hits

May-Celin Nybak

Mennene, graviditet, Kvinnens kropp

  • 31.10.2015 - 10:53

Det er så rart å tenke på at jeg har en liten prins eller prinsesse inni magen min, og den lille har et bankende hjerte. Det er så fantastisk hvordan kroppen min skaper ett annet menneske. Kvinnens kropp går igjennom en enorm påkjenning under et svangerskap og det at mannen kan bli frustrert er fult forstålig, kvinnene kan være både det ene og det andre under et svangerskap, de kan kaste ting etter deg og kalle deg verdens verste ting, de er overfylt med følelser og en redsel. De kan sitte med verdens verste tanke om at de kan miste den lille. Alle hormoner som strømmer i kvinnekroppen er der for en grunn og dette må alle menn også huske på. Det kan være tøft for dere at deres elskede er slik i denne perioden, med dere må tenke på hva hun gjør for deg og familien. hun lager og bærer fram et lite barn som dere kommer til å elske ubetinget hele deres liv. Så hvis du kjenner at du ikke orker alle humørsvingene og alt hun har for seg så må dere bare huske at hun har det mye verre. 

Hun kjenner alt dette på kroppen, hun blir frustrert fordi at normalt sett så er hun ikke slik, hun gråter ikke uten videre, hun blir ikke sint for ingen ting og alt annet. Bare husk hva hun går igjennom, det å gå igjennom et svangerskap er ikke lett, og for noen er det verre enn for andre. Man må bare ta vare på hverandre under disse 9 månedene. Men i det første trimeiteret så er det nok mannen som må være til stede for den vordende moren. Holde opp håret hennes mens hun kaster opp, tar ut søpla og lager mat fordi at hun ikke klarer slik lukt lenger, massere henne fordi at hun er så stresset og muligens vann i kroppen. Jeg skal låve dere det alle vordende fedre, dere får deres tid i svangerskapet, når første trimseter er over så er som regel kvalmen over, de verste humørsvingningene begynner å stabilisere seg. På dette tidspunktet så har den vordende moren blitt vant til alt som skjer med kroppen, og hun kan starte å nyte svangerskapet, og da skal dere se at hun varter opp deg slik du vartet opp henne. 

Det å gå gravid er ikke enkelt, men det er en fantastisk periode i livet som de fleste gravide ikke ville ha byttet bort for alt i livet.
Jeg har bestandig hatt veldig vonde og vanskelige svangerskap. F.eks mitt første svangerskap, der kom min lille prins to måneder for tidlig, vi lå på sykehuset i en måned før vi fikk hjem. Når det gjelder prins nummer to så ble jeg satt igang to uker før termin, jeg ville oppleve å få gutten min på brystet siden jeg ikke fikk det første gang (haste keisersnitt). Når den siste press ria var et faktum og prinsen min kom ut så hoppet hoften min ut av ledd, i det hele gutten var ute så spratt den inn igjen, det var en smerte uten like. Hoften ble så operert. Jeg har vert innlagt på sykehuset under svangerskapene for å få veskebehandling under det verste kvalmen, og har hatt store bekkensmerter. 

Som sagt, det er ikke enkelt. Det er smertefullt og så mye mer, men det er så verdt det. Alle smerter man må igjennom iløpet av et svangerskap blir glemt når den lille prinsen eller prinsessen ligger i armene dine. Fantastisk! ♥



Syke, syke meg.

  • 31.10.2015 - 10:07

Nå har jeg vert sengeliggende med influensa siden søndag ettermiddag, og jeg kjenner det at jeg er meget lei. Jeg har ikke hatt ork til verken det ene eller det andre, så jeg takker min bedre halvdel som har stilt opp med matlaging og alt annet. Det er ikke grunnet influensaen at jeg ikke lager mat, det har med graviditeten å gjøre. All form for mat lukt, søppel, krydder ++ gjør at jeg er nødt til å finne fram den kjære bøtta. Jeg skulle være så romantisk å lage middag til min kjære kom hjem fra jobb, det endte med at han måtte lage middag mens jeg lå på sofaen og syntes veldig synd på meg selv.

Det å kaste opp er jo et kjent fenomen når man er gravid, men jeg er av den sorten som ikke takler oppkast. At andre kaster opp gjør meg ingen ting, barna har dynket meg ned flere ganger  i løpet av årene. Men det er når jeg må gjøre det selv at det går galt. Jeg får rett og slett panikk og tror at jeg kommer til å dø. Så klart kommer jeg ikke til å dø, men jeg får den følelsen. Når jeg kaster opp så kommer det veldig mye, og jeg har ikke mulighet til å trekke pusten før neste dose kommer. Derfor får jeg en følelse av at live mitt er over hver gang jeg må kaste opp, så med andre ord har jeg hatt det ofte i det siste. hehe.

