hits

May-Celin Nybak

VERDENS HELDIGSTE

  • 07.07.2016 - 00:56

Når jeg ser på mine barn så blir jeg fylt med så mye glede, kjærlighet og en god dose med stolthet. Jeg kunne ha ropt ut til hele verden at "DETTE er mine barn, og jeg kunne ikke vært stoltere". Jeg er velsignet med tre fantastiske gutter. Tenk at jeg av alle på denne kloden skulle få tre så fantastiske gutter, jeg må være verdens heldigste. Alle mødre og fedre sier nok dette, men jeg er hellig overbevist om at jeg er verdens heldigste, hehe. 

Jeg er så heldig å ha tre fantastiske, nydelige og friske barn- kan ikke be om noe bedre enn det. Nå har det seg jo slik at jeg steriliserte meg under keisersnittet, og grunnen er ganske enkel, jeg har rett og slett ikke kropp til å gå gravid. Men som sagt, jeg har tre friske og sunne barn, jeg trenger ikke flere. Jeg vil bruke min tid her på kloden til å elske dem ubetinget. 

Det er så rart å tenke på at jeg ble gravid for første gang da jeg var 19 år, to måneder etter min 20-års dag ble min første sønn født. Det skulle gå i underkant av to år for at min andre solstråle skulle komme til verden. Og nå, seks år senere er jeg mor til tre fantastiske gutter. Tre fjes som lyser opp, tre gutter som elsker mammaen sin, og jeg, en mor som elsker sine tre gutter mer enn ord kan beskrive. 

De to største er en fin bukett av fantastiske raketter (fyrverkeri), så mye energi og utstråling. Minstemann er enda en liten lating, hehe.. Men det er nok ikke så rart at han sover mye, han er tross alt bare en måned gammel. 

Men nå er det tid for bleieskift og amming, og etter det blir det natta.



 

ENDELIG- ARBEIDSPLASSEN ER I BOKS!

  • 07.07.2016 - 00:00



 

Endelig er jeg kommet meg på plass. Arbeidsplassen min er endelig ferdig!

Nå kan jeg jobbe for fult. Det startet så bra, men utover svangerskapet så dabbet alt litt av. Jeg hadde mye vondt og var enormt sliten, så alt ble liksom bare satt litt på vent. Men nå som gullet er ute og formen bedre, ja da ser jeg ingen grunn til å ikke starte der jeg slapp. Jeg har hatt store planer, i flere måneder faktisk, om å ordne meg en kontorplass, men jeg har liksom aldri hatt pengene. Men nå var pengene på plass, og mitt lille kryp-inn er ferdig. 

Det ble ett litt mørkt bilde, men slik er det når man ikke klarer å vente med å ta bilde til morgendagen.

Stor fornøyd!

KAN JEG UNNE MEG SELV NOE

  • 06.07.2016 - 12:00

KAN JEG UNNE MEG SELV NOE? kan jeg bruke litt penger på meg selv uten å få dårlig samvittighet?

Svaret er delt. JA, jeg kan bruke penger på meg selv, og noen ganger er det faktisk litt fint å unne seg noe. Men på en annen side så NEI, jeg kan ikke unne meg noe, jeg får bare dårlig samvittighet. Jeg kjøper aldri noe til meg selv, så det er nok der problemet ligger. Jeg er ikke vant til å unne meg noe, jeg har alltid vert så fokusert på at det kan hende at jeg trenger de pengene til noe annet. Kanskje ett par sko ryker, eller nå som Adrian er i en enorm vokse fase så trenger han jo nye bodyer og mere til. Hvordan kan jeg unne meg noe når jeg vet at vi kommer til å få bruk for de pengene senere?

Jeg har egentlig kommet fram til at noen ganger er det faktisk nødvendig å unne seg noe. det er en måned siden fødselen, og jeg har mildt sagt ikke klær som passer. Mine gamle klær er i XS/S, og jeg trenger MEDIUM. Jeg vil jo ikke presse på meg klærne slik at det ser ut som at jeg har presset meg inn i klærne. Men selv om jeg trengte klærne så sitter jeg igjen med en følelse av at jeg ikke skulle ha kjøp de. Men dette er nok bare noe jeg må jobbe med. Av og til må man bruke litt penger på seg selv, fikse håret, kjøpe nye klær, ordne neglene. Det er så mye jeg skulle og ville ha brukt penger på, nå har jeg gjort det- og jeg unner meg det.

Jeg kjøpte også en kjole på NELLY, den skal brukes i barnedåpen til den lille solstrålen vår. Ble veldig fornøyd med den.



 

ET STORT SMIL KOM TIL SYNE

  • 06.07.2016 - 11:40

Jeg kan ikke komme på at jeg har sett deg smile så bredt siden vår lille sønn kom til verden. Du har jo sittet ved PC'en i en god stund, flere dager faktisk. Du har sittet der og lett og lett for å finne den perfekte PC'en som du vil skaffe deg. Og i går fant du den. Jeg ler litt for meg selv når jeg skriver dette blogg innlegget, jeg kan enda se ansiktsuttrykket ditt for meg. Du var som et lite barn på julaften. 

