert gravid i 17+0)

  • 22.01.2016 - 11:50



 

 

SVANGERSKAPS UKE: 18. Har vert gravid i 17 uker + 0 dager.

JEG ER I GRAVIDITETSMÅNED: 5

JEG ER I TRIMESTER: 2

TERMIN: Foreløbig er den enda 03.juli.2016

DAGER IGJEN TIL TERMIN: Ifølge terminen ut ifra siste mens så har jeg igjen 163 dager. Dette kan forandre seg ved UL-timen.

BARNETS KJØNN: Det er uvist enda. Får forhåpentlig vis vite det 28. januar- da er det tid for ultralyd.

BARNETS VEKT OG LENGDE: Så langt er babyen vår sirka 18 cm fra hode til føtter og veier ca. 125 gram i starten av uken og 160 fram i slutten av uken. 

BABYENS BEVEGELSER: Jeg opplevde det første sparket den 19. januar. Da var jeg i svangerskaps uke 17 (hadde da vert gravid i 16 uker + 4).

NOEN RUTINER: Samme som bestandig. Hver kveld synger jeg for den lille i magen. Det høres litt sært ut, men jeg har fått vite det at babyen føler alt du føler og hører din stemme og vibrasjonene av stemmen din. Synger ikke bare på kveldene men ellers også. Alle som vet hvem jeg er vet også at når det kommer til sang og musikk så klarer jeg ikke og ti stille. hehe

NESTE KONTROLL: Har time til Ultralyd (18-ukers kontroll) den 28. januar. 2016. Gleder meg veldig til ultralyden, der vi forhåpentlig vis får vite om det er en prins eller ei lita prinsesse som er der inne. Også skal det bli greit og få fastslått den terminen som vi skal forholde oss til. Skal også til jordmoren som jeg har her hjemme den 4. februar.

MIN VEKT FØR SVANGERSKAPET: 55 kilo, har bestandig vert en spinkel jente.

MIN VEKT UNDER GRAVIDITETEN: 58 kilo, kommer til og legge på meg betraktelig mer, men akkurat nå er jeg fornøyd med denne vekten, noe jordmor også var. Hun mente at magen vokste for fort i forhold til vekten jeg har. Så hun ble veldig fornøyd med at jeg hadde lagt på meg de tre kiloene på de 4-5 ukene fra forrige kontroll.

DIV. PLAGER: Bekkenløsning og nervøsitet er jo en kjent greie for meg under dette svangerskapet. Men nå er jeg ikke like redd som jeg har vert. Føler meg tryggere nå på at alt er som det skal. Er også en del sliten, men det er en lett blanding av endringene som i kroppen og ME'n som jeg har.

HAR JEG FÅTT DILLA PÅ NOE: Nei, utrolig nok så har jeg ikke det. Men det hadde jeg ikke under de andre svangerskapene heller. Det høres litt kjedelig ut siden det er så mange gravide får det, men for meg er det egentlig helt greit. Slipper det stresset med at man bare må ha noe, og kanskje man ikke har mulighet til å skaffe dette der og da. Da er det ikke noe særlig godt å kjenne på den trangen at man må ha det. 

 

BARNET DENNE UKEN:
Barnet er nå ca. 18 cm langt fra hodet til føttene og veier ca. 125 gram i starten av uken og ca. 160 gram i slutten av denne uken. Dette er en veldig aktiv periode for barnet - det sparker, gjør grimaser, slår kollbøtter og vrir seg. Barnets unike fingeravtrykk er også i ferd med å bli til nå. Den utrolige veksten fortsetter samtidig som stadig mer av brusken i skjelettet omdannes til bein. Nyfødte har 300 bein, men noen av dem smelter sammen, slik av vi som voksne har 206.

Ørene er på riktig plass og vil snart stå ut fra hodet. Om ikke lenge vil babyen kunne høre, så prat og syng gjerne. Lanugohårene begynner å dekke noe av huden. Disse hårene har ikke pigmenter og er derfor helt lyse. Noen barn har fremdeles rester av disse hårene ved fødselen, særlig i hudfolder. Man er ikke helst sikker på funksjonen til disse hårene, men man antar at de hjelper å holde på plass de kremaktige vokslaget, vernix, som etter hvert vil dannes på huden til barnet.

Nå er det snart tid for ultralyd. Kanskje får du se barnet ditt bevege seg, og kanskje ser du også ryggraden - den ser ut som perlebånd! Dere har gjerne bestemt dere for å få vite barnets kjønn, men det er ikke alltid man kan se det like tydelig, noen fostre er mer sjenerte enn andre.

 

MOR:
Nå kjenner du kanskje barnets bevegelser som rumling i magen eller som en lett dirring. Men det kan også hende det enda noen uker før du kjenner de første fosterbevegelsene - dette er veldig individuelt. Du er antageligvis piggere nå, og det kan også hende sexlysten er økende, ettersom de høye østrogennivåene i kroppen blodmengden i bekkenområdet til å øke. 

Rundt denne tiden opplever noen kvinner at de kan få skikkelig vondt i lysken. Noen tror noe er galt siden smerten kan være så intens den lille stunden den varer. Årsaken er at båndene (ligamentene) som holder livmoren vokser. Smertene kan komme hvis du reiser deg brått opp, hvis du snur deg raskt i sengen, eller når du går. Heldigvis går smertene for over og gir seg utover svangerskapet. Det kan hjelpe å bøye kroppen litt framover når du kjenner dem.

 

FAR:
Det blir en jente dersom mormors hår ikke har grånet, om mor er morgenkvalm, eller om barnet er unnfanget i misjonærstilling. Dersom mor kun legger på seg på magen, har kalde føtter under svangerskapet, har soveputen vendt mot nord eller foretrekker skalken på brødet, blir det gutt. Det finnes utall myter om barnets kjønn. Men i virkeligheten er det du som bestemmer kjønnet. Sædcellens kromosom avgjør om det blir gutt eller jente. Jenter har to X-kromosoner, mens gutter har kombinasjonen XY. Embryoet får ett sett kromosomer fra hver av foreldrene. Egget fra mor har alltid et X-kromosom, mens sædcellen enten har et X-kromosom eller et Y-kromosom.

Statistikk viser at det fødes 51,1 prosent gutter og 48,9 prosent jenter i Norge. Jentecellene er mer hardføre og overlever lengre i forkant av eggløsning. I samleie i dagene før eggløsning er sjansen størst for at det blir jente. Gutta svømmer fortere enn jentene  og har større sjanse for å rekke fram til egget hvis man venter med samleie til eggløsningen.

 

Bilde av den voksende magen får vente til etter helgen. :)

Kontroll - lite blogging

  • 21.01.2016 - 22:05

Den nittende januar var jeg til jordmor for en kontroll. Hun så til at urinprøven som jeg hadde med var gre, noe som den var vell og merke. Jeg fikk også denne gørra på magen slik at vi kunne høre den lille prinsen eller den lille prinsessa vår sine fantastisk nydelige hjerteslag. Jeg blir like rørt hver gang jeg hører de, det er så godt. Hun målte også magen, der hun da kom fram til at den lille inni magen forsynte seg godt- og med det var stor og fin. Hun sa det at jeg hadde en liten tjokkis inni der, hehe. Hun spurte om jeg hadde kjent noen spark enda, siden denne er min femte graviditet (kun to barn som kom til verden fram til denne lille i magen nå, så tre). Hun fortalte noe som jeg alt viste. Hun sa at de kvinnene som har vert gravid tidligere har lettere for å kjenne bevegelse og spark så tidlig som uke 15. Jeg hadde jo så klart veldig lyst til å si at "ja så klart har jeg det", men det hadde ikke vert helt sant. Men jeg har kjent en god del av den boble følelsen, og det fortalte jeg. Hun så på meg og smilte, "ta det helt med ro" sa hun, "den lille ligger litt langt bak og det kan være derfor du ikke kjenner bevegelsene like godt som sist gang". Jeg slo meg til ro med det, jeg hadde tross alt fått høre verdens vakreste hjerteslag- og med det viste jeg jo at den lille hadde det helt supert.

Etter en vellykket jordmor time og shopping så dro jeg hjem. Kvelden kom og jeg skatt himmelhøyt. Jeg kastet meg på telefonen for å ringe bestevenninnen min. "Jeg kjente et spark!". Begge var fra seg av glede. Jeg var så glad at tårene bare rant nedover fjeset mitt. Og for dere som lurer på hvorfor jeg ikke ringte samboeren min så har jeg en ganske enkel forklaring på det. Han var på jobb og jeg kom ikke igjennom på telefonen. Og så gira som jeg var så klarte jeg ikke å holde på en så stor ting som dette med det første tydelige sparket. Etter at jeg hadde snakket med venninnen min så prøvde jeg en gang til, men fortsatt ingen svar og få.. Hvis jeg husker dette rett nå så var jeg meget rask med og fortelle den store nyheten når Kai kom hjem. Han ble over hode ikke overrasket over at jeg ringte venninnen min, vi er slike venninner at vi ringer til hverandre om en stor nyhet dukker opp. og det kan gått tenkes at vi forteller det til hverandre før kavalerene våre får vite noe. hehe.. Men sånn er vi bare. 

Denne helgen blir det muligens veldig lite blogging. Mine fantastiske gutter har jo kommet, og vi skal bruke hele helgen på å leke i snøen og ake ned bakkene som er her. Så da kommer bloggen i siste rekke. Kanskje det kommer et lite innlegg på kvelden når gulla mine har sovnet. Vi får se. 

Men nå er det natta her. Dere må alle ha en fantastisk fin kveld og natt videre ♥

I morgen får jeg høre ditt hjerte

  • 18.01.2016 - 20:51

I morgen er siste kontrollen før den store ultralydundersøkelsen. Jeg både gruver meg og gleder meg. Det er noe med det å ikke vite hvordan den lille har det der inne. Denne undringen og redselen kan spise deg opp innvendig.

Det er nå en liten stund siden jeg fikk komme inn til en jordmor ved St. Olavs Hospital i Trondheim for en kontroll. Jeg hadde egentlig ikke time, men som jeg har skrevet tidligere så fikk jeg denne kontrollen på dagen. Jeg fikk kontrollen fordi jeg var så redd for at det skulle være noe galt med den lille babyen min. Jeg fikk vite at den lille i magen hadde det helt supert og at hun/han vokser som normalt. Jeg hadde tårer i øynene når jeg gikk ut ifra kontrollen, jeg ringte så min venninne Nina. Jeg er så utrolig heldig som har en venninne som stiller opp samme hva. Hun støttet meg opp og fikk meg til å tenke at alt dette kommer til å gå bra. Jeg er utrolig glad i henne, en utrolig god venn, en bestevenn vil jeg si.

I morgen er som sagt dagen for en ny kontroll, men denne gangen er det en planlagt kontroll. Jeg skal dit klokken tolv og jeg sitter her og har nerver til tusen. Jeg har følt på den vonde følelsen av at den lille der inne ikke har det noe bra. Men dette er nok bare noe som sitter inne i hodet mitt. Etter det vonde jeg har opplevd så er det ikke rart at man føler på denne følelsen. Det er som at mitt største mareritt liksom våkner til liv og følelsen og redselen bare tar plass i meg og på et vis styrer hverdagen min. Så jeg har følt at dagene fra kontrollen på St. Olavs Hospital og fram til nå har vert veldig veldig tunge. Tung på grunn av følelsene jeg sitter inne med.

Men i morgen er dagen der, og jeg skal nok en gang få høre mitt kjære barns hjertelyd. Høre de kjære hjerteslagene som slår så alt for fort. Følelsen en mor/gravid sitter inne med når hun får høre sitt kjære barns hjerte inne i magen er bare helt fantastisk. Jeg får tårer i øynene de gangene jeg får høre den lille, det er så betryggende å høre den lilles hjerte slå.

Nok en gang må jeg rose min kjære venninne opp i skyene. Vi snakker gjerne en til to timer nesten hver dag. Vi snakker for det meste om alt og ingen ting, men samtalene har også ofte handlet om min redsel for at noe skal gå galt i svangerskapet. Jeg må si det at denne jenta betyr utrolig mye for meg. Når jeg trenger noen å snakke med så er hun der. Det samme er jeg for henne. Men nå skal det sies at jeg har hatt mere bruk for henne enn hun har hatt bruk for meg. Men under samtalene våre som kan vare i x antall timer så skal det sies at det er mye morsomt som kommer ut av munnen på oss. Vi har samme type humor og samme type syn på ting og tang, og da kan man konkludere med flere situasjoner der magemusklene får kjørt seg. hehe

Beste jenta. ♥ 



Jeg tenkte jeg skulle skrive litt om temaet som kommer opp i morgen mens jeg er til jordmor. Det er jo ingen hemmelighet at jeg har hatt tøffe fødsler og svangerskap, og med det ikke lenger kan føde vaginalt. Noe jeg syns er veldig trist. Ingen ting er som den opplevelsen når din lille solstråle får se dagens lys og  komme på brystet ditt. Men nå har det seg slik at jeg ikke lenger kan få oppleve dette. Men vi skal nå jobbe for å få et planlagt keisersnitt. jeg har vert igjennom en hofteoperasjon etter min siste fødsel, der jeg da fikk min hofte ut av ledd. Gikk så en lang stund der hoften hoppet ut av ledd flere ganger for dagen, noe som da måtte gjøres noe med. Kirurgen jeg hadde ga meg beskjed om at hoftene mine ikke ville tåle en fødsel til, og hvis jeg da ville ha flere barn så måtte jeg ha keisersnitt. Det samme sier min fastlege, og min jordmor er også veldig opptatt av at vi skal få dette igjennom. 

Det er ingen selvfølge at man skal få et planlagt keisersnitt. Man må ha en grund for at de skal godkjenne nettopp det. Det kan være kroppslige plager eller psykiske plager. Med psykiske plager så kan det være redsel for fødsel også videre. Men jeg har tross alt papirer fra sykehus, fastlege og ikke minst fysioterapauten der jeg bruke seks måneder etter operasjonen. Så på et vis føler jeg at et planlagt keisersnitt er i box. Men så er jo denne følelsen av at noe skal gå galt, og da kan akkurat det med keisersnitt slå sprekker. Dette skremmer vettet av meg. 