Jeg leste det her i går at hvis man var syk, influensa som et eksempel så hjalp det å ta en god dusj å morgenen, varm eller kald kommer helt opp til deg, det du syns er best. De mente at hvis man gjorde det så ville man føle seg bedre. Man kunne kanskje få tilbake litt energi og føle seg litt bedre. Jeg fant ut at dette var noe jeg virkelig var nødt til å prøve siden jeg nå har vert sengeliggende siden søndag. Siste dusjen  var når jeg virkelig var helt ute å kjøre, denne helsikes influensaen tok helt knekken på meg. Men når sant skal sies så hadde de som skrev dette helt rett, jeg tok meg først en veldig god og varm dusj etterfulgt med alle soper og produkter som må til, når alt dette var ferdig så skrudde jeg det varme vannet over på en god del kaldere. Det å vaske håret i varmt vann er ikke bra, helst ikke noe varmere enn lunket og det er grunnet at håret blir veldig tørt og slitt av det. Pluss at en litt kaldere dusj kan hjelpe kroppen med å "våkne" litt. Etter det slengte jeg på med klær og ett tynt lag med sminke. Jeg følte meg ikke frisk, men bedre. Verdt å prøve hvis man er syk en dag. ♥



Min kjære Åskar (hund), han har nå funnet ut av det at han ikke kan bli våt på labbene, derfor når han skal gjøre sitt for nødende så gjør han det på verandaen. Han er så rar, han er redd for mørket, han vil ikke bli våt på labbene og derfor må han gjøre fra seg på verandaen. Hvorfor liksom? Det  er en helsikes katte som virkelig plager han, ut i fra det jeg har lagt merke til så startet han å gjøre fra seg på verandaen nå denne katta begynte å komme inn på plenen vår. Jeg vet ikke om dette har nå med saken å gjøre, men jeg begynner å bli meget lei av å tørke dritt på altan. Nå mens jeg har vert dårlig så har jeg ikke klart å tatt det, for da blir det bare ekstra jobb med å tørke opp gørr. hehe.. 

 

Legetime og mammaklær

  • 28.10.2015 - 15:35

Tilbake på legekontoret for å ta den siste hCG prøven. Jeg krysser alt jeg har på kroppen og mer til for at prøvene viser en stigning. Men ut ifra kroppen å dømme så er det ingen ting som tyder på noe annet. Men tankene tar over litt kjenner jeg, det er vanskelig å forholde seg rolig før jeg har fått svaret fra legen, jeg spurte når jeg kunne få vite resultatene og det kunne jeg mest sannsynlig få vite på fredag. Jeg er 99,9999999% sikker på at alt går som det skal, men er litt nervøs uansett. Jeg fikk den samme jenta som stakk meg sist gang, noe jeg er veldig glad for, hun var veldig flink.

 

 

Tidligere i dag så skulle jeg ha på en av mine bukser (som jeg bruker til hverdags), men problemet var bare at jeg ikke fikk igjen knappen og delvis glidelåsen. Så det endte med at jeg måtte gå til legen med en bokse som jeg ikke fikk hatt igjen, jeg måtte så dra på Amfi med en bukse som jeg ikke fikk igjen for så å kjøpe meg nye. Jeg gjorde så godt jeg kunne inne på prøverommet, men uansett hva jeg tok med inn der så passet det ikke. Det endte da med at jeg gikk over på "mamma-avdelingen", der fant jeg fram bukse og en genser. Jeg tok dette på meg og fikk helt sjokk, hvordan kunne dette være mulig, Jeg er jo ikke mange ukene på vei, men jeg må faktisk kjøpe klær på nettopp denne avdelingen.. Jeg kunne ikke tro mine egne øyne, men jeg skal være ærlig at jeg elsker det. jeg elsker at magen vokser så fort som den gjør. I mitt forrige svangerskap så spurte jeg legen om nettopp dette, hvorfor magen vokser så fort. Og det hadde noe med livmoren min å gjøre. Men uansett hva grunnen er så er jeg veldig glad for at det vises. Det er så koselig med babymage.



I tillegg til blodprøver og en bokse som ikke ville sitte på så har jeg så kart fått influensa. Jeg hadde en stor kamp med meg selv for å i det hele tatt komme meg i dusjen for så å dra videre. Så nå skal jeg legge meg litt på sofaen med min kjære blogg og min rennende nese. 

Dere må alle ha en fantastisk fin dag videre. ♥

 

Ukens magebilde

  • 27.10.2015 - 22:50

Her kommer ukens magebilde, dette er en stor dag for oss. Denne svangerskapsuken og akkurat denne dagen for to måneder siden mistet vi den lille spiren vår. Nå er denne dagen snart over og vi har fortsatt vår lille solstråle trygt inne i magen min. ♥ Vi har nå kommet over en kjempe stor fartsdomp på vår lange ferd, det som skjedde for to måneder siden var tragisk og veldig vondt. Men siden vi nå har klart oss igjennom denne dagen så kjenner jeg at håpet om et smertefritt og fantastisk svangerskap er i sikte. Men det er fortsatt noen uker før vi kan si at vi er uten for fare.. Men jeg føler at dette kommer til å gå bra.



