hits

May-Celin Nybak

NY SVANGERSKAPSUKE

  • 26.04.2016 - 22:23

 


 

 PÅ VEI: Jeg er nå 31 uker + 0 dager.

 BARNETS VEKT: Vår lille "mageboer" veier nå ca 1,79 kilo, og på slutten av uken ca 1,95 kilo

♥ TERMIN: Jeg har termin 1. juli, men dagen for keisersnitt er satt til den 7. juni.

 BARNETS KJØNN: Vår lille "mageboer" er en liten prins.

 HVA SKAL PRINSEN HETE?: Vår lille prins skal hete, Adrian.

 ER DET AKTIVITET INNI DER?: Ja! det skal være sikkert og vist. Saftige spark som treffer ribbeina mine nå ja.

 BABYENS LEIE: I følge jordmor så har han lagt seg ned med hodet i bekkenet. En liten gutt som bare vokser og venter på at dagen for fødsel skal komme.

 MIN VEKTØKNING: Jeg startet svangerskapet med 55 kilo. Etter 25 uker veide jeg 64 kilo, nå i uke 31 veier jeg 68 kilo. Med andre ord så har jeg gått opp 13 kilo. 

 STREKKMERKER: Fortsatt ingen nye strekkmerker å se. Men har hovnet litt opp i anklene. ikke mye.

 PLAGER: Bekken og sammentrekninger. Dette er noe som gjør dagene ekstra tunge og vanskelige.

 KYNNERE: Har en del av det ja!

 ​CRAVINGS: Ikke for øyeblikket. Men siden jeg har sure oppstøt til tider så hjelper det med en is. 

 TUNGT: Ja nå er det tungt. kroppen fungerer ikke, og med det mye smerter.

 HUMØRET: Jeg har smerter til tusen, er utslitt, og til slutt håper at ting skal endre seg.

 TANKER RUNDT FØDSEL: Jeg er redd for fødselen. Har fått brev angående keisersnitt, så nå er alt plutselig blitt veldig "virkelig" på et vis.

 NESTE KONTROLL: Jordmor 28.04, og ultralyd på sykehuset den 09.05

 



 

OM BABYEN 
Den lille er nå ca 39 cm langt fra hodet til føttene og ca. 1,79 kilo i starten av uken, og 1,95 kilo i slutten. Men vi har fått beskjed om at vår lille gutt ligger litt over gjennomsnittet, så han er nok over to kilo på dette tidspunktet.

Han sover store deler av tiden- og i de våkne periodene trener han på å puste, bevege seg og åpne og lukke øynene. De indre organene fortsetter å modnes, og lungene forbereder seg til å puste på ordentlig. Nå fungerer også alle hans sanser- syn, hørsel, smak, lukt og følelser.

Han øver seg iherdig på å svelge, og tisser en halv liter hver dag. Det høres litt ekkelt ut, men fostervannet fornyer seg hver tredje time. Ettersom han svelger , fylles også tarmen opp med hans første avføring, mekonium, også kalt barnebek. Hos de fleste kommer den første avføringen noen timer etter fødsel.

Kanskje den lille "mageboeren" hikker. Du kan kjenne det som små, rytmiske bevegelser. Hikking er ikke farlig for den lille babyen. Faktisk så bidrar det til å klargjøre lungene for pusting. Når barnet hikker  presses mellomgulvet sammen og lungevolumet øker. Barnets pusteøvelser følger gjerne etter en tid med hikking. Barnet reagerer også gjerne hvis sollys skinner gjennom den stadig tynnere livmorveggen. Noen ganger strekker barnet seg mot lyset og kan følge en lyskilde med øynene. 

BEKLAGER! DETTE HAR SKJEDD!

  • 18.04.2016 - 22:28



 

Jeg kan ikke gjøre noe enn å beklage! Jeg har fått noen spørsmål og bekymrede meldinger angående det at det har vært så stille fra meg her på bloggen. Dette beklager jeg på det sterkeste. jeg kan komme med en oppdatering nå om hva som har hent. Jeg har IKKE født enda, takker høyere makter for det! Men det har ikke vært lett. Smertene er intense og jeg er ikke i noe form. Kroppen skranter, men jeg henger i det, har ikke tenkt å gi etter så lett.

Torsdag forrige uke var en skummel dag. Jeg og Kai var ute for å handle inn litt til den lille i magen. Siden vi da ikke hadde noe annet enn sengen så kjente vi presset med å skaffe det vi trengte, med tanke på at jeg er så dårlig som jeg er- og med det ikke vet hvor lenge dette vil vare. Etter maks 20 minutter så kjente jeg at noe var galt, i det ene øyeblikket svettet jeg som en gris, og i det andre frøys jeg. Jeg var ustø, sjanglet hit og dit, snakket utydelig og hadde en dundrende hodepine. Det ende med at Kai måtte støtte meg opp for at jeg ikke skulle falle om. Han fikk satt meg ned på en stol, jeg sa til han at det var noe som var galt og at jeg trodde det var blodtrykket som gjorde til dette.

Etter at jeg hadde sittet rolig i noen få minutter så var det ingen endring. Jeg satt på stolen og vaiet fram og tilbake, jeg klarte rett og slett ikke å holde meg oppe. Jeg følte at jeg kom til å svime av, Kai skjønte at dette ikke var slik det skulle være, han har tross alt sett meg med smerter ofte den siste tiden, men dette hadde han aldri opplevd. Han ringte ned til føden for å spørre hva vi skulle gjøre. Han fikk beskjed om å få meg hjem, gi meg litt mat- for så å vente. Men jeg måtte selvfølgelig komme om det ikke ble noe bedring.

Etter en times tid så var det enda ingen bedring. Vi bestemte oss for å dra til føden. Hele turn til sykehuset følte jeg at jeg ikke kunne holde meg våken, kroppen var så svak, jeg var på nippet med å svime av. Ut i fra det jeg har blitt fortalt i etterkant så forsvant jeg ti minutter før vi ankom sykehuset. Jeg hadde besvimt. Kai trodde først at jeg kanskje hadde sovnet siden jeg var så sliten og utslitt. Men når vi kom fram så hadde han prøvd å vekke meg, normalt sett så skvetter jeg i litt når noen prøver å vekke meg. Men ikke denne gangen.
 



 

Ut i fra det han fortalte så klarte han å beholde seg rolig. Han dasket meg litt i ansiktet for å få meg ved bevissthet, han kleip meg hardt på innsiden av låret for å finne ut om jeg reagerte på smerte, noe jeg da ikke gjorde. Han ringte inn på føden og fikk da beskjed om å kjøre til akutten. Der ble han da møtt med flere hvitkledde damer som alle prøvde å få meg ved bevissthet. Ut ifra det Kai fortalte så hadde en av disse damen bortimot slengt meg over skuldra og lagt meg ned på en båre, der det da bars opp til femte etasje- føden.

Etter en god stund så kom jeg til meg selv, jeg hørte en beroliget og myk stemme som sa at babyen min hadde det helt fint. Jeg forsto ikke helt hva denne dama snakket om. jeg skjønte jo ikke helt hvor jeg var i utgangspunktet. Alt jeg kunne få ut av ord var, Kai. Han hvisket meg i øret og fortalte at alt skulle få bra. Han holdt meg i hånden samtidig som han brukte den andre hånden til å stryke meg ømt over håret. Når jeg såg og følte hans nærvær så følte jeg meg straks mye tryggere. Legen fortale at jeg hadde et veldig lavt blodtrykk og en veldig høy puls. Men de var veldig nøye med å fortelle meg at den lille i magen hadde det bra, OFTE!