Men nå skal jeg legge fra meg min kjære blogg. Nå blir det bare kos og tv titting med min kjære firebente Åskar. Dere må ha en fantastisk kveld videre mine kjære bloggvenner. 

 

Vanskelig å finne den rette.

  • 18.01.2016 - 15:24

Seng til den lille i magen. Hvilken?

Kurv/vugge

En kurv eller vugge går ofte i arv, og det kan være koselig å holde slike tradisjoner i hevd, men vi anbefaler å bytte madrassen. Ellers finnes det vugger/kurver som kan vugges, trilles eller henges i taket eller på stativ. Noen syns det er hyggelig å bruke vuggen som en dagseng i stuen når babyen er helt liten, noen synes det er helt fint å ha babyen på foreldresoverommet den første tiden og da er det fint at den ikke tar for stor plass. En kurv eller vugge er mindre enn en vanlig sprinkelseng. Dette gir barnet en god trygghetsfølelse de første månedene etter å ha hatt begrenset plass i mors mage. En vugge eller kurv kan brukes fra nyfødt til ca 4-6 måneder, eller når barnet begynner på snu seg eller sette seg opp.

 



 

Sprinkelseng

Sprinkelseng er den vanligste barnesengen. Den har høye sider og kan ha regulerbar bunn eller sengegjerde. Kan brukes fra barnet blir født til det er ca 2-3 år. Standardmålene er 60*120 cm. Dersom barnet ligger i sengen fra det er født, kan sengebunnen stå i den øvre posisjonen, men reguleres ned etter 3-4 måneder. Dersom barnet har ligget i kurv eller vugge de første månedene, er det ikke så viktig om bunnen er regulerbar. Da skal den være i nedre posisjon fra barnet begynner å bruke sengen uansett.

Det kan også være kjekt med regulerbar side. Da er det enkelt å løfte barnet ut og for eksempel over i sin egen seng for å kunne amme barnet på natten. Det kan også være en fordel å kunne senke siden når barnet er blitt så stort at det uansett klatrer ut av sengen selv. Da unngår man at barnet faller så langt ned om uhellet skulle være ute.

Spedbarn liker å ha det lunt rundt seg. Sprinkelsenger kan ofte virke store og ?kalde? for det lille spedbarnet. En sengekant kan bidra til å gjøre sengen mer lun og god. Den beskytter også barnet mot å få armer og ben ut mellom sprinklene. En sengehimmel er ikke bare til pynt, men den er også med på å minske romfølelsen til barnet og gjøre sengen til et trygt og lunt rede.

 



Gravid mage, graviditets uke 17 (16+0)

  • 15.01.2016 - 09:10

Tenk det! Jeg syns ikke det er lenge siden jeg så den positive testen. Jeg ante at det var noe i gjerdet veldig tidlig, og med det fant jeg ut at jeg var gravid så tidlig som det kunne gå an, Uke fire. Det har vert noen lange uker og noen uker som har gått litt for fort. Men nå er det ikke lenge igjen før vi får se vår lille solstråle på skjermen. Og forhåpentligvis så vil den lille vise om det er en liten tissemann mellom bena eller ikke. 

For oss er dette mer enn spennende. Vi skal få se vår lille baby igjen. Sist jeg dro av gårde på en ultralyd var jo uten Kai. Ikke fordi at han ikke ville være med nei. Han var på jobb og jeg satt hjemme med verdens verste følelse om at det var noe som var galt med den lille solstrålen vår. Denne redselen hadde bygget seg opp over flere dager. Jeg ringte til slutt ned på St. Olavs Hospital i Trondheim og spurte om de kunne hjelpe meg, heldigvis for meg så snakket jeg med en dame som forsto min redsel og mine bekymringer. Hun tok noen telefoner og sa til slutt at det var en jordmor ved sykehuset som kunne ringe meg tilbake, det var mulig hun kunne hjelpe. 

Jeg kan ikke få sagt hvor mye dette betydde for meg. Som damen hadde sakt så ringte jordmoren, ganske med en gang. Hun fortalte at hvis jeg kunne komme med en gang så kunne vi ta en liten titt på den lille. Jeg kunne ikke tro mine egene ører. Der og da skulle jeg ønske at Kai var der med meg, men det kunne han dessverre ikke. Men jeg fikk vite at alt var bra. Jeg er fortsatt engstelig og redd. Men det er ikke lenge til Ultralydtimen nå, 28.januar.2016

 

SVANGERSKAPS UKE: 17. Har vert gravid i 16 uker + 0 dager.

JEG ER I GRAVIDITETSMÅNED: 5

JEG ER I TRIMESTER: 2

TERMIN: Foreløbig er den enda 03.juli.2016

DAGER IGJEN TIL TERMIN: Ifølge terminen ut ifra siste mens så har jeg igjen 170 dager. Dette kan forandre seg ved UL-timen.

BARNETS KJØNN: Det er uvist enda, den lille der inne ville ikke snu seg, lå med hode og kropp vendt nedover på siste kontrollen. Jordmor fikk ikke sett om det var en prins eller en prinsesse inni der.

BARNETS VEKT OG LENGDE: Så langt er babyen vår sirka 16 cm fra hode til føtter og veier ca. 90 gram i starten av uken og 120 fram i slutten av uken. 

BABYENS BEVEGELSER: Så langt kjenner jeg kun litt murring/dirring nederst i magen, men ingen konkrete spark kjennes enda. Men gleder meg noe enormt til jeg kjenner det. Det er nok ikke lenge til.

NOEN RUTINER: Samme som bestandig. Hver kveld synger jeg for den lille i magen. Det høres litt sært ut, men jeg har fått vite det at babyen føler alt du føler og hører din stemme og vibrasjonene av stemmen din. Så jeg har startet med å synge for den lille solstrålen vår. Ikke bare på kveldene men ellers også. Alle som vet hvem jeg er vet også at når det kommer til sang og musikk så klarer jeg ikke og ti stille. hehe

NESTE KONTROLL: Har time til jordmor den 19. januar. 2016 og time til UL (18-ukers kontroll) den 28. januar. 2016. Gleder meg veldig til disse dagene, og enda mer gleder jeg med til den berømte ultralyden der vi får vite om det er en prins eller ei lita prinsesse der inne. Også skal det bli greit og få fastslått den terminen som vi skal forholde oss til. 

MIN VEKT FØR SVANGERSKAPET: 55 kilo, har bestandig vert en spinkel jente.

MIN VEKT UNDER GRAVIDITETEN: 56 kilo, kommer til og legge på meg betraktelig mer, men akkurat nå er jeg fornøyd med denne vekten.

DIV. PLAGER: Bekkenløsning og nervøsitet. Jeg føler meg urolig for at dette svangerskapet ikke skal ende bra. Da tenker jeg på at vi mister den lille under svangerskapet. Skrekken sitter inne etter de andre gangene me spontan abort. Jordmor mener denne skrekken vil forsvinne bare mer og mer gjennom svangerskapet, og jeg håper hun har rett.

HAR JEG FÅTT DILLA PÅ NOE: Nei, utrolig nok så har jeg ikke det. Men det hadde jeg ikke under de andre svangerskapene heller. Det høres litt kjedelig ut siden det er så mange gravide får det, men for meg er det egentlig helt greit. Slipper det stresset med at man bare må ha noe, og kanskje man ikke har mulighet til å skaffe dette der og da. Da er det ikke noe særlig godt å kjenne på den trangen at man må ha det. 

 



 

Barnet denne uken
Barnet er nå 16 cm langt fra hode til føtter og veier ca. 90 gram i starten av denne uken og ca. 120 gram i slutten. Hodet er fremdeles stort i forhold til kroppen, men det begynner å se mer proporsjonalt ut. Øynene er lukket, men de har blitt større, og øyevippene og øyebrynene har vokst. På hodet vokser mer og mer hår. Og alle fingre og tær har fått negler.

Underhudsfettet begynner å lagres, noe som hjelper barnet med å holde varmen og gir energi. Barnets hjerte pumper nå ca. 24 liter blod rundt i kroppen per døgn. I tillegg kan barnet nå oppfatte og reagere på lyd utenfra.

BABYEN I MAGEN DIN TISSER! Den bittelille gutten eller jenta i magen din svelger forstervann og tisser det ut igjen. Høres det litt ekkelt ut kanskje? Husk at fostervannet fornyer seg hele tiden.  

 

Mamma
Livmoren vokser i rask takt, og den øverste delen er nå omtrent midt mellom skambeinet og navlen din.

Det økte blodvolumet gjør at en del kvinner føler seg uvanlig varme, får økt svetteproduksjon eller blir ekstra andpustne. Mange blir også tette i nesen ettersom slimhinnene svulmer opp, noe som trolig kommer av graviditetshormonene. (Dette gjelder meg)

Det kan komme mer sekret fra kjeden. SÅ lenge utfloden er luktfri, er ikke dette noe å bekymre seg for, men skulle du oppleve illeluktende utflod, kan det være lurt å ta det opp med jordmor.

Slimhinnene i både nese og underlivet kan være skjøre og lett begynne å blø. Under samleie kan det være lurt å bruke glidemiddel dersom du er plaget med følsomme slimhinner.

 

Pappa/Partner
Nå kan det hende gravidmagen vises i mye større grad - noe som selvsagt er koselig for dere begge. Ved en eventuell ultralydundersøkelse kan man se barnets kjønn - vil dere vite om det blir en gutt eller jente, eller vil dere vente til fødselen? (for oss er det viktig å få vite om det blir gutt eller jente). 

En god og varm dusj er aldri feil

  • 14.01.2016 - 18:12

En god og varm dusj er aldri feil.

Har brukt hele dagen på å nyte sofa livet. Jeg har en del smerter i bekken og nederst i magen. Disse bekken smertene må jeg leve med fram til den lille solstrålen blir født, men hvorfor er magen vond?. Først så tenkte jeg det at det kanskje var blæra, at jeg rett og slett måtte på do. Men nei, var ikke det. Tenkte så at det rett og slett kunne være fordi at livmor og baby vokser. Jeg er ikke så inne på dette med livmoren, men den kan da umulig vokse eller noe slik nå lenger? Ikke vet jeg, alt jeg vet er at magen gjør vondt.

Jeg vet hva som har funket tidligere når jeg har vert gravid, ikke annet enn en god og varm dusj. Da tenker jeg ikke en lunket dusj, men en slik varm dusj der man redd og slett blir litt rødflammet på huden. Ingen ting er som en god og varm dusj. Mjuke opp muskler.

I morgen er den berømte kjæreste helgen vår, jeg kjenner at jeg har veldig behov for denne helgen. Ikke fordi at det er hotell helg, men fordi at jeg vil ha en hel helg med min kjære uten at det er noen som "forstyrrer", at det er kun oss to. Kai jobber hele dagene og kveldene og er ikke hjemme før sent, så det og få en helg der jeg kan legge meg om kvelden sammen med han og våkne om morgenen med han, det er bare helt fantastisk. Jeg gleder meg noe enormt. Jeg må gi litt skryt til meg selv for at jeg kom på å gi han dette i julegave. Men litt egoistisk av meg var det også da. Jeg var jo tross alt inkludert i denne gaven, så det er jo ikke bare han som får utnyttet denne gaven. Så det var kanskje mer en gave til begge to.

 

Noen som eventuelt vet hva den smerten jeg føler nederst i magen kan være?

 



 

Navnet er bestemt!

  • 09.01.2016 - 14:24

Når man blir gravide så blir det automatisk at du og din bedre halvdel setter dere ned og tenker ut det perfekte navnet til den lille. Dette med navn er vanskelig, det er så utrolig mange navn å velge i. Hvordan vet man at navnet dere har valgt er det rette?

 

Dette med navn er noe helt spesielt, noen har vansker med å finne navn til den lille før barnet er født. Noen mener at de trenger å se barnet før navnet blir bestemt. Vi derimot har valgt navnet meget tidlig i svangerskapet. Jeg er av den tro at hvis du og din kjære elsker navnet like mye så kommer navnet til å passe den lille solstrålen uansett. Jeg og min kjære skrev ned alle navn som vi likte. x antall jente og guttenavn. Ut ifra dette begynte vi avstemningen, og til slutt sitter vi igjen med ett guttenavn og ett jentenavn som begge liker. 

Nå har ikke vi funnet ut hvilket kjønn vår lille solstråle har enda, men navnene er klare. Siden alle de nærmeste har fått vite hvilket navn det blir så har vi bestemt oss for å fortelle dere lesere det også. Og her kommer det.

 

Michelle                Adrian

 

Dette er to fine navn, vi er meget fornøyd med akkurat disse navnene. Jeg skal ikke nekte for at jeg er svak for navnet Michelle, det kan også ha noe med det at jeg sårt ønsker meg ei lita jente. Jeg har jo to gutter fra før som jeg elsker over alt på jord, ingen kan måle seg med dem. Men drømmen har bestandig vert å ha både gutter og jenter. Og siden dette mest sannsynlig blir det siste barnet så håper jeg så klart at det blir ei lita jente denne gangen. Men om det blir en gutt så blir jeg ikke skuffet eller lei meg av den grunn. Babyen kommer til å bli like elsket uansett hvilket kjønn den har. 

Er det noen som har ønsket seg et bestemt kjønn men fikk det motsatte? Det er det nok, men uansett hvor høyt du ønsker deg en gutt eller en jente, og det viser seg at du får det motsatte så gjør det ingen ting når den lille ligger i armene dine for første gang. Det er ingen synd å bli skuffet i det du får vite at du ikke får den lille jenta eller den lille gutten du hadde ønsket deg. Jeg snakker av erfaring, jeg ønsket meg både gutter og jenter, men så langt fikk jeg to gutter. Der og da ble jeg litt med meg når jeg fant ut at jeg ventet gutt nummer to, men det gjorde ingen ting. Jeg innså at det hadde ikke noe å si hvilket kjønn den lille har, for livet ditt blir beriket med verdens beste gave. Du har blitt velsignet med et barn som du vil elske til den dagen du dør og enda lenger. Og et barn som vil elske deg ubetinget. Ingen gave er større enn det. Men de fleste ønsker seg både en gutt og en jente vil jeg tro, og det kan jeg forstå. Jeg fikk vite at siden jeg har to gutter fra før så er det en stor sjanse for at det blir en gutt denne gangen også. Men denne gangen blir det litt annerledes. Etter mange år med barnefar så ble det slutt, og etter noen få år så fant jeg Kai, og det er vi som nå venter den lille i magen sammen. 