Dagen startet jo med at jeg ordnet meg til å besøke noen venner på byen, en liten jentedag. Når jeg og lille Adrian var på vei ut døra så satt du der ved PC'en, på leting etter det du hadde ønsket deg så lenge. Etter noen timer tikket det inn en melding på telefonen. Det var ikke noe "Hei kjære, hvordan går det? på vei hjem snart?", snarere tvert imot. Det var mer som "Kjøpt PC, når er du hjemme?". For jeg hadde nemlig lovet han at når han fant den PC'en han ville ha så skulle jeg komme og plukke han opp slik at vi kunne hente den. Han var jo så spent og skikkelig gira, at han kunne ikke kommet seg fort nok avgårde. 

Før vi hentet PC'en så svippet vi en tur innom IKEA. For når man har ny data så må man også ha nytt skrivebord. Jeg kunne ikke gjøre annet enn å le, hele veien fra der vi bor og til vi stanset bilen på IKEA så var det ikke en sur mine og se. Smilet gikk fra øre til øre, og noen gledes hyl kom også. Da vi hadde kommet inn så var det en liten gutt som måtte ha litt mat og ny bleie, så vi gikk inn på ammerommet/ stellerommet (noe som er helt genialt vell og merke). Men det var nok en litt utolmodig mann som ventet på at sønnen skulle bli ferdig med puppen slik at han kunne skifte på han, fort som fy. Han spurte flere ganger om han var ferdig snart, og hver gang sa jeg at han er ferdig når han er ferdig, heheh. Han var så spent, og så gira på å få tak i dette skrivebordet slik at vi kunne komme oss der ifra- fort som fy slik at han kunne hente PC'en. Dette kom jo også til min fordel, jeg fikk nemlig ett nytt skrivebord jeg også. Så da blir det en skikkelig arbeidsplass for meg og det jeg driver med.

Alt i alt var dette en gøyal og underholdene dag, hehehe.




 

KROPPEN ETTER EN FØDSEL

  • 01.07.2016 - 14:00



 

For de som kjenner meg, de vet at jeg får panikk om en "hanke/bilringer" kommer på siden av midjen/hoften, eller at lår og rompe "disser". 

Når jeg fikk min eldste sønn, da spratt kroppen tilbake til gamle former som en gummistrikk. Etter to uker på sykehuset så spurte de som jobbet på avdelingen, "er du sikker på at han er din, har du i det hele tatt vært igjennom en fødsel? Det er jo ingen synlige tegn på at du har fått barn." Jeg ble jo så klart helt i skyene, siden det er så viktig for min egen trivsel at jeg skal kunne se slik ut som jeg vil. 

Når nummer to kom til verden så tok det lengre tid, jeg trente for den store gullmedaljen. Det gikk så langt at jeg glemte å spise. Og resultatet av det ble en mild form for spiseforstyrrelse. I mange år hadde jeg kun ett måltid om dagen, i en god periode hadde jeg to måltid og to glass med vann. Dette er jo ikke sunt, ikke i det hele tatt!

Jeg var fornøyd med meg selv og slik kroppen min så ut, men andre kunne ikke si seg like fornøyd. De mente jeg så syk ut. Huden hadde fått en litt dus gråtone, noe som tyder på at kroppen ikke får nok næring. Jeg var veldig slapp og sliten, men det hindret ikke meg i å ligge i hardtrening. Helt til jeg gikk på en ørliten smell. Jeg ble syk, fikk omgangssyken- kastet opp i to uker i strekk. Siden jeg var så tynn så hadde ikke kroppen det lageret som trengs. Jeg ble lagt inn på sykehus for å få intravenøs veske. Jeg var dehydrert og kroppen uten næring.

Etter den gang begynte jeg med sunn trening i stede. I stede for å trene kun for å miste vekt så trente jeg for å bygge muskler. Takket være det så gikk jeg opp i vekt, og kroppen var sterk og i god form.

 



 

Men nå, den følelsen. Jeg føler meg, tørr jeg si det? Ja, jeg føler meg feit! 

Jeg veide 55 kilo når jeg ble gravid, hadde drømmekroppen og levde livets glade dager med en kropp jeg elsket og jobbet hardt for. Jeg har alt godt ned ti kilo etter fødselen, og har enda ti kilo igjen for å komme dit jeg var. Men det er vanskelig, jeg har tross alt født tre nydelige gutter, og det er jo klart at kroppen vil bære preg av det. Men panikken kommer sigende, og jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. 

Adrian ble jo forløst ved et keisersnitt, og jeg har fått beskjed om at den eneste treningen jeg får gjøre før det har gått seks uker er å gå tur. Jeg kjenner panikken sprer seg rundt om i kroppen. Må jeg gå og føle meg som en søppelsekk i seks måneder til?!? Noen kan nok bli frustrert av å lese dette, men vet dere hva? Dette er mine følelser, og i skrivende stund så vil jeg få utløp på de. 

Det er nok mange som sitter med disse følelsene og redselen for å ikke komme tilbake til den vante kroppen. Jeg er IKKE alene, det er i alle fall helt sikkert. 

Kroppen er slapp, magen er "løs", lårene "disser", og rompa så stor som dekkene på en traktor. Det er ikke noen tvil om at selvtilliten har fått seg en knekk. Jeg vil ikke gå på senteret blant folk. Jeg vet at det er INGEN som bryr seg, men jeg føler meg ikke vell slik kroppen er nå. Og når jeg ikke får lov til å trene slik jeg vil så er det litt sårt og slikt.

May-Celin Nybak

Jeg er en jente på 28 år og trebarnsmor til tre flotte gutter. Blogger om hverdagen i store og små doser.

  • Følg bloggen:
  • Blogg.no
  • Facebook
  • Instagram
  • Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no