Jeg datt litt inn og ut av bevissthet. Når jeg kom til meg selv så var jeg så klart veldig sliten, kroppen verket og smertene var helt klart til stede. De fortalte nok en gang at "mageboeren" vår hadde det veldig bra. De fortalte nok en gang at jeg hadde hatt et veldig lavt blodtrykk og en veldig høy puls, men at alle verdier var på vei til normalen nå. Jeg ble fortalt av kai at jeg hadde vært borte i ca en time, en time uten at noen hadde fått noen helst form for respons av meg. Etter en stund på sykehuset så følte jeg meg bedre, blodtrykket var stabilt og legen sa at hvis jeg ville så skulle jeg få være der til jeg følte meg sterk nok til å dra hjem. Men etter alt som har skjedd så ville jeg bare hjem. Jeg ville hjem til trygge omgivelser. Selv om man desidert er tryggest på et sykehus så føles det tryggere hjemme uansett. 

Det endte så med at vi dro hjem. Siden den dagen har jeg vært mer reservert en normalt. Men det har ikke stoppet meg. Jeg og Kai har handlet inn ting og tang til den lille i magen, samt materiale til å få ferdig babyrommet. Men det er ingen tvil i havet om at jeg er veldig svak og trenger mye hvile. Jeg prøver å ta hensyns til kroppen så godt jeg kan, men samtidig vil jeg at dagene skal være mest mulig "vanlige", vil ikke at smerten skal være hele dagen liksom. Man må bare gjøre så godt man kan, man kan ikke forvente noe mer av seg selv eller andre enn akkurat d. 

I morgen er jeg i uke 30. Det vil da si at i morgen er det nøyaktig 7 uker til vår lille solstråle kommer til verden. Om alt går som planlagt så klart. syv uker (den 7. juni), så langt har tiden gått ganske fort, men nå kjenner jeg at kroppen er sliten og jeg utålmodig. Så det er nok ganske naturlig at jeg føler dagene og ukene går veldig trekt. Men nå som sommeren og solen kommer smygende på så skal man se at man føler at dagene blir litt bedre. Man kan sitte ute i sofaen og bare nyte den varme solen.

Dette er da grunnen for at jeg ikke har gidd lyd ifra meg på en stund. Og dette beklager jeg. 
 



 

KAMPEN MOT LEGENE!

  • 08.04.2016 - 12:12


 

 

Jeg vet ærlig talt ikke hva jeg skal si! Dette er bare helt forferdelig!

Som jeg fortalte dere i et tidligere innlegg så kom vi på kant med en av legene, kort fortalt så ble den legen bannlyst fra mitt rom. Det resulterte i at jeg ikke fikk noen lege dagen etterpå, noe jeg syntes var veldig rart, så jeg lot tvilen komme de til gode. Dagen etter (i går) så kom det inn en annen lege. Han hadde så klart snakket med den forrige legen, og uten å prate med verken meg eller min samboer så kunne han komme fram til samme konklusjon.

DETTE SKJEDDE!
Som dere vet så har jeg ME, dette er en sykdom/ diagnose som gjør at kroppen blir helt tappet for krefter, og det fort. Man bruker utrolig lang tid på å hente seg inn igjen- lade batteriene. Jeg kom inn på sykehuset torsdag 31. mars på grunn av ufattelige smerter og sammentrekninger. De satte på meg en slik registrering. Denne registreringen måler disse såkalte takene, hjerte og pulsen til den lille i magen. De konkluderte raskt med at dette var noe som kunne minne om premature rier. Jeg ble så klart veldig redd. De tok meg inn på et annet rom der de undersøkte livmorhalsen, til min store lettelse så var den helt urørt og ikke påvirket av disse takene. Jeg ble så lagt inn og ble liggende i en uke. 

Mens dagene gikk så ble jeg bare svakere og svakere, og smertene ble bare sterkere og sterkere. Noe som også vistes tydelig på registreringen siden takene hadde blitt sterkere og ga høyere målinger. Grunnet ME'n så ble jeg så klart helt utslitt, viste ikke opp ned på meg selv til slutt. Det var da alt skjedde. En kvinnelig lege kom inn til morgen visitten. Hun spurte om jeg var suicidal, det var hennes åpningsreplikk liksom. Jeg så på henne med tårer i øynene. Hva er det du snakker om?? Hva får deg til å si noe slikt til en redd, gravid jente på 25 år med store smerter. Hva får en person til å bare buse ut med dette? Jeg ble så klart veldig lei meg og sjokkert over at hun i det hele tatt kunne stille meg dette spørsmålet. Men hun stoppet ikke der, "har du svangerskapsdepresjon, vanlig depresjon eller angst?". Jeg lå i sengen med høye smerter, og en følelse av å ikke bli tatt på alvor, en følelse av at hun bortimot beskylde meg for at dette var noe jeg fant på. At jeg hadde et mentalt problem og bare var ute etter oppmerksomhet. Jeg forklarte henne at jeg har hatt en vanskelig oppvekst, det er ikke alle som er så heldig der alt skal gå på skinner. Men HALLO!! jeg har aldri vært suicidal eller noe slikt. Jeg fortalte at jeg hadde ME, men at det ikke var derfor jeg kom for å få hjelp. Hallo, hadde jeg villet hatt hjelp der og da med ME, som jeg mest sannsynlig har hatt siden barneskolen, da hadde jeg helt klart gått til en psykolog, og ikke på føden. Etter bare to - tre minutter gikk hun igjen. Jeg ringte Kai i full fortvilelse. Han spurte om jeg ville at han skulle ringe på avdelingen å snakke med de? Han var ikke sint eller noe slikt, han ville bare få oppklart om dette var en misforståelse eller ikke. Men jeg var så fra meg, jeg turte ikke, jeg var redd di skulle komme inn å beskylde meg for mer.

 



 

Neste dag kom, og samme lege kom inn døra. Jeg prøvde å se lyst på hele denne situasjonen, tenkte at det kanskje var sånn standar spørsmål som de måtte stille. Men der tok jeg feil. Hun fortsatte, og ikke nok med det, det ble jo snakk om at vi ikke hadde fått noen keisersnitt dato. for jeg fortalte tidligere at vi hadde fått en dato for keisersnitt. Jeg ble nok en gang sjokkert over hva hun fortalte. Jeg sa at vi hadde fått en dato, den 7. juni skulle vår lille prins få se dagens lys. Hun sa at dette ikke stemte. Jeg ble bare mer og mer lei meg. Mens tårene rant nedover kinnene mine så sa jeg at vi hadde fått dato den dagen, jeg og min samboer satt inne på samme rom som legen da det ble ordnet og bekreftet. Keisersnitt datoen ble satt i uke 37. Da så hun på meg og sa at dette var alt for tidlig, og at jeg skulle ikke ha en keisersnitt dato i uke 37. Tårene strømmet på og redselen bygget seg kraftig opp. Hun sa at et planlagt keisersnitt blir satt 5 til 10 dager før forventet termin. Jeg fortalte så at det var en god grunn for at vi skulle få keisersnitt og ikke skulle ha en vaginal fødsel. For det første så var det grunnet at risikoen for en prematur fødsel var veldig stor, men også fordi at jeg måtte hofte opereres etter min andre fødsel. Legen sa så at dette ikke var tilfelle, eneste grunnen for at jeg eventuelt skulle ha keisersnitt var fordi at jeg ville det selv.    

