hits

May-Celin Nybak

Kjønnet er nå avslørt!

  • 30.01.2016 - 12:03

Vi har nå i mange mange uker gått å ventet på om vi bærer på en liten prins eller prinsesse. Nå er endelig kjønnet på vår lille solstråle avslørt.

Ventingen har vert lang og nysgjerrigheten tok helt overhånd. Jeg fant ut at jeg var gravid så tidlig som i uke 4. Jeg hadde så fra uke 6 fått svangerskapskvalme som da varte i to måneder. Disse to månedene føltes som en evighet. Mange tårer rant i løpet av denne tiden grunnet utmattelse og minimalt inntak av veske og mat. Jeg lengtet etter å få vite "eksakt" termin, jeg setter det i hermetegn siden det er fåtallet av barna som blir født akkurat på termin. Men som sagt så hadde jeg lengtet etter å få se den lille skapningen som vokser inne i magen min, min lille "mageboer". Og nå var endelig dagen kommet!

Onsdag 27.01.2016 dro Kai på jobb som vanlig, det eneste som var annerledes denne gangen var at han skulle plukke opp min kjære venninne, Nina. Hun skulle være med på ultralyden dagen etter. Det var viktig for meg å ha med både Kai og Nina for støtte, siden de tidligere svangerskapene ikke hadde gitt meg den gode opplevelsen av et svangerskap og fødsel. Kai og Nina kom tidlig hjem og vi brukte resten av dagen på taco spising, potetgull med dipp og film. En perfekt ettermiddag/ kveld. Vi fulgte ikke med klokken siden vi hadde det så gøy, jeg så på klokken sånn helt uten videre og så at klokken var 00.30, vi fant da ut at vi skulle finne sengen alle mann.

Dagen for ultralyden kom, jeg var som et nervevrak, jeg viste bokstavelig ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg surret rundt meg selv i en god stund før jeg fikk summet meg. Når både jeg og Nina var ferdig ordnet så var det enda en som ikke var helt ferdig, nemlig Kai. Og så stresset som jeg var så ble det litt hakking fra min sin side om at han måtte få opp farten. Vi hadde ikke på noen måte dårlig tid, men siden jeg var så stresset og nervøs som jeg var så var jeg så ekstremt redd for at vi skulle komme for sent. Jeg spurte Kai om det var greit at det var jeg som kjørte inn til St. Olavs Hospital, det var jo så klart helt greit. Dette var vell det som skremte meg mest, det å kjøre inn i Trondheim er bare helt forferdelig. For det første er ting veldig uoverskikkelig, det er veldig dårlig skiltet, mange felt, masse biler og en hel drøss med trafikklys. Og for meg så er det veldig skremmende. Men jeg viste at det kom til å bli flere kontroller, og det er ikke sikkert Kai har mulighet til å være med hver gang, så jeg måtte bare venne meg til å kjøre i Trondheim by. Det gikk jo helt bra, og innerst inne viste jeg jo det. Men nervøs skal det sies at jeg var ja. hehe.

Vi kom fram, brukte litt tid på å finne en ledig plass for å parkere. Da vi omsider hadde parkert så var det femten minutter til vi hadde time. Jeg kjente at alle innvollene mine slo krøll på seg, nervene bygde seg opp og jeg bare skalv. Vi kom så fram til avdelingen, gikk til skranken og fikk så beskjed av en trivelig dame om å sette oss ned for å vente. De ti minuttene vi ventet føltes som en hel evighet. Fem minutter etter at vi kom dit fant Nina og jeg ut at vi måtte finne en do, noe som var meget viktig for min del. Når alt innvendig vokser, inkludert en liten baby så er det klart at man ofte må på do. Og det hjalp jo ikke på at jeg var så nervøs som jeg var. Vi ble ferdige og satte oss ned igjen for å vente. De siste fem minuttene føltes som en evighet.

Men så kom hun, en hyggelig dame som ropte opp navnet mitt. Hjerte mitt sank og nervøsiteten bygde seg opp enda mer. Nå var tiden inne, vi skulle endelig få se den lille på skjermen, og forhåpentligvis skulle vi få vite om vi bærer på en liten prins eller ei lita prinsesse. Hun stilte først noen spørsmål. 

jordmor: har du barn fra før?
Meg: ja.
Jordmor: Hvor mange?
Meg: To.
Jordmor: Hvordan ble de forløst?
Meg: Keisersnitt i 2010 og vanlig vaginal fødsel i 2012.
Jordmor: Hvorfor ble det keisersnitt?
Meg: Sterke rier, fødselen var i gang, men ingen ting skjedde. Etter syv dager måtte de bare ta han ut med hjelp av keisersnitt for hans og mitt eget beste.

Mage flere spørsmål ble stilt, når spørrerunden var over fikk jeg beskjed om å legge meg på benken, jeg fikk den guggen gnidd utover magen mens jeg så spent på skjermen som hang i taket. Og der var den lille "mageboeren" vår. Hun spurte om jeg hadde noen spørsmål før hun startet undersøkelsen, alt vi ville vite var om alt sto bra til med den lille og om hvilket kjønn "mageboeren" vår hadde. Hun smilte for så å undersøke videre. Hun var ekstremt flink til å fortelle oss alt hun fant under undersøkelsen. Hun viste oss punktvis hender, føtter, hode, hjerne, hjerte, innvoller og alt hun ville at vi skulle vite. Og den lille der inne hadde det helt fantastisk. Mens vi så på skjermen så kjente jeg det sparket noe voldsomt, og det å kjenne sparkene er utrolig morsomt for meg, men denne gangen kunne Kai se den lille på skjermen som sparket. Tårene mine rant nedover kinnene. Jeg så bort på Kai, han smilte. Så det var nok en fin opplevelse for han også. Jeg så bort på Nina, hun var like gira som meg. hehe.

Etter tre kvarter med undersøkelse og målinger så kom hun fram til at jeg var to dager lengre på vei enn antatt, jeg var da 18+2. Men så kom det jeg hadde lengtet etter å få høre. Da er det på tide å se om det er en gutt eller jente sa hun. Jeg stivnet helt, dette var det jeg hadde ventet så lenge på. Mens hun strøk den ultralyd dingsen over magen min så så jeg noe som gjorde meg helt sikker på hvilket kjønn den lille der inne hadde. Vi fikk et tydelig bilde av ansiktet til den lille, og det var som å se min yngste sønn. Uten å si det høyt så viste jeg at den lille der inne var en liten prins. Å jaggu hadde jeg rett. Hun sa "her stikker det opp en liten tissemann", for å si det slik, det gikk ikke an å ta feil av navlestrengen og tissemannen. Han lå slik til at den vistes meget tydelig. hehe. "Gratulerer" sa hun, dere skal bli foreldre til en liten gutt. Tårene rant nedover kinnene mine. Jeg hadde håpet at siden dette blir mitt siste barn at jeg skulle få oppleve det å få en liten jente, men her kommer det enda en gutt. Jeg ble så klart veldig glad for at den lille der inne er frisk og rask, og det at det er en gutt er også fantastisk. Etter en liten stund så fikk jeg slått meg til ro med at jeg ikke kommer til å få oppleve det å få en liten jente, men det er helt greit. Jeg er så heldig at jeg får enda en fantastisk nydelig gutt. ♥



Timen til ultralyd var nå over, og fikk da beskjed om at vi bare måtte sette oss ved vente sonen siden vi skulle inn til legen etterpå. Minuttene gikk og en hyggelig dame kom ropte oss opp. Vi gikk så inn på et nytt udersøkhlesrom (uten ultralydapparatet) der hun da spurte om forskjellige ting, inkludert en urinprøve. Jeg sa at det er ikke sikkert jeg får til en urinprøve siden det ikke var lenge siden jeg hadde vert på do. Men jeg gikk for å skaffe den urinprøven hun ville ha. Sa til henne at hun skulle være glad for at jeg tydelig vis må tisse hele tiden nå som jeg er gravid. Hun så på meg og smilte bredt, det virket som at jeg ikke var den eneste gravide som hadde kommet innom som hadde sakt det. hehe. Hun fortalte at jeg hadde en del hvite blodlegemer i urinen, noe som da kunne tyde på en urinveisinfeksjon. Hun spurte så om jeg kjente noe når jeg tissa, sive, ett eller annet. Jeg fortalte at jeg ikke kjente noe som helst. Men siden det var så mye av disse hvite blodlegemene så ville hun sende inn urinprøven slik at jeg kunne få medisiner hvis det var nødvendig. Jeg skal så ringe tilbake på mandagen for å få svaret på prøven. 

Da hun var ferdig med det hun skulle gjøre så fikk vi beskjed om å sette oss ned for å vente til legen kom. Etter noen få minutter kom legen, han tok meg i hånden og sa "deg har jeg hilst på før, det var vell i 2012 det". Jeg så nøye på han, og det gikk opp for meg at han var en av legene som hjalp meg gjennom svangerskapet med minstemann. Jeg ble utrolig glad når det gikk opp for meg at vi skulle ha han, han vet jo alt om meg og alt jeg har måttet gjennomgå når det gjelder svangerskapene. Han spurte så om hvordan jeg ville føde. Jeg sa da at det tryggeste for meg er et keisersnitt. Og han var helt enig med tanke på hofteoperasjonen og den hofteoperasjonen jeg må ta når den lille har kommet til verden. Siden termin er satt til den 1. juli. 2016 så blir dagen for keisersnitt satt mellom 20-25. juni. 2016. Han sa også at han ville ha to nye ultralyder i løpet av svangerskapet. Den første blir i uke 24, og den neste blir ca i uke 30. Han mente at dette var lurt med tanke på det jeg hadde opplevd tidligere og med at jeg er så redd og nervøs. Han avsluttet timen med å si at jeg måtte huske å nyte resten av svangerskapet. ♥

Når alt av undersøkelser ble det en tur på City Syd, der ble det god mat på Egon etterfulgt med en shoppingrunde. Som jeg har skrevet tidligere her inne på bloggen så har jeg laget meg min egen lille tradisjon om at jeg skal kjøpe det første plagget når jeg har fått vite om det ble en gutt eller en jente. En fantastisk dag med mange inntrykk og en fin opplevelse. 

Så til alle, hils velkommen til lille Adrian. ♥




Min tunge start

  • 25.01.2016 - 18:00

Jeg har stilt meg dette spørsmålet mange ganger, "hvorfor blogger jeg, og hvorfor fortsetter jeg med det?". Jeg startet å blogge for noen år tilbake. Jeg hadde ingen venner, jeg var helt alene med tankene mine og følte meg ganske ensom. Jeg har bestandig vert en av de personene som ikke ville bry andre med mine problemer. Jeg følte at alt var galt med meg. Hvordan skulle jeg få alle mine følelser og tanker ut når jeg ikke følte at jeg skulle bry andre med mine "problemer"? Jeg tenkte bestandig "hvorfor bry andre med mine bagatell problemer når det virkelig finnes mennesker der ute som har det langt verre enn meg. Men her kommer det, min historie.

Alt startet i en tidlig alder. Jeg gikk på barneskolen, hadde mange venner, men ble fort et lett "bytte" for de jevngamle guttene. Jeg ble utsatt for grov mobbing, de kalte meg det ene stygge ordet etter det andre. Etter en liten stund forverret alt seg, ord ble til handling. Jeg kom på skolen, de samme guttene sa stygge ting og lugget meg. En av disse guttene tok tak i håret mitt og slengte hodet mitt mot murveggen. Jeg blødde i panna, men det var ingen smerter med en gang, de kom etter hvert. På denne barneskolen var det slik at når det var friminutt så måtte alle ut, ingen fikk oppholde seg inne på selve skolen. Heldigvis for meg så var det separerte gutte og jente doer. Hver dag sprang jeg inn på jentedoen og ble der til jeg hørte det ringte inn. Jeg passet på at jeg var den siste som gikk inn, bare for å være sikker på at jeg ikke skulle treffe på disse mobberne igjen. Men de hadde fått med seg det mønsteret jeg lagde meg. De viste til slutt når jeg kom ut til friminutt og at jeg var den siste som gikk inn. De sto gjemt rundt hjørnet i vente på at jeg skulle komme ut av jentedoen for så å starte mobbingen igjen.

Hver dag sa de det samme, "hvis du sier dette til noen så blir det bare verre for deg". Jeg var livredd disse guttene. Hvorfor i alle dager skulle de herse med meg? hva hadde egentlig jeg gjort de? Til per dags dato har jeg enda ikke skjønt hva jeg gjorde galt. Men det kan være fordi at jeg var ett lett "bytte" med tanke på at jeg var den jenta som trivdes best i mitt eget selskap. 

Men mobbingen stoppet ikke der. Vi flyttet og jeg kom til en annen skole, men denne gangen så hadde jeg bestemt meg for at jeg ikke skulle bli det offeret som jeg var på min gamle skole. Jeg tenkte at dette var en ny start. Jeg var utrolig god i sport, brukte all min tid inne i hallen for å trene. Jeg ble så god at jeg ble trukket ut til et slikt junior landslag på en måte. For å utdype sporten litt så var det håndball jeg spilte. Jeg jobbet hardt for å bli god, hver eneste dag trente jeg for å nå målet mitt med å komme med på det Norske landslaget. Når jeg trodde at mobbingen hadde tatt slutt så startet det igjen. Men denne gangen var det ikke guttene som var problemet, det var noen av jentene. Jeg hadde ganske "teken" på guttene. Jeg fikk meg kjæreste og alt så så bra ut. Men når man går på barneskolen så er det jo slik at man kommer i ett forhold, det blir slutt og man kommer i ett nytt forhold. Man vet ikke på den tiden hva kjærlighet er, hva kjærlighet for en annen gutt er. Så da ble det slik at man hadde mange kjærester. Dette gjaldt ikke bare meg, men mange andre jenter og gutter også.