Sidene på nett og jordmødrene sier at det er mannen som bestemmer kjønnet på den lille. Så nå kan det være sjanse på å få en liten jente. Men uansett hvilket kjønn den lille har så blir vi lykkelige. Vi er så utrolig spente på tiden vi har foran oss. Vi har en spennende tid i møte. 

 

Slik gjorde vi det!

1. Skal dere velge et vanlig navn?
Jeg er litt inne på det at jeg ikke vil ha et navn på barnet mitt som alle har. Men jeg har kommet fram til det at hvis vi liker navnet godt så har det ikke noe og si.

2. Vil dere ha et navn fra historien?
For oss var det ikke et navn med historisk bakgrunn som sto i fokus hos oss.

3. Vil dere lete fram noe uvanlig?
Uvanlig og uvanlig.. Michelle er jo ikke et navn som jeg har hørt at har blitt brukt mye her i Norge, men Adrian derimot, det har jeg hørt opp til flere ganger. Jeg elsker navnet Michelle, kanskje nettopp fordi at jeg vil ha et navn på barnet mitt som jeg ikke har hørt at så mange her til lands har. Men det kan godt tenkes at mange fler har akkurat dette navnet uten at jeg vet det. Men det har ikke noe å si, jeg elsker navnet.

4. Skal dere være dristige? kanskje dere skal finne på deres egne navn?
Jeg har vert inne på ranken, men jeg er ikke så veldig kreativ av meg, og ikke min bedre halvdel heller.. Eller, han er kreativ på mange måter, men om vi skulle ha satt oss ned for å finne på et eget navn så tror jeg det bare hadde blitt en veldig morsom og tullete smørje.

5. Innvendinger i familien som foreldre bør ta hensyn til?
Foreldrene er sjefer for navnevalget. Det er foreldrenes drømmer som viser seg i navnene. Foreldrene kan nok ha ulik smak, men de blir stort sett enige. Mest fordi de hører til i samme generasjon med noenlunde samme smak. Vi ble enige i alle fall. 

6. Skal dere kalle opp barnet etter noen?
Der er svaret NEI. Da er det bestandig noen som føler seg tilsidesatt. Dessuten, om vi skulle kalle opp barnet etter noen i familien til meg og kai så har det blitt noen rare navn. hehe. Navnene passer på en måte ikke sammen. Dessuten vil ikke jeg ha to navn på barnet mitt. Jeg har to navn, noen presterer å kalle meg kun for det ene navnet og det gjør meg litt irritert for jeg bruker begge navnene. May-Celin heter jeg, ikke "May" eller "Celin".

7. Passer navnene til barnet sammen?
Det kan være artig med navn som står i stil til hverandre - navn til søsken eller navn til samme barn. 

Noen velger for eksempel navn til søsken på samme bokstav, eller innenfor samme sjanger. Men kanskje velges doble fornavn med ulike stiler, stavelser osv. Men dette har ikke vi brydd oss så mye om. Vi valgte de to navnene vi likte best. End of Story.

8. Skal dere velge en skrivemåte som er vanlig, eller som en foretrekker av andre grunner?
Hvordan skal navnet skrives? Lukas blir også skrevet Lucas, og Sofie som Sophie. Navn blir skrevet på flere måter, og det er ingen streng regulering av dette. Foreldre velger nok oftest det de oppfatter som det vanlige. Det kan også være nyttig å tenke på hvordan det blir for barnet å bruke navnet på skolen og senere. Som jeg vet så har ikke navnet  "Adrian" så veldig mange måter og skrive navnet på. Men navnet "Michelle" har vell flere alternativer. Men vi skriver navnet slik fordi at det føles rett for oss.

9. Hva med uttalen, er det noe å ta hensyn til?
Navn kan uttales på ulike måter. Noen bruker trykk på begynnelsen av navnet, mens andre bruker trykk på andre stavelse. F.eks. Emil og Elias. Dagens foreldre uttaler ofte disse navnene med trykk på andre staving. Det er i-en i begge navnene. 

Kommer dere fra ulike steder i landet, kan også uttalen bli forskjellig. Spesielt i navn med bokstaven "r". For eksempel vil trøndere smelte sammen r og n, slik at r'en ikke høres. Jeg er trønder, og verken navnet "Michelle" eller "Adrian vil få en annen uttale. Det er som man uttaler det på bokmål, og slik har vi valgt det.

10. Hva med klangen?
For meg klinger begge navnene godt i mine ører. Og siden vi er enige om navnene så klinger det nok like godt i hans ører også. 

Kjærringråd. Gutt eller Jente?

  • 09.01.2016 - 10:52

Når jeg var så heldig her en dag å få se den lille på skjermen før jeg hadde kommet meg i uke 18 så hadde jeg så klart et lite håp om at den lille skulle vise oss om det var en liten prins eller ei lita prinsesse som var der inne. Men som jeg skrev i et tidligere innlegg så lå den lille med hode og kropp vendt nedover, så ikke så enkelt å se. Men jeg har nå sittet og sett på nett angående sånne kjærringråd. Jeg vet jo godt at det ikke er alle rådene man bør følge. Om ikke alle så ingen. Her har jeg noen av rådene som jeg fant på siden. 

1. Struttemage: hvis din gravide mage ikke synes bakfra er det sannsynligvis en gutt. Dersom du er rundere rundt livet blir det ei jente.

2. Magehøyde: bærer du magen høyt blir det ei jente. Er magen din lav blir det en gutt.

3. Rundt ansikt: Ansiktet ditt hovner opp og blir rundt under graviditeten, er det sannsynligvis ei jente i magen din.

4. Kvalme: Mange opplever å være kvalm og uvel den første tiden i svangerskapet. Men dersom du opplever kraftig kvalme og oppkast, er det mest sannsynlig at det er ei jente.

5. Kviser: Hvis du får en del kviser, forvent at du blir mor til ei jente.

6. Humørsvingninger: har du kraftige humørsvingninger, sies det at du venter ei jente.

7. Tørre hender: dersom hendene dine føles tørre under graviditeten, blir det en gutt. Dersom hendene dine er mykere enn vanlig, blir det sannsynligvis ei jente.

8. Smidighet: føler du deg myk og smidig i kroppen under graviditeten er det antageligvis ei jente. Føler du deg stiv og klønete blir det en gutt.

9. Puls: Barnets puls kan avsløre hvilket kjønn det er. Jenter skal ha høyere puls enn gutter. Jentene hjerter slår gjerne 140 slag i minuttet, mens guttenes puls er noe lavere. Ned mot 120 slag per minutt.

10. Matsug: de fleste får et spesielt sug etter enkelte matvarer under graviditeten. Har du et sug etter sitrusfrukter, venter du antagelig ei jente. Har du lyst på noe salt, som potetgull eller popcorn, blir det en gutt. Har du derimot lyst på noe søtt, som sjokolade eller is, er det ei jente.

11. Gullkjedetesten: Dette er en gammel test som ble mye brukt før i tiden. Hold et gullkjede med anheng over håndleddet. Svinger kjedet fram og tilbake blir det en gutt. Hvis kjedet går rundt i ring blir det ei jente.

12. Hvitløk: sjekk din egen kroppslukt etter du har spist hvitløk eller be noen andre lukte på deg. Hvis det ikke lukter noe blir det ei jente, men hvis du stinker av hvitløk blir det en gutt. Da skal hvitløklukten trenge ut av porene i huden din.

13. Bryststørrelsen: dersom ditt høyre bryst er større enn det venstre, blir det ei jente. Er det venstre er det største, blir det en gutt.

14. Det kinesiske fødselskartet: et 700 år gammelt kart skal ha fortalt mange vordende mødre om de ventet en gutt eller ei jente. Ut fra når barnet ble unnfanget og hvor gammel mor er, viser kartet hvilket kjønn som er det mest sannsynlige. Kartet skal ifølge BarniMagen ha en treffprosent på 93 prosent.

 

Ja, særlig...

Noen av kjerringrådene må tas med en større klype salt enn andre. Her er de aller verste.

1. Vis hendene: Når noen spør deg om å få seg på hendene dine, legg merke til hvordan du viser de fram. Strekker du fram hendene ned, sies det at det blir en jente. Dersom du viser fram hendene med håndbaken opp, blir det en gutt.

2. Sovestilling: Hvilken side liker du å sove på under graviditeten? Liker du best å sove på høyre side blir det ei jente, mens dersom du foretrekker venstre side blir det en gutt. Er det da sånn at dersom man har en favorittside, vil man bare få barn av ett kjønn?

3. Unnfangelsen: Barnets kjønn skal visstnok være det samme som den av foreldrene som var mest avslappet under unnfangelsen. Kanskje ikke så enkelt å huske?

4. Tall: Hvis mors alder og året for unnfangelsen begge er partall eller oddetall, skal visstnok barnet bli ei jente. Er et av årene partall og det andre oddetall, blir det visst en gutt, sier et gammelt kjerringråd.

5. Reaksjon fra små gutter: Vis den gravide magen din til en liten gutt du kjenner. Hvis han interesserer seg for magen, blir det en jente. Hvis gutten ikke bryr seg om magen din, blir et en gutt.

6. Nøkkelen til kjønnet: i hvilken ende du plukker opp en nøkkel kan visstnok være avgjørende for om du har en gutt eller ei jente i magen. Tar du opp nøkkelen i hodet, den bredeste enden, vil du visstnok få en sønn. Plukker du opp nøkkelen i den lange, smale enden, blir det ei jente.

7. Drømmer: Dersom du drømmer om at du venter ei jente, er det ofte en gutt og omvendt.

Dere finner siden HER

Hva er rett?

  • 08.01.2016 - 10:34

Disse svangerskapsukene forvirrer meg, for å være helt ærlig så skjønner jeg ikke så mye av dette. Jeg har vert gravid flere ganger, men hver gang blir jeg like forvirret. På den svangerskaps appen jeg har så står det nå at jeg er i svangerskapsuke 16 og har vert gravid i 15 uker + 0 dager. Hvem av disse skal jeg forholde meg til? 


SVANGERSKAPS UKE: 16. Har vert gravid i 15 uker + 0 dager.

TERMIN: Foreløbig er den enda 03.juli.2016

DAGER IGJEN TIL TERMIN: Ifølge terminen ut ifra siste mens så har jeg igjen 177 dager.

BARNETS KJØNN: Det er uvist enda, den lille der inne ville ikke snu seg, lå med hode og kropp vendt nedover. Jordmor fikk ikke sett om det var en prins eller en prinsesse inni der.

BARNETS VEKT OG LENGDE: Så langt er babyen vår sirka 14 cm fra hode til tåspiss. Vekt er litt mer vrient å finne ut.

BABYENS BEVEGELSER: Så langt kjenner jeg kun litt murring/dirring nederst i magen, men ingen konkrete spark kjennes enda. Men gleder meg noe enormt til jeg kjenner det.

NOEN RUTINER: Hver kveld synger jeg for den lille i magen. Det høres litt sært ut, men jeg har fått vite det at babyen føler alt du føler og hører din stemme og vibrasjonene av stemmen din. Så jeg har startet med å synge for den lille solstrålen vår. Ikke bare på kveldene men ellers også. Alle som vet hvem jeg er vet også at når det kommer til sang og musikk så klarer jeg ikke og ti stille. hehe

NESTE KONTROLL: Har time til jordmor den 19. januar. 2016 og time til UL (18-ukers kontroll) den 28. januar. 2016. Gleder meg veldig til disse dagene, og enda mer gleder jeg med til den berømte ultralyden der vi får vite om det er en prins eller ei lita prinsesse der inne. Også skal det bli greit og få fastslått den terminen som vi skal forholde oss til. 

MIN VEKT FØR SVANGERSKAPET: 55 kilo, har bestandig vert en spinkel jente.

MIN VEKT UNDER GRAVIDITETEN: 56 kilo, kommer til og legge på meg betraktelig mer, men akkurat nå er jeg fornøyd med denne vekten.

DIV. PLAGER: Bekkenløsning og nervøsitet. Jeg føler meg urolig for at dette svangerskapet ikke skal ende bra. Da tenker jeg på at vi mister den lille under svangerskapet. Skrekken sitter inne etter de andre gangene me spontan abort. Jordmor mene denne skrekken vil forsvinne bare mer og mer gjennom svangerskapet.

HAR JEG FÅTT DILLA PÅ NOE: Nei, utrolig nok så har jeg ikke det. Men det hadde jeg ikke under de andre svangerskapene heller. Det høres litt kjedelig ut siden det er så mange gravide får det, men for meg er det egentlig helt greit. Slipper det stresset med at man bare må ha noe, og kanskje man ikke har mulighet til å skaffe dette der og da. Da er det ikke noe særlig godt å kjenne på den trangen at man må ha det. 

BABY
Fra nå av måles ikke barnet lenger fra hode til stump (CRL), men fra hode til føttene. I starten av denne uken er barnet ca. 14 cm langt fra hodet til føttene. Armer og ben er ferdigutviklet, og alle leddene fungerer. Barnet kan nå til en viss grad koordinere bevegelsene sine, ettersom nervesystemet fungerer og musklene svarer på hjernens signaler. Det er fullt av aktivitet i livmoren- fosteret ruller rundt, sparker, slår kollbøtter, rynker på pannen, åpner og lukker munnen, og kan suge på tommelen. Det kan likevel være vanskelig å kjenne disse bevegelsene på dette stadiet, ettersom fostervannet har en dempende effekt.

Barnets hud er tynn, rødmusset og rynkete. Den er også dekket av det tynne, fjoneaktige lanugohåret. Når barnet blir født, er som regel lanugohåret nesten helt borte - men det kan være litt igjen på ryggen og skuldrene.

Underhudsfettet begynner å dannes. Dette kalles gjerne for brunt fettvev og hjelper barnet med å holde varmen når det blir født. Også barnets negler er nå under utvikling.

 

MAMMA
De som har født før kan kjenne barnet røre seg allerede nå, og det oppleves gjerne som en slags dirring. Er du førstegangsfødende, drøyer det gjerne til uke 20 eller senere før du kjenner de første fosterbevegelsene.