Men i alt så mente hun at jeg måtte snakke med en psykolog, at dette var psykisk. Jeg fortalte at ME ikke er en mental lidelse og at jeg hadde papirer på operasjonen og at alt var på dette sykehuset. ME er en fysisk lidelse som rammer kroppen og ikke hodet. Man blir jo så klart mentalt sliten av å ikke ha noe overskudd. Men det er ikke det mentale som kan til ME'n. Dette brydde hun seg ikke noe om. Jeg fortsette å beskytte meg selv. Jeg sa at jeg kom hit for å få hjelp, jeg kom fordi at jeg hadde sammentrekninger og at kroppen min ikke klarte stort mer. Nok en gang satt jeg igjen med en følelse av å ikke bli tatt på alvor, jeg hadde flere spørsmål nå enn før hun kom inn. Hvorfor angriper hun meg på den måten? hva får et menneske til å gjøre noe slikt? Hun dro og jeg knakk helt sammen, nok en gang.  Jeg har opplevd dette før. I mitt første svangerskap så hadde jeg mye bekkenplager, men når jeg kom til uke 32 så kom takene, de ble bare sterkere og sterkere. Etter en uke (33) taklet ikke kroppen min den påkjennelsen det medførte, det endte da med at de ville ta ut den lille gutten min. Heldigvis så var han en stor og sterk gutt som hadde en vekt på 2420 gram. 

Nok en gang ringte jeg Kai, han ble meget forbandet og ringte ned på avdelingen. Han sa at en gang kan han godta, men to ganger- da renner det over. Han fortalte nøyaktig hvor skapet skal stå, og var meget bestemt på at denne legen ikke skulle komme inn på rommet igjen, hun skulle ikke ha noe med meg som pasient å gjøre. Målingene viste tydelig at her var det sammentrekninger, man kan ikke lure maskinen. Her ligger jeg i smerter, er redd for at jeg ikke skal holde ut, og med det at vår lille solstråle er nødt til å komme til verden mye tidligere en hva vi hadde i tankene. Jeg er så utrolig redd, redd for hva som skal skje med vår lille baby, redd for hva som kan skje med meg. Han kjeftet den stakkars jordmoren full, han sa at dette vil ikke vi finne oss i. En slik behandling er uaktuell. Den stakkars jordmoren ble veldig med seg, etter dette så var hun veldig forståelsesfull. Hun skrøt mye av meg, hvor sterk jeg var som holdt ut dag og natt, og med den diagnosen jeg hadde. Hun viste at dette ikke var lett. Hun snakket med legen og fortalte at hun ikke lenger var velkommen. Hun snakket så med en ny lege. Hun sa hun skulle gjøre så godt hun kunne for å hjelpe oss, men til syvende og sist så hadde hun ikke makten. Legene hadde det siste ordet.

 



 

Dag tre kom, den legen vi hadde bannlyst hadde nå snakket med den legen vi skulle ha. Men problemet var at ingen lege kom. Hva var det egentlig som skjedde? Skal vi ikke få en ny lege, men som sakt så ville jeg la tvilen komme de til gode. Kanskje de bare ikke hadde noen ledige leger denne dagen. Neste dag kom og en mannlig lege kom inn. Han hadde så klart snakket med den forrige legen, og uten å ha snakket med verken meg eller Kai så hadde han lagt opp seg en mening. Han kom inn å sa at på fredag så skal jeg skrives ut fra sykehuset, og han anbefaler meg å ta kontakt med en psykolog. Jeg kunne ikke tro mine egne ører. Jordmor så på meg, hun så hvor gråtkvalt jeg ble. Hun sto bare å trippet, det var tydelig at hun ville si noe, men som hu fortalte tidligere så hadde ikke hun noe makt ovenfor en lege. Hun spurte om jeg hadde noe jeg ville si siden hun viste at jeg ikke var enig i det legene hadde sakt og kommet fram til. Jeg ristet bare på hode. Uansett hva jeg hadde sakt så hadde ikke det vært til nytte, de hadde jo uansett lagt opp seg en mening. Legen gikk ut og jordmor tok meg varmt og kjærlig på skulderen, det var akkurat som at hun kjente min smerte.

Nok en gang ringte jeg Kai, han eksploderte og ringte til avdelingen, og nok en gang kom han til jordmor. Han fortalte at jeg var en jente som lever med smerte 24/7, døgnet rundt. At uansett hvor mye smerte jeg ble utsatt for så sa jeg aldri noe, så når hun ligger her på sykehuset og gråter av smerte, ja da har hun virkelig vondt. Han var så sint, han ba om å få en liste over andre sykehus. Med andre ord så vurderer vi et annet sykehus. Det var nå torsdag de siste skjedde, og jeg hadde fått beskjed om at på fredag skulle jeg hjem. Men jeg maktet ikke på dette lengre. Kai ga beskjed om at jeg dro hjem denne dagen om jeg så måtte ta buss. Og det var nettopp det jeg gjorde. Kai kunne dessverre ikke hente meg siden han var langt unna. Jeg pakket alt som jeg hadde, tok krykkene fatt og tok bussen hjem. Smertene var intense og kroppen svak. Men alt jeg tenkte var at jeg måtte vekk i fra denne plassen.

Nå ligger jeg hjemme, smertene er ubeskrivelige, og kroppen svak. Men samme det. Jeg skal gjøre mitt for at dette skal gå vår vei. Jeg skal nå ha noen dager hjemme, men hvis tilstanden forverrer seg så kan det tenkes at et nytt sykehus blir kontaktet. Vi får se.

 



 

SERIØST? HÅPER IKKE DETTE ER TILFELLE!

  • 06.04.2016 - 15:00



 

 

Jeg har ikke ord! Som jeg sa i gårdagens innlegg så kom vi litt på kant med en av legene her, og sa klart og tydelig ifra om at vi ville ha en annen lege. En lege med forståelse ovenfor den situasjonen jeg er i.

Vi fikk beskjed om at vårt ønske om en ny lege så klart skulle bli diskutert, og vi skulle så få en ny lege i dag til visitten. Men den gang ei! I stede for å gi oss en ny lege så fikk jeg ingen lege i det hele tatt. Det eneste jeg fikk vite er at jeg skulle være her på sykehuset i alle fall til fredag. Jeg skal la tvilen komme de til gode, at de kanskje ikke hadde en ledig lege akkurat i dag. Men det virker litt sånn rart syns nå jeg. I går ga vi klar beskjed om at den legen som vi hadde ikke var velkommen når vi ble behandlet på det viset. Men å ikke få noen lege i det hele tatt? det er nå litt rart spør du meg. Eneste grunn for at jeg vet at jeg skal få være her til fredag er fordi at jeg spurte. Jeg spurte om når legevisitten var i dag, og hvorfor den hadde vert til alle andre men ikke meg. Hun så på meg og ble litt stille. Det var nemlig den samme legen som skulle gå visitt i dag som det var i går, den legen vi ikke ville ha. 