Mitt livs mareritt!

  • 27.10.2015 - 14:43

Det er noe jeg har gått å tenkt på hver eneste dag etter den skremmende hendelsen som hendte meg en vinter måned i 2006. Denne skrekkhistorien hjemsøker meg hver dag, spesielt når jeg er blant folk jeg ikke vet hvem er eller kjenner. Det krever veldig mye av meg å fortelle om dette, for det er noe som virkelig satte en støkk i meg. 

Alt startet når jeg tok bussen for at jeg skulle på jobb, jeg bodde da på en plass der man var heldig om det gikk en buss to ganger om dagen. Jeg tok den bussen som gikk på morgenen og med det kom jeg litt over en time før jeg skulle på jobb. Bussen stanset ikke så langt unna kirken, jeg gikk av bussen og kom gående mot kirken, der satt det en mann og bare så på meg. Jeg gikk bare forbi han og inn på bakeriet for å varme meg litt før jeg skulle gå videre. Denne mannen kom like bak meg og inn på bakeriet, jeg tenkte ikke noe mer over det, kanskje det bare var en som skulle ha seg en god og varm kopp kaffe? Når jeg hadde fått litt varme i meg igjen tuslet jeg videre til nabobutikken, jeg kunne jo ikke komme på jobb uten mat, så jeg handlet noen rundstykker og litt ost. Jeg følte at det var noen som holdt et øye med meg, jeg snudde meg forsiktig rundt og så da denne mannen, jeg tenkte at dette var litt rart og litt ubehagelig. Jeg gikk til kassen og betalte for det jeg skulle ha, jeg så han komme etter meg, jeg fant da ut at jeg skulle gå over til bokhandelen som da var rett over gaten. Jeg viste at jeg måtte gå der det var folk, hvis magefølelsen min viste seg å stemme så var jeg i stor fare og med det kunne jeg ikke dra steder det jeg kunne bli et lett bytte. 

Jeg gjemte meg bak masse bokhyller, de hadde speil i taket så jeg klarte å holde øye med han mens jeg gjemte meg. Jeg ga tegn til damen i disken om at hun måtte stå klar med telefonen. Når han så vekk så var jeg meget rask til å komme meg til he*****e vekk der ifra. Jeg sprang som en annen idiot, redselen hadde tatt over. Han så meg gå forbi han ved kirketrappa, han fulgte etter meg til bakeriet, fulgte etter meg inn i matbutikken og etter det inn til bokhandelen. Det er ikke rart at hodet mitt signaliserte ordet LØP, jeg løp over gaten for så å snu meg, jeg måtte bare se om han fortsatt var etter meg, og det var han. Han hadde fått med seg at jeg hadde klart å komme meg ut og med det var jakten i gang igjen. Jeg viste at jeg ikke hadde noen sjanse til å springe fra denne mannen som var lengre enn meg med mye lengre bein. Jeg bestemte meg for å gå fort, han stoppet opp i noen sekunder nesten som at han tenkte ut hva han skulle gjøre, Han roet ned og begynte å gå i mitt tempo, han viste at hvis han sprang etter meg så ville det få konsekvenser for han. Når jeg rundet hjørnet til hotellet så så jeg tog stasjonen bare ett steinkast unna. jeg løp så fort jeg kunne for jeg viste at det var folk der. Jeg prøvde febrilsk å få noen til å hjelpe meg, men det var ingen som forstå verken hva jeg sa eler hva jeg mente. I mitt hode var ordene som kom ut av min munn veldig klare og tydelige, men for de som prøvde å forstå var det bare to redde øyne og en dunge med babbel som møtte dem. 

 

* Bildet er hentet fra Google

Jeg ringte min mor, grunnen for at jeg ringte henne og ikke politiet var fordi at jeg ikke kunne huske de tre tallene som må til for å få snakket med politiet. Men min mor hadde jeg på hurtigtast.. Enn det, jeg var så redd at jeg ikke husket tallene 112. Min mor tok telefonen, jeg prøvde så godt jeg kunne å fortelle at hun måtte hjelpe meg, hun måtte ringe politiet, jeg trengte hjelp. Hun forsto ikke noe av det jeg snakket om. Men hun kjenner meg og med det fikk hun varslet politiet. Mannen var ikke mange meter unna meg når jeg hørte sirenene og så blålysene i det fjerne. Med en gang han så politibilene som kom kjørende så sprang han. Den ene politibilen plukket meg opp, og den andre startet jakten på han som hadde fulgt etter meg. Jeg fikk et enormt angstanfall når jeg hadde kommet inn i politibilen og kjente at jeg endelig var trygg. Hele kroppen og hodet mitt kortsluttet, jeg husker ikke noe fra jeg satte meg i bilen til jeg kom til meg selv på politistasjonen. Der hadde jeg fått en varm kopp med te og noen varme ull pledd. Jeg hadde ikke besvimt eller noe sånt, jeg hadde gått sammen med de inn til politistasjonen, men dette er noe jeg ikke husker, rett og slett fordi at hele meg kortsluttet. 