Men noen av jentene likte ikke den oppmerksomheten jeg fikk av det motsatte kjønn, de likte heller ikke at jeg var bedre enn de i sport. Jeg ble så igjen utsatt for mobbing. De gjorde meg aldri noe fysisk vondt, annet enn stygge ord og det faktum å stenge meg inne på do. Jeg konfronterte noen av de når det gjaldt denne mobbingen, jeg fortalte at grunnen for at  jeg var bedre enn de i sporten var fordi at jeg prioriterte denne sporten ovenfor alt annet. Jeg ville heller trene for å bli god enn å være med andre jevngamle. Jeg hadde satt meg et mål som jeg så inderlig ville oppnå. Men etter jeg konfronterte de ble alt bare verre, det gikk så langt at jeg ikke tørte å gå på skolen noe mer. Mine foreldre viste ikke på den tiden at jeg ble utsatt for mobbing, jeg holdt alt for meg selv. Jeg skjønte ikke begrepet av mobbing, jeg gikk i den tro at det var meg det var noe galt med. Når alt gikk fra verre til verst og jeg ikke lenger gikk på skolen så oppdaget foreldrene mine dette. Jeg sa hade til de hver dag for så å dra på skolen, trodde de. Men egentlig dro jeg et helt annet sted. Jeg var der i påvente av at skoledagen skulle ta slutt slik at jeg kunne dra hjem. Men læreren ringte og spurte om jeg var syk, siden hun ikke hadde sett meg den siste uken, da satt mamma med telefonen ved øret og spurte "hva snakker du om, hun er på skolen hver dag hun". Læreren fortalte da at jeg ikke hadde vert på skolen den siste uken. De la på og jeg hadde plutselig enda et problem, hvordan skulle jeg forklare dette?

Det var ikke mamma eller pappa sin feil at de ikke hadde skjønt at jeg slet og måtte gå igjennom dette. Jeg var veldig forsiktig, ville ikke at de skulle finne ut av det. På den tiden tenkte jeg at alt kom til å bli verre om de fant ut av det. Det ville bli møter på skolen og det ville bli møter med mobberne. Jeg var utrolig redd fra før og ville ikke møte mobberne igjen, hvertfall ikke i et møte der vi må forklare alt som hadde skjedd. Jeg fryktet at alt bare ville bli verre. Nå hadde jeg ikke mulighet til å lure foreldrene mine lenger, jeg måtte bare si alt som hadde skjedd. De ble så klart veldig lei seg for at jeg ikke hadde kommet til dem. Jeg er oppdratt slik at man skal føle seg trygg i sitt eget hjem, man skal bestandig føle seg trygg på at man kan komme hjem til foreldrene hvis det er noe galt, om jeg så skulle ha ranet en bank så skulle jeg føle meg trygg nok til å komme hjem og fortelle dem det. Jeg elsker foreldrene mine, de har virkelig støttet meg og hjulpet meg med alt jeg skulle trenge. Jeg følte at jeg hadde sviktet dem i denne barneskole tiden under alt som hadde skjedd. Jeg vet det med meg selv at hadde ikke barna mine kommet hjem og fortalt at de ble mobbet så har heller ikke jeg kunnet hjulpet dem. 

Noen sier det at foreldre skal klare å se på barna sine om det er noe galt. Men jeg skal fortelle dere det jeg, det er ikke så veldig lett. Jeg lærte meg fort det berømte pokerfjeset. Og ingen ante at jeg hadde det slik jeg hadde det. Enda vi hjemme hadde daglige samtaler om hvordan dagen hadde vert. Det hadde ikke noe og si hvor ofte de spurte, jeg klarte bestandig å finne ett smutthull for en ny løyn. Jeg gjorde alt for at ingen skulle få vite alt som skjedde rundt meg.

Ungdomskole tiden kom, og ingen forandring der. Allerede på barneskolen hadde jeg vansker med skolen. Jeg var konstant utslitt, all trening ble lagt til side og jeg sov hele dagen. Hver eneste dag sloknet jeg på sofaen. Det var ikke hver dag jeg klarte og komme meg på skolen heller, jeg lå bare hjemme og sov. Mine foreldre var allerede veldig redde og engstelig for hvor langt nede jeg var. Vi gikk til den ene legen etter den andre, den ene psykologen etter den andre, ingen kunne finne svar for mitt energitap. Jeg ble utredet så mange ganger for alt slags mulige ting og tang, men ingen kunne finne ut hva det var som feilte meg. Jeg var så lei av livet, følte at den jeg er passer ikke inn med den kroppen jeg har. Jeg av person er en målbevisst og hardtarbeidende. Men dette gjenspeilet ikke det jeg hadde blitt.



Ungdomsskolen og videregående ble ferdig. I løpet av disse årene hadde jeg utviklet angst og depresjon. Jeg var inne i en ond sirkel, jeg hadde det ene angstanfallet etter det andre, det bars på sykehuset hver gang. De spurte meg til og med en gang om jeg prøvde å ta livet av meg selv. Jeg ble så sjokka over at de i det hele tatt kunne spørre meg om noe sånt. Jeg skrek og fortalte at man ikke kan dø av et angstanfall! Etter en lang prat med legene på sykehuset der jeg da fortalte om alt som hadde hent meg fra barneskolen og fram til den dagen så forsto de og de beklaget spørsmålet. De sa at dette spørsmålet var noe de måtte stille alle som kom inn på den måten, men de beklaget måten det ble stilt på. For meg hadde det ikke noe å si hvordan de stilte spørsmålet, problemet var at de stilte det spørsmålet i det hele tatt.

Jeg bestemte meg for å ta ett friår fra skolen, jeg kom inn i NAV systemet og fikk prøve mange forskjellige jobber, noe jeg takker dem for. Det hjalp meg med å kjenne på den mestringsfølelsen jeg hadde mistet for mange år siden. Men det var en jobb jeg hadde som satt en støkk i meg. Jeg fikk jobb på VITA, noen dager før så var det en dame som hadde kjøpt et slankeprodukt, hun kom busende mot meg som sto bak kassa og kjeftet meg huden full fordi at dette produktet ikke virket. Jeg prøvde så godt jeg kunne med å berolige denne hissige kvinnen, men til ingen nytte. Hun beskyldte meg for at dette var min feil. Jeg sto der med en veldig stor klump i halsen, og jeg kjente på kroppen at dette her går galt. Jeg kjente pusten og pulsen stige, hjertet banket og jeg viste hva det betydde. Nå var det et nytt angstanfall på vei. Jeg sa høflig til denne damen at jeg beklaget at hun hadde den erfaringen med dette produktet og at jeg kunne vise henne veien til sjefen. Jeg måtte så bare springe på bakrommet der jeg bare datt sammen med det verste angstanfallet jeg noen gang har hatt. Når sjefen hadde håndtert denne hissige kunden kom hun inn på bakrommet der hun da fortalte meg at jeg nå hadde fått sparken. Det var ikke dette jeg trengte nå. Jeg dro der ifra oppløst i tårer og fortalte mamma alt som hadde skjedd. Vi kontaktet Nav og fortalte hva som hadde skjedd, de ble ikke glade. Det var en grund for at jeg var igjennom Nav, dette var ett tiltak som skulle bedre min helsesituasjon og at jeg skulle føle at jeg hørte hjemme en plass. Men det hjalp ikke meg, for meg hadde skaden alt skjedd. 

Men for et år siden så fikk jeg endelig den diagnosen jeg hadde lengtet etter. Jeg hadde bestandig fått hørt at jeg var lat, at jeg ikke dugde til noe som helst. Men nå hadde jeg endelig fått vite at dette ikke var latskap. Jeg hadde en kraftig depresjon, jeg hadde en alvorlig grad av angst, og så kom den berømte diagnosen som gjorde meg ti kilo lettere. Jeg hadde ME. Jeg hadde endelig funnet en psykolog som virkelig brukte tid og energi på å finne ut hva det var som feilte meg. Han fortalte at det var ikke noe galt med meg. Jeg hadde rett og slett hadd noen tøffe år, rettere sagt 20 tøffe år bak meg som kunne til at jeg hadde kommet til dette stadige. Nå er jeg 25 år, og jeg skal være så ærlig å si at jeg enda sliter. Jeg har fortsatt ME, jeg sliter fortsatt med angsten, og til tider har jeg depresjoner. Men vet dere hva, selv om jeg har alt dette her så er det greit. Min sykdom og mine plager skal ikke få definere meg som person. Jeg er så heldig at jeg er mor til to fantastiske gutter, jeg er gravid nok en gang, og jeg har en fantastisk forlovede ved min side. Selv om livet mitt har vert ett rent helvetet så er jeg også takknemlig for at jeg måtte i gjennom dette. Jeg som person har blitt så mye sterkere, jeg vet hvordan det er å stå i motvind, og utrolig nok så har jeg kommet meg gjennom alt dette. Jeg har fått mye god hjelp og støtte fra familie og det Norske helsevesen- og jeg takker og bukker for all hjelp jeg har fått.

Jeg vet at livet mitt ikke er perfekt, men hvem sitt liv er egentlig hundre prosent perfekt? Mange sliter masse, og noen sliter i en litt mindre grad. Men alle har ett eller annet i livet som tynger de på ett eller annet vis. Vi er bare mennesker. Men når det kommer til alle dere som har mobbet meg og gjort til at livet mitt har vert ett rent helvetet, TUSEN TAKK! Tusen takk for at dere gjorde meg så mye sterkere. 

Derfor blogger jeg, rett og slett for å ha min egen lille dagbok. Jeg vil kunne se tilbake på det elendige som har skjedd og reflektere det. Jeg Blir bedre for hver dag som går, jeg har enda langt igjen. Men en dag skal jeg komme dit jeg vil, og når den dagen kommer så skal det skrives på bloggen. Da skal det avsluttes med at jeg endelig har klart det!

Til alle dere der ute, vær så snill, vær snille med hverandre. Dere aner ikke hvor stor skade man kan gjøre på et annet menneske. 

Ikke lenge igjen nå

  • 24.01.2016 - 19:23

Da var søndagen kommet og kvelden nærmer seg raskt. Maten har tatt plass i magen og MAC'en har tatt sin plass på fanget.

Dette har vert en fantastisk fin helg, Jeg har storkost meg med guttene mine og Kai. Nå nærmer kvelden seg med stormskritt, maten er inntatt og jeg har funnet min faste plass i sofakroken men MAC'en på fanget. Nå er det full avslapning som gjelder for min del. I helgen har vi fått gjort masse, alt fra rydding og vasking til masse masse kos og morsom lek. Som sakt har jeg funnet min plass i sofaen, og her sitter jeg og ser på babyutstyr. Det klør skikkelig i fingrene av å se på alt som finnes på nett. Jeg får mildt sagt lyst på absolutt ALT! 

Kai og jeg har nå bestemt oss for vogn. den bestiller vi nok ikke før i uke 20 - 25. Vi bestemte oss for en hvit vogn, noe jeg har ønsket meg til hver av barna- men endte opp bed svart og brun til de. Men denne gangen skal jeg ikke gå etter hva som er mest praktisk. Nå har det jo seg slik at vi lever i Norge, og her er jo ikke været av det mest stabile. Hvertfall ikke her hvor vi bor, Sør-Trønderlag. Siden vi ikke skulle gå etter det som er mest praktisk så ville vi gå etter smaken, den vognen som hadde fått gode tilbakemeldinger men som også var fin. Da endte vi opp med en hvit vogn som jeg ikke kan vente med å bestille. ♥

Jeg driver også å planlegger hvordan babyrommet skal bli seendes ut. Det er litt vanskelig siden vi enda ikke vet hvilket kjønn vår lille solstråle er. Jeg skal være litt forsiktig med å si hva jeg tror det blir tilfeldig jeg tar feil. Men det er tross alt bare en magefølelse, så da kan jeg jo si hva jeg tror det er. Jeg tror ganske sterkt at jeg bærer på en liten prinsesse denne gangen. Det hadde i så fall vært veldig stas siden jeg alt har to fantastiske prinser. Men er det en liten gutt i magen så er det ingen sure miner av den grunn, uansett hva du er lille venn så er du hjertelig velkommen. ♥



Forhåpentlig vis så får vi vite kjønnet nå om torsdagen. Jeg kan ikke få sakt det ofte nok hvor spent jeg er. På ett vis er jeg også litt nervøs, ikke for at det skal være noe galt med den lille "huleboeren" som vokser der inne, men for at det er en mulighet for at vi ikke får sett hvilket kjønn den lille har. De fleste klarer å se det på denne ultralyden, men så er det også noen som opplever at den lille ligger litt rart til, og med det vanskelig og få sett. Med minste prinsen min så klarte de ikke å se hvilket kjønn han var, så de sa at jeg kunne få komme tilbake en time senere for å se om vi kanskje var litt mer heldig den gangen, noe vi var. Den gleden av å få vite at alt er bra med barnet du bærer på og i tillegg få vite om det blir ei lita jente eller en liten gutt er bare en fantastisk følelse. Noe jeg gleder meg til å få oppleve igjen. ♥

Min kjære venninne skal være med på ultralydundersøkelsen sammen med Kai og meg selv så klart. Kai skal hente henne på onsdagen, altså dagen før selve ultralyden. Jeg gleder meg veldig til at hun skal være med, hun skal tross alt være gudmor til denne skjønne skapningen, så for oss føltes det veldig naturlig at hun skulle være med. Når ultralyden er over skal vi inn til lege. Jeg husker ikke helt hva en slik legeundersøkelse innebærer etter en ultralydundersøkelse. Men jeg tror det kommer til å bli snakket om tiden vi har i vente, om vi skal ha keisersnitt eller en "vanlig" fødsel. For oss så er det keisersnitt som teller, noe jeg har skrevet om tidligere. Men for dere som ikke har sett det innlegget så kan jeg fortelle det en gang til. Kort fortalt så trenger jeg keisersnitt på grunn av en litt vrien fødsel til minstemann som førte til hofte problemer til meg, og med det etterfulgt av en hofteoperasjon. Så fikk sa beskjed om at jeg ikke får føde vaginalt denne gangen. 

Jeg har hatt to forferdelige fødsler tidligere. Den første husker jeg ikke noe av annet at fødselen varte i syv dager. På den syvende dagen ble det keisersnitt og min eldste sønn kom ut, to måneder før termin. Men han var ikke liten av den grunn, han veide 2420 gram. Men vi måtte være på sykehuset i tre uker grunnet at hans sugeevne ikke var utviklet, og med det kunne jeg ikke amme han. Når det gjelder minstemann så sier det seg selv, da var det dette med hoften. Så denne gangen håper jeg på en fødsel uten redsel og uten smerter. Så planen er da keisersnitt, i våken tilstand vell og merke. Krysses alt som krysses kan. Men andre ord så er jeg veldig spent på hva denne torsdagen vil bringe.

Når alt av ultralyd og legetimen er overstått og vi forhåpentlig vis har fått vite hvilket kjønn den lille har, da blir det shopping runde. Da skal babyens første klesplagg kjøpes inn. Jeg har på en måte laget min egen lille tradisjon på dette. Når barnets kjønn har blitt avslørt så skal det første plagget kjøpes inn, enten babyrosa eller babyblå, Litt symbolsk kan man si. Veldig spent.