Men tvilen skal komme de til gode for i dag. Det kan godt hende at det ikke var noen annen lege tilgjengelig i dag, så i morgen vil jeg tro det kommer en lege, får jeg håpe. Men hvis ikke, ja-nei da vet ikke jeg hva jeg skal tro. Jeg kan ikke komme på å ha følt meg så liten og ubetydelig som jeg har gjort de siste to dagene med den andre legen. Ikke nok med at jeg skal ligge hær for meg selv om dagene i et smertehelvete og en utslitt kropp som skranter bare mer og mer for hver dag som går. Men i tillegg skal vi ikke bli tatt på alvor. Det kan hende jeg kommer til å skrive om det som skjedde med denne legen en dag, men akkurat nå vil jeg bare ha litt avstand, prøve å fokusere på å holde ut. 

Jeg har heldigvis en jordmor her som støtter oss fult ut og er bare helt fantastisk. Så lenge hun hjelper oss så har jeg stor tru på at dette skal gå bra. Men som jeg skrev i det forrige innlegget så har hun ikke noe makt her. Til syvende og sist så er det legene som har det siste ordet. Men jeg må få bruke noen ord her på å skryte av denne fantastiske jordmoren. Jeg går ikke ut med navn, men kan si såpass at dette er en litt eldre dame, det oser godhet av henne. Et fantastisk menneske. Hennes støtte oppi alt dette er uvurdelig. 

Dette innlegget ble kanskje litt vell ampert, men jeg kan ikke noe for det. Jeg er ikke av den type person som kan snakke med venner og familie om alt som plager meg, det var jo derfor jeg skapte denne bloggen i utgangspunktet, for at den skulle bli brukt som min lille dagbok- bare at den er offentlig. For alle de som er gravide så vil jeg tro de fleste føler det samme. Som gravid så føler man seg sårbar på så mange måter. Hormonene raser gjennom kroppen, den lille "mageboeren" er helt karate kid inni der, bekken er kanskje ikke det beste, og man er sliten. Jeg har alt dette, men i tillegg så har jeg sammentrekninger som kan minne om rier, men som det ikke er- vonde som bare det! Jeg har ME, noe som gjør alt veldig vanskelig. Jeg vil så gjerne holde ut så godt jeg kan, men kroppen skranter sakte men sikkert. Så langt har jeg ligget her siden torsdag 31.mars, siden da har alt gradvis blitt verre. Smertene vokser i takt med kroppens nedbryting. 

Etter en ukes tid inne på sykehuset har jeg virkelig kjent på kroppen hvor krevende dette er. Jeg er utslitt! Tidligere kunne jeg gå fint, men nå kommer jeg meg nesten ikke framover på grunn av at kroppen har blitt så svak at jeg ikke klarer å holde meg selv oppe. Jeg skjelver, får litt tåkesyn av og til, og sliter med å snakke skikkelig enkelte ganger. Det blir liksom bare hvesing, det er liksom ikke noe kraft i stemmen. 

Jeg skulle så klart ønsket at jeg kunne skrevet et positivt og fint innlegg til dere, men akkurat nå er det ikke mye her som er så veldig positivt. Jeg skriver tross alt om dagene mine, og dette er hva dagene mine går ut på nå for tiden. Men som jeg og alle andre, så håper vi så klart at dette snart skal snu. Det ser litt mørkt ut, men vi mister ikke troen helt enda. Jeg personlig er i alle fall ikke ferdig med å kjempe.

NY SVANGERSKAPSUKE

  • 05.04.2016 - 20:48

 

 

♥ PÅ VEI: Jeg er nå 28 uker + 0 dager.

 BARNETS VEKT: Vår lille "mageboer" veier nå ca 1,26 kilo, og på slutten av uken ca 1,4 kilo

♥ TERMIN: Jeg har termin 1. juli, men dagen for keisersnitt er satt til den 7. juni.

 BARNETS KJØNN: Vår lille "mageboer" er en liten prins.

♥ HVA SKAL PRINSEN HETE?: Vår lille prins skal hete, Adrian.

 ER DET AKTIVITET INNI DER?: Ja! det skal være sikkert og vist. Han er meget ivrig på kvelden og tidlig på morgenen. Den delen som virkelig får kjenne hans bevegelser er mine ribbein.

 BABYENS LEIE: Tja! ikke lett å si. Han er veldig aktiv, så han er litt over alt.

 MIN VEKTØKNING: Jeg startet svangerskapet med 55 kilo. Etter 25 uker veide jeg 64 kilo, nå i uke 28 veier jeg 64,5 kilo. Med andre ord så har jeg gått opp 9 ,5 kilo. ingen økning fra forrige uke.

 STREKKMERKER: Under mine svangerskap så har jeg fått ett strekkmerke for hvert barn. Så jeg er veldig spent på hvor dette strekkmerket plasserer seg. Så langt ingen strekkmerker er å se.

♥ PLAGER: Ja, det skal være sikkert! Jeg har ligget på sykehus siden torsdag (5 dager). Helsen skranter og smertene vokser.

 KYNNERE: Har slite "tak", legene ble ikke helt enige om det er kraftige kynnere eller falske rier. 

 ​CRAVINGS: HMM.. Både ja og nei, det kommer og går litt i perioder. Men litt sjokolade skader ikke har jeg funnet ut, hehe.

 TUNGT: Ja nå er det tungt. kroppen fungerer ikke, og med det mye smerter.

♥ HUMØRET: Jeg har smerter til tusen, er utslitt, og til slutt håper at ting skal endre seg.

 TANKER RUNDT FØDSEL: Fødselen er noe som virkelig skremmer vettet av meg. Hadde jeg klart å gå til den 7. juni så hadde det ikke vert noe problem. Men om han skal komme for tidlig så vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. jeg er redd for hva utfallet kan bli om han kommer for tidlig.

 NESTE KONTROLL: Ligger på sykehuset nå, så har ikke blitt satt opp noen ny time for kontroll.

 

 

OM BABYEN
Barnet er nå ca 35 cm lang fra hodet til føttene og veier ca 1,26 kilo i starten av denne uken, og ca 1,4 kilo på slutten av uken. De indre organene utvikles videre, og barnet legger på seg mer i vekt. Barnet fortsetter å strekke på seg og sparke, men har ikke lenger like mye plass å boltre seg på.

Nå som man er i uke 28 så vil lungene til den lille babyen kunne puste luft, og barnet gjør regelmessige pusteøvelser. Lungene begynner å bli bedre forberedt på et liv utenfor livmoren hvis barnet skulle bli født for tidlig. Sentralnervesystemet begynner å bli så modent at barnet klarer å regulere kroppstemperaturen selv. Barnets kropp består av mellom to og tre prosent fett.

For hver dag som går, bedres prognosene for å få et sunt og friskt barn hvis fødselen inntreffer for tidlig. Men det er fremdeles best for barnet å forbli i livmoren og vokse seg større.


 

VEKTLØS OG UTSLITT

  • 05.04.2016 - 20:05

 

Nok en tung og vanskelig dag. Var oppe i noen situasjoner der vi ikke var helt fornøyde med den legen vi har hatt nå de siste to dagene. Vi følte vi rett og slett ikke ble tatt på alvor, det endte så med at Kai måtte trå til og sette foten ned. Men alt har forhåpentligvis ordnet seg nå, og vi får en annen lege i morgen. 