De fikk denne mannen inn på politistasjonen og hadde et avhør med han. De fikk da vite at han var en hvit mann men var ikke norsk statsborger. Han fortalte politiet at han syntes jeg var en veldig pen jente og derfor ville prate med meg. Politiet forklarte at dette kalles forfølgelse, og det er ikke lov i Norge. Etter fire timer ble han løslatt fra politistasjonen. Min mor ringte politiet litt utpå kvelden for å høre hva som kos til å skje videre. Politiet forklarte at vi ikke lenger trengte å være redd for denne mannen, mamma spurte litt forundret "hvorfor?". Politiet svarte med det at han har blitt sendt ut av Norge, og får ikke lenger oppholde seg i dette landet. Mamma spurte så om det hadde noe med det han gjorde mot meg, politiet sa ja og tilføyde at han hadde gjort det samme igjen. Det var en jente som var på vei hjem fra skolen, hun hadde blitt redd fordi at denne mannen hadde fulgt etter henne et godt stykke, i motsetning til meg så startet hun å løpe. Han løp etter henne, og ikke uventet tok han henne ganske fort igjen. Når han var ute etter meg så klarte jeg ikke å rope etter hjelp, jeg ble helt lammet, men denne jenta klarte å rope etter hjelp i det hun løp for livet. En annen man fikk med seg det som skjedde og han hadde kommet henne til unnsetning. Han hadde rett og slett grise banka denne fyrn som hadde onde hensikter med meg og denne jenta. 

Han fikk så en en-veis bilett ut av Norge, Men for meg har det ikke noe å si hvor han er. Uansett hvilken mann jeg ser i køen på Kiwi eller noen annen plass, jeg ser for meg hans ansikt. dette skjedde for veldig mange år siden, og enda den dag i dag kan jeg se ansiktet hans. for ca 2 år siden skulle jeg på apoteket, jeg måtte så klart stille meg i kø som alle andre, en mann tok tak i skulderen min og snakket til meg på et språk jeg ikke forsto. Nok en gang så jeg ansiktet til denne mannen, jeg kastet meg ned på gulvet og skrek av full hals. Mannen i køen skjønte ingen ting, han satte seg ned for å hjelpe meg, men for meg var han en annen person, og det gjorde saken bare verre. Etter hvert kom det noen mannlige kunder bort og førte han vekk. De fikk da vite at han hadde det bare travelt, han hadde spurt om han kunne få gå før meg i køen grunnet det. Mitt verste mareritt ble vekket til live den dagen, og jeg viste ikke hvordan jeg skulle få sagt unnskyld til denne mannen. Han startet å snakke engelsk, han beklaget t han hadde tatt tak i meg og gjort meg redd, han var veldig lei seg for at han hadde utsatt meg for det. Han beklaget på sitt sterkeste og gikk videre. Jeg derimot satt igjen med en pose framfor munnen for å stabilisere pusten.

Denne hendelsen er noe av det som hjemsøkt meg mest i hverdagen. Jeg klarer ikke å stole på menn lenger, hadde det ikke vert for at jeg kjente min kjære fra før så hadde vi heller ikke blitt sammen. Jeg har hatt kjæreste før jeg fikk han, men det varte ikke lenger enn noen få måneder, og der er grunnen at jeg ikke klarte å stole på han, jeg følte meg truet. Han gjorde meg aldri noe, og han hadde nok aldri koms til å gjort det heller. Men på grunn av det jeg hadde opplevd så følte jeg at uansett hvor jeg var så var jeg ikke trykk. Men nå har jeg funnet mannen i mitt liv, og han har hjulpet meg noe enormt.  Jeg elsker han ♥

 



Vinterens skumle veier

  • 27.10.2015 - 13:14

Vinterens skumle veier!
Det er nå ikke lenge før isen og snøen ligger som et teppe over våre veier her i Norge, og jeg kan ikke noe for det men jeg er utrolig nervøs. Min bedre halvdel er lastebilsjåfør og tanken på at han kjører disse tunge og store bilene med lass på gud vet hvor mange tonn på såpeglatte veier og uklart snø føre får meg til å kjenne en kjempe klump i halsen. Jeg kan bare ikke noe for at jeg blir nervøs hver dag han drar på jobb, man ser ulykker på nett og på nyhetene hele tiden, alt fra små/mindre sammenstøt til store ulykker som da inneholder at liv har gått tapt. Hver dag sier jeg "du må ha en fin dag på jobb og kjør forsiktig, elsker deg.", jeg sier det fordi at jeg mener at han må ha en fin dag på jobb og at han må kjøre forsiktig, men en del av meg sier dette på det viset at jeg er redd for at jeg aldri får se han igjen. 