Men siden det ikke ble noe magebilde på innlegget jeg la ut for to dager siden så tenkte jeg at da kan leg lik så godt legge ut ett par bilder nå.
Magebilde svangerskapsuke 18 (har vert gravid i 17 uker + 2 dager)



Men nå skal jeg se om det er noe å se på TV. Dere må alle ha en fin kveld videre. ♥

kort oppdatering

  • 23.01.2016 - 20:13

Kun en liten oppdatering i kveld nå. Vi har hatt ein helt fantastisk helg så langt. I går brukte vi mye av dagen på å være ute, etter det ble det litt sofakos med barnefilmer. I dag har vi brukt dagen til å rydde og vaske ned huset, ungene storkosa seg med dette. De syntes det var utrolig skøy og få delta i det vi voksne gjorde. Når vi var ferdige med alt så var det tydelig to stolte gutter som gikk rundt og skuet over verket sitt. Senere kom mormor og besteTor (altså min mor og stefar. guttene sin mormor). Guttene var meget kjappe med å vise fram det nye gutterommet som de var så stolte over. ♥

Som sagt så ble dette en kort oppdatering på dagen, og delvis dagen i går. Jeg sitter nå i sofaen under et mykt og godt teppe og bare slapper helt av. Og det skal jeg gjøre resten av kvelden også. Dere må alle ha en super fin helg og kveld videre.

Svangerskaps uke 18, (har vert gravid i 17+0)

  • 22.01.2016 - 11:50



 

 

SVANGERSKAPS UKE: 18. Har vert gravid i 17 uker + 0 dager.

JEG ER I GRAVIDITETSMÅNED: 5

JEG ER I TRIMESTER: 2

TERMIN: Foreløbig er den enda 03.juli.2016

DAGER IGJEN TIL TERMIN: Ifølge terminen ut ifra siste mens så har jeg igjen 163 dager. Dette kan forandre seg ved UL-timen.

BARNETS KJØNN: Det er uvist enda. Får forhåpentlig vis vite det 28. januar- da er det tid for ultralyd.

BARNETS VEKT OG LENGDE: Så langt er babyen vår sirka 18 cm fra hode til føtter og veier ca. 125 gram i starten av uken og 160 fram i slutten av uken. 

BABYENS BEVEGELSER: Jeg opplevde det første sparket den 19. januar. Da var jeg i svangerskaps uke 17 (hadde da vert gravid i 16 uker + 4).

NOEN RUTINER: Samme som bestandig. Hver kveld synger jeg for den lille i magen. Det høres litt sært ut, men jeg har fått vite det at babyen føler alt du føler og hører din stemme og vibrasjonene av stemmen din. Synger ikke bare på kveldene men ellers også. Alle som vet hvem jeg er vet også at når det kommer til sang og musikk så klarer jeg ikke og ti stille. hehe

NESTE KONTROLL: Har time til Ultralyd (18-ukers kontroll) den 28. januar. 2016. Gleder meg veldig til ultralyden, der vi forhåpentlig vis får vite om det er en prins eller ei lita prinsesse som er der inne. Også skal det bli greit og få fastslått den terminen som vi skal forholde oss til. Skal også til jordmoren som jeg har her hjemme den 4. februar.

MIN VEKT FØR SVANGERSKAPET: 55 kilo, har bestandig vert en spinkel jente.

MIN VEKT UNDER GRAVIDITETEN: 58 kilo, kommer til og legge på meg betraktelig mer, men akkurat nå er jeg fornøyd med denne vekten, noe jordmor også var. Hun mente at magen vokste for fort i forhold til vekten jeg har. Så hun ble veldig fornøyd med at jeg hadde lagt på meg de tre kiloene på de 4-5 ukene fra forrige kontroll.

DIV. PLAGER: Bekkenløsning og nervøsitet er jo en kjent greie for meg under dette svangerskapet. Men nå er jeg ikke like redd som jeg har vert. Føler meg tryggere nå på at alt er som det skal. Er også en del sliten, men det er en lett blanding av endringene som i kroppen og ME'n som jeg har.

HAR JEG FÅTT DILLA PÅ NOE: Nei, utrolig nok så har jeg ikke det. Men det hadde jeg ikke under de andre svangerskapene heller. Det høres litt kjedelig ut siden det er så mange gravide får det, men for meg er det egentlig helt greit. Slipper det stresset med at man bare må ha noe, og kanskje man ikke har mulighet til å skaffe dette der og da. Da er det ikke noe særlig godt å kjenne på den trangen at man må ha det. 

 

BARNET DENNE UKEN:
Barnet er nå ca. 18 cm langt fra hodet til føttene og veier ca. 125 gram i starten av uken og ca. 160 gram i slutten av denne uken. Dette er en veldig aktiv periode for barnet - det sparker, gjør grimaser, slår kollbøtter og vrir seg. Barnets unike fingeravtrykk er også i ferd med å bli til nå. Den utrolige veksten fortsetter samtidig som stadig mer av brusken i skjelettet omdannes til bein. Nyfødte har 300 bein, men noen av dem smelter sammen, slik av vi som voksne har 206.

Ørene er på riktig plass og vil snart stå ut fra hodet. Om ikke lenge vil babyen kunne høre, så prat og syng gjerne. Lanugohårene begynner å dekke noe av huden. Disse hårene har ikke pigmenter og er derfor helt lyse. Noen barn har fremdeles rester av disse hårene ved fødselen, særlig i hudfolder. Man er ikke helst sikker på funksjonen til disse hårene, men man antar at de hjelper å holde på plass de kremaktige vokslaget, vernix, som etter hvert vil dannes på huden til barnet.

Nå er det snart tid for ultralyd. Kanskje får du se barnet ditt bevege seg, og kanskje ser du også ryggraden - den ser ut som perlebånd! Dere har gjerne bestemt dere for å få vite barnets kjønn, men det er ikke alltid man kan se det like tydelig, noen fostre er mer sjenerte enn andre.

 

MOR:
Nå kjenner du kanskje barnets bevegelser som rumling i magen eller som en lett dirring. Men det kan også hende det enda noen uker før du kjenner de første fosterbevegelsene - dette er veldig individuelt. Du er antageligvis piggere nå, og det kan også hende sexlysten er økende, ettersom de høye østrogennivåene i kroppen blodmengden i bekkenområdet til å øke. 

Rundt denne tiden opplever noen kvinner at de kan få skikkelig vondt i lysken. Noen tror noe er galt siden smerten kan være så intens den lille stunden den varer. Årsaken er at båndene (ligamentene) som holder livmoren vokser. Smertene kan komme hvis du reiser deg brått opp, hvis du snur deg raskt i sengen, eller når du går. Heldigvis går smertene for over og gir seg utover svangerskapet. Det kan hjelpe å bøye kroppen litt framover når du kjenner dem.

 

FAR:
Det blir en jente dersom mormors hår ikke har grånet, om mor er morgenkvalm, eller om barnet er unnfanget i misjonærstilling. Dersom mor kun legger på seg på magen, har kalde føtter under svangerskapet, har soveputen vendt mot nord eller foretrekker skalken på brødet, blir det gutt. Det finnes utall myter om barnets kjønn. Men i virkeligheten er det du som bestemmer kjønnet. Sædcellens kromosom avgjør om det blir gutt eller jente. Jenter har to X-kromosoner, mens gutter har kombinasjonen XY. Embryoet får ett sett kromosomer fra hver av foreldrene. Egget fra mor har alltid et X-kromosom, mens sædcellen enten har et X-kromosom eller et Y-kromosom.

Statistikk viser at det fødes 51,1 prosent gutter og 48,9 prosent jenter i Norge. Jentecellene er mer hardføre og overlever lengre i forkant av eggløsning. I samleie i dagene før eggløsning er sjansen størst for at det blir jente. Gutta svømmer fortere enn jentene  og har større sjanse for å rekke fram til egget hvis man venter med samleie til eggløsningen.

 

Bilde av den voksende magen får vente til etter helgen. :)

Kontroll - lite blogging

  • 21.01.2016 - 22:05

Den nittende januar var jeg til jordmor for en kontroll. Hun så til at urinprøven som jeg hadde med var gre, noe som den var vell og merke. Jeg fikk også denne gørra på magen slik at vi kunne høre den lille prinsen eller den lille prinsessa vår sine fantastisk nydelige hjerteslag. Jeg blir like rørt hver gang jeg hører de, det er så godt. Hun målte også magen, der hun da kom fram til at den lille inni magen forsynte seg godt- og med det var stor og fin. Hun sa det at jeg hadde en liten tjokkis inni der, hehe. Hun spurte om jeg hadde kjent noen spark enda, siden denne er min femte graviditet (kun to barn som kom til verden fram til denne lille i magen nå, så tre). Hun fortalte noe som jeg alt viste. Hun sa at de kvinnene som har vert gravid tidligere har lettere for å kjenne bevegelse og spark så tidlig som uke 15. Jeg hadde jo så klart veldig lyst til å si at "ja så klart har jeg det", men det hadde ikke vert helt sant. Men jeg har kjent en god del av den boble følelsen, og det fortalte jeg. Hun så på meg og smilte, "ta det helt med ro" sa hun, "den lille ligger litt langt bak og det kan være derfor du ikke kjenner bevegelsene like godt som sist gang". Jeg slo meg til ro med det, jeg hadde tross alt fått høre verdens vakreste hjerteslag- og med det viste jeg jo at den lille hadde det helt supert.

Etter en vellykket jordmor time og shopping så dro jeg hjem. Kvelden kom og jeg skatt himmelhøyt. Jeg kastet meg på telefonen for å ringe bestevenninnen min. "Jeg kjente et spark!". Begge var fra seg av glede. Jeg var så glad at tårene bare rant nedover fjeset mitt. Og for dere som lurer på hvorfor jeg ikke ringte samboeren min så har jeg en ganske enkel forklaring på det. Han var på jobb og jeg kom ikke igjennom på telefonen. Og så gira som jeg var så klarte jeg ikke å holde på en så stor ting som dette med det første tydelige sparket. Etter at jeg hadde snakket med venninnen min så prøvde jeg en gang til, men fortsatt ingen svar og få.. Hvis jeg husker dette rett nå så var jeg meget rask med og fortelle den store nyheten når Kai kom hjem. Han ble over hode ikke overrasket over at jeg ringte venninnen min, vi er slike venninner at vi ringer til hverandre om en stor nyhet dukker opp. og det kan gått tenkes at vi forteller det til hverandre før kavalerene våre får vite noe. hehe.. Men sånn er vi bare. 

Denne helgen blir det muligens veldig lite blogging. Mine fantastiske gutter har jo kommet, og vi skal bruke hele helgen på å leke i snøen og ake ned bakkene som er her. Så da kommer bloggen i siste rekke. Kanskje det kommer et lite innlegg på kvelden når gulla mine har sovnet. Vi får se. 

Men nå er det natta her. Dere må alle ha en fantastisk fin kveld og natt videre ♥

I morgen får jeg høre ditt hjerte

  • 18.01.2016 - 20:51

I morgen er siste kontrollen før den store ultralydundersøkelsen. Jeg både gruver meg og gleder meg. Det er noe med det å ikke vite hvordan den lille har det der inne. Denne undringen og redselen kan spise deg opp innvendig.

Det er nå en liten stund siden jeg fikk komme inn til en jordmor ved St. Olavs Hospital i Trondheim for en kontroll. Jeg hadde egentlig ikke time, men som jeg har skrevet tidligere så fikk jeg denne kontrollen på dagen. Jeg fikk kontrollen fordi jeg var så redd for at det skulle være noe galt med den lille babyen min. Jeg fikk vite at den lille i magen hadde det helt supert og at hun/han vokser som normalt. Jeg hadde tårer i øynene når jeg gikk ut ifra kontrollen, jeg ringte så min venninne Nina. Jeg er så utrolig heldig som har en venninne som stiller opp samme hva. Hun støttet meg opp og fikk meg til å tenke at alt dette kommer til å gå bra. Jeg er utrolig glad i henne, en utrolig god venn, en bestevenn vil jeg si.

I morgen er som sagt dagen for en ny kontroll, men denne gangen er det en planlagt kontroll. Jeg skal dit klokken tolv og jeg sitter her og har nerver til tusen. Jeg har følt på den vonde følelsen av at den lille der inne ikke har det noe bra. Men dette er nok bare noe som sitter inne i hodet mitt. Etter det vonde jeg har opplevd så er det ikke rart at man føler på denne følelsen. Det er som at mitt største mareritt liksom våkner til liv og følelsen og redselen bare tar plass i meg og på et vis styrer hverdagen min. Så jeg har følt at dagene fra kontrollen på St. Olavs Hospital og fram til nå har vert veldig veldig tunge. Tung på grunn av følelsene jeg sitter inne med.

Men i morgen er dagen der, og jeg skal nok en gang få høre mitt kjære barns hjertelyd. Høre de kjære hjerteslagene som slår så alt for fort. Følelsen en mor/gravid sitter inne med når hun får høre sitt kjære barns hjerte inne i magen er bare helt fantastisk. Jeg får tårer i øynene de gangene jeg får høre den lille, det er så betryggende å høre den lilles hjerte slå.

Nok en gang må jeg rose min kjære venninne opp i skyene. Vi snakker gjerne en til to timer nesten hver dag. Vi snakker for det meste om alt og ingen ting, men samtalene har også ofte handlet om min redsel for at noe skal gå galt i svangerskapet. Jeg må si det at denne jenta betyr utrolig mye for meg. Når jeg trenger noen å snakke med så er hun der. Det samme er jeg for henne. Men nå skal det sies at jeg har hatt mere bruk for henne enn hun har hatt bruk for meg. Men under samtalene våre som kan vare i x antall timer så skal det sies at det er mye morsomt som kommer ut av munnen på oss. Vi har samme type humor og samme type syn på ting og tang, og da kan man konkludere med flere situasjoner der magemusklene får kjørt seg. hehe

Beste jenta. ♥ 



Jeg tenkte jeg skulle skrive litt om temaet som kommer opp i morgen mens jeg er til jordmor. Det er jo ingen hemmelighet at jeg har hatt tøffe fødsler og svangerskap, og med det ikke lenger kan føde vaginalt. Noe jeg syns er veldig trist. Ingen ting er som den opplevelsen når din lille solstråle får se dagens lys og  komme på brystet ditt. Men nå har det seg slik at jeg ikke lenger kan få oppleve dette. Men vi skal nå jobbe for å få et planlagt keisersnitt. jeg har vert igjennom en hofteoperasjon etter min siste fødsel, der jeg da fikk min hofte ut av ledd. Gikk så en lang stund der hoften hoppet ut av ledd flere ganger for dagen, noe som da måtte gjøres noe med. Kirurgen jeg hadde ga meg beskjed om at hoftene mine ikke ville tåle en fødsel til, og hvis jeg da ville ha flere barn så måtte jeg ha keisersnitt. Det samme sier min fastlege, og min jordmor er også veldig opptatt av at vi skal få dette igjennom. 