I korte drag så har dette vært en dag fylt med mye tårer og elendighet for min del. Men heldig vis så har jeg en slik god og stødig mann som stiller opp for meg når det går på helsa løs. Jeg kommer ikke til å skrive noe om hva som ble snakket om på visitten i dag, det vil vi gjerne holde for oss selv. Men kan fortelle at en mors helse er også viktig! Resultatet ble at den legen vi nå har hatt de siste dagene ikke lenger er velkommen på dette rommet. Kai fikk snakket med jordmoren som var med denne legen på visitten, og fikk forklart at slik oppførsel ikke var akseptabelt. 

Denne stakkars jordmora fikk jo seg en liten støkk, men hun forsto at det som hadde blitt sakt og måten ting ble sakt på ikke var greit. Etter at hun hadde snakket med Kai så kom hun inn til meg, hun forklarte at hun hadde snakket med Kai og at hun forsto at dette ikke var greit. Det var ikke meningen at en pasient skal gråte seg sanseløs etter en legevisitt. Det var ikke meningen at en pasient skulle sitte igjen med flere ubesvarte spørsmål og en redsel som gikk i taket. Hun sa at dette ikke var greit. Hun satte seg ned og lyttet til det jeg hadde å si, og med et ydmykt sukk så sa hun at hun skulle ta opp dette med barnelege og den legen vi nå får videre. Hun forsto vår frustrasjon og vår redsel, og det var klart hun skulle hjelpe oss med å nå fram slik at resten også forsto alvoret. Men siden hun kun var en jordmor så kunne hun ikke låve noe, hun skulle legge fram alt vi hadde sakt og fortalt, men til syvende og sist så var det legene som hadde siste ordet.

Etter en dag med mye elendighet så følte jeg at jeg endelig ble tatt på alvor. Den jordmoren som jeg har nå (kveldsvakten) har vist at hun oppriktig bryr seg om mors ve-og-vell. Hun viste at paracet ikke tar bort smertene for min del, og det er jo ikke så mye annet en gravid kvinne kan ta uten at det kan gå utover den lille som er i magen. Så hun kom inn til meg og lurte på om jeg ville bli med bort til føden for å få prøve ett av badekarene som de hadde der. Jeg hadde vært i dusjen litt tidligere på dagen, men tenkte at et godt og varmt bad aldri kunne være feil. Så jeg takket og bukket for at hun hadde ordnet det slik at jeg kunne få komme bort på føden for en time, og bare ligge i det deilige varme vannet.

Jeg er jo nødt til å bruke krykkene siden kroppen ikke er så sterk som den kunne ha vært, så det tok litt tid for meg å gå hele den lange korridoren ned til føden. Men det går greit, jeg har godt av å røre meg. Hvis jeg ligger i ro alt for lenge så kan jeg pådra meg blodpropp, og tro meg, det er det ingen gravide som vil ha! (ingen generelt, egentlig). Hun tappet vann i det dype badekaret, det tok litt tid før jeg hadde fått nok vann til å dekke det som skulle dekkes, men gud så deilig dette var. Smertene var fortsatt like intense, det var ikke slik at smertene forsvant. Men det som skjedde var at når jeg satte meg nedi så fikk jeg en følelse av å være vektløs. Jeg hadde ikke lenger noe press på bekkenet, magen ble ikke lenger så tung. Jeg kunne bare ligge der, flyte og høre på rolig og fin stemningsmusikk. For første gang siden jeg kom hit så fikk jeg endelig den roen over meg og hele situasjonen som jeg trengte. Akkurat i dette øyeblikk så forsvant alle vonde følelser og tanker. Og for en stund så forsvant redselen jeg konstant har følt på.

Etter at jeg hadde ligget der en time så kom jordmoren inn til meg og spurte om det gikk bra med meg. Hun hadde så klart vært innom flere ganger i løpet av den timen, for de har en regel der de ikke har lov til å forlate den gravide, den gravide skal ikke være overlatt til seg selv når hun ligger i badekaret. Så jordmor satt i rommet ved siden av med døren på glepp slik at hun kunne høre meg, og jeg kunne høre henne om det skulle være behov for det. Etter den timen i badekaret så var det tid for å stå opp. Jeg fikk hjelp opp og alt jeg skulle trenge.

Nå ligger jeg i sengen, utslitt som fy. Men det gjør ingen ting, skal prøve å sove litt uansett. Håper alle får en fin kveld videre. ♥



 

EN UKE AV GANGEN!

  • 04.04.2016 - 14:20



 

Etter mye om og men så forsto jeg!
 

I dag var det en annen lege enn hva jeg vanligvis har hatt, en trivelig dame. Hun startet med å spørre hvordan det gikk med meg, og jeg svarte at det er intense smerter + alt jeg er utslitt. Hun forsto at dette ikke var noen lett sak for meg. Hun kunne fortelle at det var litt vanskelig for dem også, med tanke på at de smertestillende som jeg hadde fått så langt ikke hadde hatt noe effekt.

Jeg følte at det var viktig for meg å fortelle hele historien, hva som kommer til å skje med kroppen min framover. Det var utrolig vanskelig for meg å starte denne samtalen, først og fremst fordi at det ikke er så lett å være meg i denne situasjonen, men også for at jeg var redd for den reaksjonen/ tilbakemeldingen jeg ville få tilbake. Men jeg bestemte meg for at denne informasjonen var høyst nødvendig for at de skulle klare å hjelpe meg på best mulig måte.

Jeg fortalte at jeg hadde ME, og at med det så blir jeg fortere og litt mer brutalt utslitt en de som ikke har ME. Hun forsto dette og var veldig omtenksom og snill. Det står i papirene mine her på sykehuset at akkurat det samme skjedde når jeg skulle få min eldste sønn. Smertene kom, men ingen tegn til at vår lille prins hadde tenkt seg ut. Men de var bare nødt til å gjennomføre et keisersnitt etter en uke, for da var kroppen min helt ødelagt. Kreftene var borte, jeg husker ikke de siste tre dagene. Dette står jo i papirene, men jeg ville fortelle det igjen med tanke på at det skjer nok en gang. Mens jeg pratet med legen så var det veldig følelsesladet. Alt fra smerter til følelsen av å være alene. 

Etter mye prat så sa hun noe som gjorde til slik at jeg knakk helt sammen. Hun sa at jeg bare måtte holde ut til uke 37, for det va det som var det beste for vår lille "mageboer". HALLO! jeg vet jo jeg å at det er det beste for han, men når min helse tilsier at det ikke er sikkert at det er mulig, da ble det veldig vanskelig å være meg. Jeg stor skrek, jeg følte at de ikke lyttet til det jeg hadde å si. At når jeg sier at alt er forsterket til meg, med tanke på at jeg har ME. Det er veldig vanskelig for meg og min kropp å holde ut til uke 37 når mitt lager er så godt som tomt.