Råmelk, eller såkalt kolostrum, kan begynne å produsere allerede nå. Det er en klar væske som kan komme ut fra brystene når du klemmer på dem.

Noen kan også oppleve spenninger i livmoren og at den trekker seg sammen. Dette kalles sammentrekninger, Braxton Hicks-kontraksjoner eller simpelthen kynnere. Kynnere er tegn på at livmoren trener seg opp til fødselen. Det er vanligere å kjenne kynnere på et så tidlig stadium som dette hvis du har født før. Så lenge det ikke gjør vondt, er det helt ufarlig. Hvis du har vondt bør du ta kontakt med din jordmor eller lege. Stadig sterkere kynnere kan også være et tegn på begynnende urinveisinfeksjon. 

 

PAPPA/ PARTNER
Fremdeles er det en god stund til barnet kommer, med det kan være en god ide å begynne så smått å tenke på og prate om hvilke forventninger dere har til tiden etter fødselen. Det å bli foreldre er selvsagt forbundet med mye glede, men også med utfordringer, og i forholdet kan det fo eksempel oppstå konflikter om hvordan dere skal ta dere av barnet, eller om hvordan hjemmets gjøremål skal fordeles. 

En måte å få i gang kommunikasjonen og bli enige på er at dere begge skriver opp hvordan døgnet ser ut for dere i dag, time for time. Deretter ser dere for dere hvordan tilværelsen kan komme til å bli etter at barnet har kommet, i form av hvordan et typisk døgn vil kunne se ut, time for time. Sammenlign døgnene deres, og snakk om det som eventuelt er ulikt.

 

Denne infoen er hentet fra Gravid & Baby (APP)

Er alt som det skal?

  • 07.01.2016 - 16:03

Det er nok mange som kan kjenne seg igjen med den følelsen jeg sitter med, og mulig ikke så mange. Det er en følelse av redsel og mangel på kontroll. Jeg er ikke helt sikker på hvordan jeg skal starte dette innlegget, eller hvordan jeg skal formulere meg. 

Alt startet når jeg ble gravid. Siden jeg mistet så ble jeg automatisk mer var når jeg ble gravid nå. Jeg er 15 uker ut i svangerskapet og jeg føler konstant at det er noe som er galt. Dette er en forferdelig følelse. Jeg har time til den ordinære atten-ukers kontrollen den 28.01.16, men jeg kjenner at jeg sliter med det å ikke vite, jeg har ikke kontroll over hva kroppen min velger og gjøre. Jeg ringte da til St.Olavs Hospital i Trondheim og spurte om der var noe mulighet for at vi kunne fram-skyve timen ihvertfall to uker. Men dette lot seg ikke gjøre. De var veldig forståelsesfulle, det var en dame der som tok mange telefoner for og se om det var noe de kunne gjøre for meg. Til slutt så sa hun at jeg dessverre bare må vente til uke 18. Like etter sa hun at hvis jeg var interessert så hadde hun klart å skaffe en jordmor som kunne ta en ultralyd slik at jeg kunne få se at den lille der inne hadde det bra.

Jeg takket mange ganger, jeg ble så utrolig lette over at jeg kunne få muligheten til å se hvordan babyen min hadde det. Det har vert så vondt for meg å kjenne på den vonde følelsen av at det har vert noe som ikke stemte, at det var noe galt med babyen min, det har vert helt forferdelig. Når jeg kom dit så tok de varmt imot meg og ba meg sette meg ned litt så skulle jordmor snart plukke meg opp. Jeg satt i cirka femten minutter så kom hun. Hun forsto redselen og engstelsen som jeg satt inne med, så sa hun at jeg ikke var alene om denne følelsen. 

Hun ba meg legge meg ned for så og dekke meg til med denne gørra. Og der var den lille babyen min, tårene rant og jeg var så lettet bare for å se den lille. Jordmor kunne fortelle at hjertet banket slik som det skulle, hjernen utviklet seg slik som den skulle og alt så bare bra ut. Tårene bare rant. Det ble så snakket om kjønn, hun ville se om vi klarte å se om det var en liten prins eller prinsesse. Men neida, den lille hadde bestemt seg for at hode og kropp skulle vendes nedover, og med det klarte vi ikke å se om det var en han eller en hun. Men det er greit, jeg fikk det jeg kom dit for. Jeg fikk se at min lille skjønne baby har det bra. 

Jeg hadde ingen grunn til bekymring, men den var der i aller høyeste grad. Jordmor mente at jeg følte det slik på grunn av morsinstinktet. Siden jeg har opplevd både det ene og det andre i svangerskapene mine så sa hun at det ikke var så rart at jeg føler det slik jeg gjør. Når timen var ferdig så følte jeg meg ti kilo lettere, alt føltes som en enorm lettelse. Babyen min har det bra! ♥ Jordmor sa at denne følelsen vil komme tilbake på et eller annet tidspunkt i svangerskapet, men da måtte jeg bare sette meg ned i et stille rom der jeg kun kunne høre min egen pust. Der inne skulle jeg bare roe ned og kjenne den lille i magen. Hun fortalte at de gravide kan kjenne bevegelse fra barnet uten at man fysisk kjenner det på magen. Det er ganske fantastisk! 

Jeg er så utrolig stolt av alle gravide. Noen føler at de har eller har hatt et kjempe enkelt svangerskap, andre kan kjenne på et litt tyngre, og noen kan føle det som et mareritt. Men uansett hvordan ditt svangerskap er så bør alle gravide være så utrolig stolt over seg selv og kroppen. Du og kroppen din gjør en fenomenal jobb, du lager et nytt menneske, det er jo helt fantastisk. Fantastisk at kroppen vår er i stand til det. Vær stolt av dere selv, for det er jeg. ♥

Lille babyen vår, Uke 15 ♥

Love is Everything!

  • 05.01.2016 - 20:50

Er nå i svangerskaps uke 15+4. Tanken på at nå i januar skal jeg få vite om det ligger en liten prins eller prinsesse inni der. Det er så utrolig spennende! :D

Men det er en til i familien som gleder seg virker det som. Enten så gleder han seg eller så skjønner han ikke helt hva som er inni magen til hu mor. Enten eller! hehe. For dere som lurer så er det snakk om vår kjære hund, Åskar. Han er familiens koseklump. Problemet er bare at han ikke helt vet hvor stor og tung han er. Han er 9-10 måneder og veier 30-35 kilo. Denne gutten her er bare helt utrolig, han har kommet i en liten "fase" om jeg kan kalle det det. Han har begynt med å ligge oppå meg. Han får støtt og stadig beskjed om at han kan ligge ved siden av meg, men han skal ligge med hodet på magen min. Det er akkurat som at han vet at det er noe inne i magen min som bare vokser og vokser og venter på å få se dagens lys. Det er nesten som at han føler hjerteslagene og pulsen, for hver gang han legger hodet på magen min så får han en slik indre ro og til slutt sovner.

Men Åskar er veldig tung, så han får ikke ligge særlig lenge. Babyen tåler nok en del, men det er svært ubehagelig å ha en stor hund liggende oppå mage din. Men i dag hadde han virkelig dagen sin. Han stirret og koste med babymagen, alt han ville var å kose. Mulig det er en som gleder seg til å bli storebror. ♥ Men det skal også sies at denne hunden kan irritere på seg gråstein. Han er en skikkelig tøysekopp. Jeg er veldig glad for at han er lydig når han får faukene sine med sprell. hehe. 

Familiens gullgutt. ♥



 

Jeg kunne ikke annet enn å le!

  • 23.12.2015 - 22:15

Som overskriften sier, jeg kunne ikke annet enn å le! Jeg har en hund her hjemme med navn Åskar. Denne gutten veier mellom 30 og 35 kilo og er 8-9 måneder, rundt der. Som noen av dere vet så synger jeg en god del, klarer rett og slett ikke å holde smella.. Men denne gangen var det faktisk litt morsomt. Jeg startet med en kjent julesang "jeg så mamma kysse nissen", og med det var det gjort, Åskar reagerte. Det var akkurat som at han forstå hva sangen handlet om. Bortsett fra at det virket som at han trodde jeg hadde gjort noe dumt. hehe.. Jeg kunne ikke annet enn å le. Jeg måtte se om han reagerte slik en gang til, men denne gangen fant jeg fram telefonen for å se om han ville reagere likt denne gangen. Å jo da, det gjorde han. Først får vi se noen betenkte øyne, når han hørte "mamma kysset nissen" reagerte han med å sette seg opp og gir meg en god kos. Det var akkurat som at han spurte om hva jeg hadde gjort. hehe. Go'gutten min ♥



Tid for tilgivelse!

  • 23.12.2015 - 19:00

Julen er en høytid som de aller fleste elsker, det er ikke på grunn av alle pakkene og den gode maten. Vent litt, det er jo ikke helt sant. Så klart setter man stor pris på alle pakkene og den gode maten, spesielt om man er et barn. Men for oss voksne så handler julen om å få være sammen med de man er glad i. 

Jeg vil derfor benytte denne sjansen til å ønske alle og enhver en riktig god jul og et godt nytt år. Julen er en tid for glede og kjærlighet. Dette er min første jul uten min kjære onkel som gikk bort i juni. Det preger meg på så mange måter at han ikke får oppleve denne fantastiske høytiden flere ganger, at han ikke får muligheten til å treffe barna mine og den lille som enda ligger trygt i magen og venter på det rette tidspunktet for å komme ut. Men jeg har valgt å tenke at han er her sammen med oss, det er kanskje ikke i menneskeform med kjøtt og blod, men han er i våre hjerter- og der vil han for bestandig være. For dere som har mistet en eller flere som sto dere nære, bruk julen og alle dager ellers til å berike deres minne om de som ikke lenger hadde mulighet til å ta del i denne fantastiske høytiden sammen med oss. Fortell alle som står deg nær hvor mye han eller henne betyr for deg, det trenger ikke være noen du kjenner, det holder lenge med å ønske noen en riktig god jul- det vil varme enhvers hjerte. Legg all nag og hat til side, julen er en tid for tilgivelse. Ta vare på hverandre! ♥

Julegaver- Jeg er ferdig med alle julegavene, og jeg takker høyere makter for det. Men så skal det sies at ikke alt er pakket inn riktig enda, men i løpet av kvelden så vil alle pakkene være innpakket og klare for å legges i bilen. Når min kjære kommer hjem fra jobb sent i kveld så skal vi kjøre innover til min kjære svigermor, der skal vi feire årets beste høytid med familie, fantastisk mat og pakker. Som jeg har skrevet i et tidligere innlegg så elsker jeg pakker, jeg kan rett og slett ikke noe for det. Jeg vil si det at jeg er som et lite barn når julaften kommer bankende på døra og tiden for å åpne pakkene kommer. Pakker er vell og bra, men det jeg elsker aller mest med julen er tiden man får med sine kjente og kjære. Men i år blir det en person som ikke kan feire sammen med oss, men det gjør ikke noe. Jeg vet han er der med meg. ♥

Dette er en fantastisk tid, julen! Dere må alle ha en fantastisk jul og et riktig godt nyttår. ♥





Hemmeligheten er ute!

  • 21.12.2015 - 13:23

Hemmeligheten er endelig ute. Jeg sitter nå inne med en følelse av skrekk-blandet-fryd. Gleden er stor for at jeg ikke lenger trenger å skjule den voksende magen for barna, for det har virkelig vert veldig slitsomt. Jeg har ikke kunnet gjort annet enn å tenke på hva jeg skulle ha sagt til dem om de fant ut at det vokser en liten baby i magen min. Hva skulle jeg liksom ha fortalt de? at de fant ut om babyen før jeg rakk å fortelle dem det. Men heldigvis så trodde eldstemann at han kjære mamma rett og slett bare hadde blitt litt tjukk. 

Men nå som jeg har kommet litt ut i svangerskapsuke 13 så har jeg fortalt dem at de skal få seg enten en liten lillebror eller en lillesøster. Begge barna ble veldig glade når de fikk vite at de skulle bli storebrødre. Men selv om jeg er i svangerskapsuke 13 så er jeg fortsatt redd for at jeg kan komme opp i den situasjonen der jeg er nødt til å fortelle dem at den lille babyen i mammas mage ikke lenger er der. 

Ingen selvfølge- Jeg blir veldig irritert på meg selv når jeg tenker slik. Hvorfor skal jeg være så redd for at dette svangerskapet skal gå til grunne? Etter de svangerskapene jeg har hatt så har frykten bare blitt større og større. Det er jo ingen selvfølge at et svangerskap skal gå knirkefritt og at en sunn og frisk liten baby kommer ut av det. Hvis det er noe jeg har lært her i livet så er det at ingen ting er gratis og at ingenting er en selvfølge. Første og andre svangerskap var som som tidligere sagt forferdelige, men alt ble glemt da guttene kom til verden. Men når mitt forrige svangerskap gikk galt og vi mistet vår lille spire så var det noe ved meg som forsvant og redselen for at det skulle skje igjen hang over meg som et tykt teppe. Men på tirsdagen, altså i morgen så skal jeg til jordmor. Jeg skal få snakket med henne angående den redselen jeg sitter inne med. Jeg vet jo at hun kommer til å si at dette er helt normalt, jeg vet jo at det er normal, at det er mange gravide som sitter inne med denne følelsen og redselen. Men jeg vil vite om hun vet hva, eller om det er noe jeg kan gjøre for at denne følelsen skal forsvinne.

Jeg har lest en god del på Internett angående akkurat dette, og de fleste plasser står det at når den gravide kommer over den berømte grensen på tolv uker så vil angsten for komplikasjoner forsvinne gradvis. Men jeg er nå midt i uke 13 og jeg føler enda sterkt på denne angsten. Dette er jo en mor og en fars store lykke det å få barn, det finnes ikke større gave en familie kan få. Jeg har to fantastiske gutter, men denne gangen føles det annerledes. Jeg vet ikke hvorfor. Jeg var ikke like nervøs og "hysterisk" ovenfor graviditetene med guttene som jeg er nå. Men da viste jeg ikke av noe annet heller. Jeg gikk i den tru at en spontanabort eller noen alvorlige komplikasjoner ikke kunne skje meg. Men det skjedde og vi mistet en liten spire, det knuste mitt hjerte. Det kan være nettopp derfor jeg er redd nå. Som jeg sa, jeg trodde at ingen ting negativt kunne hende meg under svangerskapet, men det gjorde det. Så det er vel det jeg har innsett. Ingen ting er en selvfølge.