Han har hatt noen år inni denne lastebilen og han vet nøyaktig hva han gjør og hva han må gjøre, sånn sett er jeg ikke nervøs og redd, men jeg er nervøs og redd for de bilistene han møter langs veien i løpet av en arbeidsdag. Jeg er ofte ute med vår BMW, og på de turene jeg er ute og kjører er det ofte jeg treffer på sånne idioter som aldri skulle ha hatt førerkort. Når jeg tenker på at min kjære møter slike bilister hver dag, og kanskje flere ganger om dagen skremmer meg. Her har det ikke noe med alder å gjøre. De som kjører som at de ikke skulle ha hatt førerkort har vert fra ny oppkjørte til gamle mennesker. Nå må dere ikke missforstå, det er ikke bare personbiler som kan være en fare i trafikken, lastebilene kan også havne i ulykker der de har skylden, det er ikke for å sette de som kjører mindre biler i stikken. Jeg snakker om bilister generelt, det vil da si personbil, lastebil, semi og traktor. Alle som har et førerkort og kan være på veien. Men dette innlegget skriver jeg fordi at min forlovede er lastebilsjåfør, og jeg er redd og nervøs for at han en dag kanskje ikke skal komme hjem. Frykten hadde vert like stor om han hadde jobbet som taxisjåfør eller ambulansesjåfør. Bare det å oppholde seg i trafikken så mange timer iløpet av en dag øker jo også sjansen for at man kan komme opp i en ulykke. Man kan være en del av ulykken eller man kan komme til en ulykke som nettopp hadde hent. 

Det er så skummelt, jeg har selv opplevd det at når vinteren kommer og det blir mørkt ute så kan kroppen reagere med å bli søvnig. Senest i fjor vinter måtte jeg stoppe å sove i 15-20 minutter før jeg følte meg våken nok til å kjøre videre. Folk i dag har det veldig travelt, det er bestandig noe man må rekke før dagen er omme. Og i enkelte situasjoner kan det skape farlige situasjoner. Om det er fordi at du har hatt en dårlig natt med søvn, holde på med mobilen når man kjører eller at man rett og slett har mye å tenke på og derfor er litt "fjern". Uansett hva grunnene er så skjer det urovekkende mange ulykker hver dag langs veiene her i Norge. Hver gang jeg hører om en ulykke der det er en lastebil involvert så får jeg frysninger. Før jeg har lest hvilken bedrift denne lastebilen kjører for eller hvor gammel vedkommende er så stopper hjerte mitt. 

Jeg må nok bare venne meg til at han har det yrket han han, og jeg må bare slutte med å være så nervøs og anspent hele tiden grunnet dette. Jeg elsker han, og det er da klart at man blir redd og nervøs når han har et yrke der han er i "fare" hver dag. Men slik er det, man trenger lastebilsjåfører for at alle folkene i Norge skal få maten, sminken, klærne og alt det andre de trenger. Dyrene trenger også at lastebilene er på veiene, uten dem blir det lite med mat på kyr, gris, kylling ++. Det er mange farlige yrker, men noen må ha dem for at vi skal fungere slik vi har bygd oss opp. 

 


*Bildet er hentet fra Google.

Første legebesøk etter positiv test

  • 26.10.2015 - 16:26

Første legetime etter positiv test. Det føltes veldig rart å komme inn på legekontoret igjen og det å være gravid på nytt. Legen spurte om hvorfor jeg ikke hadde med meg svangerskaps papirene, jeg skjønte først ikke hva han mente med det side dette er første legebesøk i dette svangerskapet. Men etter en stund slo det meg, han trodde at jeg var i det svangerskapet jeg mistet. Han sa til meg at jeg skulle være i rundt uke 12 nå, jeg så på han og fortalte at jeg mistet den lille i august, men er gravid igjen nå. Han så på meg litt forskrekket, han beklaget seg for så å fortsette timen. Jeg tok en hCG prøve i dag, skal tilbake igjen om onsdagen for å ta en ny blodprøve, han ville være sikker på at den lille som vokser i magen min vokste som den skulle.. Så hvis jeg ikke hører noe fra han etter blodprøven på onsdagen så er at helt greit. 