Legen gikk ut siden hun hadde flere pasienter. Jeg brøt sammen, jeg følte at jeg ikke ble forstått og tatt på alvor. Jeg bestemte meg så for å ringe i alarmen for å snakke med jordmoren som var med legen. Jeg måtte si hvor stor risiko de kom til å sette meg i hvis jeg bare måtte tvinge meg selv til det ytterste. Hun ble veldig med seg, hun forklarte at det var ikke slik ment fra legen sin side. Hun var stresset og hadde mange pasienter som ventet. Så når hun forklarte seg så virket det nok litt mer brutalt enn hva det egentlig var. Den snille jordmoren forklarte situasjonen og sa at det er jo ingen tvil om at det beste for vår lille prins er at han får være inni magen så lenge som over hodet mulig. Jeg sa at jeg ikke kunne vært mer enig i deg, men realiteten er noe helt annet. Min kropp takler ikke dette. Hun sa så at de ikke er ondskapsfulle. Legen fortalte jo mildt sakt at de gikk ut ifra barnets helse, og at det ikke ble noen forløsning med mindre barnet viste tegn på at han måtte ut. Men når jordmor kom inn etterpå så forklarte hun alt for meg. For meg så føltes og virket det som at mors helse ikke hadde noe å si oppi alt dette. Men det var heldig vis ikke tilfelle. Hun sa at de er jo ikke ondskapsfulle, og det er klart at gutten skal ut om mor ikke klarer mer. Men de ville så klart gjøre alt i sin makt for at vår lille solstråle skulle forholde seg inni magen en god stund til.

Hun sa så at vi var nødt til å ta en uke av gangen. De turte ikke å låve noe som helst. Og med at jeg hadde ME gjorde dette så mye vanskeligere enn hva det kunne ha vært. Når man har ME så kan den minste anstrengelse være så sterkt og enormt, og sluke deg hel, alle kreftene forsvinner. Og med det så ville de ta en uke om gangen. Men om kroppen ikke klarte mer så skulle jeg ikke presse meg på det ekstreme. Alt skulle skje i takt med meg og min kropp. Som de sa så var mor sin helse også viktig. Det var tross alt en tid etter fødselen også.

 



 

Over til noe annet. Jeg har snakket med Kai og legene.. Jeg har bestemt meg for å sterilisere meg den dagen de tar keisersnitt. Jeg har ikke kropp til å bære fram et barn. Med vår lille "mageboer" så har jeg tre fantastiske barn. Jeg vil ikke utsette meg selv eller eventuelt ett nytt menneske for fare når jeg vet at kroppen ikke er sterk nok til å bære fram. Jeg snakket som sakt med Kai, jeg var veldig redd for å si at jeg hadde tatt den avgjørelsen. Han har jo ingen barn fra før, lille Adrian blir jo hans første barn. Og når jeg da har tatt denne avgjørelsen så frarøver jeg jo han muligheten til barn nummer to. Jeg var veldig redd for hans reaksjon. Men heldig vis så tok han alt med et smil, han ble egentlig veldig lettet. Ikke fordi at han ikke vil ha barn med meg, men fordi han ser hvor stor belastning dette er for meg og min kropp. Det er jo vondt for han å se sin kjære ligge med slike smerter, så han ble egentlig veldig glad for at jeg hadde bestemt meg for dette. Han har jo også sakt at han ikke trenger flere barn. Han sier at han er så heldig og få være reservepappa/ stepappa for to fantastiske gutter, han trenger ikke flere barn. Han sier han er så heldig som har de to, og i tillegg får sin "egen" sønn, en sønn av hans gener. Hvorfor skal han ville ha flere, han hadde jo at han noen gang kunne ha ønsket seg!. 

Jeg kan ikke få sakt hvor høyt jeg elsker denne mannen, han er bare helt herlig. Jeg elsker han, og det samme gjør barna.

Men da var det litt info om hvordan det henger sammen nå. Jeg blir fortsatt liggende på sykehus, men er i de tryggeste hender. Man får ta en dag/ en uke av gangen. Men krysser alt som krysses kan for at smertene gir seg, og jeg kan dra hjem, og at vår lille "mageboer" holder seg inni der i noen uker til. Men nå er jeg helt utslitt, jeg skal nå legge meg ned litt, se om jeg klarer å finne fram til drømmeland.

Så langt, over og ut!

BAD DAY!

  • 03.04.2016 - 20:05



 

HVOR SKAL JEG I DET HELE TATT STARTE?
Jeg vet ikke hva jeg skal si, jeg er bare så utrolig nedbrutt. Jeg føler at kroppen raser sammen, og at jeg ikke har mulighet til å reise meg igjen. 

Smertene har ikke blitt noe bedre, det eneste som er forandret fra tidligere er at kroppen gradvis svinner bort. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det. Det er mer sånn at jeg ikke har noe mer krefter igjen, jeg går på en måte på reserve batterier. Som regel så vet jeg nøyaktig hva jeg vil skrive på bloggen, men nå er jeg bare helt tom. Kroppen fungerer ikke slik den skal, og hodet er helt tomt. 

En av mine beste venninner og hennes samboer kom for å besøke meg. Hun forsøkte å ringe på forhånd og fortelle at de gjerne ville se til meg, men så sliten og ubrukelig som jeg følte meg så klarte jeg ikke å ta telefonen. Jeg lot den bare ringe til det ble helt stille, da tok jeg telefonen og ringte Kai. Jeg spurte fint med tårer som trillet nedover kinnene mine om han kunne være så snill å ringe opp min venninne og spørre om hva det var de ville. Han hadde alt snakket med de, og de tre bestemte seg for å komme på besøk. Kai var jo på vei til meg uansett, men jeg kan me hånden på hjerte si det at jeg hadde en forferdelig klump i halsen. Det å få vite at det kommer folk på besøk når jeg ligger langflat og griner som en unge, ja, nei, det er ikke noe jeg var helt trygg på.

Jeg er av den person som ikke vil vise folk hvordan jeg har det. Sånn som nå for eksempel, jeg fikk litt panikk for å vise vennene mine at jeg hadde smerter. Under hele demmes opphold her, jeg holdt masken så godt jeg kunne. Ingen tårer kom, men når de hadde dratt så hadde jeg så utrolig vondt i tennene mine. Jeg hadde bitt tennene så hardt sammen når sammentrekningene var at hele kjeven min var nummen og ikke så veldig god. Men jeg merket at hele meg sank bare mer og mer ned i sengen, og dette merket så klar venninnen min. Hun sa at nå er du utrolig sliten, May-Celin. Vi skal starte på hjemreisen vi. Jeg satte så stor pris på at de tok seg bryet med å komme og besøke meg. Selv om det var vanskelig å holde maska mens de var her så satte jeg utrolig stor pris på deres støtte og omtanke. Jeg er så heldig som har de som venner.

Når de hadde dratt så satt jeg og Kai igjen alene. Tårene rant med en gang. Jeg var så utslitt, alt bare raste sammen. Heldig vis så har jeg en fantastisk mann i mitt liv som vet nøyaktig hvilke knapper han skal trykke på, og hva han skal si for at jeg skal føle meg trygg. Denne mannen er bare helt unik, jeg hadde ikke klart tette uten ham. Men så kom tiden for at han måtte videre, vi har jo en hund hjemme som ikke kunne være alene hjemme så mye lengre. Så da endte det med at Kai måtte dra hjem. Når han hadde dratt så knakk jeg bokstavelig helt sammen.. Jeg var alene igjen. Redselen og angsten bare hopet seg opp, jeg hylskreik. Skulle nesten trodd at det var noen som holdt på å ta livet av meg.