Svangerskapsuke 13+3
som jeg har fortalt så er jeg nå i midten av svangerskapsuke tretten, rettere sagt 13+3. Det som har skjedd siden sist er jo så klart at magen vokser raskt, plages med smerter i bekken. Men det største som har skjedd er uten tvil at jeg og min kjære fortalte guttene at de skulle bli storebrødre, noe de ble veldig glade for. Jeg har tenkt en del når det kommer til vekt. Jeg er som sagt i uke tretten, og jeg har ikke gått opp noe som helst. Jeg veide 55 kg når jeg ble gravid og jeg veier det nå også. Magen vokser raskt og det er ikke mulig å skjule graviditeten. Alle kunne se det på meg allerede i 7 uke at jeg var gravid, og nå som magen vokser så er det rart at jeg ikke legger på meg. Hvorfor legger jeg ikke på meg? Jeg har jo gått i to måneder med intens svangerskaps kvalme, der jeg har kastet opp fra morgen til kveld. Tenkte kanskje det var derfor jeg ikke hadde gått opp noe i vekt. kan det være noe i det?

Kvalmen er så godt som over- Jeg kan ikke få sagt det tydelig nok, Jeg er så overlykkelig over at kvalmen er så godt som helt borte. Jeg har enkelte dager der jeg kjenner at jeg er litt kvalm, men jeg tar gledelig det om jeg slipper oppkast. Jeg har en enorm sterk smerteterskel, men når det kommer til kvalme og oppkast så er jeg en skikkelig pyse. Jeg kan godt finne på å rope på mamma når det bare fosser ut av meg. Men det er ingen mamma som kommer meg til unnsetning, jeg er tross alt en voksen kvinne på 25 år som ikke har bodd hjemme til mor siden hun var 16 år gammel. Jeg er en skikkelig pyse når det kommer til dette med oppkast. Når minstemann hadde omgangssyken så skal jeg fortelle det at jeg ble dynket ned med spy flere ganger om dagen, men det gjorde meg aldri noe. Jeg følte bare at den lille gutten min trengte mammaen sin, han trengte min nærhet og en stemme som fortalt han at alt kom til å gå bra, at dette var ubehagelig der og da men at det kom til å forsvinne om en stund. Så jeg tåler å bli kastet opp på, men ikke det å kaste opp selv. hehe :)

Det er rart dette med svangerskap og fødsel, når kvalmen sto på som verst så følte jeg at jeg var døden nær. Men nå er det så godt som glemt. Når min eldste gutt kom til verden så var det et virkelig mareritt, han kom to måneder for tidlig og han ble tatt ut med keisersnitt. Alt sammen var et eneste stort mareritt. Men med en gang alt var over og han lå i armene mine så var alle negative opplevelser glemt. Jeg hadde min nydelige lille prins i armene mine, solen skinte en varm sommerdag og fulglene kvitret. Det føltes vertfall slik rett etter at alt var over. Det var en helt fantastisk følelse og få den lille babyen i armene mine. Alt slit og strev, smerter og all elendighet som jeg opplevde og jente på under svangerskapet, alt var så verdt det. Jeg vet det at selv om dette svangerskapet også har startet litt negativt med smerter og slik så kommer det til og være så verdt det. Og når den lille prinsen eller prinsessen kommer ut så vil alt det negative være glemt og man føler kun en enorm varm og god følelse. Man har blitt beriket med verdens vakreste gave. ♥

 

 

Den store hemmeligheten. Nå skal den om ikke lenge avsløres.

  • 13.12.2015 - 21:08

Det er ikke til å tru. Jeg er trygg!! Jeg har kommet så langt i svangerskapet at legene sa at jeg nå kunne puste lettet ut. Noen lurer sikkert på hva det er jeg mener? Men det kan jeg fortelle. Jeg har nå kommet i min tredje svangerskapsmåned, noe som da tilsier at sjansen for en spontanabort har minsket betraktelig. Jeg kunne ikke vært mer lykkelig. Etter at vi mistet vår lille spire bare noen måneder tilbake er såret fortsatt åpent, og tanken på en spontanabort har preget meg veldig disse ukene. Men som legen sa "Nå kan du senke skuldrene dine og puste godt ut. Nå skal alt gå bra." 

Men over til overskriften. Mine to barn vet ikke at jeg er gravid enda, selv om eldstemann hadde en formening om at det var noe som ikke stemte helt..

Eldstemann: Mamma?
Mamma: Ja, lille venn?
Eldstemann: Hvorfor har du blitt så feit?
Mamma: Syns du mamma har blitt feit?
Eldstemann: Ja, hvorfor har du det?
Mamma: Mamma har bare vært flink til å spise maten sin. Jeg har jo fortalt deg at hvis man er flink til å spise maten sin så blir man stor og sterk.
Eldstemann: Men mamma, Jeg vil ikke bli feit! Jeg vil bare bli sterk! 

Jeg glemte det at disse barna har en tendens til å ta ting personlig ment. Så når jeg har sagt til barna at de må være flinke til å spise opp maten sin slik at de blir store og sterke gutter, ja da hadde eldstemann fått for seg det at jeg mente at han kom til å bli feit. hehe.. Stakkars liten, så jeg måtte jo så klart forklare han at han ikke kom til å bli feit om han var flink til å spise opp maten sin. Han slo seg til ro med dette og jeg hørte ikke noe mer om det.

Men nå som jeg har kommet til den grensen der folk vanligvis forteller om sin lille spire som ligger trygt inne i magen, jeg skal fortelle guttene det når under juletider/ nyttårstider. Jeg vil gjøre det litt spesielt og alt skal fanges på video. Jeg må få med meg uttrykkene deres. Jeg håper de blir like glade som vi er. Men så skal de sies at barn reagerer så forskjellig. Men jeg krysser fingrene for at deres reaksjon blir uvurderlig og fanget på film. Gleder meg noe enormt til å slippe å ha denne hemmeligheten bærende på meg noe mer. Jeg skal være så ærlig og fortelle dere at jeg har villet fortelle dem om den lille babyen inne i magen siden vi fant det ut. Det har kriblet i stemmebåndene. Men jeg vet hvilken skuffelse det hadde vert for barna om den lille i magen ikke hadde klart seg og hadde endt med en spontanabort. Guttene mine hadde blitt så utrolig lei seg, og de hadde ikke forstått hvorfor babyen ikke lenger er i magen til mamma. Jeg kunne ikke ha utsatt mine barn for den type smerte, så da svelget jeg min egen stolthet og heller ventet på den perfekte anledning til å fortelle mine skjønne gutter at de skal bli storebrødre. Jeg gleder meg noe innmari ♥

Var på Ultralyd 23. november. 2015 for en tidlig ultralyd. Her kunne man tydelig se det lille hodet, armer, to bein og en kropp. Det er helt fantastisk hvordan denne lille skapningen kan formes som en liten baby. Og alt dette er det jeg og min kropp som gjør. Kvinnekroppen er bare helt fantastisk. 



Babyrom og ikke noe mere oppkast!

  • 13.12.2015 - 20:29

Jeg har planer- Jeg tenke at jeg skrive litt om mine tanker rundt ett barnerom/ babyrom. Jeg har helt klart mange tanker på hvordan jeg vil ha rommet til min lille prins eller prinsesse. Jeg starter alt nå og planlegger så grundig som jeg kan, Fargene kommer litt an på om det blir gutt eller jente. Det som kommer til å bli babyrommet er ikke så veldig stort, men det er litt smalt og langt. Jeg har en plan om å ha en godstol i en av hjørnene ved siden av vinduet. Ved samme vegg så skal jeg ha stelle bord/ kommode. Så var det sengen, den blir plassert ved veggen på den andre siden av vinduet. Jeg legger ved noen bilder som jeg fant på Google som ligner på det jeg har planer om.



Jeg har en veldig god nyhet å komme med!! Når jeg tenker meg om så er ikke denne nyheten så veldig spennende for dere, men for meg er den helt fantastisk. Jeg vet ikke helt om det kan beskrives som en nyhet, samma det! JEG ER IKKE SPY-SYK LENGER!! Jeg skal fortsatt være veldig forsiktig med å si at jeg ikke er det lenger, med min flaks så kommer kvalmen og biter meg mitt i fleisen. Men som sagt så er dette veldig stort for meg. Jeg har nå gått i to måneder med ekstrem svangerskaps kvalme. Jeg ble til-og-med lagt inn på sykehuset for å få intravenøst veske og næring siden alt jeg hadde i meg bare kom opp igjen. Men nå har jeg ikke katet opp på to dager. Jeg er fortsatt kvalm, men jeg kaster ikke opp lenger. Fantastisk! 

 

Hva var det jeg sa!

  • 08.12.2015 - 07:58

Jeg kan ikke tro det, det var det jeg sa! i går hadde jeg en fantastisk dag, jeg trodde virkelig at jeg kom til å få en hel dag uten kvalme og oppkast. Men så feil kan man ta.

Når jeg vet så godt at jeg er ekstremt uheldig så må jeg også vite bedre enn å si det at dette kommer til å bli en kvalme fri dag. Hvordan kunne jeg tenke tanken på at dette skulle bli en slik dag! Men slik er det nå. Litt oppkast har aldri skadet meg før, så jeg kan vell klare meg litt til. Man sier jo at kvalmen avtar i uke 12, det er ikke mange dagene igjen til det, men for min egen del så kunne uke tolv ha kommer for en måned siden. Denne kvalmen tar jo helt knekken på meg.

Bortsett fra kvalmen og alt gørret som fulgte med så hadde jeg en fin dag. <3

 

Har en fantastisk tid i vente

  • 07.12.2015 - 13:29

Jeg kan nesten ikke tro det. Dette er min første dag uten noen form for kvalme. Det er enda tidlig på dagen, men jeg har god tro på at dette bare er starten på et kvalme fritt svangerskap. Men nå som jeg har både sagt og skrevet det ned så er det bare typisk min flaks at jeg iløpet av dagen får kvalmen tilbake. Men jeg sitter i god tro på at den aldri mer skal komme tilbake i dette svangerskapet.

Bare det å komme seg opp av sengen/sofaen og få tatt seg en god dusj er bare helt fantastisk. Men siden jeg har vært sengeliggende i en måned nå så er ikke kroppen helt som den skal være. Kroppen er veldig svak og det skal ikke så mye til før jeg blir veldig sliten og bare må sette meg ned. Da kan det gå ett par timer før jeg kjenner at jeg har samlet opp nok krefter til å fortsette. Men dette skyldes ikke bare svangerskapet, jeg har jo også ME. Men det at jeg har ligget rett ut den siste måneden hjelper ikke akkurat til..

Kina mat- det må være noe av det beste jeg får servert. Jeg har kunnet spist det til mitt siste ånde tak. Som gravide flest har merket så har man en tendens til å få veldig lyst på en bestemt ting. Det kan være alt fra mat til noe veldig sært. Jeg fikk akutt lyst på Kina mat, og med det så måtte min bedre halvdel se seg nødt til å dra avgårde for å skaffe Kina mat. Ikke at han hadde noe imot det, det kan tenkes at han er en større Kina mat-elsker enn meg, og det skal godt gjøres. Da ble det slik at jeg bestilte og han dro for å kjøpe/hente det. Det tok en god stund før han kom inn døra igjen, jeg følte at jeg bare måtte se ut stuevinduet mitt. Det var liksom noe som sa meg at han er utenfor. Jeg snudde meg for å se om jeg så han, å jo da, der var han. Meget irritert om man får si det slik. Vi har en gårdsvei som er et mareritt på vinteren, han kom seg rett og slett ikke opp med bilen. Til slutt ser jeg at han parkerte bilen en annen plass for så å gå opp den bratte bakken med Kina maten i hånden. Jeg ville ikke være frekk men jeg klarte ikke å dy meg, jeg brast ut i latter. Jeg har ikke peiling på hvorfor, det fantes jo ikke morsomt, men jeg klarte ikke å stå imot. 

Vi fikk i oss maten, jeg kjente kvalmen steg på, men tro det eller ei, dette var det første måltidet jeg hadde spist på en måned som ikke hadde kommet i retur enda. Jeg la meg ned for å sove litt, jeg vet av erfaring at hvis jeg er kvalm så kan jeg bare legge meg litt for å sove, da går kvalmen som regel over. Jeg er ikke sikker på hva klokken var, men jeg er meget sikker på at det ikke hadde blitt sen-kveld enda. Jeg sov helt til morgenen etter som er i dag. Som jeg skrev lengre opp i dette innlegget så er dette den første dagen uten ekstrem kvalme. Jeg har god tro på at dette er den første men ikke den siste dagen av et kvalme fritt svangerskap. Krysser alle fingre.



Hormoner- Jeg vet ikke en gang hvor jeg skal starte. Disse hormonene er jo helt gale. Jeg kan sitte helt rolig og høre musikk og pusler litt med bloggen og Facebook, plutselig kan jeg enten brase ut i gråt- jeg vet ikke en gang hva det er jeg gråter av. Jeg har jo ingen grunn til å gråte, hva er greia liksom? Og helt ut av det blå så kan jeg bryte ut i latter, og da er det ikke fnising man snakker om altså- det er skikkelig mandig latter, bortimot brøling. Aner ikke hva det kommer av. Noen ganger er det jo så klart noe morsomt, men andre ganger fins det ikke morsomt i det hele tatt. Jeg får rett og slett latterkrampe uten noen som helst grunn, og jeg får ikke stanset det. Til tider er disse hormonene meget morsomme- artig å se seg selv gjøre ting og reagere på en måte som man vanligvis ikke gjør. Det kan være veldig underholdende til tider. Men enkelte ganger er det veldig slitsomt, spesielt hvis jeg har hatt en litt tung dag fra før. 