Det er ingen selvfølge at man skal få et planlagt keisersnitt. Man må ha en grund for at de skal godkjenne nettopp det. Det kan være kroppslige plager eller psykiske plager. Med psykiske plager så kan det være redsel for fødsel også videre. Men jeg har tross alt papirer fra sykehus, fastlege og ikke minst fysioterapauten der jeg bruke seks måneder etter operasjonen. Så på et vis føler jeg at et planlagt keisersnitt er i box. Men så er jo denne følelsen av at noe skal gå galt, og da kan akkurat det med keisersnitt slå sprekker. Dette skremmer vettet av meg. 



Men nå skal jeg legge fra meg min kjære blogg. Nå blir det bare kos og tv titting med min kjære firebente Åskar. Dere må ha en fantastisk kveld videre mine kjære bloggvenner. 

 

Vanskelig å finne den rette.

  • 18.01.2016 - 15:24

Seng til den lille i magen. Hvilken?

Kurv/vugge

En kurv eller vugge går ofte i arv, og det kan være koselig å holde slike tradisjoner i hevd, men vi anbefaler å bytte madrassen. Ellers finnes det vugger/kurver som kan vugges, trilles eller henges i taket eller på stativ. Noen syns det er hyggelig å bruke vuggen som en dagseng i stuen når babyen er helt liten, noen synes det er helt fint å ha babyen på foreldresoverommet den første tiden og da er det fint at den ikke tar for stor plass. En kurv eller vugge er mindre enn en vanlig sprinkelseng. Dette gir barnet en god trygghetsfølelse de første månedene etter å ha hatt begrenset plass i mors mage. En vugge eller kurv kan brukes fra nyfødt til ca 4-6 måneder, eller når barnet begynner på snu seg eller sette seg opp.

 



 

Sprinkelseng

Sprinkelseng er den vanligste barnesengen. Den har høye sider og kan ha regulerbar bunn eller sengegjerde. Kan brukes fra barnet blir født til det er ca 2-3 år. Standardmålene er 60*120 cm. Dersom barnet ligger i sengen fra det er født, kan sengebunnen stå i den øvre posisjonen, men reguleres ned etter 3-4 måneder. Dersom barnet har ligget i kurv eller vugge de første månedene, er det ikke så viktig om bunnen er regulerbar. Da skal den være i nedre posisjon fra barnet begynner å bruke sengen uansett.

Det kan også være kjekt med regulerbar side. Da er det enkelt å løfte barnet ut og for eksempel over i sin egen seng for å kunne amme barnet på natten. Det kan også være en fordel å kunne senke siden når barnet er blitt så stort at det uansett klatrer ut av sengen selv. Da unngår man at barnet faller så langt ned om uhellet skulle være ute.

Spedbarn liker å ha det lunt rundt seg. Sprinkelsenger kan ofte virke store og ?kalde? for det lille spedbarnet. En sengekant kan bidra til å gjøre sengen mer lun og god. Den beskytter også barnet mot å få armer og ben ut mellom sprinklene. En sengehimmel er ikke bare til pynt, men den er også med på å minske romfølelsen til barnet og gjøre sengen til et trygt og lunt rede.

 



KjæresteHelg, Dag 1.

  • 16.01.2016 - 11:48

Hvordan var den første dagen av kjæreste helgen? Jo den var heilt super!

Vi kom fram til hotellet, fikk rommet og fant oss til rette. Vi skulle ut for og spise en bedre middag, men før vi kunne gjøre det så ville Kai meget gjerne ta seg en dusj. Å som den fantastiske kjæresten jeg er så sa jeg så klart ja til det. hehe. Han ble til slutt ferdig, skulle nesten trudd at han var en dame, bruker jo nesten like lang tid. Men det kan like så godt være jeg som følte at dette tok så fantastisk lang tid fordi jeg var så utrolig sulten. Men han ble omsider ferdig og vi kunne da tusle av gårde. Men det var noe jeg hadde glemt og ta med, ytterjakka til Kai. Vi hadde en avtale om at jeg skulle pakke det vi trengte til helgen mens han var på jobb. Men det var så mye vi skulle ha med oss så jeg glemte ytterjakka hans. Når vi gikk til Peppez Pizza for en romantisk middag så er jeg litt sjokka over at han i det hele tatt kam fram i live. Han gikk ute i ca -15 med litt vind. Så mang an trykt si at han ikke hadde det veldig varmt på den lille turen fram til Peppez. 

Vi kom fram til slutt, og Kai hadde overlevd. Vi sa vi ville ha et bord for to, og det fikk vi. Han bestilte seg en hamburger og jeg en pizza med ost og skinke. Veldig enkelt men middagen ble uansett veldig romantisk. Nesten. Det kom to voksne med en drøss med tenårings gutter og to små jenter. Disse guttene kunne ikke vert mer høylytte. Jeg hadde litt lyst til å si at det hadde vert fint om di kunne dempe seg litt. Men så kom jeg på at de er jo bare barn, en kompis gjeng som vil ha det litt artig. Så det endte med at jeg  ikke sa noe til dem. Mens vi satt og nøt det nydelige måltidet som vi hadde fått servert så bestemte vi oss for at vi skulle dra på kino. Vi gikk så bort til en kino i Trondheim med navn Nova. Der bestemte vi oss for å se en film kalt "Daddy's Home".Denne filmen var en komedie, handlet om en stepappa som så sårt ville at barna skulle se på ha som deres pappa. Men så kom den biologiske faren inn i bildet, og begge farsfigurene gjør alt de kan i for at barna skal være på deres side. Til slutt Ender alt godt og alle parter lever sammen, på et vis. Jeg har ikke ledd så mye på veldig lenge. Når denne filmen var ferdig så var vi litt spontane, vi gikk ned for å bestille nye billetter til en annen film. Denne gangen ble det "Creed - The Legacy Of Rocky". Denne filmen var noe helt annet, den handlet om en gutt som hadde mistet begge foreldrene sine. Han gikk inn og ut av fosterfamilier og ungdomsfengsler. Hans far døde før han selv ble født, men hans daværende kone søkte opp denne gutten og tok han under sine armer og ga han et hjem, en familie. Men det var noe med denne gutten. Dere skjønner det, hans far var profesjonell bokser, og en lang historie kort, gutten ender opp som en fantastisk mann og en fantastisk bokser.

Også skal det sies at vi betalte 300 kroner per film, uten at vi helt skjønte hvorfor filmen var så dyr. Men det fant vi fort ut. Vi hadde nemlig kjøpt Delux billetter. Salen var for kongelige, skulle man tro i hvertfall. Ikke rart billettene var dyre. Vi fikk da med gratis kaffe eller kakao om ønsket. Ikke verst. Men med tanke på at billettene var så dyre som de var så betalte vi nok en god sum for de to koppene med kakao. Da begge filmene var over så skulle vi tilbake til hotellet for litt mer kjæreste tid, men det ble å sette på Tv for så å sovne. Litt røff dag. hehe.

Jeg våknet klokken 8.30 for så å ta meg en god og varm dusj. Når jeg var ferdig så vekket jeg Kai, da var det tid for en herlig hotell frokost. Og jaggu hadde jeg rett, denne type frokost har jeg mer enn gjerne kunnet våknet til hver dag. Maten var utrolig nydelig. Det var så mye forskjellig, man ble bare stående og måpe. Man tenkte liksom litt med seg selv, hva skal jeg ta, hva ska jeg starte med? Etter en god frokost så gikk vi opp på rommet. Der bestilte vi nok to kinobilletter til en film som går klokken tre i dag. Det er en film der Aksel Hennie har en av rollene, så jeg gleder meg til å se den. Men det som virkelig er den store greia i dag er jo at vi skal på show. Der vi da skal pynte oss litt, for så å dra til en bygning kalt Olavshallen. Der inne er det noen fantastiske saler. Jeg har selv opptrådt i en av salene. Men denne gangen er det ikke sang som skjer i salen, det er et revy show. Kan ikke vente, har gledet meg noe enormt til dette over lengre tid nå. Dette blir en fantastisk dag.

Dere må alle ha en fantastisk dag videre mine kjære bloggere og lesere. 

Da var vi på hotellet

  • 15.01.2016 - 15:36

En kort oppdatering. Nå har jeg og min bedre halvdel kommet fram til hotellet, rommet er utrolig koselig.
Det som står igjen nå er å ordne seg for så dra ut å spise en romantisk og bedre middag, på Peppez Pizza. hehe ;D

 

Dere må alle ha en fantastisk dag videre. <3

 



Gravid mage, graviditets uke 17 (16+0)

  • 15.01.2016 - 09:10

Tenk det! Jeg syns ikke det er lenge siden jeg så den positive testen. Jeg ante at det var noe i gjerdet veldig tidlig, og med det fant jeg ut at jeg var gravid så tidlig som det kunne gå an, Uke fire. Det har vert noen lange uker og noen uker som har gått litt for fort. Men nå er det ikke lenge igjen før vi får se vår lille solstråle på skjermen. Og forhåpentligvis så vil den lille vise om det er en liten tissemann mellom bena eller ikke. 

For oss er dette mer enn spennende. Vi skal få se vår lille baby igjen. Sist jeg dro av gårde på en ultralyd var jo uten Kai. Ikke fordi at han ikke ville være med nei. Han var på jobb og jeg satt hjemme med verdens verste følelse om at det var noe som var galt med den lille solstrålen vår. Denne redselen hadde bygget seg opp over flere dager. Jeg ringte til slutt ned på St. Olavs Hospital i Trondheim og spurte om de kunne hjelpe meg, heldigvis for meg så snakket jeg med en dame som forsto min redsel og mine bekymringer. Hun tok noen telefoner og sa til slutt at det var en jordmor ved sykehuset som kunne ringe meg tilbake, det var mulig hun kunne hjelpe. 

Jeg kan ikke få sagt hvor mye dette betydde for meg. Som damen hadde sakt så ringte jordmoren, ganske med en gang. Hun fortalte at hvis jeg kunne komme med en gang så kunne vi ta en liten titt på den lille. Jeg kunne ikke tro mine egene ører. Der og da skulle jeg ønske at Kai var der med meg, men det kunne han dessverre ikke. Men jeg fikk vite at alt var bra. Jeg er fortsatt engstelig og redd. Men det er ikke lenge til Ultralydtimen nå, 28.januar.2016

 

SVANGERSKAPS UKE: 17. Har vert gravid i 16 uker + 0 dager.

JEG ER I GRAVIDITETSMÅNED: 5

JEG ER I TRIMESTER: 2

TERMIN: Foreløbig er den enda 03.juli.2016

DAGER IGJEN TIL TERMIN: Ifølge terminen ut ifra siste mens så har jeg igjen 170 dager. Dette kan forandre seg ved UL-timen.

BARNETS KJØNN: Det er uvist enda, den lille der inne ville ikke snu seg, lå med hode og kropp vendt nedover på siste kontrollen. Jordmor fikk ikke sett om det var en prins eller en prinsesse inni der.

BARNETS VEKT OG LENGDE: Så langt er babyen vår sirka 16 cm fra hode til føtter og veier ca. 90 gram i starten av uken og 120 fram i slutten av uken. 

BABYENS BEVEGELSER: Så langt kjenner jeg kun litt murring/dirring nederst i magen, men ingen konkrete spark kjennes enda. Men gleder meg noe enormt til jeg kjenner det. Det er nok ikke lenge til.

NOEN RUTINER: Samme som bestandig. Hver kveld synger jeg for den lille i magen. Det høres litt sært ut, men jeg har fått vite det at babyen føler alt du føler og hører din stemme og vibrasjonene av stemmen din. Så jeg har startet med å synge for den lille solstrålen vår. Ikke bare på kveldene men ellers også. Alle som vet hvem jeg er vet også at når det kommer til sang og musikk så klarer jeg ikke og ti stille. hehe

NESTE KONTROLL: Har time til jordmor den 19. januar. 2016 og time til UL (18-ukers kontroll) den 28. januar. 2016. Gleder meg veldig til disse dagene, og enda mer gleder jeg med til den berømte ultralyden der vi får vite om det er en prins eller ei lita prinsesse der inne. Også skal det bli greit og få fastslått den terminen som vi skal forholde oss til. 

MIN VEKT FØR SVANGERSKAPET: 55 kilo, har bestandig vert en spinkel jente.

MIN VEKT UNDER GRAVIDITETEN: 56 kilo, kommer til og legge på meg betraktelig mer, men akkurat nå er jeg fornøyd med denne vekten.

DIV. PLAGER: Bekkenløsning og nervøsitet. Jeg føler meg urolig for at dette svangerskapet ikke skal ende bra. Da tenker jeg på at vi mister den lille under svangerskapet. Skrekken sitter inne etter de andre gangene me spontan abort. Jordmor mener denne skrekken vil forsvinne bare mer og mer gjennom svangerskapet, og jeg håper hun har rett.

HAR JEG FÅTT DILLA PÅ NOE: Nei, utrolig nok så har jeg ikke det. Men det hadde jeg ikke under de andre svangerskapene heller. Det høres litt kjedelig ut siden det er så mange gravide får det, men for meg er det egentlig helt greit. Slipper det stresset med at man bare må ha noe, og kanskje man ikke har mulighet til å skaffe dette der og da. Da er det ikke noe særlig godt å kjenne på den trangen at man må ha det. 

 



 

Barnet denne uken
Barnet er nå 16 cm langt fra hode til føtter og veier ca. 90 gram i starten av denne uken og ca. 120 gram i slutten. Hodet er fremdeles stort i forhold til kroppen, men det begynner å se mer proporsjonalt ut. Øynene er lukket, men de har blitt større, og øyevippene og øyebrynene har vokst. På hodet vokser mer og mer hår. Og alle fingre og tær har fått negler.