JEG VET DU IKKE BØR KOMME ENDA, MEN NÅ HAR JEG NÅDD ET PUNKT DER JEG SKULLE ØNSKE DU GJOR DET! Jeg føler meg som en forferdelig person og mamma som i det hele tatt kan føle dette. Hvordan kan jeg på en måte ønske at min sønn skal komme til verden alt nå, i slutten av uke 27. Hvordan kan jeg? Smertene og redselen har tatt over, jeg føler meg på en måte fanget. Jeg gråter hele tiden, er redd hele tiden og skulle ønske at hele dette marerittet var over. Jeg ønsker så klart ikke at du skal komme alt nå, det sier seg selv at det er for tidlig, men jeg er så desperat etter å få slippe disse enorme smertene. Jeg er så redd og sliten. Smerter har jeg hatt hele livet, men ingen ting som kan måle seg med dette. Dette er noe kroppen min ikke takler. Det er ikke noe jeg får gjort noe med, ikke gjør legene det heller. De har prøvd alt de kan gi meg, men kroppen min tar ikke til seg noe av dette. Smertene minsker ikke. Jeg vet seriøst ikke hvor mye mer jeg takler.

Jeg har bestandig sagt at alle mennesker har det lille ekstra når noe går deg imot. Men nå er mitt reserve snart tomt. Jeg vet oppriktig ikke hva jeg skal gjøre. Alt jeg vil nå er å grave meg ned og vente til smerten forsvinner. 

Hør på meg, sutrer som at det skulle være verdens undergang. Men siden jeg ikke er den type person som klarer å fortelle folk hvordan jeg har det, ja da er det mye bedre for meg å skrive om det. Og det var jo derfor jeg laget bloggen i utgangspunktet. Jeg er ikke kristen på noe vis, men akkurat nå skulle jeg ønske det var en der oppe som ville høre mitt ønske og bønn om at smertene skal forsvinne, og at jeg skal få komme hjem. 

Men nå er jeg nødt til å legge fra meg bloggen. kommer nok et nytt innlegg i morgen. Men nå i kveld blir det nok ikke noe flere innlegg.

ER PÅ BRISTEPUNKTET!

  • 03.04.2016 - 09:13

 

EN FORFERDELIG NATT ER ENDELIG OVER! NÅ ER DET BARE DAGEN IGJEN FØR DET BLIR NATT, NOK EN GANG!

Nok en natt med lite søvn, så godt som ingen ting egentlig. Nok en gang har jeg vert en flittig bruker av den alarmsnora. Denne stakkars dama må ha blitt meget lei av å komme inn på rommet mitt i løpet av natten, kun for å varme varmepakningene for meg, + smertestillende.

I fire tiden i natt ringte jeg Kai, oppløst i tårer. Jeg kjente at jeg mistet motet for å fortsette. Den sterke jenta som liksom skulle bite tennene sammen, hun var borte. I stede var det en redd jente som ringte samboeren sin. Han tok telefonen og forsto med en gang at her måtte det til litt trøst. Han fortalte meg at jeg skulle klare dette, men også at han forsto hvor vondt og tøft dette er for meg, både fysisk og mentalt. Bare det og få høre den vakre stemmen hans gjorde til at jeg følte meg litt tryggere. En rolig og behagelig stemme som kunne snudd verdens verste banditt over til å bli en kjærlig og god kosebamse. Han sa han elsker meg og at dette var noe vi skulle klare sammen.

Nå ligger jeg i sengen, skulle egentlig ha hentet meg frokost, men den får vente. Takene kommer ca hvert tredje minutt, og da er det ikke så lett å hente et brett med mat og drikke. I tillegg er jeg veldig svak og skjelven. Det har nok mer med det faktum at smertene er så intense som de er, det blir lite drikke, lite mat, lite søvn- lite av alt egentlig.

I dag er det søndag om jeg ikke tar helt feil, da kan det hende at legevisitten kan ta litt tid. Det er kun en lege på bruket i dag fortalte nattevakten, og denne stakkars legen har enda flere avdelinger å dekke enn hva man egentlig har, og alene. Men når legen har vært her og har gidd meg litt nerdete beskjed om hva vi skal gjøre og eventuelt prøve på i dag så kommer det er innlegg på bloggen. Men fram til da blir det nok stille fra meg.

 

HadeBra så lenge <3

KORT OPPDATERING

  • 02.04.2016 - 21:55

Jeg skulle egentlig ha ett litt lengre innlegg, men jeg klarer ikke å skrive eller konsentrere meg. Smertene er så intense.Nå ligger jeg langflat, lege og jordmor er innom støtt og stadig for å se til meg. Jeg kan ikke gjøre annet enn å be for at dette skal ta slutt, at smertene skal forsvinne, og vår lille prins kan få enda noen uker i mammas mage.Det jeg kan fortelle er at intensiteten og smerten har økt betraktelig i løpet av dagen. Får smertelindring til tusen, men det er ingen ting som ser ut til å virke. En forferdelig og slitsom dag. Håper på en bedre dag i morgen.Skal prøve så godt jeg kan å sove nå. Frykter nok en natt med lite søvn.God natt <3

SÅ MANGE FØLELSER, SMERTE, SINNE, REDSEL. HVOR SKAL JEG GJØRE AV DEM?

  • 02.04.2016 - 12:58

 

SÅ MANGE FØLELSER! HVOR SKAL JEG PLASSERE ALLE SAMMEN?
Jeg vet ikke hvordan jeg skal takle dette. Jeg vet hva jeg må gjøre, bite tennene sammen! Det er alt jeg må gjøre.

Bite tennene sammen, ja det er lettere sagt enn gjort! Jeg føler meg så hjelpesløs her jeg ligger. For hvert tredje minutt kommer det en ny sammentrekning/ rie, og jeg kan ikke gjøre annet enn å gråte. Jeg som ikke takler dette med å gråte foran folk, det er bare helt pyton. Men nå er det faktisk så ille at jeg ikke bryr meg. Om jordmødrene og legene ser meg gråte, ja samme farsken, la de nå se! 

Natten har vært et mareritt til tusen, to timer søvn- ikke sammenhengene nei, så heldig var jeg ikke. Jeg syntes veldig synd på denne stakkars dama som var på jobb i natt, jeg ringte i alarmen støtt og stadig, følte jeg selv i alle fall. Hun kom inn med godt mot hver gang og beroliget meg, og ga meg varmepakningene. En herlig dame. 

Legene kom ikke inn før litt over klokken tolv, de sa at jeg skulle få et medisinsk middel gjennom en venflon i hånden, som da skulle stoppe disse riene. Jeg spurte henne om hva som kom til å skje om disse riene ikke stanset. Hun så på meg, viste ikke helt hva hun skulle si, men hun landet på det at vi bare får være positivt innstilt til at dette middelet skal funke. Slik hun sa det gjorde meg bare mer nervøs. Hun sa ikke rett ut at hvis dette ikke funker så må vi rett og slett vurdere noe annet, men følelsen jeg fikk etter svaret hennes og det uttrykket hun hadde i ansiktet- det ga meg frysninger, og ingen positive.