Ultralyd- Jeg har jo fått time til min 18 ukers ultralyd i slutten av januar, men på grunn av alt som har hent med de forrige svangerskapene så får jeg litt hetta av å tenke på at det skal gå så lang tid før jeg får en bekreftelse på at alt er bra med vår lille baby. Jeg har helt klart fått skrekken etter alt som har skjedd, jeg tenker ofte at det er noe som er riv ruskende galt, at det er noe som ikke stemmer. Er det så rart å være bekymret når man har opplevd hastekeisersnitt med et prematur født barn, hofteoperasjon etter andre fødsel, en abort, en spontan abort og en hel sekk med smerter, og med dette ikke kan føde vanlig- må ha keisersnitt. Er det da så rart? Jeg har heldigvis en fantastisk fastlege som forstår min redsel. Jeg ringte han i dag og fortale at jeg blir veldig svett og nervøs om det blir slik at jeg må vente helt til uke 18. Han forsto min redsel og skulle sende en henvisning med et skriv der han forklarte årsaken til at vi ønsket en ultralyd før svangerskaps uke 18.  Men Det er også St. Olavs Hospital i Trondheim jeg skal til, og der er de veldig strenge når det kommer til kontrollene på gravide. siden de dekker et så stor område med gravide så skal alt gå opp i opp, alle skal få timen sin. Og da er det ikke sikkert at mitt ønske blir hørt. Men jeg håper selvsagt at de har mulighet til å slippe meg inn på en ekstra ultralyd.

Spent- Vi er nå i Desember og jeg kan ikke få sagt det ofte nok hvor mye jeg gleder meg til den berømte julaften med masse fantastiske mennesker, godt selskap, god mat og ikke minst PAKKER! hehe.. jeg kan ikke noe for det, jeg elsker pakker. De fleste vokser fra seg den trangen til å riste på pakkene for å se om jeg kan jette hva som befinner seg inni dem. Men ikke denne jenta, jeg er 25 år men enda så elsker jeg pakker. ♥ Jeg er også veldig spent på hva jeg har i vente resten av svangerskapet. Bare det og vite at for hver dag som går så er jeg en dag nærmere at min lille baby prince or my  baby princess ligger i armene mine. Jeg kan ligge rolig på sofaen men en hånd på magen, stryker ømt og kjærlig over magen mens jeg synger en sang. Dette høres jo helt absurd ut at man skal kose med magen og synge for den lille som ligger der inne. Men jeg føler at det er et sterk bånd mellom den lille og meg. Jeg elsker den lille der inne og jeg har enda ikke møtt denne lille skapningen.

Det er utrolig hvor sterk et bånd er mellom barnet og dens foreldre er, allerede mens hun eller han ligger trygt og godt inni mammas mage. Man bare oser av kjærlighet. ♥ Bare helt fantastisk. 

Kjønn på barnet- Når det kommer til kjønnet så blir jeg ufattelig glad om det er en liten prins eller ei lita prinsesse. Men Jeg har to fantastiske prinser fra før og håper så klart at jeg skal få en liten prinsesse denne gangen. Det er jo ingen hemmelighet at man gjerne ville ha fått oppleve det å få både gutter og jenter. Men uansett hvilket kjønn den lille har så blir jeg like glad og den lille babyen skal få en enorm overdose av kjærlighet hver eneste dag. ♥ Det er noe med dette, en mor og en far kunne ha gjort hva som helst for sine barn. Jeg kjenner den følelsen av at uansett hva mine barn opplever iløpet av livet så vil jeg være der og hjelpe dem igjennom det, uansett hva det måtte være. Barn er den største gaven man kan få i verden, og for dere som ikke har barn enda- gled dere. Jeg forstår at det er ikke alle som har mulighet til å få barn på den "normale" måten. Men vi lever nå i år 2015, å nå har vi mange alternativ. Vi har prøverør, surrogat og adopsjon. alle disse tre er fantastiske alternativer for de som ikke helt klarer å få barn på den "normale" måten. Hadde jeg selv ikke klart å bære fram et barn eller rett og slett ikke vært fruktbar nok til å bli gravid så hadde jeg nok selv valg adopsjon. Da hadde vi fått barnet vi bestandig hadde ønsket oss, og vi hadde gitt et barn som virkelig trengte det en familie som vil elske han/henne ubetinget.  Uansett hva folk der ute velger så er det ingen gale valg, uansett hva man velger så er det rett. ♥

Baby 

Graviditet - Kvalme - Jul - Gaver

  • 04.12.2015 - 11:27

 

Nå er det en god stund siden jeg hadde krefter nok til å ta fram datan for å skrive et blogginnlegg, denne kvalmen går meg virkelig på nervene. Jeg har tenkt en del når det kommer til dette med svangerskaps kvalme. Når jeg gikk med min eldste sønn så hadde jeg kvalmen i ca fjorten dager, og med han minste så gikk jeg i litt over en uke med kvalmen. Hva er greia denne gangen? hvorfor skal det ta så lang tid denne gange? Jeg startet perioden med kvalme når jeg var i svangerskapsuke 6+4. I dag er jeg i svangerskapsuke 10+0 og har fjorten dager igjen til de første tre månedene er over. De sier at de første 12 ukene av svangerskapene er den store risikotiden for å oppleve en spontanabort. Når man har kommet til uke tolv så kan man senke skuldrene, da avtar sjansen for spontanabort betraktelig. De sier også at i uke tolv så mister flesteparten av de gravide svangerskaps kvalmen, men noen kan også kjenne på denne kvalmen hver dag av resten av svangerskapet. Jeg håper så klart at jeg ikke er en av disse kvinnene, men man kan jo aldri vite.

Jeg fortalte dere at jeg nå er i uke 10+0, som jeg har fortalt i et tidligere innlegg så ville jeg fortelle om min og min kjæres graviditet tidlig i svangerskapet grunnet den tragedien vi opplevde for noen få måneder siden. Ikke alle ville sett på en spontanabort så tidlig i svangerskapet som en tragedie, men for oss som virkelig hadde knyttet et kjært bånd til den lille klumpen som en da kom til å berike livene våre med så mye kjærlighet, for oss var sorgen veldig stor. Vi fikk en enorm stor og god støtte fra alle rundt oss, om med det bestemte vi oss for å fortelle det tidlig denne gangen også. Vi ville ikke gå igjennom en slik tragedie alene. Når jeg skrev om spontanaborten her inne på bloggen min så ble jeg møtt med utrolig mye støtte og kjærlighet. Folk jeg aldri hadde sett eller hørt om ville vise sin støtte og fortelle at med tiden vil alt gå bra. Jeg kan ikke få sagt hvor mye deres støtte betydde for oss under denne tunge tiden. Dere er bare helt fantastiske, alle sammen. ♥

Men denne gangen sitter jeg igjen med en følelse av at denne gangen vil alt gå bra. At vi i måneds skifte juni/juli vil bli beriket med en fantastisk engel som kommer til å lyse opp vår hverdag og resten av vårt liv. Vi kommer til å få verdens beste gave, et barn. Og mine to fantastiske to gutter kommer til å få enten en lillebror eller en lillesøster. Jeg kan ikke få uttrykt hvor spent jeg er på tiden framover. Nå er vi inne i en fantastisk måned, desember er min favoritt måned, ikke fordi jeg er så glad i vinteren men fordi jeg elsker julen. Jeg elsker alle dekorasjonene som kommer i alle hjem denne måneden, jeg elsker det å høre på fantastisk julemusikk som hører til kun i denne måneden, jeg elsker det å handle gaver til alle mine kjære, og den fantastiske julematen man får. Dette er en helt fantastisk høytid som det ikke går an å ikke bli glad i.

 

 

 

Når det kommer til julegaver så har barna mine gjort det veldig enkelt, de ønsker seg kun to ting til jul og det skal de få. ♥ Men når det kommer til min bedre halvdel så sliter jeg litt. Jeg har så mange ideer, men jeg føler at ingen av disse er bra nok. Jeg er veldig spent på hva jeg skal gjøre, akkurat nå er jeg litt blank. Så mange ideer, men jeg klarer ikke å bestemme meg, med andre ord så er jeg helt blank. Dette er veldig vanskelig, for han er av den type mann som helst ikke vil ha gave. Det har ikke noe å si om det er jul eller bursdag, han vil bare ikke ha. Jeg vet ikke om det er den type oppmerksomhet som gjør han ukomfortabel eller om det er noe annet. Når han sa at han ikke ville ha noe julegave så spratt klørne mine ut og jeg fortalte han at jeg gjør nøyaktig hva jeg vil med pengene mine, og om jeg vil bruke dem på han er helt opp til meg. Og etter det så ble det plutselig greit med det å få julegave. hehe.. 

Men dette med gaver er jo veldig vanskelig, med mindre man vet nøyaktig hva den andre ønsker seg. Det er enklere når det gjelder mine barn, de fortalte meg nøyaktig hva de ønsket seg, og det var bare to ting. Men når det kommer til en voksen person så sier de enten at de ikke trenger gaver, eller at de ikke vet hva de ønsker seg.. Dette er vanskelig. Men jeg skal klare å komme fram til noe som vil glede han på julaften. ♥

Ukens magebilde

  • 02.11.2015 - 11:10

Dagene og ukene går som smått, men det som er så morsomt for meg som er gravid er at magen vokser relativt fort. Jeg gleder meg over de eventuelle kiloene som jeg kommer til å legge på meg, jeg gleder meg over at jeg faktisk ikke kan bruke XS i klær lenger.Jeg bærer på en liten solstråle, og for meg er det noe helt fantastisk, tenk at min lille kropp faktisk kan lage og bære fram ett lite menneske, fantastisk! ♥

Jeg merker at kroppen forandrer seg, ikke bare det man kan se med øyet, men det er så mye mer. Jeg kjenner det på kroppen når det er noen endringer som skjer som kroppen min ikke er vant med. Jeg har for eksempel små "tak" nederst i magen, nesten som kynnere, dette kommer grunnet at livmoren vokser og gjør det den skal. Det gjør ganske vondt, men jeg tenker bare at dette er en god smerte på et vis, det kommer noe fantastisk til slutt, premien overgår alle smerter og plager som et svangerskap har på lur. Jeg er så stolt over kroppen min, de tidligere svangerskapene har jeg slitt mye med bekkenløsning og alle slags mulige smerter, men denne gangen er det ingen ting. Jeg skal være litt forsiktig med å si det, da kan det tenkes at alt bare blir krøll. Men for nå er alt bare perfekt. 

Elsker dagene som gravid, vertfall med tanke på hva jeg, min kjære og mine fantastiske barn får når alt er over. ♥

 



Mennene, graviditet, Kvinnens kropp

  • 31.10.2015 - 10:53

Det er så rart å tenke på at jeg har en liten prins eller prinsesse inni magen min, og den lille har et bankende hjerte. Det er så fantastisk hvordan kroppen min skaper ett annet menneske. Kvinnens kropp går igjennom en enorm påkjenning under et svangerskap og det at mannen kan bli frustrert er fult forstålig, kvinnene kan være både det ene og det andre under et svangerskap, de kan kaste ting etter deg og kalle deg verdens verste ting, de er overfylt med følelser og en redsel. De kan sitte med verdens verste tanke om at de kan miste den lille. Alle hormoner som strømmer i kvinnekroppen er der for en grunn og dette må alle menn også huske på. Det kan være tøft for dere at deres elskede er slik i denne perioden, med dere må tenke på hva hun gjør for deg og familien. hun lager og bærer fram et lite barn som dere kommer til å elske ubetinget hele deres liv. Så hvis du kjenner at du ikke orker alle humørsvingene og alt hun har for seg så må dere bare huske at hun har det mye verre. 

Hun kjenner alt dette på kroppen, hun blir frustrert fordi at normalt sett så er hun ikke slik, hun gråter ikke uten videre, hun blir ikke sint for ingen ting og alt annet. Bare husk hva hun går igjennom, det å gå igjennom et svangerskap er ikke lett, og for noen er det verre enn for andre. Man må bare ta vare på hverandre under disse 9 månedene. Men i det første trimeiteret så er det nok mannen som må være til stede for den vordende moren. Holde opp håret hennes mens hun kaster opp, tar ut søpla og lager mat fordi at hun ikke klarer slik lukt lenger, massere henne fordi at hun er så stresset og muligens vann i kroppen. Jeg skal låve dere det alle vordende fedre, dere får deres tid i svangerskapet, når første trimseter er over så er som regel kvalmen over, de verste humørsvingningene begynner å stabilisere seg. På dette tidspunktet så har den vordende moren blitt vant til alt som skjer med kroppen, og hun kan starte å nyte svangerskapet, og da skal dere se at hun varter opp deg slik du vartet opp henne. 

Det å gå gravid er ikke enkelt, men det er en fantastisk periode i livet som de fleste gravide ikke ville ha byttet bort for alt i livet.
Jeg har bestandig hatt veldig vonde og vanskelige svangerskap. F.eks mitt første svangerskap, der kom min lille prins to måneder for tidlig, vi lå på sykehuset i en måned før vi fikk hjem. Når det gjelder prins nummer to så ble jeg satt igang to uker før termin, jeg ville oppleve å få gutten min på brystet siden jeg ikke fikk det første gang (haste keisersnitt). Når den siste press ria var et faktum og prinsen min kom ut så hoppet hoften min ut av ledd, i det hele gutten var ute så spratt den inn igjen, det var en smerte uten like. Hoften ble så operert. Jeg har vert innlagt på sykehuset under svangerskapene for å få veskebehandling under det verste kvalmen, og har hatt store bekkensmerter. 

Som sagt, det er ikke enkelt. Det er smertefullt og så mye mer, men det er så verdt det. Alle smerter man må igjennom iløpet av et svangerskap blir glemt når den lille prinsen eller prinsessen ligger i armene dine. Fantastisk! ♥



Legetime og mammaklær

  • 28.10.2015 - 15:35

Tilbake på legekontoret for å ta den siste hCG prøven. Jeg krysser alt jeg har på kroppen og mer til for at prøvene viser en stigning. Men ut ifra kroppen å dømme så er det ingen ting som tyder på noe annet. Men tankene tar over litt kjenner jeg, det er vanskelig å forholde seg rolig før jeg har fått svaret fra legen, jeg spurte når jeg kunne få vite resultatene og det kunne jeg mest sannsynlig få vite på fredag. Jeg er 99,9999999% sikker på at alt går som det skal, men er litt nervøs uansett. Jeg fikk den samme jenta som stakk meg sist gang, noe jeg er veldig glad for, hun var veldig flink.