Underhudsfettet begynner å lagres, noe som hjelper barnet med å holde varmen og gir energi. Barnets hjerte pumper nå ca. 24 liter blod rundt i kroppen per døgn. I tillegg kan barnet nå oppfatte og reagere på lyd utenfra.

BABYEN I MAGEN DIN TISSER! Den bittelille gutten eller jenta i magen din svelger forstervann og tisser det ut igjen. Høres det litt ekkelt ut kanskje? Husk at fostervannet fornyer seg hele tiden.  

 

Mamma
Livmoren vokser i rask takt, og den øverste delen er nå omtrent midt mellom skambeinet og navlen din.

Det økte blodvolumet gjør at en del kvinner føler seg uvanlig varme, får økt svetteproduksjon eller blir ekstra andpustne. Mange blir også tette i nesen ettersom slimhinnene svulmer opp, noe som trolig kommer av graviditetshormonene. (Dette gjelder meg)

Det kan komme mer sekret fra kjeden. SÅ lenge utfloden er luktfri, er ikke dette noe å bekymre seg for, men skulle du oppleve illeluktende utflod, kan det være lurt å ta det opp med jordmor.

Slimhinnene i både nese og underlivet kan være skjøre og lett begynne å blø. Under samleie kan det være lurt å bruke glidemiddel dersom du er plaget med følsomme slimhinner.

 

Pappa/Partner
Nå kan det hende gravidmagen vises i mye større grad - noe som selvsagt er koselig for dere begge. Ved en eventuell ultralydundersøkelse kan man se barnets kjønn - vil dere vite om det blir en gutt eller jente, eller vil dere vente til fødselen? (for oss er det viktig å få vite om det blir gutt eller jente). 

En god og varm dusj er aldri feil

  • 14.01.2016 - 18:12

En god og varm dusj er aldri feil.

Har brukt hele dagen på å nyte sofa livet. Jeg har en del smerter i bekken og nederst i magen. Disse bekken smertene må jeg leve med fram til den lille solstrålen blir født, men hvorfor er magen vond?. Først så tenkte jeg det at det kanskje var blæra, at jeg rett og slett måtte på do. Men nei, var ikke det. Tenkte så at det rett og slett kunne være fordi at livmor og baby vokser. Jeg er ikke så inne på dette med livmoren, men den kan da umulig vokse eller noe slik nå lenger? Ikke vet jeg, alt jeg vet er at magen gjør vondt.

Jeg vet hva som har funket tidligere når jeg har vert gravid, ikke annet enn en god og varm dusj. Da tenker jeg ikke en lunket dusj, men en slik varm dusj der man redd og slett blir litt rødflammet på huden. Ingen ting er som en god og varm dusj. Mjuke opp muskler.

I morgen er den berømte kjæreste helgen vår, jeg kjenner at jeg har veldig behov for denne helgen. Ikke fordi at det er hotell helg, men fordi at jeg vil ha en hel helg med min kjære uten at det er noen som "forstyrrer", at det er kun oss to. Kai jobber hele dagene og kveldene og er ikke hjemme før sent, så det og få en helg der jeg kan legge meg om kvelden sammen med han og våkne om morgenen med han, det er bare helt fantastisk. Jeg gleder meg noe enormt. Jeg må gi litt skryt til meg selv for at jeg kom på å gi han dette i julegave. Men litt egoistisk av meg var det også da. Jeg var jo tross alt inkludert i denne gaven, så det er jo ikke bare han som får utnyttet denne gaven. Så det var kanskje mer en gave til begge to.

 

Noen som eventuelt vet hva den smerten jeg føler nederst i magen kan være?

 



 

Kjærlighet, ta vare på den.

  • 13.01.2016 - 17:22

På fredag starter den etterlengta kjæreste helgen. Jeg kan ikke få sagt det tydelig nok, dette er så etterlengtet. 

En hel helg på hotell, Revy Show og masse god mat med den mannen jeg elsker. Kan det bli noe bedre? Det tviler jeg sterkt på. Jeg har hatt det tøft så langt i svangerskapet, og det er jo ikke å legge skjul på at det har vert tøft for Kai. Han har stått på som bare det for at jeg skal ha det bra, men oppi alt det så glemmer han seg selv. Men nå som jeg er i mye bedre form så kan vi bruke tiden på akkurat det å være kjærester. 

Det er ikke å legge skjul på at etter at man får barn så er det vanskelig og holde seg likens som før man ble gravide. Da tenker jeg på denne nyforelskelsen. Det er så viktig at man opprettholder dette selv om graviditeten og den voksende magen noen ganger kan sette en stopper for det. Nyt hvert sekund med din kjære. Når den lille kommer til verden så er det ikke like enkelt og finne tid til hverandre, og det er da den harde jobben kommer inn. 

Jeg er sammen med en mann som virkelig er noe for seg selv. Han er en mann som setter andres følelser og behov foran seg selv, der er vi helt like. Men under denne første delen av svangerskapet så har det hjulpet meg veldig at han har stått ved min side. Jeg kan ikke si noe annet enn at jeg elsker denne mannen. ♥



Dagen har endelig kommet!

  • 13.01.2016 - 14:12

Dagen har endelig kommet! Den dagen jeg har spinket og spart til. Jeg kan ikke fatte og begripe at jeg sitter med den i hånden, den jeg har ønsket meg i så mange år. Og nå hadde jeg endelig råd til den. 

Alt startet august for ti år siden. Jeg hadde kommet inn på Medier og Kommunikasjon, og kunne ikke vente med å komme i gang. Dette skulle bli mitt år. Jeg skulle få holde på med det jeg ville ha som yrke, jeg skulle få ta bilder som en ekte fotograf. Ta bildene i et ekte studio og redigere bildene på en ekte MAC. Etter noen dager på skolen så kom endelig dagen jeg hadde ventet på, den dagen vi skulle få Mac. Men til min store fortvilelse så skulle det vise seg at vi var det første kullet som ikke skulle bruke Mac på Medier og Kommunikasjon. Jeg kjente hjertet mitt datt i gulvet. Noen dager gikk og vi fikk en data som gikk under navnet DELL. Jeg så nesten på den med avsky og viste med meg selv at dette kom til og bli et år fylt med mye trøbbel. Jeg bare følte det på meg.

Og som sant skal sies så hadde jeg rett. Det gikk ikke en dag uten at en elev måtte til IKT for å fikse det som da var problemet. Jeg selv var der noen ti-talls ganger grunnet at denne PCen ikke klarte å håndtere Photoshop så veldig bra. Og for oss som gikk Media så var jo dette er veldig stort problem. Vi sendte inn den ene klagen etter den andre, men vi ble ikke hørt. Jeg sa til meg selv at jeg fra den dag av virkelig skulle spare slik at jeg en dag hadde råd til den MacBook som jeg ville ha.

Nå har denne dagen kommet. Jeg kan ikke si det tydelig nok hvor gira jeg er. Jeg har sittet med denne skjønnheten i flere timer nå og kommer nok til å sitte i noen timer til. Når jeg gikk ut av Expert i dag så kunne jeg ikke tro hva jeg hadde gjort. Enn at jeg hadde kjøpt meg det jeg så lenge hadde ønsket meg. Men siden den gang så har jo Apple kommet med flere versjoner og bedre utgaver med årene. Den jeg fikk tak i i dag går under navnet MacBook Pro, med retina skjerm. Nå kan jeg endelig starte for fult med mine to store hobbyer. Nemlig musikken og Foto. 

Så langt har jeg ikke gjort annet enn å få bildene mine over på den, men gleder meg virkelig til å starte. Det eneste som mangler nå er Photoshop og ett annet program som jeg trenger til innspillingen av musikken. Da er alt som det skal. Men nå har jeg i det minste en  Mac, da har jeg kommet langt. 



Silikon?

  • 12.01.2016 - 17:01

Hva skjer med deg når du ikke er fornøyd med deg selv? Ikke måten du er på, men hvordan du ser ut. Hva kan man da gjøre for at du skal føle deg bedre?

Jeg har siden min eldste gutt ble født hatt et litt negativt syn på hvordan jeg ser ut. Eller, det er ikke kroppen i seg selv, det er puppene. Mange kommer sikkert til å dømme meg nord og ned og slenge både det ene å det andre mot meg når jeg skriver dette. Men for meg er det ikke store pupper jeg vil ha. Alt jeg vil er å ha tilbake de puppene jeg hadde før jeg ble gravid første gang. Jeg er ikke ute etter pupper som overhode ikke passer til den kroppen jeg har. Jeg har liksom ikke lyst til å ende opp med ryggsmerter liksom. Jeg er en mager jente i utgangspunktet, og har aldri hatt store pupper, men vil ha tilbake det lille jeg hadde den gang før jeg ble gravid.

Jeg vil bare føle meg vell, føle at jeg kan gå på stranden i bikini og føle meg komfortabel med meg selv, er det så galt da? Jeg har vært åpen angående dette ovenfor min familie og de støtter meg i valget jeg tar. Dette er noe som har preget meg i mange år, helt siden jeg fikk min eldste sønn, nå er han fem år og fem måneder gammel. Jeg har vegret meg for å skrive dette innlegget, skrevet og slette om hverandre. Jeg og hele Norges befolkning ser jo hvordan bloggeren Sophie Elise har blitt behandlet når det kommer til sine pupper og det er jo bare helt ufyselig hvordan folk kan behandle et annet menneske på den måten. Det er ikke det jeg vil oppnå med dette. Alt jeg vil er å være vell i min egen kropp.

Det er jo ingen hemmelighet at det er puppene som kjennetegner en kvinne. Hvis man tar bort sminken, puppene og eventuelt klipper håret kort så ser de fleste damer ut som gutter/menn. Og jeg er ikke et unntak. Jeg vil føle meg som en kvinne igjen. Jeg har snakket mye med Kai angående dette. Han sier så klart at han syns jeg er like fin og sexy uten at jeg trenger større pupper, men han støtter meg i avgjørelsen. Jeg sa til han at jeg ikke vil gjøre dette for verken han eller noen andre, jeg er ikke ute etter oppmerksomhet. Jeg er ute etter ett godt forhold til meg selv. Jeg vil se meg i speilet etter at jeg har dusjet og tenke at kroppen min er bra. Jeg vil ikke se i speilet og tenke at jeg ser ut som en gutt. Jeg vil kun være vell i min egen kropp.

Kai sa til meg at hvis det er dette jeg ønsker meg så skal jeg så klart få silikon. Han vet hvor mye dette har preget meg. Nå når jeg går gravid så har jeg over hode ikke bruk for silikon. Jeg ser faktisk ut som en dame nå mens jeg går gravid. Men etter å ha født to barn tidligere så vet jeg at disse puppene kommer til å forsvinne når ammingen tar slutt. Og det er da jeg skal ta det steget og skaffe meg silikon. Ikke silikon men saltvanns proteser. Hvis silikonprotesene sprekker så kan det rett og slett være farlig for kroppen, men om saltvanns protesene sprekker så er det ikke farlig. Så det er dette jeg skal gjøre. Jeg gjør dette kun for min egen del, ingen andres.

Bildet her er tatt før to svangerskap, to fødsler og to ammeperioder. Ikke mye og skryte av her, men det er i det minste pupper. Bildet er tatt i forbindelse med et modelloppdrag. Puppene her blir også hevet med en push-up bh. 6-7 år siden.

Dette bildet ble tatt i sommer, noen måneder før den nåværende graviditeten, men etter to graviditeter, to fødsler og to ammeperioder. 

Dyrlege og innkjøp = Fattig

  • 12.01.2016 - 15:57

Jeg tenkte jeg skulle fortelle hvordan det gikk til dyrelegen i dag. Han var ikke like flink i dag som han har brukt å være. Denne dagen var det en annen dame som skulle stå for klippingen. Men som han bestandig gjør så er det rett bort for og hilse og se om hun har noen godbiter. Har hun det så er hun godkjent. hehe.

Men denne gangen var litt annerledes, hun klarte å ta litt av nerven, ikke mye, men det var nok til at han vred seg unna og klunket til litt. Hun bestemte seg for at hun skulle sette på han munnkurv, Jeg sa jo at det ikke var nødvendig, men hvis hun skulle føle seg tryggere med det så var det greit. Åskar satt med hodet gjemt i armhulen til Kai, det var som at han bare ønsket at dette skulle ta slutt. Åskar tok til slutt av seg munnkurven, han gjorde ikke mer ut av det. Det eneste han gjorde var å gjemme hodet u armene våre. Han byttet litt på meg og Kai. Litt mamma og pappa kos var nok på sin plass der.

Når alt var over så var det ingen sure miner, han gikk fint bort til damen og ga henne en god dose med kos. Men han hadde selvsagt en baktanke med dette.

Han så seg i rundt, lette fram hendene hennes for å se om hun hadde noe godt på lur. Det hadde hun selvfølgelig. Åskar tuslet fint ut, meget fornøyd med både klo klippen og ikke minst alle godbitene han hadde fått. Vi gikk ut av rommet, Kai og Åskar gikk bort til vekten, 34 kilo. Begynner å bli stor gutt nå.

Vi gikk så noen meter til siden, da kommer vi til dyrebutikken. Dyreklinikken og dyrebutikken er i samme lokalet, snedig vil jeg påstå. Der fikk vi hjelp av en hyggelig mann. Vi kom ut der ifra med bur, madrass, børste og et nytt bånd til gullet, og ikke minst nesten 4000 kroner fattigere. Det koster mer for en stor hund enn en liten, det fikk bankkortet erfare, hehe. Da vi kom hjem så startet vi treningen med buret. Ut ifra det jeg skrev i mitt forrige innlegg så hadde jeg rett. Den "lille" gutten vår hadde ingen problemer med verken å nærme seg bure eller å gå inn i det. Etter 15 minutter lå han fint inne i buret og sov. Ikke verst. 

Den børsten vi kjøpte overasket meg noe enormt. Disse små strie hårene som detter av pelsen er jo helt umulig å få opp. Vi fant ut at dette ville vi gjøre noe med. Han som jobbet der hadde en børste som han anbefalte oss. Jeg så på prisen og tenkte ALDRI I LIVET, jeg kjøper ikke en børste til nesten 600 kroner, der går grensen liksom. Men han hadde en som var pakket opp slik at vi kunne få prøve den der og da. Det jeg fikk oppleve var helt enormt. Jeg var nesten ikke borti med børsten, men jaggu den tok vekk mye hår. Så med andre ord så endte det med at vi kjøpte denne mirakel børsten til nesten 600 kroner. 

