hits

May-Celin Nybak

OPERASJON, BLØDNINGER OG NERVENE I HELSPENN

  • 05.12.2017 - 06:00

I går ble jeg operert nok en gang. Dette er tredje hofteoperasjon og aner ikke hvor alt dette skal føre hen. Kirurgen kunne fortelle at sjansen for at jeg skal bli bra minskes for hver gang vi prøver, noe som gjør ting litt mer frustrerende. Men nå er operasjonen unnagjort og alt jeg får gjort nå er å ta opptreningen på høyeste alvor og krysse alt som krysses kan for at dette forblir min siste operasjon.

Som alle operasjoner medfølger en viss risiko. Jeg har aldri hatt noe som helst som har skapt problemer som kunne ha satt mitt liv i fare, men denne operasjonen ble ikke som kirurgen hadde sett for seg. Han startet slik han hadde planlagt, en kikkehullsoperasjon der han skulle forlenge senen som går fra kne til hofte så alt holder seg på plass. Men det oppsto blødninger slik at han måtte åpne låret for å stoppe blødningene. Jeg kan ikke tenke meg at livet mitt var i noen stor fare, men blodtap skal man jo uansett ta på høyeste alvor. Så når han fortalte at det hadde oppstått litt komplikasjoner under operasjonen ble jeg først veldig redd, men han var veldig kjapp med og si at alt gikk bra. Jeg fikk en overflod med en følelse av at jeg hadde overlevd noe alvorlig. Det stemte jo det, bare det at de ikke fikk stoppet blødningene uten at de måtte åpne var jo alvorlig nok i seg selv. Alt jeg måtte gjøre nå de nærmeste dagene var å passe på slik at det ikke oppsto noen blødninger kunne han fortelle.
 


 

Jeg hadde ventet på operasjonen i to måneder og dagene har jo så klart gått trekt, men den siste uken før operasjons dagen var ett mareritt. Jeg fikk ikke i meg særlig med mat, jeg fikk ikke sove og dagene var generelt tunge. Så kom dagen før operasjons dagen og jeg følte fort en redsel som bare sugde ut all energi av kropp og sjel. Jeg tenkte ut alle slags scenarioer, alt fra at det skulle gå så galt at de måtte amputere til død. Noen tanker var også fine, at jeg ville bli helt bra etterpå. Når man er nervøs og redd fylles hodet med så mange usunne tanker. Tanker som forpester hverdagen på en måte som gjør alt veldig mye vanskeligere enn hva de behøver å være.

Men nå er operasjonen over og alt gikk bra til slutt. Nå må jeg bare satse og jobbe knall hardt med opptrening slik at jeg har de beste forutsetningene til en bra hofte. Smertene er helt klart til stede, men på et vis er det gode smerter om dere skjønner hva jeg mener? Disse smertene har kommer av at de gjorde alt de kunne for å fikse det som var ødelagt, og med det er det gode smerter, for nå kan jeg se framover og i alle fall se lyset i enden av tunellen. Jeg ser så frem til tiden fremover at jeg får en overflod av følelser bare ved tanken på en velfungerende hofte. Det betyr så mye.

Jeg har ikke blogget på en god stund så det var ganske godt med ett blogginnlegg nå. Vertfall nå som det hadde skjedd noe stort som kommer til å prege hverdagen min til det mer positive.. forhåpentligvis. Hehe.

May-Celin Nybak

Jeg er en jente på 28 år og trebarnsmor til tre flotte gutter. Blogger om hverdagen i store og små doser.

  • Følg bloggen:
  • Blogg.no
  • Facebook
  • Instagram
  • Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no