Jeg fortalte at jeg var veldig redd for å miste den lille igjen, jeg går konstant og tenker på det. Han sa at grunnen for at den lille ikke klarte seg igjennom denne reisen var fordi at det mest sannsynlig var noe galt, det kunne være noe med den lille eller med livmor. Sjansen for at det var noe med den lille var mest sannsynlig, han fortalte at kroppen bryter ned alt som kan være til "skade" for kroppen, og med det støter det bort. Jeg spurte nok en gang om jeg var skyld i det som hente, eller om det hadde skjedd uansett. Han så med meg med et smil om munnen og fortalte at jeg hadde ikke gjort noe galt. Han presiserte dette flere ganger, du har IKKE gjort noe galt! 

Timen var så over og jeg dro hjem for å hente min bedre halvdel for så å dra på kjøpesenteret. Det første som sto på handlelisten var Folat, dette er noe gravide og de som prøver å bli gravid må ta. Folsyre er et vannløselig vitamin som er nødvendig for at DNA skal kunne kopieres og at celledeling skal foregå normalt, som ved produksjon av røde blodceller. Tilskudd av folsyre i tiden før graviditet og den første graviditetstiden reduserer risikoen for at barnet utvikler ryggmargsbrokk og lignende skader som leppeganespalte. Studier viser at også risikoen for prematuritet, autisme og språkvansker reduseres med inntak av folsyre. Dessverre er det bare 10 % av gravide som tar tilskudd av folsyre. I Norge fødes det i snitt ett barn per uke med slike misdannelser, og det har dessverre ikke vært noen nedgang i forekomsten av ryggmargsbrokk. 

Helsedirektoratets anbefaling er klar: Ta folsyretilskudd før graviditet og i de tre første månedene av graviditeten. Det vil redusere risikoen!

Når jeg vi kom hjem så var jeg så heldig at min kjære startet med middagen, jeg fikk lov til å bare ligge på sofaen mens han lagde middag til oss. Dere skjønner det at lavt blodtrykk har ankommet min kropp, og bare jeg rører på meg føles det ut som at jeg spinner rundt og rundt i en enorm fart. Jeg har også fått en forsterket luktesans, det vil da si at jeg ikke har mulighet til matlaging uten å brekke meg, jeg klarer ikke å gå ut med søpla uten å brekke meg. Når disse svangerskaps tegnene endelig har kommet, da vet man at man er gravid. Jeg kunne ikke vert mer lykkelig enn hva jeg er nå, jeg har to fantastiske barn + en/ei som vokser i magen min, jeg har mann, hund, hus og bil. Alt ser ut til å ordne seg for meg, dette har jeg ventet så lenge på, og endelig har livet mitt snudd og jeg er lykkelig. 

Min kjære, Elsker deg ♥



Spontan Abort, redsel, nervøsitet

  • 25.10.2015 - 23:14

Hemmeligheten var nå ute og jeg føler meg som 10 kilo lettere.
Jeg tenkte jeg skulle skrive litt om redselen for å miste (spontan abort), for det er veldig mange som mister uten å i det hele tatt vite at de er gravid, blir bare som en forsinket mens. Det er også de som går så lenge at de finner ut at de er gravid for så å miste. Uansett hvor tidlig eller sent man mister så er det like vondt, jeg var ikke mer enn 5 uker på vei når jeg mistet det som skulle bli vår lille solstråle. Jeg knyttet meg til svangerskapet og den lille som så smått hadde begynt sin fantastiske reise. Jeg er også er av de som får mage ganske så med en gang, og med det er det ikke like enkelt å skjule at vi bærer på en fantastisk hemmelighet.

Når vi mistet så fikk vi beskjed om at mest sannsynlig var det noe "feil" med den lille, og at kroppen da derfor valgte å støte den lille bort. Jeg mistet i August 2015,  jeg hadde en mens etter 4 uker, og under den neste eggløsningen var det et faktum, vi hadde greid det. Ikke at vi prøvde så hardt på at vi skulle klare det, vi beskyttet oss men vi klarte på mirakuløst vis å få det til uansett. Vi fleipa litt om det tidligere, at jeg virkelig skulle flire hvis vi klarte det denne gangen- med tanke på vi var veldig påpasselige med å beskytte oss, fleipen gikk videre ut på at jeg ble gravid bare min kjære så på meg. hehe..  Jeg sa til han at hvis han klarte å gjøre meg gravid denne gangen så skulle jeg aldri undervurdere hans små "rumpetroll" noen gang igjen. hehe. Nå har det seg slik at han klarte å gjøre meg gravid, til tross for beskyttelse, så jeg skal stå for det jeg sier og aldri undervurdere hans små "rumpetroll". hehe

Men over til det faktum av at det skjer flere spontan aborter enn hva folk er klar over. Jeg og min forlovede har opplevd akkurat dette, en spontan abort som tok så mye fra oss. jeg personlig taklet det veldig dårlig, jeg skrek i en måned i strekk, jeg hadde ett mareritt som gikk igjen hver natt. etter en stund klarte hode og kropp å kvitte seg med dette marerittet og alle de vonde følelsene som fulgte med. Etter 4 uker fikk jeg min første menstruasjon, og med dette fulgte det så klart med mye følelser, og som sagt, etter andre eggløsning så ble det JACKPOT. 