Nå ligger han så fint å sover, jeg tror faktisk jeg skal gjøre det samme. Etter all fartingen i dag så er jeg mildt sagt helt utslitt. Sove litt, kanskje jeg kan få noen timer på øyet uten mareritt denne gangen. Det hadde helt klart vært noe å foretrekke, men det gjenstår og se. 



Dyrlege og innkjøp

  • 12.01.2016 - 10:07

I dag har vi noen få ting på dagsplanen. Vi skal først og fremst en tur til dyrlegen me Åskar. Det ikke noe alvorlig med han, det er bare at han nå trenger sårt en kloklipp. Vi har prøvd å venne han på kloklipp saksa, men det er ikke like lett når det er en slik stor hund som helst bare vil leke med den. Så vi har bestemt at vi lar noen som er mer profesjonelle en oss gjøre det. 

Jeg kjenner at jeg bestandig blir litt nervøs når det kommer til kloklipp, jeg er redd for å ta for mye og med det komme borti nerven. Så jeg betaler heller 100 kroner en gang i måneden slik at noen som er dreven på det får ta seg av den biten. Dessuten elsker han å være til dyrlegen. Alle som er der blir så glad når han kommer inn, han blir overdrysset med godbiter av så godt som alle som er der. Det er jo ikke noe rart, Åskar er jo en helt fantastisk hun. Lynnet er bare helt fantastisk, ingen ting og påpeke der. Han har en fantastisk nydelig farge og pelsen er glinsende. Rett og slett en nydelig "liten" gutt på 10 måneder. Jeg gleder meg til å sette han på vekta for og se om han har blitt noe tyngre siden sist vi var der. Sist veide han 30 kilo.

Vi skal også begynne og venne han på bur om natten. Ikke for vår del, for hjemme her får han gå løs hele tiden. Men når vi skal bort på helga besøk til familie og venner så er det like så greit at han er vant med bur om natten. På dagen skal han ikke ha buret, kun for og sove i. Det er jo ikke alle som er så høy i hatten med at en slik stor hun går løs når de sover om natten. Åskar er en meget gløgg gutt, han åpner dører- så her er det bare og følge med. Man skal jo trene og ha tillvending av buret i en tidlig fase, men vi følte ikke at vi hadde bruk for å gi han noe bur før nå. Men dette tror jeg kommer til å gå veldig bra.

Åskar er en slik nyskjerrig gutt, Vi kommer til å legge inn gode tepper, bamsene hans og litt forskjellig slik at han skal ha en grunn til å gå inn. Vi skal ikke lukke døren når han først har kommet inn der, døren skal forbli åpen til han føler seg trygg på buret. Når han er trygg på buret så kan vi trene på det og lukke døren. Men som sagt, dette kommer til å gå strålende. Han er en slik fantastisk hund, har ingen tvil. ♥



En sprekkeferdig ballong!

  • 10.01.2016 - 09:33

Jeg har tenkt mye de siste dagene. Det er liksom ikke noe spesifikt jeg tenker på heller, det føles som at hodet mitt blir fylt med hele verdens tanker. Jeg føler meg som en sprekkeferdig ballong.

Dette svangerskapet her har vert noe helt annen enn de tidligere svangerskapene, på både godt og vondt. Men det som tar mest knekken på meg er den følelsen av at noe skal gå galt. Jeg har forferdelige mareritt på natten, og klarer på et vis ikke å gi slipp på den når dagen og lyset kommer. Jeg har snakket med jordmor angående dette, og hun sier at dette er høyst normalt. De fæle drømmene jeg har trenger ikke å ha noen betydning. Jeg vet jo at man drømmer ekstra mye når man er gravid, det har jeg gjort under alle graviditetene. Men denne gangen er alt litt mer ekstremt, alt virker så ekte. Jeg kan våkne med tårer rennende ned kinnene mine og være litt hysterisk. Jeg må se meg nøye omkring for å se at jeg ikke lenger er i drømmen. Alt er så ekte.

Det er meningen at man skal bruke natten til og finne roen og samle krefter. Men natten hos meg er ikke slik, natten tømmer mine krefter. Jeg vet at disse drømmene tar slutt når vår lille solstråle kommer til verden. Men hva skal jeg gjøre i mellomtiden? Hvorfor kommer drømmene? Jeg er utrolig sliten, har ikke vert så langt nede som jeg er nå på veldig lenge. Og det med at jeg har ME gjør ikke saken noe bedre. 

Jeg føler at jeg sakte mister meg selv. Jeg ser alt som må gjøres og alt jeg vil gjøre. Men kroppen setter en stopper for det. Noen dager er det så ille at jeg lar være å gå på do fordi at jeg ikke orker å gå opp og ned denne trappa. Andre dager kan jeg ha mere overskudd. Jeg er en forferdelig sta og omtenksom person, og med det så er jeg der uansett tid på døgnet om det er noen av vennene eller familien som skulle trenge min hjelp. Men Svangerskapet tar veldig mye av mine krefter, jeg lager tross alt et nytt menneske. Jeg har nå måtte satt en grense til meg selv. Jeg har hørt så godt som alle si det, "May-Celin, nå må du gi deg. Du trenger ikke å være på tå og hev for alle 100% av tiden. Bruk noe av tiden på deg selv også". Det skulle jeg mer en gjerne gjort, men fra den dagen jeg kunne gjøre rede for meg så har jeg bestandig stått i siste rekke.

Uansett hvem det er snakk om så har jeg en trang til å hjelpe andre. Det kan være som en komisk venn når en veninne kanskje har det litt tungt, det kan være en psykolog som er der for å høre på, støtte deg og hjelpe deg med det du måtte trenge, jeg kan være en taxi sjåfør om det skulle være aktuelt. Jeg kan være hvem du vil, greia er at jeg av natur klarer ikke og la være å bry meg. Det er slik jeg er oppdratt og det er slik jeg vil være. Jeg snakket om det at å være slik tar mye av mine krefter, og at folk mener at jeg må begynne med å tenke litt mer på meg selv. For meg føles det som en umulig oppgave, men jeg skal prøve. For min skyld. ♥



Navnet er bestemt!

  • 09.01.2016 - 14:24

Når man blir gravide så blir det automatisk at du og din bedre halvdel setter dere ned og tenker ut det perfekte navnet til den lille. Dette med navn er vanskelig, det er så utrolig mange navn å velge i. Hvordan vet man at navnet dere har valgt er det rette?

 

Dette med navn er noe helt spesielt, noen har vansker med å finne navn til den lille før barnet er født. Noen mener at de trenger å se barnet før navnet blir bestemt. Vi derimot har valgt navnet meget tidlig i svangerskapet. Jeg er av den tro at hvis du og din kjære elsker navnet like mye så kommer navnet til å passe den lille solstrålen uansett. Jeg og min kjære skrev ned alle navn som vi likte. x antall jente og guttenavn. Ut ifra dette begynte vi avstemningen, og til slutt sitter vi igjen med ett guttenavn og ett jentenavn som begge liker. 

Nå har ikke vi funnet ut hvilket kjønn vår lille solstråle har enda, men navnene er klare. Siden alle de nærmeste har fått vite hvilket navn det blir så har vi bestemt oss for å fortelle dere lesere det også. Og her kommer det.

 

Michelle                Adrian

 

Dette er to fine navn, vi er meget fornøyd med akkurat disse navnene. Jeg skal ikke nekte for at jeg er svak for navnet Michelle, det kan også ha noe med det at jeg sårt ønsker meg ei lita jente. Jeg har jo to gutter fra før som jeg elsker over alt på jord, ingen kan måle seg med dem. Men drømmen har bestandig vert å ha både gutter og jenter. Og siden dette mest sannsynlig blir det siste barnet så håper jeg så klart at det blir ei lita jente denne gangen. Men om det blir en gutt så blir jeg ikke skuffet eller lei meg av den grunn. Babyen kommer til å bli like elsket uansett hvilket kjønn den har. 

Er det noen som har ønsket seg et bestemt kjønn men fikk det motsatte? Det er det nok, men uansett hvor høyt du ønsker deg en gutt eller en jente, og det viser seg at du får det motsatte så gjør det ingen ting når den lille ligger i armene dine for første gang. Det er ingen synd å bli skuffet i det du får vite at du ikke får den lille jenta eller den lille gutten du hadde ønsket deg. Jeg snakker av erfaring, jeg ønsket meg både gutter og jenter, men så langt fikk jeg to gutter. Der og da ble jeg litt med meg når jeg fant ut at jeg ventet gutt nummer to, men det gjorde ingen ting. Jeg innså at det hadde ikke noe å si hvilket kjønn den lille har, for livet ditt blir beriket med verdens beste gave. Du har blitt velsignet med et barn som du vil elske til den dagen du dør og enda lenger. Og et barn som vil elske deg ubetinget. Ingen gave er større enn det. Men de fleste ønsker seg både en gutt og en jente vil jeg tro, og det kan jeg forstå. Jeg fikk vite at siden jeg har to gutter fra før så er det en stor sjanse for at det blir en gutt denne gangen også. Men denne gangen blir det litt annerledes. Etter mange år med barnefar så ble det slutt, og etter noen få år så fant jeg Kai, og det er vi som nå venter den lille i magen sammen. 

Sidene på nett og jordmødrene sier at det er mannen som bestemmer kjønnet på den lille. Så nå kan det være sjanse på å få en liten jente. Men uansett hvilket kjønn den lille har så blir vi lykkelige. Vi er så utrolig spente på tiden vi har foran oss. Vi har en spennende tid i møte. 

 

Slik gjorde vi det!

1. Skal dere velge et vanlig navn?
Jeg er litt inne på det at jeg ikke vil ha et navn på barnet mitt som alle har. Men jeg har kommet fram til det at hvis vi liker navnet godt så har det ikke noe og si.

2. Vil dere ha et navn fra historien?
For oss var det ikke et navn med historisk bakgrunn som sto i fokus hos oss.

3. Vil dere lete fram noe uvanlig?
Uvanlig og uvanlig.. Michelle er jo ikke et navn som jeg har hørt at har blitt brukt mye her i Norge, men Adrian derimot, det har jeg hørt opp til flere ganger. Jeg elsker navnet Michelle, kanskje nettopp fordi at jeg vil ha et navn på barnet mitt som jeg ikke har hørt at så mange her til lands har. Men det kan godt tenkes at mange fler har akkurat dette navnet uten at jeg vet det. Men det har ikke noe å si, jeg elsker navnet.

4. Skal dere være dristige? kanskje dere skal finne på deres egne navn?
Jeg har vert inne på ranken, men jeg er ikke så veldig kreativ av meg, og ikke min bedre halvdel heller.. Eller, han er kreativ på mange måter, men om vi skulle ha satt oss ned for å finne på et eget navn så tror jeg det bare hadde blitt en veldig morsom og tullete smørje.

5. Innvendinger i familien som foreldre bør ta hensyn til?
Foreldrene er sjefer for navnevalget. Det er foreldrenes drømmer som viser seg i navnene. Foreldrene kan nok ha ulik smak, men de blir stort sett enige. Mest fordi de hører til i samme generasjon med noenlunde samme smak. Vi ble enige i alle fall. 

6. Skal dere kalle opp barnet etter noen?
Der er svaret NEI. Da er det bestandig noen som føler seg tilsidesatt. Dessuten, om vi skulle kalle opp barnet etter noen i familien til meg og kai så har det blitt noen rare navn. hehe. Navnene passer på en måte ikke sammen. Dessuten vil ikke jeg ha to navn på barnet mitt. Jeg har to navn, noen presterer å kalle meg kun for det ene navnet og det gjør meg litt irritert for jeg bruker begge navnene. May-Celin heter jeg, ikke "May" eller "Celin".

7. Passer navnene til barnet sammen?
Det kan være artig med navn som står i stil til hverandre - navn til søsken eller navn til samme barn. 

Noen velger for eksempel navn til søsken på samme bokstav, eller innenfor samme sjanger. Men kanskje velges doble fornavn med ulike stiler, stavelser osv. Men dette har ikke vi brydd oss så mye om. Vi valgte de to navnene vi likte best. End of Story.

8. Skal dere velge en skrivemåte som er vanlig, eller som en foretrekker av andre grunner?
Hvordan skal navnet skrives? Lukas blir også skrevet Lucas, og Sofie som Sophie. Navn blir skrevet på flere måter, og det er ingen streng regulering av dette. Foreldre velger nok oftest det de oppfatter som det vanlige. Det kan også være nyttig å tenke på hvordan det blir for barnet å bruke navnet på skolen og senere. Som jeg vet så har ikke navnet  "Adrian" så veldig mange måter og skrive navnet på. Men navnet "Michelle" har vell flere alternativer. Men vi skriver navnet slik fordi at det føles rett for oss.

9. Hva med uttalen, er det noe å ta hensyn til?
Navn kan uttales på ulike måter. Noen bruker trykk på begynnelsen av navnet, mens andre bruker trykk på andre stavelse. F.eks. Emil og Elias. Dagens foreldre uttaler ofte disse navnene med trykk på andre staving. Det er i-en i begge navnene. 

Kommer dere fra ulike steder i landet, kan også uttalen bli forskjellig. Spesielt i navn med bokstaven "r". For eksempel vil trøndere smelte sammen r og n, slik at r'en ikke høres. Jeg er trønder, og verken navnet "Michelle" eller "Adrian vil få en annen uttale. Det er som man uttaler det på bokmål, og slik har vi valgt det.

10. Hva med klangen?
For meg klinger begge navnene godt i mine ører. Og siden vi er enige om navnene så klinger det nok like godt i hans ører også. 

Kjærringråd. Gutt eller Jente?

  • 09.01.2016 - 10:52

Når jeg var så heldig her en dag å få se den lille på skjermen før jeg hadde kommet meg i uke 18 så hadde jeg så klart et lite håp om at den lille skulle vise oss om det var en liten prins eller ei lita prinsesse som var der inne. Men som jeg skrev i et tidligere innlegg så lå den lille med hode og kropp vendt nedover, så ikke så enkelt å se. Men jeg har nå sittet og sett på nett angående sånne kjærringråd. Jeg vet jo godt at det ikke er alle rådene man bør følge. Om ikke alle så ingen. Her har jeg noen av rådene som jeg fant på siden. 

1. Struttemage: hvis din gravide mage ikke synes bakfra er det sannsynligvis en gutt. Dersom du er rundere rundt livet blir det ei jente.