 

 

Tidligere i dag så skulle jeg ha på en av mine bukser (som jeg bruker til hverdags), men problemet var bare at jeg ikke fikk igjen knappen og delvis glidelåsen. Så det endte med at jeg måtte gå til legen med en bokse som jeg ikke fikk hatt igjen, jeg måtte så dra på Amfi med en bukse som jeg ikke fikk igjen for så å kjøpe meg nye. Jeg gjorde så godt jeg kunne inne på prøverommet, men uansett hva jeg tok med inn der så passet det ikke. Det endte da med at jeg gikk over på "mamma-avdelingen", der fant jeg fram bukse og en genser. Jeg tok dette på meg og fikk helt sjokk, hvordan kunne dette være mulig, Jeg er jo ikke mange ukene på vei, men jeg må faktisk kjøpe klær på nettopp denne avdelingen.. Jeg kunne ikke tro mine egne øyne, men jeg skal være ærlig at jeg elsker det. jeg elsker at magen vokser så fort som den gjør. I mitt forrige svangerskap så spurte jeg legen om nettopp dette, hvorfor magen vokser så fort. Og det hadde noe med livmoren min å gjøre. Men uansett hva grunnen er så er jeg veldig glad for at det vises. Det er så koselig med babymage.



I tillegg til blodprøver og en bokse som ikke ville sitte på så har jeg så kart fått influensa. Jeg hadde en stor kamp med meg selv for å i det hele tatt komme meg i dusjen for så å dra videre. Så nå skal jeg legge meg litt på sofaen med min kjære blogg og min rennende nese. 

Dere må alle ha en fantastisk fin dag videre. ♥

 

Ukens magebilde

  • 27.10.2015 - 22:50

Her kommer ukens magebilde, dette er en stor dag for oss. Denne svangerskapsuken og akkurat denne dagen for to måneder siden mistet vi den lille spiren vår. Nå er denne dagen snart over og vi har fortsatt vår lille solstråle trygt inne i magen min. ♥ Vi har nå kommet over en kjempe stor fartsdomp på vår lange ferd, det som skjedde for to måneder siden var tragisk og veldig vondt. Men siden vi nå har klart oss igjennom denne dagen så kjenner jeg at håpet om et smertefritt og fantastisk svangerskap er i sikte. Men det er fortsatt noen uker før vi kan si at vi er uten for fare.. Men jeg føler at dette kommer til å gå bra.



Første legebesøk etter positiv test

  • 26.10.2015 - 16:26

Første legetime etter positiv test. Det føltes veldig rart å komme inn på legekontoret igjen og det å være gravid på nytt. Legen spurte om hvorfor jeg ikke hadde med meg svangerskaps papirene, jeg skjønte først ikke hva han mente med det side dette er første legebesøk i dette svangerskapet. Men etter en stund slo det meg, han trodde at jeg var i det svangerskapet jeg mistet. Han sa til meg at jeg skulle være i rundt uke 12 nå, jeg så på han og fortalte at jeg mistet den lille i august, men er gravid igjen nå. Han så på meg litt forskrekket, han beklaget seg for så å fortsette timen. Jeg tok en hCG prøve i dag, skal tilbake igjen om onsdagen for å ta en ny blodprøve, han ville være sikker på at den lille som vokser i magen min vokste som den skulle.. Så hvis jeg ikke hører noe fra han etter blodprøven på onsdagen så er at helt greit. 

Jeg fortalte at jeg var veldig redd for å miste den lille igjen, jeg går konstant og tenker på det. Han sa at grunnen for at den lille ikke klarte seg igjennom denne reisen var fordi at det mest sannsynlig var noe galt, det kunne være noe med den lille eller med livmor. Sjansen for at det var noe med den lille var mest sannsynlig, han fortalte at kroppen bryter ned alt som kan være til "skade" for kroppen, og med det støter det bort. Jeg spurte nok en gang om jeg var skyld i det som hente, eller om det hadde skjedd uansett. Han så med meg med et smil om munnen og fortalte at jeg hadde ikke gjort noe galt. Han presiserte dette flere ganger, du har IKKE gjort noe galt! 

Timen var så over og jeg dro hjem for å hente min bedre halvdel for så å dra på kjøpesenteret. Det første som sto på handlelisten var Folat, dette er noe gravide og de som prøver å bli gravid må ta. Folsyre er et vannløselig vitamin som er nødvendig for at DNA skal kunne kopieres og at celledeling skal foregå normalt, som ved produksjon av røde blodceller. Tilskudd av folsyre i tiden før graviditet og den første graviditetstiden reduserer risikoen for at barnet utvikler ryggmargsbrokk og lignende skader som leppeganespalte. Studier viser at også risikoen for prematuritet, autisme og språkvansker reduseres med inntak av folsyre. Dessverre er det bare 10 % av gravide som tar tilskudd av folsyre. I Norge fødes det i snitt ett barn per uke med slike misdannelser, og det har dessverre ikke vært noen nedgang i forekomsten av ryggmargsbrokk. 

Helsedirektoratets anbefaling er klar: Ta folsyretilskudd før graviditet og i de tre første månedene av graviditeten. Det vil redusere risikoen!

Når jeg vi kom hjem så var jeg så heldig at min kjære startet med middagen, jeg fikk lov til å bare ligge på sofaen mens han lagde middag til oss. Dere skjønner det at lavt blodtrykk har ankommet min kropp, og bare jeg rører på meg føles det ut som at jeg spinner rundt og rundt i en enorm fart. Jeg har også fått en forsterket luktesans, det vil da si at jeg ikke har mulighet til matlaging uten å brekke meg, jeg klarer ikke å gå ut med søpla uten å brekke meg. Når disse svangerskaps tegnene endelig har kommet, da vet man at man er gravid. Jeg kunne ikke vert mer lykkelig enn hva jeg er nå, jeg har to fantastiske barn + en/ei som vokser i magen min, jeg har mann, hund, hus og bil. Alt ser ut til å ordne seg for meg, dette har jeg ventet så lenge på, og endelig har livet mitt snudd og jeg er lykkelig. 

Min kjære, Elsker deg ♥



Spontan Abort, redsel, nervøsitet

  • 25.10.2015 - 23:14

Hemmeligheten var nå ute og jeg føler meg som 10 kilo lettere.
Jeg tenkte jeg skulle skrive litt om redselen for å miste (spontan abort), for det er veldig mange som mister uten å i det hele tatt vite at de er gravid, blir bare som en forsinket mens. Det er også de som går så lenge at de finner ut at de er gravid for så å miste. Uansett hvor tidlig eller sent man mister så er det like vondt, jeg var ikke mer enn 5 uker på vei når jeg mistet det som skulle bli vår lille solstråle. Jeg knyttet meg til svangerskapet og den lille som så smått hadde begynt sin fantastiske reise. Jeg er også er av de som får mage ganske så med en gang, og med det er det ikke like enkelt å skjule at vi bærer på en fantastisk hemmelighet.

Når vi mistet så fikk vi beskjed om at mest sannsynlig var det noe "feil" med den lille, og at kroppen da derfor valgte å støte den lille bort. Jeg mistet i August 2015,  jeg hadde en mens etter 4 uker, og under den neste eggløsningen var det et faktum, vi hadde greid det. Ikke at vi prøvde så hardt på at vi skulle klare det, vi beskyttet oss men vi klarte på mirakuløst vis å få det til uansett. Vi fleipa litt om det tidligere, at jeg virkelig skulle flire hvis vi klarte det denne gangen- med tanke på vi var veldig påpasselige med å beskytte oss, fleipen gikk videre ut på at jeg ble gravid bare min kjære så på meg. hehe..  Jeg sa til han at hvis han klarte å gjøre meg gravid denne gangen så skulle jeg aldri undervurdere hans små "rumpetroll" noen gang igjen. hehe. Nå har det seg slik at han klarte å gjøre meg gravid, til tross for beskyttelse, så jeg skal stå for det jeg sier og aldri undervurdere hans små "rumpetroll". hehe

Men over til det faktum av at det skjer flere spontan aborter enn hva folk er klar over. Jeg og min forlovede har opplevd akkurat dette, en spontan abort som tok så mye fra oss. jeg personlig taklet det veldig dårlig, jeg skrek i en måned i strekk, jeg hadde ett mareritt som gikk igjen hver natt. etter en stund klarte hode og kropp å kvitte seg med dette marerittet og alle de vonde følelsene som fulgte med. Etter 4 uker fikk jeg min første menstruasjon, og med dette fulgte det så klart med mye følelser, og som sagt, etter andre eggløsning så ble det JACKPOT. 

Siden vi mistet i august så klarer jeg ikke annet en å være redd og nervøs for at det skal skje igjen. Nå skal det sies at jeg har en positiv følelse av at det kommer til å gå bra denne gangen. Jeg hører bestandig på magefølelsen for den har som regel rett.  Men jeg er jo ikke synsk, og det kan være derfor jeg er så redd og nervøs for at denne lille skapningen ikke skal få lov til å dele livet med oss, berike livene våre med så mye latter, glede og kjærlighet. Jeg tenker mye på dette, kanskje det beste er at jeg prøver å legge tankene til side? det er ikke det letteste og gjøre, men sikkert det mest fornuftigste.

Er det noen der ute som har forslag til hvordan man kan klare å slappe litt mer av? bare det å slippe denne nervøsiteten og redselen for en spontan abort.



01.09.2015

  • 01.09.2015 - 11:48

Dette har vert noen tøffe dager for oss, og denne berg-og-dalbane turen er ikke over enda. Det hender at jeg bare brast i gråt helt uten videre, denne lille spiren var så ønsket, og når vi da mistet ble hele livet satt litt på vent. Det føltes som at alt gikk i slow motion. Det kommer fortsatt til å ta litt tid før vi tenker litt mindre på det som har skjedd oss, men vi skal komme oss igjennom det. Vi har nå bestemt at vi skal vente ca ett år- så skal vi prøve igjen. Det er fordi at hvis vi skal oppleve dette neste gang også så er ikke vi klare for det. Det forferdelige som skjedde er noe vi ikke vil oppleve igjen, men om vi gjør det så kan vi ikke oppleve det med en gang etter at vi mistet vår kjære spire. Vi rakk ikke å finne ut om det var en liten prins eller prinsesse, hadde vi rukket det så hadde han/hun fått et navn. Jeg kjenner den følelsen av lengsel, det er utrolig rart at man kan reagere på denne måten. Men legene sa at den største grunnen for en spontanabort er fordi at den lille spiren ikke har den noe bra, så med det er det vell bra at han/hun fikk slippe. Men for oss som foreldre sitter barre igjen med ett tomrom. Men når vi føler at alt er som det skal være igjen så skal vi prøve nok en gang, men det blir ikke med det første.

Men vi har bestemt oss for å skaffe oss hund, jeg er avhengig av lange gåturer/trening for at hoften min ikke skal skape seg noe mer enn vanlig. Vi har snakket med flere, men det er ei lita tispe som har utmerket seg for oss. Men det gjenstår og se om det er henne vi ta med hjem. Etter alt som har skjedd så skal det bli godt å ha noen å dele dagene med når min bedre halvdel er på jobb.. Han har ikke noe syv-til-fire jobb, han starter på natten og er hjemme på kvelden en gang, og med det så blir jeg en del alene. Generelt så er det noe dritt å være alene, så derfor vil vi nå skaffe ett nytt familiemedlem som vi kan elske like høyt som vi elsker barna og hverandre. Jeg er veldig spent på å se hvilken hund vi ender opp med. Jeg skal ikke avsløre verken rase eller kjønn før hunden er betalt og vi vet med sikkerhet at denne hunden nå er vår.

Jeg kom hjem fra sykehuset for to dager siden, siden da har jeg hvert sengeliggende, mindre morsomt. Jeg sliter fortsatt med svimmelhet og hodepine. Men det som er positivt er jo at nå har endelig blødningene avtatt en god del, med andre ord så kan jeg bruke vanlig undertøy. Fantastisk! Det er mye jeg vil skrive om, men vi får ta det en annen gang. Jeg kan ikke sitte for mye foran datan siden jeg har hjernerystelse. Blir fort veldig sliten og hautullen.



Da var det et faktum!

  • 29.08.2015 - 17:11

I går ble det nok en vond og vanskelig dag, smertene steg kraftig og blødningen ble kraftigere. Min kjære hadde tatt seg fri fra jobb for å være hjemme og passe på meg, han så at jeg bare fikk mer og mer vondt, han bestemte da at vi skulle ringe til legevakten (igjen). Da vi forlot sykehuset sist gang så fikk vi beskjed om at det var viktig at vi tok kontakt og eventuelt kom tilbake hvis situasjonen min skulle forverre seg. Jeg fikk komme inn på legevakten med en gang, fikk beskjed om å legge meg ned slik at legen fikk undersøke meg. Det som var positivt var at blodtrykk og sånt var stabilt, men det hjalp lite når smertene og blødningen var så enorm. Vi var på legevakten i 1 time og 45 minutter før vi ble bedt om å kjøre til sykehuset. Vi satte oss i bilen og kjørte, jeg la sete helt ned slik at jeg lå så rett ut som over hode mulig. Da vi kom fram så fikk jeg et rom, der skulle jeg vente til legen var ledig. Min kjære var ved min side hele tiden og holdt meg i hånden. Til slutt kom legen og sa at vi skulle gå inn på ett annet rom for en undersøkelse, jeg fikk beskjed om å kle av meg for så å sette meg i stolen for en gynekologisk undersøkelse. Da jeg hadde kledd av meg så spurte jeg fortvilt om noen kunne hjelpe meg, jeg hadde blødd utover gulvet. Hun så på meg og sa at det gikk bra, jeg var ikke den eneste som hadde "griset" ut gulvet. Etter undersøkelsen så begynte tårene og trille, ikke fordi at situasjonen var som den var- men fordi at det gjorde så ufattelig vondt. Nå kunne vi ikke gjøre annet enn å vente. Det kom en trivelig dame etter en liten stund, hun skulle ta noen blodprøver (Hcg), etter det fikk vi vite at jeg ikke skulle få dra hjem, jeg skulle bli innlagt og fikk da eget rom. Når jeg kom på det nye rommet så spurte hun om det var noen mulighet om jeg klarte å få til en urinprøve, jeg sa jeg skulle gjøre så godt jeg kunne.