Siden vi mistet i august så klarer jeg ikke annet en å være redd og nervøs for at det skal skje igjen. Nå skal det sies at jeg har en positiv følelse av at det kommer til å gå bra denne gangen. Jeg hører bestandig på magefølelsen for den har som regel rett.  Men jeg er jo ikke synsk, og det kan være derfor jeg er så redd og nervøs for at denne lille skapningen ikke skal få lov til å dele livet med oss, berike livene våre med så mye latter, glede og kjærlighet. Jeg tenker mye på dette, kanskje det beste er at jeg prøver å legge tankene til side? det er ikke det letteste og gjøre, men sikkert det mest fornuftigste.

Er det noen der ute som har forslag til hvordan man kan klare å slappe litt mer av? bare det å slippe denne nervøsiteten og redselen for en spontan abort.



Gravid

  • 25.10.2015 - 10:56

Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Hvordan skal man starte dette innlegget?

Jeg tror jeg bare hopper rett ut i det.

Jeg er GRAVID!

Vi venter nå enten en liten prins eller ei lita prinsesse. Jeg gleder meg til å finne det ut.

Jeg har vært veldig usikker om jeg skulle dele dette på bloggen, men min kjære og jeg kom fram til at vi skulle gjøre det. Grunnen for at vi vil dele dette så tidlig er fordi at vi har opplevd en spontan abort på kroppen, og vet hvor mye andres støtte hjelper i en slik tung stund. Vi mistet tidlig i første teimester, men uansett hvor tidlig man mister er sorgen like stor. Dere ga oss så mye kjærlighet, støtte, forståelse og mange gode ord. For oss var det et tegn på at vi har venner og folk som bryr seg uavhengig om man kjenner hverandre eller ikke. Tusen takk til alle dere der ute som hjalp oss i den tunge tiden.

Men tilbake til det som skjer nå.

Ja, dere leste rett, jeg er GRAVID!!

Jeg har en god følelse på at det kommer til å gå bra denne gangen, det sier magefølelsen vertfall. Magen vokser fort som alltid, det er bestandig artig å se og kjenne de forandringene som skjer med kroppen. Noen av svangerskaps tegnene som har meldt sin ankomst er ømme pupper, kvalme (ikke oppkast enda), trøtt HELE tiden, har fått dilla på burger. Hehe, der har vi noen av det jeg må stri med om dagene nå. Det som er mest frustrerende må være det at jeg har utrolig lyst på burger til hver en til, og når jeg ikke har mulighet til å kjøpe meg en burger så blir det nesten som abstinenser, følelsen av at jeg bare MÅ HA, MÅ HA, MÅ HA. Den følelsen er forferdelig.

Magebilde 1.

Magen har startet så smått å vokse, for meg som ser ut som en strek ellers for et positivt løft når jeg ser den voksende magen. FANTASTISK!

Boksa passer ikke lenger for å si det sånn. Hehe..

Da er den store hemmeligheten ute av sekken. Jeg får ikke lenger til å skjule den voksende magen, og med det valgte vi å fortelle det. Hvis det nå skal gå galt så vet vi at vi har venner her i bloggverden, familie og venner som er ufattelig dyktige på å gi støtte og gode ord når noe sånt skjer.

Ny sang ute (cover)

  • 20.10.2015 - 21:39
Ny sang ute på min YouTube konto.
Dance With My Father - Luther Vandross (cover May-Celin Røstad)




Kan man, eller hvordan kan man styre følelsene?

  • 20.10.2015 - 12:45

I løpet av livet må alle igjennom en turbulent periode med følelsene sine. Det kan være grunnet en gutt eller en jente, det kan være på grunn av skolen eller jobben, og det kan være grunnet familie og venner. Jeg har hatt flere turer med denne berg-og-dalbanen av følelser på både positivt og negativt grunnlag, og de gangene det har vært noe som har plaget meg på det negative plan så føler og tenker jeg "Kan det være en mulighet for at man kan styre sine følelser? Kan man bli så godt kjent med seg selv at man kan styre unna de vonde følelsene?" For de som kjenner meg veldig godt så vet de at mitt liv ikke har vert noen dans på roser, men jeg er av den typen som setter pris på alt det negative som har skjedd meg igjennom alle disse årene, ikke fordi at jeg er så glad i elendighet og tristhet, men fordi at jeg som person har blitt så mye sterkere. 

Jeg tenkte jeg skulle fortelle min lille kjærlighetshistorie for dere, der det er både vonde og gode følelser innblandet.