2. Magehøyde: bærer du magen høyt blir det ei jente. Er magen din lav blir det en gutt.

3. Rundt ansikt: Ansiktet ditt hovner opp og blir rundt under graviditeten, er det sannsynligvis ei jente i magen din.

4. Kvalme: Mange opplever å være kvalm og uvel den første tiden i svangerskapet. Men dersom du opplever kraftig kvalme og oppkast, er det mest sannsynlig at det er ei jente.

5. Kviser: Hvis du får en del kviser, forvent at du blir mor til ei jente.

6. Humørsvingninger: har du kraftige humørsvingninger, sies det at du venter ei jente.

7. Tørre hender: dersom hendene dine føles tørre under graviditeten, blir det en gutt. Dersom hendene dine er mykere enn vanlig, blir det sannsynligvis ei jente.

8. Smidighet: føler du deg myk og smidig i kroppen under graviditeten er det antageligvis ei jente. Føler du deg stiv og klønete blir det en gutt.

9. Puls: Barnets puls kan avsløre hvilket kjønn det er. Jenter skal ha høyere puls enn gutter. Jentene hjerter slår gjerne 140 slag i minuttet, mens guttenes puls er noe lavere. Ned mot 120 slag per minutt.

10. Matsug: de fleste får et spesielt sug etter enkelte matvarer under graviditeten. Har du et sug etter sitrusfrukter, venter du antagelig ei jente. Har du lyst på noe salt, som potetgull eller popcorn, blir det en gutt. Har du derimot lyst på noe søtt, som sjokolade eller is, er det ei jente.

11. Gullkjedetesten: Dette er en gammel test som ble mye brukt før i tiden. Hold et gullkjede med anheng over håndleddet. Svinger kjedet fram og tilbake blir det en gutt. Hvis kjedet går rundt i ring blir det ei jente.

12. Hvitløk: sjekk din egen kroppslukt etter du har spist hvitløk eller be noen andre lukte på deg. Hvis det ikke lukter noe blir det ei jente, men hvis du stinker av hvitløk blir det en gutt. Da skal hvitløklukten trenge ut av porene i huden din.

13. Bryststørrelsen: dersom ditt høyre bryst er større enn det venstre, blir det ei jente. Er det venstre er det største, blir det en gutt.

14. Det kinesiske fødselskartet: et 700 år gammelt kart skal ha fortalt mange vordende mødre om de ventet en gutt eller ei jente. Ut fra når barnet ble unnfanget og hvor gammel mor er, viser kartet hvilket kjønn som er det mest sannsynlige. Kartet skal ifølge BarniMagen ha en treffprosent på 93 prosent.

 

Ja, særlig...

Noen av kjerringrådene må tas med en større klype salt enn andre. Her er de aller verste.

1. Vis hendene: Når noen spør deg om å få seg på hendene dine, legg merke til hvordan du viser de fram. Strekker du fram hendene ned, sies det at det blir en jente. Dersom du viser fram hendene med håndbaken opp, blir det en gutt.

2. Sovestilling: Hvilken side liker du å sove på under graviditeten? Liker du best å sove på høyre side blir det ei jente, mens dersom du foretrekker venstre side blir det en gutt. Er det da sånn at dersom man har en favorittside, vil man bare få barn av ett kjønn?

3. Unnfangelsen: Barnets kjønn skal visstnok være det samme som den av foreldrene som var mest avslappet under unnfangelsen. Kanskje ikke så enkelt å huske?

4. Tall: Hvis mors alder og året for unnfangelsen begge er partall eller oddetall, skal visstnok barnet bli ei jente. Er et av årene partall og det andre oddetall, blir det visst en gutt, sier et gammelt kjerringråd.

5. Reaksjon fra små gutter: Vis den gravide magen din til en liten gutt du kjenner. Hvis han interesserer seg for magen, blir det en jente. Hvis gutten ikke bryr seg om magen din, blir et en gutt.

6. Nøkkelen til kjønnet: i hvilken ende du plukker opp en nøkkel kan visstnok være avgjørende for om du har en gutt eller ei jente i magen. Tar du opp nøkkelen i hodet, den bredeste enden, vil du visstnok få en sønn. Plukker du opp nøkkelen i den lange, smale enden, blir det ei jente.

7. Drømmer: Dersom du drømmer om at du venter ei jente, er det ofte en gutt og omvendt.

Dere finner siden HER

Du drar!

  • 08.01.2016 - 18:17

Hvor ble dagene av?. Nok en helg melder sin ankomst, men jeg som går hjemme klarer ikke helt å skille dagene enkelte ganger. Starter en ny uke hver mandag, plutselig har vi kommet til en ny helg og en ny svangerskaps uke.

I dag kom jeg inn på tanken at i mars/februar så drar du fra meg og blir borte i et helt år. Jeg kan ikke si det tydelig nok hvor mye jeg gruver meg til denne dagen. Du er en av mine beste venner, og du drar snart fra meg. Jeg unner deg så veldig denne turen, du får oppleve noe som ikke alle får og jeg er så stolt av deg. Men så er det det at du drar fra meg da, det syns jeg ikke noe om, hehe. Jeg kan jo ikke komme med fly før den lille har meldt sin ankomst heller, og det er noen måneder etter at du alt har reist. Jeg blir igjen her uten vennen min, jeg blir igjen her på Orkanger helt alene. Hvem skal jeg dele de teite og dumme vitsene med nå?

For eksempel: Har du hørt om mannen som var så liten, at han hadde plass til bare en boble i boblejakka. 

Dette er min favoritt vits, og vi ler like mye hver gang, mest fordi den er så utrolig teit at man bare må le. Men vi gjør det sammen, og det er det som teller. Jeg kommer virkelig til å savne deg. Ikke vet jeg hva jeg skal ta meg til mens du er borte. Jeg skal helt klart besøke deg, men det får bli når den lille har kommet til verden. Jeg gruver meg til den dagen har kommet at vi må ta forvell, jeg er forferdelig dårlig til å ta forvell. Tårene vil komme, men det er kanskje positivt og kjenne på at en person vil bli savnet. Alle sier at ett  år går fort, og ja, noen ganger kan det føles slik, men ikke denne gangen.

Vi har alltids Facebook og Instagram. Jeg gleder meg til og få høre om alt du har fått oppleve, også krever jeg nesten masse bilder og to sekunder av din tid hver dag der jeg får vite hvordan du har det. ♥ Vi har opplevd så mye moro sammen, du var der da jeg ikke hadde noen og gjorde slik at jeg igjen kunne nyte livet mitt. Jeg fikk tilbake følelsen av å høre til et sted, at jeg var elsket. Du er og har vert en fantastisk venn for meg. Du er der uansett hva det skal være. du har støttet meg og vert der for meg når det har sett ut som at verden skulle ha gått under, og du har vert der for meg når alle oppturene meldte sin ankomst. Du er en veldig viktig faktor for at jeg fikk så mange oppturer. Jeg skylder deg så mye, jeg kommer alltid til og være der for deg, samme hva, Du er rett og slett fantastisk. ♥

Her er noen minner ♥ Sååå Glad i deg ♥















Hva er rett?

  • 08.01.2016 - 10:34

Disse svangerskapsukene forvirrer meg, for å være helt ærlig så skjønner jeg ikke så mye av dette. Jeg har vert gravid flere ganger, men hver gang blir jeg like forvirret. På den svangerskaps appen jeg har så står det nå at jeg er i svangerskapsuke 16 og har vert gravid i 15 uker + 0 dager. Hvem av disse skal jeg forholde meg til? 


SVANGERSKAPS UKE: 16. Har vert gravid i 15 uker + 0 dager.

TERMIN: Foreløbig er den enda 03.juli.2016

DAGER IGJEN TIL TERMIN: Ifølge terminen ut ifra siste mens så har jeg igjen 177 dager.

BARNETS KJØNN: Det er uvist enda, den lille der inne ville ikke snu seg, lå med hode og kropp vendt nedover. Jordmor fikk ikke sett om det var en prins eller en prinsesse inni der.

BARNETS VEKT OG LENGDE: Så langt er babyen vår sirka 14 cm fra hode til tåspiss. Vekt er litt mer vrient å finne ut.

BABYENS BEVEGELSER: Så langt kjenner jeg kun litt murring/dirring nederst i magen, men ingen konkrete spark kjennes enda. Men gleder meg noe enormt til jeg kjenner det.

NOEN RUTINER: Hver kveld synger jeg for den lille i magen. Det høres litt sært ut, men jeg har fått vite det at babyen føler alt du føler og hører din stemme og vibrasjonene av stemmen din. Så jeg har startet med å synge for den lille solstrålen vår. Ikke bare på kveldene men ellers også. Alle som vet hvem jeg er vet også at når det kommer til sang og musikk så klarer jeg ikke og ti stille. hehe

NESTE KONTROLL: Har time til jordmor den 19. januar. 2016 og time til UL (18-ukers kontroll) den 28. januar. 2016. Gleder meg veldig til disse dagene, og enda mer gleder jeg med til den berømte ultralyden der vi får vite om det er en prins eller ei lita prinsesse der inne. Også skal det bli greit og få fastslått den terminen som vi skal forholde oss til. 

MIN VEKT FØR SVANGERSKAPET: 55 kilo, har bestandig vert en spinkel jente.

MIN VEKT UNDER GRAVIDITETEN: 56 kilo, kommer til og legge på meg betraktelig mer, men akkurat nå er jeg fornøyd med denne vekten.

DIV. PLAGER: Bekkenløsning og nervøsitet. Jeg føler meg urolig for at dette svangerskapet ikke skal ende bra. Da tenker jeg på at vi mister den lille under svangerskapet. Skrekken sitter inne etter de andre gangene me spontan abort. Jordmor mene denne skrekken vil forsvinne bare mer og mer gjennom svangerskapet.

HAR JEG FÅTT DILLA PÅ NOE: Nei, utrolig nok så har jeg ikke det. Men det hadde jeg ikke under de andre svangerskapene heller. Det høres litt kjedelig ut siden det er så mange gravide får det, men for meg er det egentlig helt greit. Slipper det stresset med at man bare må ha noe, og kanskje man ikke har mulighet til å skaffe dette der og da. Da er det ikke noe særlig godt å kjenne på den trangen at man må ha det. 

BABY
Fra nå av måles ikke barnet lenger fra hode til stump (CRL), men fra hode til føttene. I starten av denne uken er barnet ca. 14 cm langt fra hodet til føttene. Armer og ben er ferdigutviklet, og alle leddene fungerer. Barnet kan nå til en viss grad koordinere bevegelsene sine, ettersom nervesystemet fungerer og musklene svarer på hjernens signaler. Det er fullt av aktivitet i livmoren- fosteret ruller rundt, sparker, slår kollbøtter, rynker på pannen, åpner og lukker munnen, og kan suge på tommelen. Det kan likevel være vanskelig å kjenne disse bevegelsene på dette stadiet, ettersom fostervannet har en dempende effekt.

Barnets hud er tynn, rødmusset og rynkete. Den er også dekket av det tynne, fjoneaktige lanugohåret. Når barnet blir født, er som regel lanugohåret nesten helt borte - men det kan være litt igjen på ryggen og skuldrene.

Underhudsfettet begynner å dannes. Dette kalles gjerne for brunt fettvev og hjelper barnet med å holde varmen når det blir født. Også barnets negler er nå under utvikling.

 

MAMMA
De som har født før kan kjenne barnet røre seg allerede nå, og det oppleves gjerne som en slags dirring. Er du førstegangsfødende, drøyer det gjerne til uke 20 eller senere før du kjenner de første fosterbevegelsene.

Råmelk, eller såkalt kolostrum, kan begynne å produsere allerede nå. Det er en klar væske som kan komme ut fra brystene når du klemmer på dem.

Noen kan også oppleve spenninger i livmoren og at den trekker seg sammen. Dette kalles sammentrekninger, Braxton Hicks-kontraksjoner eller simpelthen kynnere. Kynnere er tegn på at livmoren trener seg opp til fødselen. Det er vanligere å kjenne kynnere på et så tidlig stadium som dette hvis du har født før. Så lenge det ikke gjør vondt, er det helt ufarlig. Hvis du har vondt bør du ta kontakt med din jordmor eller lege. Stadig sterkere kynnere kan også være et tegn på begynnende urinveisinfeksjon. 

 

PAPPA/ PARTNER
Fremdeles er det en god stund til barnet kommer, med det kan være en god ide å begynne så smått å tenke på og prate om hvilke forventninger dere har til tiden etter fødselen. Det å bli foreldre er selvsagt forbundet med mye glede, men også med utfordringer, og i forholdet kan det fo eksempel oppstå konflikter om hvordan dere skal ta dere av barnet, eller om hvordan hjemmets gjøremål skal fordeles. 

En måte å få i gang kommunikasjonen og bli enige på er at dere begge skriver opp hvordan døgnet ser ut for dere i dag, time for time. Deretter ser dere for dere hvordan tilværelsen kan komme til å bli etter at barnet har kommet, i form av hvordan et typisk døgn vil kunne se ut, time for time. Sammenlign døgnene deres, og snakk om det som eventuelt er ulikt.

 

Denne infoen er hentet fra Gravid & Baby (APP)

Er alt som det skal?

  • 07.01.2016 - 16:03

Det er nok mange som kan kjenne seg igjen med den følelsen jeg sitter med, og mulig ikke så mange. Det er en følelse av redsel og mangel på kontroll. Jeg er ikke helt sikker på hvordan jeg skal starte dette innlegget, eller hvordan jeg skal formulere meg. 

Alt startet når jeg ble gravid. Siden jeg mistet så ble jeg automatisk mer var når jeg ble gravid nå. Jeg er 15 uker ut i svangerskapet og jeg føler konstant at det er noe som er galt. Dette er en forferdelig følelse. Jeg har time til den ordinære atten-ukers kontrollen den 28.01.16, men jeg kjenner at jeg sliter med det å ikke vite, jeg har ikke kontroll over hva kroppen min velger og gjøre. Jeg ringte da til St.Olavs Hospital i Trondheim og spurte om der var noe mulighet for at vi kunne fram-skyve timen ihvertfall to uker. Men dette lot seg ikke gjøre. De var veldig forståelsesfulle, det var en dame der som tok mange telefoner for og se om det var noe de kunne gjøre for meg. Til slutt så sa hun at jeg dessverre bare må vente til uke 18. Like etter sa hun at hvis jeg var interessert så hadde hun klart å skaffe en jordmor som kunne ta en ultralyd slik at jeg kunne få se at den lille der inne hadde det bra.