Tiden gikk og det var tid for min forlovede å dra hjem, de ville helst ikke at han skulle ligge over sammen med meg. Jeg kjente at tårene presset på, etter alle de dagene og timene i frykt. Jeg ville så inderlig at han skulle være der sammen med meg, men det var ikke mulig. Etter at han hadde dratt så kom damen inn, hun så litt forskrekket ut, det viste seg at at den urinprøven som jeg tok ikke var helt bra, den ga utslag- hun sa da at jeg hadde betennelse. Legen kom inn morgenen etter, de kunne bekrefte at jeg hadde en betennelse, de klarte ikke helt å kartlegge om betennelsen satt i livmoren eller i blæra. Mest sannsynlig sitter betennelsen i livmoren med tanke på at jeg ikke kjenner noen form for smerter i blæra og når jeg må på do. Legene kunne bekrefte med 99% sikkerhet at vi hadde mistet vår lille spire, hun/han klarte ikke å klamre seg fast. Legene mente at grunnen for en spontanabort er så mangt, men den største årsaken til til en spontanabort er at det er noe galt med den lille spiren. Når de sier det så klarer jeg ikke å la være å tenke på om det kunne være noe jeg har gjort. Jeg spurte legen om akkurat det, hun så på meg med ett stort spørsmålstegn plantet midt i fjeset, hun sa så at dette ikke var min skyld, med en gang hun sa dette så rant tårene, jeg følte meg lettet på en måte. Men vår lille spire er borte, dette er noe som ikke vil bli glemt.

Etter hvert fikk vi dra hjem, vi var ikke hjemme lenge før det bar ivei igjen. Min kjære måtte til min mor for å hente et feber-mål, men mens han var borte så fikk jeg et blodtrykksfall- og med det gikk jeg rett i gulvet. Jeg husker ikke noe av dette, det siste jeg husker er at jeg satt oppreist og at min kjære kom inn døra og lurte på hva som hadde skjedd. han hadde en bekymret stemme, han kom bort til meg å sa at jeg bløtte fra hodet, jeg tok meg til hodet men fikk ikke noe blod på meg. Jeg hadde nok vert borte litt for blodet hadde størknet. Da ble det nok en tur på legevakten, ble så sendt til akutten, der lå vi i ca 4 1/2 time for så å bli trillet opp på en annen sengepost. Jeg måtte ligge over til i dag. Legen som undersøkte meg viste seg å være min fastlege, han sa at jeg ikke fikk hjem i dag heller, måtte bli her til i morgen i første omgang. Nå ligger vi begge to som to slasker, bare slapper av siden ingen av oss fikk noe søvn i natt. 





 

 

SPONTANABORT

  • 27.08.2015 - 11:41

For ett par dager siden startet det, jeg fikk forferdelige smerter i mage og underliv. Jeg lå bare å vred meg, det føltes som at alle innvollene mine bare ble vridd flere ganger i rundt, jeg fikk trangen til å kaste opp (fikk bare brekninger). Jeg vet ikke hvordan jeg skal starte dette innlegget, vi er så utrolig preget av dette, vi gråter (høylytt), vi hulker og vi snufser. I går klarte ikke kroppen min noe mer, jeg måtte ringe legevakten men der var det ingen hjelp og få. Jeg fikk en kald beskjed om at jeg bare hadde mistet det i magen. BARE - DET I MAGEN? Hva i Hel***** er det å si? jeg ble så sint og lei meg, jeg ringte så til sykehuset i et håp om at de kunne hjelpe meg, der ble jeg møtt av en trivelig dame som gjorde alt i sin makt for å hjelpe meg, men dessverre så kunne ikke de på sykehuset hjelpe meg med mindre det var en lege som sendte meg dit (legevakten). Jeg følte meg så utrolig ensom og svak, smertene var uvirkelige og blødningene store. Jeg var så utrolig redd og hadde ett stort håp om at den lille hjerteknuseren i magen ville klamre seg fast. I ren desperasjon så ringte jeg 113, fortalte at legevakten ikke ville hjelpe meg, de ble meget forbandet over dette og tok telefonen og sa at jeg skulle få komme inn med en gang. jeg takket så mye for hjelpen og kjørte så avgårde til legevakten. Da jeg kom fram til legevakten så tok de blodtrykk og målte puls og alt det der. Legen ble helt fra seg når han så resultatet, jeg hadde alt for lav blodtrykk og en alt for høy puls. Han ba meg legge meg ned slik at han fikk sjekket underlivet og magen, jeg skrek og var helt ifra meg. Jeg så han fikk store øyne (noe som gjorde meg mer redd), han sa han måtte bestille en ambulanse. Jeg blødde ganske kraftig og han var redd for at dette var noe som var virkelig ille. 

Ambulansen kom kjørende, jeg fikk sagt ifra til min forlovede at jeg ble kjørt til St.Olavs Hospital, han ble meget med seg, han kastet seg i bilen for så å kjøre til Trondeim. Men problemet var bare det at han var på jobb, han kjører lastebil og var da i Steinkjer. Det er to timer fra Steinkjer til Trondheim. Klokken 20.10 kom han fram, han kom forsiktig fram til meg, jeg la armene mine i rundt han og skrek mine edle tårer. Tidligere så snakket jeg med legen angående undersøkelsen, jeg sa ifra til lege og alle de som hjalp meg at jeg ikke kunne bli undersøkt uten at min kjære var til stede, jeg var så utrolig redd for hva de ville finne og hvilket svar de ville gi meg. Men de sa at de var bekymret for at jeg hadde et svangerskap utenfor livmoren, noe som kunne være farlig både for meg og barnet, med det så ville de ikke vente, de turte ikke- for hvis det var slik at jeg hadde et svangerskap utenfor livmoren så ville jeg bli veldig dårlig, og det FORT. Etter undersøkelsen så sa hun at vi hadde tre muligheter, jeg så på henne med et håp. Hun sa så at enten så var dette et svangerskap utenfor livmoren siden jeg hadde litt veske i magen, det andre var at vi har mistet den lille spiren som vokser i magen, og det siste alternativet var at den lille fortsatt klamret seg fast- men at jeg hadde en blødning. Jeg håpet så inderlig på at det var det siste alternativet som var det rette. Jeg kunne ikke gjøre annet enn å gråte, det føltes som at hele verden falt i grus, hjertet mitt brast som et knust glass. Senere ble det tatt en blodprøve som viste om vår lille spire var borte eller om hun/han klamret seg fast. Hvis verdiene på prøven var lave så hadde vi mistet vår lille hjerteknuser, men hvis verdiene var normale så var vår lille spire fortsatt var til stede. Men hvis verdiene var skyhøye så viste det at vi hadde et svangerskap utenfor livmoren- og med det mer dramatisk. Svaret på prøven kom, den var veldig lav, legen mente da at vi muligens hadde mistet vår lille solstråle. Men vi skal tilbake i morgen for å ta en ny prøve for å dobbelsjekke at resultatet er rett. Jeg håper så inderlig at prøvene som vi skal ta i morgen viser høyere verdier. 

Når det gjelder prøven i morgen så er jeg forberedt på at verdiene er lave, men jeg håper så inderlig at vår lille spire fortsatt klamrer seg fast. ♥ Vi har grått våre edle tårer i ett sett, vi er hellig overbevist om at vist vår lille spire nå har forlatt oss så vil min onkel passe godt på henne. ♥ Men som min kjære sier så slutter vi ikke å prøve, når jeg føler meg klar for å prøve igjen så skulle han være klar. Jeg elsker han så høyt, og dette er noe vi skal klare sammen. Dette er forferdelig vondt for han, og det er vondt for meg. Men vi skal klare dette sammen. og når vi er klare så skal vi forsøke igjen. ♥ Jeg vet ikke hva mer jeg skal skrive, jeg føler meg helt tom. Det kommer sikkert et innlegg senere hvis jeg har mer på hjertet, men for nå er det helt tom. Men vi har hverandre, og dette skal vi klare sammen- uansett hvor vondt dette er. ♥

 

Jeg elsker deg kjære ♥



 

Redselen for fødsel

  • 26.08.2015 - 10:56

Som jeg skrev i det forrige innlegget så har jeg jo vært igjennom to tidligere svangerskap, begge svangerskap har vært veldig tunge og vonde. Min eldste gutt kom 7 uker for tidlig. Det var ikke det at han ville ut, det var mer det at kroppen min sendte ut signaler om at den ikke klarte noe mer. Jeg lå på sykehuset med intense smerter i 7 dager, de tre siste dagene husker jeg ikke. Jeg fikk dobbel dose med spinalbedøvelse, men det gjorde til at jeg mistet all følelse i kroppen, men smertene med "riene" kjente jeg fortsatt like sterkt. På den syvende dagen trillet de meg inn på operasjonsstuen for å utføre ett keisersnitt, de tok ikke den risken det var med å la meg ligge sånn mye lenger med tanke på min og barnets sikkerhet. Min fantastiske lille prins kom da til 21.august.2010. Det tok ikke lange stunden før prins nummer to kom, dette svangerskapet slet jeg like mye, men jeg viste hvilke smerter jeg tålte og ikke tålte- så jeg var flink til å skaffe lege og få tett oppfølging til lege og jevnlige sykehusbesøk med ultralyd og veskebehandling. Med nummer to ville jeg oppleve det å få han på brystet rett etter at han hadde kommet ut, så derfor ville jeg gjennomføre fødselen samme hva. Jeg ble satt igang to uker før termin med tanke på mitt forrige svangerskap. Jeg ble satt igang den 14.mai.2012, men han kom ikke før 16.mai.2012. Når min siste pressrie kom og min nydelige prins skulle ut så hoppet min venstre hofte ut av ledd, jeg kjente ikke at den hoppet ut av ledd med kjente det når gutten hadde kommet ut og hoften spratt tilbake. Jeg fikk da vite at jeg ikke kunne få føde flere ganger vaginalt grunnet hoftene. Så denne gangen blir det et planlagt keisersnitt.

Nå ligger jeg og ser på jordmødrene på kanal FEM, jeg sitter med en følelse av skrekk-blandet-fryd. Jeg sitter faktisk å gråter, tårene triller. En fødsel er noe fantastisk, alle kvinners kropp er en sann helt, det er en ubeskrivelig smerte vi må igjennom, men jaggu er det så verdt det! All smerte i verden er så verdt det for å få deres etterlengtede lille baby. ? Hormonene mine er både høyt og lavt, det er nesten litt slitsomt. Til vanlig skal det veldig mye til for at jeg starter å gråte, men nå som hormonene er ustyrlige så skal det mildt sagt ikke så mye til før tårene kommer. Jeg så en fin filmsnut på YouTube om at de som er i tjeneste (millitæret feks.) kommer hjem til sine kjære ---> Filmsnut. Når jeg ser noe sånt så er det som at verdens største foss bare renner ned kinnene mine. Det er egentlig veldig komisk å tenke på hvor lite det skal til før hormonene tar over.

En stor nyhet

  • 25.08.2015 - 12:46

Hei hei kjære lesere!

Vi har holdt dette hemmelig for alle bortsatt fra familie og nærmeste venner, som dere husker så drev jeg og min forlovede og planla et bryllup som skulle stå den 13.februar.2016, men slik blir det da ikke. Det ser nå ut til at vi må flytte dato for bryllupet til en mer ubestemt dato. Til dere som nå venter spent på å få høre så skal dere nå få høre, vi venter enten en liten prins eller en lita prinsesse i 2016 ♥. Mensen kom ikke og testen ble tatt, rettere sakt så ble mange tester tatt. Først tok jeg tester som ble kjøpt på nett, der viste en positiv og en negativ. Jeg bestemte meg da for å kjøpe en litt billigere test på Kiwi, den viste seg og være negativ. Men siden jeg har vært igjennom to svangerskap tidligere så kjenner jeg kroppen min, og jeg vet når jeg er gravid og ikke, derfor viste jeg at alle de testene om viste både det ene og det andre var ikke til å stole på. Min forlovede dro da på apoteket for å kjøpe en Clear Blue test, og den viste tydelig positivt, jeg tok en til morgenen etter for å være sikker, og ja, den var også positiv. Jeg kunne ikke tro mine egene øyne, jeg sprang til min forlovede, tårer i øynene og et gigantisk smil om munnen. Det som møtte meg var en enorm god klem og ett bredt glis. ♥

Jeg skal ikke si nøyaktig hvor langt jeg er på vei, heller ikke når terminen er satt. Ikke før jeg har vært på ultralyd. Men jeg kommer til å legge ut bilder av den voksende magen hver uke, for å se den forandringen den foretar seg. Vi er så utrolig spente på tiden vi har foran oss, nå har vi jo kjøpt hus og hele pakka, alt faller på plass. Når det gjeller tidligere graviditeter så har det variert litt, jeg har vært i heilt grei form og jeg har vært veldig syk, med mye vondt. Men med dette svangerskapet så føles det som at dette skal bli ett fint og ikke fult så vanskelig svangerskap, men det gjenstår å se. Magen vokser dag for dag, selv om vi ikke er så alt for langt på vei så vokser magen fort. Slik var jeg i de to andre svangerskapene også, grunnen for det er vist noe med livmoren fikk jeg vite. Snakket med min mor om dette, det var av henne at jeg først fikk vite det, så dro jeg til legen for en undersøkelse og slikt, da fant jeg ut at jeg skulle spørre om dette var tilfelle, og det var det- han sa at livmoren på enkelte kan heve seg og med det vise en voksende mage. Det gjør meg ingen ting, men det eneste negative med dette er at jeg ikke har mulighet til å skjule graviditeten så veldig lenge. Nå går det ikke ann å skjule graviditeten lenger, det er derfor vi har bestemt oss for å fortelle dere det. Det er mange som lurer og undres om det kan være en liten spire i magen, men de fleste tørr ikke å spørre i tilfelle det bare viser seg at jeg har lagt på meg og blitt litt små stor på grunn av mye god mat eller noe sånt.

Vi har en fantastisk tid i vente, og med tanke på at magen vokser i en jevn fart gjør at dette blir ekstra spennende og morsomt. ♥
BabyBoy / BabyGirl ♥




May-Celin Nybak

Jeg er en jente på 28 år og trebarnsmor til tre flotte gutter. Blogger om hverdagen i store og små doser.

  • Følg bloggen:
  • Blogg.no
  • Facebook
  • Instagram
  • Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no