Alt startet med at en gammel venn fra da jeg gikk på barne/ungdomskole tok kontakt, først så ble jeg veldig overasket over at han i det hele tatt husket hvem jeg var, og jeg ble enda mer overasket over at han faktisk hadde tenkt såpass mye på meg og til slutt fant ut at han ville ta kontakt. Vi snakket i noen dager, han åpnet seg for hvordan hans liv var og jeg åpnet meg for hvordan mitt var. Men så skjedde det tragiske, jeg mistet min kjære onkel, jeg kan enda huske den vonde telefonsamtalen fra min mamma. Jeg brøt helt sammen, og etter en stund sa jeg til min pappa (som jeg da var på besøk til) at jeg bare måtte ut en tur. Klokken var ett på natten når jeg bestemte meg for at jeg rett og slett måtte rømme huset. Jeg dro til den ene plassen der jeg viste jeg ville føle meg litt roligere, og for dere som ikke vet hvor mitt fristed er så er det ved havet. Når jeg får høre og se havet i bevegelse så får jeg en slik ro over meg. Det høres kanskje litt teit ut, men for meg er det gull verdt. Jeg ringte da denne mannen som jeg hadde snakket så mye med de siste dagene, han ble så lei seg på mine vegne, han satte seg i bilen midt på natten og kjørte for at jeg skulle slippe å være alene, for at jeg skulle få slippe å takle denne sorgen på egen hånd. 

Når han kom så satt jeg på berget og så tomt ut over havet, han kom bort til meg å la hånden over skuldrene mine og jeg fikk en god klem. Jeg følte med en gang at den varmen han ga meg var gull verdt. Han sa ingen ting, og det trengte han heller ikke, vi bare satt der og så ut mot havet, hørte og kjente hav lukten bare slå mot oss. Jeg så på han med tårer i øynene, jeg ville så gjerne si hvor takknemlig jeg var for at han kom for å støtte meg i denne tunge tiden, men jeg klarte ikke å få fram så mye som et lite pip. Han så på meg og smilte, det var som at han fortalte meg med øynene at jeg ikke trengte å si noe og at alt ville bli bra igjen. Etter en liten stund så klarte jeg å si noen ord, og jeg takket for at han kom og at jeg satt stor pris på det. Tilbake på barne/ungdomskolen så hadde vi følelser for hverandre, men det ble liksom aldri noe mer ut av det, men når jeg så han igjen så kjente jeg alle disse gamle følelsene blusse opp igjen, jeg viste ikke om de var ekte, om det bare var denne sorgen som kunne til at jeg følte det slik. 

Vi bestemte oss for å gå oss en tur, i starten var jeg veldig stille, jeg tenkte bare på min kjære onkel som ikke lenger var i livet mitt. Men etter noen meter til så startet vi en samtale, jeg følte meg trygg nok til å åpne munnen, vi pratet og la ikke merke til alle røttene som lå på bakken, og denne fantastiske mannen jeg var sammen med holdt på å gå rett på tryne i gjørma. Jeg brøt ut i latter, etter to tre sekunder så brøt han også ut i latter, jeg tror han innså hvor komisk dette hadde sett ut. i fra da av så glemte jeg på en måte at jeg var trist, han fikk fram smilet igjen. Når vi gikk igjennom skogen så hadde jeg det veldig morsomt tross det grusomme som hadde skjedd, jeg følte at han virkelig brydde seg om meg. Det ene tok det andre, og etter noen uker så ble vi sammen. og nå kan jeg føle på det at jeg er verdens heldigste jente. Denne fantastiske mannen kom og reddet meg fra en dyp og ensom sorg. 

Tilbake til overskriften, NEI, man kan ikke styre følelsene sine. De kommer uanmeldt, verken du eller andre bestemmer om du skal forelske deg i en person. Det er mange eksempler der folk har funnet sin bedre halvdel i en person de i utgangspunktet ikke hadde så mye til overs for. Følelsene kommer av en grunn, det er de som gjør deg til et menneske. Noen ganger kan følelser utløse sinne, angst, redsel, tristhet, glede, lykke og kjærlighet. følelser er ikke en bestemt ting, det er deg. Du er en stor følelse, uten alle de følelsene du sitter inne med, uten de så hadde ikke du vert deg. Livet kommer til å by på mye negativt, men ikke fortvil, bak alle verdens mørke skyer er en stor og sterk sol.

Jeg er så heldig at jeg fant mannen i mine drømmer, han har hjulpet meg med alt det vonde som har kommet, og jeg vet med sikkerhet at han fortsatt kommer til å være der, for all evighet.

Jeg elsker denne mannen ♥

May-Celin Nybak

Jeg er en jente på 28 år og trebarnsmor til tre flotte gutter. Blogger om hverdagen i store og små doser.

  • Følg bloggen:
  • Blogg.no
  • Facebook
  • Instagram
  • Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no