Jeg takket mange ganger, jeg ble så utrolig lette over at jeg kunne få muligheten til å se hvordan babyen min hadde det. Det har vert så vondt for meg å kjenne på den vonde følelsen av at det har vert noe som ikke stemte, at det var noe galt med babyen min, det har vert helt forferdelig. Når jeg kom dit så tok de varmt imot meg og ba meg sette meg ned litt så skulle jordmor snart plukke meg opp. Jeg satt i cirka femten minutter så kom hun. Hun forsto redselen og engstelsen som jeg satt inne med, så sa hun at jeg ikke var alene om denne følelsen. 

Hun ba meg legge meg ned for så og dekke meg til med denne gørra. Og der var den lille babyen min, tårene rant og jeg var så lettet bare for å se den lille. Jordmor kunne fortelle at hjertet banket slik som det skulle, hjernen utviklet seg slik som den skulle og alt så bare bra ut. Tårene bare rant. Det ble så snakket om kjønn, hun ville se om vi klarte å se om det var en liten prins eller prinsesse. Men neida, den lille hadde bestemt seg for at hode og kropp skulle vendes nedover, og med det klarte vi ikke å se om det var en han eller en hun. Men det er greit, jeg fikk det jeg kom dit for. Jeg fikk se at min lille skjønne baby har det bra. 

Jeg hadde ingen grunn til bekymring, men den var der i aller høyeste grad. Jordmor mente at jeg følte det slik på grunn av morsinstinktet. Siden jeg har opplevd både det ene og det andre i svangerskapene mine så sa hun at det ikke var så rart at jeg føler det slik jeg gjør. Når timen var ferdig så følte jeg meg ti kilo lettere, alt føltes som en enorm lettelse. Babyen min har det bra! ♥ Jordmor sa at denne følelsen vil komme tilbake på et eller annet tidspunkt i svangerskapet, men da måtte jeg bare sette meg ned i et stille rom der jeg kun kunne høre min egen pust. Der inne skulle jeg bare roe ned og kjenne den lille i magen. Hun fortalte at de gravide kan kjenne bevegelse fra barnet uten at man fysisk kjenner det på magen. Det er ganske fantastisk! 

Jeg er så utrolig stolt av alle gravide. Noen føler at de har eller har hatt et kjempe enkelt svangerskap, andre kan kjenne på et litt tyngre, og noen kan føle det som et mareritt. Men uansett hvordan ditt svangerskap er så bør alle gravide være så utrolig stolt over seg selv og kroppen. Du og kroppen din gjør en fenomenal jobb, du lager et nytt menneske, det er jo helt fantastisk. Fantastisk at kroppen vår er i stand til det. Vær stolt av dere selv, for det er jeg. ♥

Lille babyen vår, Uke 15 ♥

Love is Everything!

  • 05.01.2016 - 20:50

Er nå i svangerskaps uke 15+4. Tanken på at nå i januar skal jeg få vite om det ligger en liten prins eller prinsesse inni der. Det er så utrolig spennende! :D

Men det er en til i familien som gleder seg virker det som. Enten så gleder han seg eller så skjønner han ikke helt hva som er inni magen til hu mor. Enten eller! hehe. For dere som lurer så er det snakk om vår kjære hund, Åskar. Han er familiens koseklump. Problemet er bare at han ikke helt vet hvor stor og tung han er. Han er 9-10 måneder og veier 30-35 kilo. Denne gutten her er bare helt utrolig, han har kommet i en liten "fase" om jeg kan kalle det det. Han har begynt med å ligge oppå meg. Han får støtt og stadig beskjed om at han kan ligge ved siden av meg, men han skal ligge med hodet på magen min. Det er akkurat som at han vet at det er noe inne i magen min som bare vokser og vokser og venter på å få se dagens lys. Det er nesten som at han føler hjerteslagene og pulsen, for hver gang han legger hodet på magen min så får han en slik indre ro og til slutt sovner.

Men Åskar er veldig tung, så han får ikke ligge særlig lenge. Babyen tåler nok en del, men det er svært ubehagelig å ha en stor hund liggende oppå mage din. Men i dag hadde han virkelig dagen sin. Han stirret og koste med babymagen, alt han ville var å kose. Mulig det er en som gleder seg til å bli storebror. ♥ Men det skal også sies at denne hunden kan irritere på seg gråstein. Han er en skikkelig tøysekopp. Jeg er veldig glad for at han er lydig når han får faukene sine med sprell. hehe. 

Familiens gullgutt. ♥



 

Pusser opp

  • 05.01.2016 - 19:24

 

Da har jeg startet på guttene mine sitt rom. Gleder meg til at alt er helt ferdig.
Planen er en blå vegg, blå karm rundt døra og blåe skapdører. Resten skal være Hvitt. Før jeg startet var det skitten gul farge på veggene og røde lister.



Aldri opplevd dette før

  • 05.01.2016 - 10:38

Tidlig i går morges så fikk jeg for første gang i mitt liv se et stjerneskudd. Jeg skulle ønske at det ikke hadde gått så fort, stjerneskuddet var borte på et blunk. Folk har fortalt meg at hvis du ønsker deg noe i det du ser et stjerneskudd så vil ditt ønske gå i oppfyllelse. Jeg kan ikke si at jeg tror noe på det, men jeg fant ut at det var verdt et forsøk. Jeg har tross alt prøvd det meste for at ting skal bli litt bedre, det kunne jo ikke skade med et lite ønske tenkte jeg. 

Jeg lukket øynene og ønsket for harde livet, nå gjenstår det å se om det er noe i det folk sier angående ønsker i synet av et stjerneskudd. Jeg har jo som sagt prøvd det meste, så jeg krysser alt som krysses kan for at dette ønsket skal gå i oppfyllelse. Jeg ble sittende og tenke på dette stjerneskuddet i flere timer etterpå. Det var så utrolig vakkert. Det var mørkt ute, så stjerneskuddet skinte så sterkt som det overhodet kunne. På de få sekundene som det vistes så kunne man se en slags hale som hang på slep etter stjerneskuddet. Det lyste opp, akkurat som at det var fylt med glitter eller noe sånt. Det var utrolig vakkert, når man så stjerneskuddet så fikk jeg øyeblikkelig en følelse av at dette kom til å bli en bra dag. 

Jeg hadde rett, det ble en veldig fin dag. Jeg fikk brukt dagen slik kroppen min ville, søvn! Kroppen min trengte ikke annet en noen ekstra timer med søvn, så gjennom dagen så var det ikke mange timene jeg var våken. Jeg våknet neste morgen som er for to timer siden. Jeg lå bare der, orket ikke tanken på å stå opp, så da gjorde jeg det eneste rette, jeg satte på TV'en. Ble sittende en times tid for å se TV til jeg så ut av stuevinduet. Det var så utrolig vakkert, og i dette øyeblikket følte jeg meg så utrolig heldig. Den utsikten jeg har er jo bare helt fantastisk. Hvem vil vel ikke våkne til en slik utsikt om morgenen. Fantastisk!

Men nå er det kanskje på tide og stå opp. Kan jo ikke ligge å dra meg i hele dag. Jeg skal nemlig en tur på byen for å skaffe nå male saker og slikt. Skal male rommene til mine to prinser. Kan jo ikke ha en hvit vegg som ikke lenger er hvit. For å si det sånn så er det noen år siden noe ble malt i dette huset. Men for oss som så godt som nettopp har kjøpt det har ingen ting imot at det er litt og gjøre, da kan vi få det akkurat slik vi vil ha det. 

Dere må ha en fin dag mine bloggvenner ♥



NATTENS TRAGEDIE

  • 04.01.2016 - 09:17

Natten har vert et mareritt. Det har skjedd en forferdelig og tragisk ulykke her på Orkanger. Vi ble litt sene og klarte ikke helt å komme oss til sengs i normal tid. Så når klokken var litt over 01 på natten så så vi masse politibiler og brannbiler på andre siden av Orkanger. Vi bor slik til at vi har utsikt over alt, er det noe med blålys på kveldstid/nattestid så klarer vi å se det.

Som alle nordmenn flest så er vi også litt nysgjerrige, vi lurte fælt på ha det var som hadde skjedd. Vi søkte opp i nettavisen for å se om noen muligens hadde rukket og skrive om det som hadde skjedd. Når jeg til slutt fant artikkelen som jeg lette etter så ble jeg helt knust. Alt jeg ønsket var at jeg ikke hadde vert nysgjerrig, alt jeg ønsket var om det kunne finnes noen som kunne skru tilbake tiden noen timer. Det var et hus som sto i full fyr. Det sto at mange hadde blitt evakuert, men at det var enda en person som ikke hadde gjort rede for seg. Altså at han eller henne ikke var til stede. 

Jeg våknet tidlig i morges og hadde et indre håp om at denne personen skal ha blitt funnet i god behold. Jeg gikk nok en gang inn på nettavisen for å se om den savnede hadde kommet til rette, men jeg kunne ikke tatt mer feil. Den savnede hadde blitt funnet inne i brannruinene og livet sto ikke til å reddes. Nettavisen har ikke gått ut med navn eller kjønn på den omkomme, så jeg vet ikke mer enn dere. 

Men det eneste jeg kan gjøre nå er å ønske og håpe at de etterlatte blir tatt godt vare på i denne sorgens stund. Dette er en forferdelig tragedie, jeg får så vondt inni meg.



Dette bildet er ikke huset som er nevn i dette innlegget. Hentet fra Google.

En ny side er opprettet

  • 03.01.2016 - 23:41

Jeg fikk en privat melding på FaceBook av en jente som da lurte på om hvorfor jeg ikke lagde meg en slik offentlig side på Facebook. Jeg fortalte da at jeg hadde hatt en gruppe, men at jeg følte at min lille blogg ikke var stor nok til å ha en slik side. Hun ville ha en side der hun kunne følge bloggen min og holde seg oppdatert. Når hun da fortalte at hun hadde fulgt meg en stund så ble jeg selvfølgelig veldig glad og tenkte at dette var jo kjempe stort. Det er veldig stort for meg og kjenne på den følelsen av at det er noen som er interessert i å finne ut mer om meg og mitt liv. Det er jo kjempe spennende. 



Jeg gjorde slik hun hadde foreslått,jeg lagde en slik side, og HER kan dere finne Facebook siden.

Følg meg gjerne, ingen ting som er morsommere enn det. :) ♥

 

2015 VAR IKKE MITT ÅR!

  • 03.01.2016 - 07:46

Året 2015 har vert et veldig vanskelig år for meg, men til tross for at jeg har hatt et tøft år helsemessig så fant jeg lykken med det jeg vil si er verdens beste mann. For dere som kjenner meg vet også all elendigheten jeg har måttet vært igjennom. Det ene tok det andre og alt toppet seg når min kjære onkel ikke lenger var blant oss, da føltes det som at hele min verden bare raste sammen. Jeg hadde ikke lenger krefter til å holde meg oppreist. hodet og kroppen var så sliten, alt jeg ønsket var at verden ville stoppe opp i noen sekunder slik at jeg kunne få en pust i bakken. 

Men alle vet at verden kan være ondskapsfull til tider, jeg var der at jeg følte det slik. Men en engel ble sendt til meg, jeg følte meg elsket, noe jeg ikke hadde følt på noen år. Jeg hadde gitt opp kjærligheten, jeg hadde slått meg til ro med at jeg ville traske igjennom livet alene. Men alt snudde da jeg en sommerdag fikk en melding fra en gammel venn. Jeg hadde verken snakket eller sett han på tolv år, begge ble sittende med telefonene der vi fortalte hvordan livene våre var. Men jeg er av den type person der jeg ikke vil bry andre med min situasjon og problemer, og slik har jeg bestandig vert. Det gikk en liten stund så døde min kjære onkel og Kai var da fysisk tilstede. Jeg hadde ingen å kontakte, så for meg føltes det normalt å ringe han og fortelle hva som hadde skjedd. 

Jeg kjørte ned til havet for å kjenne havbrisen slå imot meg. Jeg får på en måte litt roen over meg når jeg er ved havet. Men Kai slapp alt han hadde og holdt på med for å støtte meg etter denne tragiske beskjeden. Det skal også sies at dette var midt på natten. Han har vert der på en måte som ingen andre har. Jeg har hatt et år med mye elendighet med helsen, kroppslig og tap. Men på mirakuløst vis så står jeg enda oppreist, jeg må nok være sterkere enn jeg selv tror.

Hver nyttårsaften er jeg bestandig like gira på det kommende året, for jeg har bestandig satt meg mål som jeg har fulgt mål bevist for og få et så bra og vellykket år som mulig. Men dette året var det noe som ikke stemte helt, jeg hadde ingen mål. Alt jeg vil er jo å bli frisk, bli kvitt denne sykdommen, ME. Men som leger og helsepersonell sier så er ikke dette gjort over natten, men jeg drømmer og håper om det hver dag. At når jeg våkner om morgenen så er jeg frisk og kan leve normalt. Men dette skjer ikke om jeg ikke får den behandlingen og veiledningen jeg trenger (som skal sies at jeg får i høyeste grad). 

Men vi har store planer som forhåpentlig vis vil bli satt i kraft meget snart. Jeg kommer ikke til å avsløre planene før alt er ordnet og vi har fått ting bekreftet. Men det er noe som jeg ser veldig fram til. Både for meg og min lille familie. Så med andre ord har jeg fått igjen håpet på året 2016. Men den største berikelsen som vi kommer til og få er den lille prinsen eller prinsessen som ligger trygt inni magen min som bare ligger der og nyter tiden fram tid hun/han skal se dagens lys for første gang. Skal forresten til Ultralyd nå i januar, da er det tid for å få vite hvilken farge jeg skal ha på klærne til den lille.. Blir det rosa søte kjoler eller blir det blå kule gutte skjorter? Det gjenstår å se. Men som sagt, alt har sett så mørkt ut, men jeg føler nå at jeg kan se lyst på det nye året vi nå har kommet inn i, og ta det imot med åpne armer. 

 



Godt Nyttår alle sammen, håper at hver og en av dere har noe positivt å se fram til dette året, og at dere får et beriket og fint år.

2016

May-Celin Nybak

Jeg er en jente på 28 år og trebarnsmor til tre flotte gutter. Blogger om hverdagen i store og små doser.

  • Følg bloggen:
  • Blogg.no
  • Facebook
  • Instagram
  • Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no