Nå har jeg fått venflon, og middelet er sprøytet inn. Så nå er det ikke annet enn å vente. Jeg hater dette, jeg vil mye heller være hjemme. Der kan jeg i det minste se CSI på TV'en, hehe. Men heldigvis så kommer min kjære i dag, har er vell på plass i to-tre tiden. Det skal bli utrolig gått å se han, jeg har ikke fått sett han siden torsdagen. For oss er det lenge, vi er ikke vant med å være borte fra hverandre. Så når vi først er borte fra hverandre så kjenner man fort på savnet. Men i dag kommer han, og han skal få seg en riktig så stort kyss midt på truten. Jeg mener at jeg har fortjent det nå, hehe. 

Jeg er ikke i noe særlig blogge humør nå for tiden, det er litt vanskelig å få til et bra blogginnlegg når man har rier hvert tredje minutt. Men Det skal nok komme ett innlegg til i dag. Nå skal jeg se litt inn i hode (sove). Prøve i alle fall. Jeg har jo med MAC'en, så spotify blir i flittig bruk når man ligger som et slakt og syns litt synd på seg selv, hehe. 





 

STERKERE SMERTER, MEN DU HAR DET BRA

  • 01.04.2016 - 14:32



 

Natten, hvor skal jeg egentlig starte? Jeg kan ikke si noe annet enn at veldig mange har sovet mye mer enn meg i natt. Jeg har hatt disse sammentrekningene/ riene i ett sett i hele natt, og med det meget lite søvn.

Morgenen kom, og noen tårer senere så kom de inn for å ta en ny registrering på meg. Disse såkalte takene- eller riene om man vil ha ett litt mer betydningsfylt ord på det, de hadde blitt sterkere. Tidligere når disse takene kom så klarte jeg å holde tårene tilbake- det var intenst og vondt, men ikke uutholdelig. Men nå så kjennes det ut som at hele meg går i oppløsning. Jeg kan ikke forklare det på nå bedre måte. Jeg så på skjermen, og disse toppene gikk opp til 64. Når man kommer til 100 så har man sterke effektive rier. Men problemet mitt er at de riene jeg har ikke er effektive. De utgjør ingenting for livmorhalsen eller babyen. 

Jeg ligger her med en vond smak i munnen, jeg er redd, nervøs og et snev av sinne har også streifet meg. Jeg er så skuffet over meg selv. Jeg lever med smerte hver eneste dag, noe jeg har gjort så lenge jeg kan huske. Hvorfor i alle dager skal jeg ikke klare dette. Det skal nå også sies at dette blir en litt annerledes smerte enn hva jeg er vant med, men for meg har ikke det noe å si- smerte er smerte, i mine øyne. Men for hvert tak/ rie som kommer så vil jeg helst bare kauke ut, men gjør det ikke. 

Legen kom inn i rundt klokken 10.40 og fortalte litt hva de ville gjøre. De ville ta en dag av gangen, la meg få litt smertelindring med varmeposer og slikt. Men hvis jeg viste tegn på at dette kunne bli for tøft for kroppen min så ville de vurdere om de skulle sette den lungemodningssprøyten som jeg snakket om tidligere. Jeg er så sta og håper alt skal ordne seg slik at jeg slipper å ta den sprøyten. Men hvis ting utvikler seg i den farten som det gjør nå så frykter jeg at jeg er nødt til å ta den sprøyten. Jeg krysser alt som går an å krysses, og mere til.

Legen fortalte at klokken elleve så skulle jeg på en ultralydundersøkelse for å se om den lille prinsen vår hadde det bra. de tyve minuttene må ha vært de lengste minuttene i mitt liv. Jeg så på klokken hele tiden, og for hver gang jeg så på klokken så hadde det ikke gått mer enn 30-40 sekunder. Ikke rart tiden gikk sakte. Men alt jeg kunne tenke på var vår lille prins og hvor nervøs og redd jeg var for at han skulle være stresset eller lide på noe annet vis. Men til slutt ble klokken elleve, og de hentet meg og rullet meg av gårde i rullestol. Når vi kom fram til undersøkelsesrommet så møtte jeg en veldig trivelig dame. Hun sa hun skulle være høyst forsiktig og gjøre en så god jobb som over hodet var mulig. 

Da vi var ferdig kunne hun fortelle at vår lille "mageboer" hadde det bare bra, og enda bedre var at jeg fikk vite at han låg over gjennomsnittet når det gjaldt vekt. Jeg kunne ikke vært så glad noen gang som jeg var da. Nå som det er en fare for at han kommer før vi har tenkt det så er det så utrolig viktig at han er stor og sterk.. Men så skal det også sies at jeg kun er 27 uker + 3 dager, noe som vil si at det er veldig tidlig- og han er ikke på langt nært så stor som han skulle ha vært. Men han er større enn hva gjennomsnittet sier. Han er sirka 1,1 - 1,2 kilo. Og dette er utrolig bra. men om han skal komme i nærmeste framtid så teller hver eneste dag. Men sånn som legen sa så vil de gjøre alt i sin makt for at alt skal gå bra.

MIN KJÆRE LILLE SØTE DU, VÆR SÅ SNILL.. IKKE KOM UT ENDA! Jeg vet at det ligger på meg, at det rett og slett er jeg som må holde ut. Men jeg er mammaen din, jeg kan ikke vente med at du skal få se dagens lys og kjenne mitt varme og kjærlige fang- Men ikke nå! Det er for tidlig, jeg klarer ikke tanken på utsette deg for fare. Legene sier at om du kommer om ikke lenge så er du trygg, du vil overleve. Men det kan hende at kroppen din ikke er så sterk som vi vil den skal være, og med det gjøre livet vanskeligere for deg. Jeg vil ikke utsette deg for dette. Jeg elsker deg, jeg vil at du skal komme ut, men vent til den fastsatte keisersnitt datoen som er den 7. juni. 2016. 

Jeg får telefoner fra besteforeldre som er redd du skal komme, de sier at du nå må oppføre deg og høre etter hva mamma sier, hehe. Men jeg vet at dette ikke ligger på deg. Det er ingen tegn eller noen undersøkelser som viser at du har tenkt å melde din ankomst. Det ligger på meg. Jeg føler et enormt press, hvis noe skal skje så føler jeg det er min feil. Jeg vil ikke miste deg! Jeg skal gjøre alt i min makt for at du skal få ligge inni der noen uker ti å vokse deg stor og sterk. Jeg skal ikke gi opp, litt smerter skal jeg tåle. 

Vi er nødt til å inngå en ny avtale, du og jeg. Nå som disse takene bare blir verre og gjør ting litt vanskeligere for den slitne mammaen din, ja da må avtalen gå ut på at du kan være litt karate kid når du kommer ut om noen uker i stede for nå. Jeg merker at når jeg synger for deg så blir du roligere, så dette er noe jeg skal fortsette med. Musikken gir meg utrolig mye, og det er tydelig at du også liker musikken og mammas stemme.

JEG ELSKER DEG LILLE PRINS, DETTE KLARER VI- SAMMEN! ♥

May-Celin Nybak

Jeg er en jente på 28 år og trebarnsmor til tre flotte gutter. Blogger om hverdagen i store og små doser.

  • Følg bloggen:
  • Blogg.no
  • Facebook
  • Instagram
  • Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no